Kl 17:51: På lørdager er det lov til å synde litt. Iskald pepsi max servert av kjære, kjære "nekropedo" er ikke å forakte. Han er en snill mann som syntes han måtte ta seg litt av pasienten sin; Ribs. Hans kone synes vi har så flotte kosenavn på hverandre.

M og mannen spurte om jeg skulle være med på Kongens utsikt, og jeg kom til den konklusjon at siden omtrent alt gjør vondt i dag, så var det best å la være. Med noe dårlig samvittighet satte jeg snuten mot N's rom, fant frem solstolen (som bor på N's rom) og ble sittende i den (ute, da, ikke inne på N's rom) til det var middag. Så utrolig deilig det var å kjenne solen varme litt igjen.

Lurer på hva i all verden jeg skal finne på i kveld. Jeg savner campfolka.

Verdens skjønneste Ingvild ga meg et kort da jeg dro på camp. Det henger over sengen min, og jeg ser på det av og til. Noe av det som står der er blant annet dette;

I tunge stunder...

Jeg ønsker deg all mulig lykke .
men hvis mørket faller på,
må du alltid ha en hånd
som kan lede & trøste deg -
elske deg.

Jeg ønsker deg gleden
over å slippe tak i fortiden
& finne nye begynnelser.

Jeg ønsker deg tilstrekkelig
mange gode minner
til å løfte deg
gjennom tunge stunder.

Jeg skulle ønske
jeg kunne bevare deg
fra alle sorger,
alle ulykker og nederlag.

Hvis jeg kunne gi deg noe,
ville det være fred i hjertet,
slit at livet ditt kunne
bevare roen og tryggheten
uansett hva som skjer.

Hold varsomt på lykken.
Den er til låns.

Kl 09:37: Man våknet forbasket tidlig denne lørdagen. Kunne man ikke bare sovet litt til? Våkningen kan ha noe å gjøre med at noen snudde seg i sengen, og at pillene hadde sluttet å virke. Som tidligere mistenkt virker ikke en tur til Kongens utsikt like sjarmerende og fristende akkurat nå, men bare vent til pillene gjør sin entré igjen. Noen begynner nemlig å bli rasende rastløs i kroppen. Karin kanin, som bamsekaninen jeg fikk av Be faktisk heter, sitter og skuler stygt på meg. Jeg er sikker på at Be har operert inn overvåkningskamera i den stakkars bamsen slik at hun vet alt hva jeg planlegger i helgen og gir meg smekk på fingrene hvis jeg driver med aktiviteter som et ribbeinsbrudd tilsier at man ikke bør drive med. Jeg vurderer å snu Karin kanin andre veien, men stakkars, da må den jo stirre i veggen.

Jeg lurer litt på hvorfor jeg ikke har vunnet i Lotto enda. Jeg har da tippet sporadisk i mange år. Når er det min tur? Jeg føler nemlig at litt shopping hadde gjort seg nå. Det er bare så synd at lommeboken ikke er helt enig. Jeg vurderer å få meg ny lommebok.

17 dager igjen på camp. :s Disse tre månedene har da gått særdeles grisefort. 22 kg har forsvunnet. Muskler har kommet. Jeg kan til og med kjenne bein inni kroppen som ikke har vært kjent på årevis. Lurer på om de har vært der hele tiden. Jeg tror jeg skal foreslå på jobb at halvparten av folkene på jobb kan trene før lunsj, og halvparten etterpå, og så kan jeg være treningsveileder. Det hadde passet meg utmerket. For en glimrende måte å forebygge arbeidsrelaterte skader på. Så sant man ikke spiller innebandy, da.

Nå vet jeg i grunnen ikke helt hva jeg skal skrive her. Jeg går rundt i smertestillendepilletilstand og synes egentlig at det er litt kjedelig på camp akkurat nå. Alle har reist, og vi er bare fire stk igjen. Jeg kan ikke gjøre stort, så i hele kveld har jeg bare satt i en sofa og bare skravlet, uten å bli rastløs. Uten å bli rastløs... Hjelp! Jeg trodde ikke det var mulig. Jeg blir jo rastløs bare jeg tenker på å sitte i ro en hel kveld. Kanskje den smertestilendepilletilstanden har noe med saken å gjøre. Jeg er litt usikker. Jeg planlegger tur til Kongens utsikt i morgen. Jeg tror kanskje den smertestillendepilletilstanden har noe med den saken å gjøre også. Det er mulig de planene går i vasken når jeg våkner i morgen tidlig og snur meg over på siden og plutselig husker på at det var noe gæ'rnt med ribbeina mine. Be var streng da hun dro i dag og forbød trening i helgen. Snøft! Jeg skal liksom være i ro og lese bok, og sånt. AAARG! Vilikkevilikkevilikkevilikkevilikkeeeeezzzzzzzz zzz...

Lurer på hva jeg skal finne på i gangen til B og meg i helgen. Den må jo dekoreres på en eller annen måte.

... og VIPS så har man ribbeinsbrudd...
Dagen har gått med til legetime, smertestillende, soving, spising, smertestillende, soving, spising, osv. Jeg ble en smule frustrert da legen her sa hun ikke kunne hjelpe meg og anbefalte meg å gå på legevakten. Legevakten åpnet ikke før fire. Da jeg ringte dem kl fire ville de ikke hjelpe meg siden jeg allerede hadde vært i kontakt med lege, men heldigvis fikk jeg komme til litt før tolv i kveld. Legen mente jeg har gått med brist i ribbeina siden første innebandyen for ca. halvannen mnd siden, og at det ble slått opp til brudd for en ukes tid siden, og at smertene slo ut i full blomst under styrketreningen i går. Dette er så utrolig irriterende. Nå blir det moderat trening og masse smertestillende. Det tordner ute også, sånt er jeg redd for. Jeg liker ikke å være redd. Det er utrolig irriterende, det også. Det som er mest irriterende er den ene, lille myggen som har kommet seg inn på rommet mitt og driver bzzzzz'er rundt ørene mine. UTROLIG IRRITERENDE!

