På Stortorvet har jeg alltid likt meg. Der kan man stå og vente på buss eller trikk, kjøpe noen blomster eller en kopp kaffe og bare titte på menneskene som mer enn gjerne ignorerer hele deg og din eksistens. Hvis man står helt i ro med kaffekoppen sin og bare ser på alle disse travle menneskene blir man fort trakket på tåen av folk som helt tydelig ikke har helt de samme intimgrensene som jeg har. Jeg, for min del, synes det er greit å holde en viss avstand til andre mennesker. Jeg føler ikke at jeg trenger å komme borti nesten til totalt fremmede mennesker, ei heller lukte på hva de spiste i går, men noen synes antagelig at dette er helt greit siden det gang på gang skjer meg at noen går forbi meg uten så mye som en millimeter imellom. Til og med Anne Grete Preus synes at to millimeter av og til kan være nok. Det er mulig det er i en annen sammenheng.

Flott statue med flott fugl på toppen. Jeg synes det er litt festlig at det har blitt brukt så mye tid, energi og ikke minst penger på alle disse statuene for at det skal komme en eller annen tilfeldig måke og skite på den. De både ser og helt sikkert føler seg litt majestetiske der de sitter høyest oppe og ser utover verden med sitt "haukeblikk". Egentlig er vel statuene laget for dem.

Jeg var altså på Stortovet i anledning min retur fra fastlegen. Hun kom frem til at jeg har betennelse i ryggen, og ga meg betennelsesdempende og paralgin forte, så her har vi en fin liten fest hver eneste dag nå for tiden. En liiiiten rus er alt som skal til for at verden blir litt mer lyserosa, og man tror at formen er så aldeles meget bedre. Dermed er man lett på fot og hoppedeiser seg i vei for å gjøre diverse nødvendige gjøremål. Man måtte jo på jobben for å vaske ut av garderobeskap og levere inn nøkler og adgangskort, og si hadet til diverse nydelige kolleger. Det endte med at jeg tilbrakte en halv dag på de harde sykehusgulvene. De er ikke tilrettelagt betente rygger, for å si det fint. Jeg synes formen var så fabelaktig at jeg trippet lett fra avdeling til avdeling for å spre rykte om fest for Mylla, hytten jeg satt/sitter/skulle ha satt i styret for. Vi må jo få flest mulig til å komme, slik at vi får inn mest mulig penger. Det synes jeg var et meget fornuftig syssel. Det var ikke det, vettu. En lyserosa verden er en illusjon.

Det var uansett veldig hyggelig å henge litt på jobb. Det er som regel veldig hyggelig å være på jobb, i hvert fall når man ikke må jobbe. Det måtte jo gråtes en skvett da jeg leverte fra meg kortet mitt, men sjefen sa jeg måtte komme innom en dag, så skulle vi kjøpe inn is og greier. Det blir vel stas. Tror ikke jeg trenger ta på sminke den dagen, da blir det vel svarte streker nedover kinnene. Men, bevares, det er jo alltid pent.

Det kommer stadig bilde av stien til bussen bak blokken. Jeg liker stien. Jeg tar bilder av stien. Jeg må jo legge ut bilder av stien. Den er superkoselig. :) Ofte møter jeg på en svart og hvit katt på stien. Jeg kaller den for Jens. Den ser ut som en Jens. Litt unnvikende, men likevel nysgjerrig. Typisk Jens.

Her er hullet mitt. Eller, ikke mitt, men busstoppet sitt. Noen må ha hatt en smule for mye energi innabords som har giddet å lage hull i busskuret, men det er innmari praktisk når man sitter på benken og gjerne skulle visst om bussen kom eller ikke. Man kan sitte og titte uten å måtte stikke hodet ut i det eventuelle regnet. Smågenialt. Som bergenser (her mangler det vel en stor B.... Bergenser... sånn, ja... ) tåler man jo litt regn, men hvis det ikke er strengt tatt nødvendig å bli våt, så kaaaan man jo bare unngå det. :)


Det er sol, det er .. var... torsdag, varmt, fint og en park i nærheten. Der måtte det grilles. Marte, Lina og jeg dro i vei, etter diverse leterunder etter pickniksekk, oppkutting av salat, henting av vann, pakking av sekk, handling og slike småting som er så fort gjort, men som tilsammen utgjør ganske mange minutter likevel, til parken foran Oslo