Det er ikke alt i dag som har vært utrolig irriterende, da. Jeg var ute og spiste herlig indisk mat med N og C. Det må definitivt gjøres igjen. :) Jeg fikk blomst av skjønne V som synes så synd på meg, og mange, mange klemmer og godord fra hele gjengen. :) Jeg fikk også låne rykende ferskt interiørblad av B. Ikkeno er bedre enn interiørblad, lettkakao, regn ute og varm dyne. :)

To har visst gitt meg kallenavnet "spareribs", men utover kvelden gikk det over til "ribs". Nå heter jeg altså Ribs.

Dette blir nok et kort, lite blogginnlegg.

I første time, som var blå spinning, følte jeg at jeg fikk tråkket fra meg, og trimmet godt. Med bra musikk blir det meste annet bra også, og med en god instruktør i tillegg må jo bare hele timen bli bra. Med Be ved min side, det råskinnet, fikk jeg litt ekstra motivasjon til å tråkke fortere enn jeg ville gjort uten henne, så kanskje jeg skal plassere meg der flere ganger.

Vi var en liten gjeng som skulle ha styrke med stang i timen etterpå, så vi ble værende igjen utenfor gymsalen og bare prate og sitte i solen. Det var DEILIG med litt sol igjen. All farge har jo forsvunnet fra hudens overflate, så et snev av lyserosa gjør seg på det som igjen hadde begynt å ligne på blåhvit vinterhud. Jeg følte meg klar for styrketrening og tok i så godt jeg kunne. Jeg var litt bekymret da vi skulle legge oss på stepkassene og drive og løfte det tunge greiene opp mot taket siden fysioen "drepte" ryggen min i går, men det gikk kjempefint. Det som derimot ikke gikk så kjempefint var den plagsomme venstresiden min. Den har plaget meg i ca. to mnd'er nå, og i forrige uke "slo" jeg den "opp igjen". Nå klikket den fullstendig, og jeg fikk følelsen av at jeg ikke fikk puste, og alt, absolutt alt var dritvondt. Jeg måtte bare løpe ut av gymsalen med et aldri så lite panikkanfall. Instruktøren og de andre medsliterne mine beordret meg til legen, og etter å ha blitt støttet over plassen lå jeg på benken hos legen og ble trykket på. Hun sa jeg skulle komme tilbake i morgen og se om jeg var blitt bedre. Man føler seg jo ikke så rent lite hypokonder når man får den beskjeden, da. Med smertestillende på innerlommen har resten av dagen blitt tilbrakt med rolig rusling rundtom på tunet med lettere angst for å sette meg ned siden det gjør så vanvittig vondt, og når jeg først satt meg ned var det helst uten noen som helst form for bevegelse i den ene eller andre retningen. Folk har vært kjempeskjønne med meg i dag. De har hjulpet meg med å bære ting for meg, kjøpt små, søte gaver til meg, klappet og klemt på meg, og i det hele tatt vært herlige mennesker. :) Trenger man trøst, så får man det her. :) Nå skal jeg legge meg og bli bedre til i morgen, som legen sa. Kanskje det ikke gjør vondt å puste i morgen. Det hadde vært fint.

Nattaklem

Hvilken usedvanlig flott start på en tirsdag. Rød spinning. Det vil vanligvis si at jeg er død på spinning, men i dag gikk alt som fot i hose, hånd i hanske, sau i fåreklær, reven rasker over bekken etter vann, trå ikkje i graset ... *lettere distrahert* Eh.. det var gøy på spinning! :) For første gang på en uke fikk jeg den deilige lykkefølelsen etter trening, og det var skikkelig godt. Jeg følte nesten jeg kunne spunnet hele dagen, men da tror jeg ærlig talt at låvedøren baktil hadde reagert en smule.

Andre time var ernæring teori. Anne var som vanlig *lettere distrahert* og var mer opptatt av å plage naboene og å sitte og tiske og lure enn å følge med. Da det gikk opp for meg at "læreren" nettopp hadde stilt et spørsmål krysset jeg fingrene og håpet så intenst jeg bare kunne at det var noen andre som kom til å svare på det spørsmålet jeg ikke ante hva dreide seg om. Note to self: følg med i timene!

Etter lunsj trodde jeg at jeg skulle på yoga, men fikk plutselig en melding fra fysioterapeuten om at hun hadde ledig time til meg da, så jeg troppet opp, skrelte av meg på overkroppen og inntok horisontal stillig på benken hennes. Da begynte torturen. Vondt, vondt, vondt! Til slutt hørte hun bare et hikst fra meg og sa "huffda, er det så vondt? Puster du? Du må puste. Kan du være så snill og puste nå? PUST!". Jeg fikk pustet til slutt. Jeg lever. Jeg fikk et minutts pause før hun begynte på nytt, noe mildere denne gangen. Etter endt time var det igjen et flott svetteavtrykk av meg på papirlakenet hennes, en dam av tårer på gulvet, og en skjelven Anne som hadde problemer med å finne balansen. Jeg fikk ikke lov til å gå til det som var igjen av yogatimen, men fikk i stedet beskjed om å gå og legge meg, drikke masse vann, og ikke trene mer i dag. Nå prøver jeg å ikke komme borti noe med ryggen. Det skal bli deilig å ligge på rygg i morgen med en vektstang over meg.

Kvelden har vært rolig. Bare daffing. Deilig, det også. Nå blir det en ørliten tur i Velferden for å si natta til de andre. :)

Kjære mor: Jeg tror vi må slutte med dette middagsgreiene nå, jeg husker jo for mitt bare liv ikke hva det er vi putter i oss. Det var i hvert fall fisk i dag, det husker jeg. ;)

Mandag igjen. Mandag = morgentur, og det ble det i dag også. En runde i gul løype med herlige S hvor man fikk trasket i vei uten å tenke på at man egentlig trente, men heller var mer sjelesørger for hverandre. Etter å ha gått rundt og stinket høgg i halvannen time, pga myggfrastøtende midler håper jeg, fant jeg ut at en runde i dusjen kanskje ikke var det dummeste man kunne gjøre, for deretter å ta en titt på timeplanen. Der stod det spinning. Blå spinning. Det får vel heller gå greit, tenkte jeg, og ruslet til blå spinning. Jeg kom sist, igjen. Hva er det med meg og somling på denne camp'en, da? Jeg pleier da virkelig ikke være så sent ute til vanlig. Jeg fikk kapret meg en sykkel ved siden av Be og var klar til å ta opp spinningkampen. Be er rå på spinning. Jeg trakket i vei og fant fort ut at noe var galt, men valgte å ignorere det. Etter litt mer trakking ble jeg redd for å falle av sykkelen siden det åpenbart var noe galt med den ene pedalen. Jeg trakket på skeiva og prøvde å ikke være flau over at sykkelen laget knirkelyder. Jeg mener, ja, jeg er tung, men sykkelen trenger ikke lage knirkelyder likevel. N som satt på andre siden av meg trodde jeg holdt på å svime av flere ganger pga. min vinglete adferd og fordi jeg så ned hele tiden. Til og med instruktøren satt og stirret bekymret på meg. Jeg hadde det jo fint, jeg, hadde det ikke vært for litt slark i systemet, så det endte med at siste halvtimen ble sittende for min del. Kjedelig. Da fikk jeg ikke tatt ut alt i den timen. Pulsklokken hadde også en noe vinglete adferd. Fra å ligge på 62% av makspuls, noe jeg syntes var underlig siden jeg følte jeg holdt på å dø, var den plutselig på 117% av makspuls. Hvordan den fikk det til aner jeg ikke, men hvis jeg har fått til 117% må jeg jaggu ha jobbet hardt med den ødelagte pedalen.

I siste time hadde vi styrketrening, og skjønne, lille M var partneren min igjen. Jeg sørget for å legge på massevis av vekter (ikke noe pingletrening her), akkurat som sist hun var partneren min og fikk problemer med å gå dagen etterpå, så nå er jeg spent på gangen hennes i morgen. :) Hun er tøff, da, og pusher seg selv. Bra jobba!

Vi var en gjeng som dro på kino etter middag og så en eller annen trollefilm. Trollmannens læregutt eller noe sånt. Grei nok den. Det skal ikke mer til før vi har fått nok stimuli til å fjase i vei i det uendelige. To og jeg satt i bilen på vei tilbake og sendte "ildkuler" til hverandre. Mine var selvsagt sterkere enn hans, selv om han påstår noe annet.

I morgen aner jeg ikke hva jeg har for timer, men jeg finner det sikkert ut etterhvert. Man må jo holde på spenningen så lenge som mulig. :p

Kjære mor. I dag hadde vi lapskaus til middag.

"De ytterste kilevalkene har forsvunnet. De innerste er ikke så kilne, de. " var det en søt liten "snelle" som sa i dag da jeg prøvde å plage henne ved frokostbordet. Det var litt søtt, synes jeg. :)

I dag har det virkelig vært den o'store hviledagen. Jeg har fått satt opp strukturplan og delmålsplan, og gjort arbeidsoppgaver, betalt regninger og litt sånn hist og pist, og egentlig bare tatt livet med ro. Det har vært utrolig deilig. Det som er så rart er at kroppen har fått en ny sånn rar innstilling. Det begynte liksom å krible litt. Det var jo littegranne kjedelig å bare være helt i ro, så C og jeg tuslet oss en runde i skogen og fikk lettet litt på trykket samtidig. Det var utrolig godt for både kropp og sjel. Jeg håper inderlig ikke at det var noen og lusket i buskene, for jeg må innrømme at den løken til lunsj har medført litt promping og fnising på turen.

Endelig har folk begynt å komme tilbake. Det har jo omtrent vært folketomt på camp'en i helgen. Selv om det er godt med litt ro, så er det deilig å se at alle kommer tilbake og er klar for ny uke.

Jeg har glemt å omstille pent.no etter at jeg var i Nesbyen forrige helg, så i en hel uke har jeg sjekket været for Nesbyen i stedet for Hønefoss uten engang å få det med meg. Ding ding. På tide å våkne.

Jeg ramlet over noen random quotes i dag, og noen av dem synes jeg passet så godt inn her:

"Courage is saying, "Maybe what I'm doing isn't working; maybe I should try something else."" - Anna Lappe


"I feel very strongly that change is good because it stirs up the system." - Ann Richards

"The future is uncertain... but this uncertainty is at the very heart of human creativity." - Ilya Prigogine

"Life only demands from you the strength you possess. Only one feat is possible - not to have run away." - Dag Hammarskjold

"Never discourage anyone... who continually makes progress, no matter how slow." - Plato

"The most important thing in life is to learn how to give out love, and let it come in." - Mitch Albom

Sånn, jeg lar det være dagens blogg, jeg. Nå er det bare å vente på ny uke, og nye muligheter. :)

"Vi skal på Kongens utsikt på lørdag, og du skal være med!" Her har man ikke noe valg, selv om man blir ledd av når man kommer til frokost fordi man tydeligvis ser noe sliten ut. Ut på tur! Jeg kan love deg at jeg ikke hadde gått den turen i dag om det ikke hadde vært for disse dramaskinene. Med isbiter i camelback'en og stavene parat var det bare å trykke "start" på pulsklokken og starte stigningen. Etter to meter var jeg andpusten. Okei, pluss på en meter, da. Etter ti meter hadde jeg lyst til å snu. Etter fem hundre meter gikk det i grunnen greit og jeg tenkte jeg skulle da klare det i dag også, selv om det ikke kom til å bli noen rekordfart opp bakken. Kroppen er rett og slett sliten og har ingen ekstra piff for tiden, så da tenker jeg det er bra jeg kommer meg opp i det hele tatt. Det ble ingen stopp på veien opp selv om man helst ville stoppe og plukke blomster i veikanten bare for å ha en unnskyldning for å få igjen pusten. Jeg har aldri gått opp dit uten stopp før, så det var litt kult. Jeg klarte til og med å gå selv om det var glatt og vått, og gjørmete. De som kjenner meg vet at slikt er veldig, veldig skummelt og farlig. Man kan jo skli.


En ting er å komme opp, nyte utsikten og glupske i seg mellommåltidet, en annen ting er å gå ned igjen. Da går det nemlig nedover, og musklene i beina blir satt på enda en prøve. For ikke å snakke om sklipsyken. Jeg tror det gikk hardest utover sklispyken i dag. Etter et forsøk på å gå veldig fort, for så å skli en million ganger ble farten senket betraktelig, og man nærmet seg sneglehastighet nedover den uendelige lange bakken. Den er lang både oppover og nedover, den. Skjønner ikke det.

Etter en dusj på sånn ca. et halvt minutt var det bare å lange ut mot matsalen i håp om å få seg en matbeta før de stengte dørene. Når man snegler seg ned bakken bruker man nemlig lenger tid enn om man ikke snegler seg ned bakken, og da går det utover lunsjminuttene, men man fikk da lunsj i dag også. Etterpå bar det til gymsalen for litt volleyball som ble omgjort til badminton pga for få deltagere. Siden jeg er redd hele volleyballen syntes jeg i grunnen det var helt greit, jeg. Jeg klarte da å vimse til det hele likevel. "Oj, skulle jeg ta den ballen som havnet på min banehalvdel, sier du? Hmm... " SVIMA! Vi vant da ett sett (av fire).

Planene for kvelden var store. Vi skulle både det ene og det andre, men etter et par tre slag med svimebiljard ble det fosterstilling i sofaen mens det gikk en eller annen form for komedie på tv. Siden man er litt i svimeland fant noen ut at noen skulle veie seg, på kveldstid, en lørdagskveld. Vekten hadde utrolig nok sneket seg enda litt nedover, så da gikk jeg med god samvittighet opp på rommet og spiste min faste lørdagssjokolade som er nøye planlagt og skrevet ned i strukturplanen. Hipp hurra for sjokoladestruktur.

Planer for morgendagen: HVILE! :)

Kjære mor! Dagens middag: Taco.

Endelig freddan. Må i grunnen innrømme at ting har vært litt kjett i dag, men moro lell. Jeg ble liggende til sengs så lenge som mulig, helt til B alvorlig begynte å lure på om jeg ikke hadde tenkt å bevege meg ut av døren snart. Så jeg bevegde meg ut av døren. Noe motvillig. Jeg visste hva som var i vente. Første time med bevegelse til musikk var hard, artig og jeg fikk tatt ut den lille energien jeg følte jeg hadde. Jeg vimset rundt i gymsalen som en forvirret liten surremus, kom stadig ut av takten og skjønte ikke neste trinn, men jeg fikk da svettet godt og pulsen hadde ikke noen problemer med å sprette seg oppover. Jeg tenker vi sier oss fornøyd med den timen, jeg.

Spinning etterpå var tungt. Kjempetungt. Med tunge bein og sliten kropp fungerte det bare ikke i dag, selv med knallbra musikk. Jeg beit tenna sammen og holdt ut så lenge jeg kunne, men like før vi var ferdig sprakk jeg fullstendig, begynte å grine litt, men tok meg sammen og tenkte at det er jo ingen som ser forskjell på tårer og svette, så det var bare å late som om det var svette og tråkke videre. Man kom seg da gjennom den timen også. Jeg tenkte jeg skulle skyndte meg i dusjen, for så å hive i meg lunsj og så legge meg nedpå litt før neste aktivitet, men neiiiiiida, jeg rakk jo ikke det. I øsepøseregn bar det på nytt ut i skogen på vandring. Denne gangen skulle jeg i hvert fall ta det med ro på tur siden jeg var så gjennomsliten, og sammen med en liten gjeng med andre slitne kropper tuslet vi oss i gang. Smått om senn økte farten, og da vi måtte velge mellom 3 km'ern og 5 km'ern valgte Be og jeg den lengste, og da kom tempoet seg opp til noe jeg ikke lenger vil kalle en rolig tur, men det var helt greit. Vi pratet og lo og hadde i grunnen en fortreffelig tur. Da mitt utslitte legeme endelig fikk tatt dagens siste dusj bar det raskt til sengs og en laaaaaang hvil frem til middag.

Det er ikke mange igjen på farmen i helgen, men jeg har heldigvis noen som er barmhjertige nok til å være med overtrøtte meg som spilte biljard uten noen form for synsforbedringer foran øynene, og uten evne til å konsentrere meg. LITT fnising og LITT dårlig spilling utgjør en finfin kveld. :)

Nå må man hvile litt igjen. I morgen venter Kongens utsikt. Hjelp!

Kjære mor! Dagens middag var spekemat med eggerøre og potetsalat.

I går var det lillelørdag igjen, og da må man jo prøve å fiske frem noe litt mer artig mellommåltid enn eple og pære. I går var jeg og fisket litt på Meny og fikk halt i land jordbær, moreller, bringebær, plommer og diverse ting og tang for en koselig jentekveld. Siden jeg likevel var på senteret så stakk jeg innom en annen butikk også. Interiørbutikken. Også kalt "Den farlige butikken". Slike butikker må Anne ligge langt unna. Anne lå ikke unna. Det ble da kjøpt en mugge, vettu, men straffen lå like om hjørnet. Mens jeg vandret mot Meny med jordbær i øynene klarte jeg å finne det eneste våte punktet på gulvet, gå totalt på trynet, og knuse muggen. Ikke at jeg aner hvor de kom fra, men plutselig stod det to meget bekymrede rynketryner (okei... eldre) over meg og spurte om alt gikk bra, og da hadde jeg det mer travelt med å komme meg på beina og late som om alt var greit (og samtidig bli veldig bekymret over vonde knær) enn å sjekke muggen. Snufs. Stakkers muggen. Jaja, ittno itte litt lim kan fikse. Litt mye muggefokusering, synes du? Det var en traumatisk opplevelse, skjønner du vel.

Dagen begynte med stavgang med styrke i skogen. Jada, jeg skulle ta en rolig tur igjen. Jeg er flink til å si det. Ikke fullt så flink til å gjennomføre det. Alt gikk rolig og fint for seg inn til "skiltet", og vi knebøyde oss gjennom noen myggfulle minutter før vi skulle stavgange oss tilbake til camp. For en gangs skyld hadde jeg med meg stavene mine, de var jo fine å holde i den ene hånden mens jeg irriterte meg grønn over å ha tatt dem med meg. De er jo bare i veien. Jada, man får trent armene mens man går, men hvem vil vel ha trente armer? :p Etterhvert begynte både den ene og den andre å passere meg på min rolige tur, og det går jo ikke, vettu. Noen satte brått opp tempoet og kom seg forbi igjen, og med litt jogging (med blybein) fikk noen fort opp pulsen også. Det skal ikke mye til før denne damen holder på å gå i dørken, men jeg kom da levende tilbake til camp klar for flere knebøy og utfall. Instruktøren kom bort til meg og sa "så flink du var på bosuball i går!" Jeg så ut som et spørsmålstegn, for er det noe jeg ikke er god på, så er det bosuball, men det fallt litt mer på plass når hun fortsatte med "ja, altså, i forhold til forrige gang". :)

Rød spinning med Lene tror jeg snart kommer til å ta knekken på meg. Artig å spinne, altså, men hvis jeg tråkker mer nå så tror jeg hele sykkelen kommer til å løsne og fyke ut gjennom veggen. Jeg tråkket til jeg følte blodet sprutet ut av ørene på meg, tittet ned på pulsklokken og så den hånet meg med bare 83%, så da må man jo bare tråkke hardere på, da. Er det rart man svetter flere liter? Be sa hun savnet at jeg satt og smilte til henne under timen, men det var enkelt og greit fordi jeg ikke hadde energi til å løfte hodet. Smilte gjorde jeg, det nådde bare ikke utsiden av meg.

Tredje time med motivasjon og mestring var det ingen av oss som var speiselt motivert for, men vi mestret det greit, og fikk bablet oss gjennom både det ene og det andre av tanker rundt oppholdet og tiden som venter. Møtet ble hevet av en særdeles rastløs ordfører (moi) som satt og vred seg på stolen, klar for å hive seg ut i solen og inn i N's varme bil. Senteret next.

Jentekveld ble det. N og C kom og gjorde stas på rommet mitt, og vi skrubbet både hender og føtter, hadde masker på ansiktene og leppene våre, tok av og på neglelakk, sladret pittelitt og stokoste oss med varm drikke med et snev av sjokolade og herlige, røde bær. Det skal ikke mer til for at vi jenter blir fornøyde. ;)




I dag har man vært gjennom meget smertefull yoga. Jeg tror jeg aldri har stått så lenge i så smertefulle stillinger før. Jeg hadde lyst til å skrike. Jeg skrek ikke. Jeg fikk latterkrampe. Mens jeg stod med strake bein ut til sidene, hendene i midjen, og hodet så langt ned mot bakken som mulig begynte plutselig S å si til meg at jeg måtte trekke pusten, for det hadde jo jeg helt glemt, og da var den totale latterkrampe i gang. Alt blodet var i hodet, svimmel og fin, latterkrampe og svette føtter, det sier seg selv at det ikke er veldig lett å holde balansen da. Da vi ENDELIG hadde kommet til avslapningsdelen falt jeg sammen som en potetsekk på den rosa matten min og følte et snev av lykke. Lykke for at torturen var over og man atter en gang kunne starte restitusjonen. Jeg gikk beint og la meg etterpå. Sengen er god å ha innimellom. Det krevde bare PITTELITTEGRANNE viljestyrke for å komme seg opp av sengen og gå på ny time etterpå. Det ble kjempegøy. Frisbee (?) er rasende festlig, og ikke alltid enkelt. Jeg har aldri spilt det med lag og mål før, men det håper jeg vi skal flere ganger. Artig, artig. Jeg fikk frem konkurranseinstinktet igjen og jublet som kun de mes ihuga fotballfansa gjør når noen scorer. :) Etterpå ble det dødball. Jeg løp, jeg døde, men jaggu våknet jeg til liv igjen også. Det er mange som er flinke og løper vettet av seg.

Siste time bød på styrketrening. Jeg fikk M som partner i dag, og vi kjørte hverandre hardt. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde badet etterpå. JAAAAAAAAAAAA, jeg svetter mye. Hehe... det er sikkert bare sunt å få ut alt det greiene fra kroppen.

Ingvild Pingvild og Morten med kort'n kom på besøk, og det ble middag ute igjen, balansering av kløpinne, badminton og et småhissig slag med yatzi. Jeg vant. Utrolig. Jeg vinner jo aldri i yatzi. Skjønne mennesker. Kom snart på besøk igjen! :)

Nå ligger jeg sliten og slapp på sengen og blogger det jeg kan før hodet skal på puten igjen. Etter herlig hodebunnsmassasje i "Velferden" og konversering med disse flotte menneskene er jeg så "segen" at jeg omtrent ikke ser land. Ny (og trolig regnfull) dag i morgen.

Ja, var på vekten i dag. 20,6 kg i minus nå. Det går rette veien. :)

Kjære mor! Glad i deg, jeg.

Piker, lett kakao og hudpleieprodukter. En bra kveld. :) Bilder kommer i morgen. Nå seng. Trøtt. Er i gang med ellevte uke på camp. Dette går skremmende fort. Snart må man tilbake til virkeligheten.

Av dagens veldig hyggelige besøk var det dette bildet jeg klarte å produsere. Prøve igjen? Neiiiida, mer enn godt nok. Hilde og Jan, som også populært kalles Jan Banan, Jan Bavian, Jæn (på amerikansk, lism), Janne og andre ting han helst ikke vil bli kalt *knegg*, kom på besøk til Helgelandsmoen. De satt og ventet på meg da jeg kom svett og ikke så snadder fra trening med bosuball, så de måtte pent sitte og vente litt til mens jeg skylte av meg dagens saltansamling fra kroppen. Jeg ble da belønnet med norske jordbær, en tur ut for å spise og en heidundrandes runde med badminton i den nesten ikke varme gymsalen. Jeg synes det er fint når svetten hagler før man i det hele tatt har vurdert å hente frem badmintonnettet. Skal si disse bergenserne kunne sin badminton. Det ble baller i øst og vest, jeg slo til meg selv i låret, Hilde løp i veggen, Jan stort sett bare løp, og vi drakk vann, mye vann. Vi var alle enige om at det var gøy med badminton. Nå har de satt snuten mot Tønsberg igjen, og innen uken er omme er de tilbake på det glade vestland for å pleie skarre r'ene sine.

Dagens pilatestime var overraskende mild. Jeg tror instruktøren har hatt en finfin sommerferie og trenger en myk start før torturen igjen er over oss. Det var jo selvsagt strekking og HOOOOOLDing denne gangen også, men jeg hadde ikke noe dypt og inderlig (og meget hemmelig) ønske om å ta livet av henne denne gangen, så det må jo være fremskritt. Videre fra pilates spratt jeg opp på fysioterapeutens benk og lot henne gjøre som hun ville med meg, så jeg ble både kvalm og svimmel, og fikk nye hjemmelekser som må utøves før neste time. Jeg har nå flere gule post it - lapper på speilet på badet med ting jeg skal huske å gjøre flere ganger om dagen. Husker jeg det? Nope!

Skolekjøkkentimen i dag var dørgende kjedelig om jeg så skal si det selv. Sette opp en plan for tre måneder frem i tid når det gjelder mat er hakket for uspontant for meg. Er det noe som heter uspontant? For lite spontant. Jada. Er ikke noe å si på rettskrivingen, nei. Jeg rablet ned det jeg skulle fortest mulig og satt og tvinnet tommeltotter til den andre gruppen ENDELIG sa det var mat. De hadde vært de heldige vinnerne av å få lage pizza. Sunn pizza. Den smakte faktisk fortreffelig, så du skal ikke se bort ifra at den kan bli produsert på mitt eget kjøkken i den nærmeste fremtid. :)

Trening med bosuball var det i dag, ja. Gosjameg, så vanskelig dette med balanse skal være, da. Gå, hopp, ta det ene beinet fram og til siden, og bak, og fram igjen, og vipp bekkenet bakover, og framover og til begge sidene, sånn ja, fortere, FORTERE, kom igjen, en gang til, og kneeeebøy på det ene beinet og.... osv. Pulsen kom seg opp denne gangen også, men også denne gangen virket timen midere enn forrige gang. Snodig. Kanskje fordi det ble noen skader sist, og at de kanskje vil prøve å unngå skader. Ikke vet jeg. Det hadde jo vært fint å slippe unna en skade eller sytten.

Nå sitter jeg her med mine nyinnkjøpte roser og nyter det siste denne dagen har å tilby av sol. :) En deilig dag har det vært, og flere kommer det. Jeg bare vet det. :)

KLEM

Hørt fra camper: "Dere blir vakrere for hvert måltid. Dere har alltid vært vakre, da, nå er det bare lettere å se det."

Dette har vært en sliten, liten mandag, men samtidig en veldig fin, liten mandag. Uken starter alltid med en tur i skogen, og i dag var jeg så heldig at jeg fikk slå følge med S. Ingen av oss var noe særlig lysten på å sette opp noe kjempetempo, men gikk slik det føltes naturlig og fikk lettet litt på sjelelokket mens vi vandret mellom mygg og hoppet over vanndammene. Det ble ikke den hardeste treningen for kroppen, men psyken fikk i hvert fall trent seg litt. Herlig! :)

Jeg trodde jeg hadde knallgod time før neste time, men den som kom sist, og etter alle andre var i gang med spinningen, det var meg. Sykkelen min var selvsagt tatt av en annen glupsk person (som antagelig var smart nok til å møte opp i tide), så jeg måtte litt sånn småsjenert traske foran alle sammen og lete frem en ledig sykkel og kaste meg på oppvarmingen, jeg også. Om jeg ikke løp i skogen så gjorde jeg opp for det på spinningen ved å ta frem all den trakking jeg bare klarte å få beina til å gjennomføre. Snakk om sliten etterpå. Det er bra når instruktøren ber deg gå forsiktig av sykkelen da det er stor sklifare grunnet vått gulv.

I tredje time hadde vi teori om fordøyelsessystemet. Tarmer og sånt. Jeg har sett tarm før. Tarmtotter også. Ja, jeg vet at maten går ned i magesekken, og så videre. Jeg mistet fokus ganske tidlig, og på bakerste rad satt El og jeg som fjortiser og holdt på å fnise oss i hjel og bare fant på tull. Jeg tror vi nesten ikke var til irritasjon for andre i det hele tatt... kanskje...

Kvelden har gått med til å høre på syngedame synge på rare dialekter med rar stemme i hele femten minutter. Det var helt greit. Ikke noe å rope hurra for, men vi skal vel være glad for de avbrekkene man kan få her. Jeg gikk tilbake til rommet og fortsatte ryddingen etterpå. Det er utrolig hvor mye det går an å rote på et så lite rom. At det faktisk kan gå over en time før rommet ser sånn noenlunde ut, og man kan se fargen på gulvet, er helt utrolig. Jeg er en rotekopp. Takk, mams. Enda et gen du ikke kan lyge fra deg. ;) Jeg fikk i hvert fall prøvd alle klærne i skapet, da, for det er jo klart man må gjøre det mens man rydder. Det er også klart at man må sette seg i gangen og lese blader i stedet for å rydde, ikke sant, B? For å feire nyryddede rom ble det spist fruktsalat og drukket lettkakao mens man hadde på seg 3D - briller og prøvde å se 3D animasjonsfilm som egentlig bare så grønn og forstyrret ut. Det er ikke lett å se frukt når man har på seg 3D - briller.

Kjære mor! Dagens middag var karbonade med potet, saus og bønnespirer.. eller du vet, sånne lange grønne greier.

Hmmm.. her har det plutselig gått mange dager uten blogg. Det er da nesten rent uhøflig av en blogger å ikke blogge. Jeg skal herved blogge. Torsdag ble jeg nemlig hentet av en kamerat og tatt med til hans nye hus hvor det ble grillet og utøvet sterk selvdisiplin, og man stoppet inntaket av svensk gris i tide. Det går bedre og bedre. Også i helgen ble det grillet gris, denne gangen av de to snasne karene over her som for anledningen hadde iført seg flotte grilldresser. Denne helgen ble tilbrakt hos Yvonne og Frode i Nesbyen, og på lørdagen hadde de sin årlige grisefest hvor de da, logisk nok, griller en gris. Den var god. Festen var bra. Hilde og Jan kom fra Bergen og med seg hadde de herlig bergensdialekt og herlig latter. Nå skal jeg leve mye lenger enn slik det så ut før helgen. :) Nå er man tilbake på camp, klar for nye utfordringer i uken som kommer.

Kosseboffen min. Han ligger og passer på bilen/huset/noe til eieren sin, og har egentlig ganske late dager. Han fungerer som en damemagnet, da alle skal bort og klappe og kose, noe jeg ikke tror han har så mye imot. Først snuse litt, så et lite grynt som akksept før han legger seg til der det passer å bli klødd på. Godbamse.

Dagens stavgang med styrke så jeg frem til, og atter en gang tenkte jeg at jeg skulle ta en rolig tur. Jeg likte jo ikke at det var så mange foran meg på vei ut fra campen, så jeg skulle bare gå meg litt frem, og vips så var beina i gang, og da kan man jo ikke sakke ned. Etter to styrkerunder i skogen hvor vi står og skal ha rumpene ut og omtrent sette oss på bakken gjentatte ganger, for så stå på tå om igjen og om igjen, for å avslutte med utfall som er en øvelse jeg aldri bli klok på. Ikke klarer jeg å holde balansen, ikke gjør jeg det riktig og så klarer jeg å skjære en snodig grimase hver gang jeg holder på med den. Den er med andre ord ikke helt heldig for meg. Vi skulle gå tilbake til camp'en, og jeg følte for å gå av meg treigheten som styrketreningen hadde satt i beina på meg, så jeg begynte å småjogge litt. Jeg trodde jeg bare skulle klare å jogge et lite stykke, men det er utrolig hvordan man kan presse seg bare man har noen foran seg som man bare MÅ ta igjen. Det var flere ganger jeg nesten hadde tatt ham igjen da han på nytt satte opp farten og dro ifra. Snøft! Da måtte jo jeg fortsette min stabrende "jogging", skru musikken høyere opp for å unngå å høre meg selv puste, og bite tennene sammen i jakten på den blå skjorten foran meg. Jeg klarte aldri å komme foran, men jeg var ikke så langt unna. T kom jo selvsagt susende på slutten, den skurken, men jeg er fornøyd med dagens "rolige" tur. Det er bare å legge seg i kondistrening, så skal de nok få litt mer konkurranse... ;)

C og M hadde invitert alle på "bordet vårt" til middag i dag. De imponerte STORT med et bord som bugnet av herlig mat i alle varianter. Selvdisiplinen ble satt på en hard prøve, men det gikk bra for min del. Herlig med god ikke - kantine - mat. De hadde gjort alt så pent, og alt var så godt. Tusen takk, jenter. :) Det var utrolig koselig.

N'te dag på camp. N'te dag å stå opp, skvise kroppen inn i altfor trange treningsklær som utrolig nok viser seg å være utrolig behagelig å gå med, selv om huden tyter ut av de sjarmerende luftehullene som befinner seg på merksnodige steder. N'te dag hvor man tvinger i seg KAFFE til forkosten for å prøve å få pupillene i øynene til å bevege seg i den retningen man helst skulle sett. N'te dag man ikke tenker at trening er fælt, men heller bare forbereder seg på å gjøre det. N'te dag med bølling. :) *knegg* Me like!

Dagens første time: ballspill. Innebandy byr som alltid på løping hit og dit, og surrehuet meg tenker ikke taktisk eller noenting, bare løper etter ballen med mord i blikket og synes omtrent at det står om liv og død å få den ballen i mål. Jeg klarte å smelle køllen min inn i beina til en annen i dag. Jeg sa unnskyld og løp videre. Sjå kor eg bryr meg, liksom... Når det var pause og de andre lagene entret banen var det vel egentlig på tide med nødslakt, men når jeg fikk rullet inn tungen fra det lettere skitne gulvet, noenlunde stabilisert pulsen igjen, og hikstet i meg litt drikke var det plutselig vår tur til å løpe utpå igjen og gjenta det hele. Min iver er fremdeles overraskende stor, og uten å bry meg om omgivelsene brøler jeg ting som "GÅ PÅÅÅÅÅ, MED EN GANG... NÅÅÅÅ!" og "BEVEEEEG DEEEEG!", og den herlige "LØØØØØØØØØØP!". Hvem har gjort meg til sjef, liksom? For ikke å glemme jubelen som virkelig kommer fra hjertet når ballen så herlig suser inn i mål. Wiiiiiiii! Konkurranseinnstinkt, sier du? Skjønner ikke hva du mener! Vi rundet av timen med litt hjørnefotball. Enkelte var sinnsykt imponerende der de dempet og headet, og styrte på. Jeg var ute med tungen som slips igjen og løp der den gule kulen spratt som en forvirret liten hamster sluppet løs i et kirkeorgel. Faktisk. Det ble nok rød time på meg, ja, med makspuls godt over 90%.

Andre time var interessant med intro i bosuball. Hjelpe og bevare meg vel så skremmende dårlig balanse det er mulig å ha. Vi skulle stå og HOPPE oppå denne halve ballen. Jada, for det er naturlig. Jeg fant en halv ball, jeg, så jeg prøver å hoppe litt på den. Normalt. Hvem fant på det? På denne ballen skulle vi først bare stå. Når vi mestret det var det å stå på ett ben. Deretter hoppe, gå, ta knebøy, over og under og opp og ned og det som verre er. Tror du ikke det ble situps og båten og hele pakken her også? Jada. Sidesitups til og med. Jeg skal gi deg sidesitups, jeg. Det holdt på å klikke for meg da vi fikk beskjed om å snu denne halve ballen, slik at den flate siden kom opp og den runde siden var ned, for så å gå opp på ballen. Hallo? Det er jo ikke mulig for en slik fallnevrotiker som meg. Med frykten lysende ut av øynene på meg stod jeg og så dumt på hele ballen etter nitti (pluss/minus) mislykkede forsøk på å komme meg oppå. Instruktøren måtte holde meg i hendene før jeg fikk plassert mine vaklende føtter på den der noe irriterende og ikke så veldig skjønne ballen. Jada, vi tok noen knebøy til, vi. Jeg trodde jeg skulle dø. "... og kom saaaakte ned fra ballen igjen." Hallo? Det var jo i hvert fall umulig. Jeg stod og skalv på halvkulen og så at alle de andre gikk ned og ble stående og se på meg som skalv. Ja, jeg kan sikkert skjerpe meg, men angst er angst, og det gidder jeg ærlig talt ikke begynne å jobbe med akkurat nå. Le kom til min unnsetning og fikk støttet meg ned fra denne grusomheten. Timen var i grunnen morsom og utrolig slitsom, og jada, makspuls igjen over 90%.

Tredje time var spinning. Rød spinning. Hard spinning. Intervallspinning. Jeg stod, og stod, og stod, tråkket, og tråkket, og tråkket. Pustingen lignet vel mer på fresing enn pusting, og ansiktet stivnet i en posisjon jeg fant ga mest mulig oksygenopptak. Det var trolig ikke veldig lekkert. Det rant svette i strie strømmer og singleten krøp oppunder puppene, men det fikk bare være. Det er en grunn for at jeg sitter bakerst, for å si det sånn. Jeg har ikke noe behov for å vise frem dinglemage i friskt tråkkedriv mens den glinser av svette. Jeg sa til instruktøren at hun var insane, hun sa "takk, det samme". Jeg tar det som et godt tegn. Jada, makspuls igjen over 90%.

Etter spinningen skulle jeg bare sitte og slappe av mens noen andre spilte volleyball, siden jeg ikke liker volleyball og i grunnen er ganske redd for hele ballen. Jada, jeg er redd for mye, men den kommer jo himla fort mot deg, da. Jada, jeg ble med på volleyball. Jada, jeg dreit meg ut gang på gang ved å lynraskt flytte meg unna ballen i stedet for å spille den slik jeg faktisk skulle ha gjort. Jeg unnskyldte meg med at jeg var ufrivillig med på hele greien. Jeg tror vi var like dårlige, hele gjengen.

Jeg var NOE sliten da jeg fikk karret kroppen inn til middag, for så å oppdage at noen andre hadde tatt plassen min og jeg måtte sette meg et annet sted. Makan! Snøft! (osv...) Det må vel sies at de var meget hyggelige de jeg endte opp med å sitte med, da. Man tar nok ikke skade av å prate med andre enn dem man pleier å prate med. :)

Dette har vært den store telefonkvelden, og med krampe i magen etter masse god latter, og lettere slitne ører er det nå på tide å finne puten og glede seg til at det blir enda en n'te dag på camp i morgen også. :)

Kjære mor! Godt dere er trygt hjemme igjen. :) Dagens middag var ... laks. :)

Hørt i bilen med mor; "Hvis du hadde måtte gå på ski hadde du følt deg som en kakadue!" Jeg lurer veldig på hvordan hun vet hvordan kakaduer føler seg.

Siden noen er noe ustabil i magen sin fikk noen lov til å trene nær et toalett i dag i stedet for å gå på tretimers tur i skogen. Noen var veldig glad for det, og slet seg gjennom en økt på tredemøllen, en runde med styrketrening og til slutt litt spinning. Tre timer trening går fort når man har bra musikk på ørene, og en snasen fysioterapeut, som også trente styrke, til å se på. Bare se, men ikke røre...

På kino i dag fikk man både ledd fra seg og pådratt seg en lettere hørselsskade etter at B satte i sine berømte hyl i kveppescenene. Jeg kvepper jo mer av de hylene enn jeg gjør av filmen. Det er hakket før man spenner personen foran i bakhodet. Det tror jeg hadde blitt litt småpinlig.

Hørt i velferden (partybulen); "Vi er litt slarkete i hakket, vi." Jeg tror jeg bare la den stå sånn for seg selv uten noen videre kommentar...

Kjære mor! Dagens middag var kalkunpølser med poteter og noe annet grøntfôr.

Nok en helg er over og man venter med spenning på neste ukes aktiviteter/tortur/lek og moro. Da undertegnede har null imunforsvar har hun nå pådratt seg det bergensere så fint kaller renneræv. Det er slikt et nydelig uttrykk. Det har tross en noe aktiv bakdel vært en hyggelig dag sammen med mor på Hadeland glassverk. Jeg måtte bare plutselig, med ujevne mellomrom, løpe til døren merket "WC" før jeg kunne fortsette å glane på alle de ekstremt dyre tingene. Glass til 3000,- er en smule over min prisklasse. Hva slags drikke har man i slike glass?

Lørdagen gikk fort. Da var Be og jeg, pluss noen andre slabbedasker en tur i gymsalen for å ta en runde med lett badminton. Jeg hadde ikke tenkt at en runde med lett badminton skulle bli tre runder pluss en runde på tredemøllen, men det var faktisk godt å få pest fra seg og så fikk man jo så god samvittighet med tanke på den sjokoladen man hadde tenkt å trykke i trynet senere på dagen.

Mor og far kom for å hente atpåklatten og ville ta en tur i tunnellen under oslofjorden fra Drammen til Drøbak, og en tur for å se på leiligheten min i Oslo, men de ville helst slippe å kjøre selv. Når de lar meg sitte bak spakene er det fort gjort at det blir noen avstikkere, og plutselig var vi på vei opp til Kleivstua for å se på utsikten over Hønefoss. Jeg tror det falt i god jord. Det falt muligens ikke i så utrolig god jord at jeg hadde glemt nøklene til leiligheten, så vi måtte snu for å hente dem. Det ble langt og lenge og kjøre, men det var da trivelig, og med middag og fotball på tv i leiligheten min virket selv han far fornøyd. Det var visst ikke noe å si på utsikten. :)

Dronningen av å ikke sove om natten fikk lov av legen til å sove på dagen i stedet, så da jeg endelig klarte å lirke opp øyelokka igjen var alle dagens aktiviteter over, og mor hadde sendt melding om at de var på vei for å hente meg til middag, så da var det bare å gå seg vill i klesskapet på jakt etter farger som lignet på hverandre og så slenge på seg det som tilfeldigvis lå nærmest. Etter et nærmere komatøst middagsbesøk i vognene, ja, altså, det var jeg som var i svimeland, ikke de "voksne", var det tilbake til camp og litt slenging på tunet. Denne skjønne skapningen, Duffy, måtte foreviges. Hun minner mistenkelig om en annen artig spirrevipp jeg kjenner. :)
Kjære mor! Dagens middag har du laga sjæl.. :) Thank you.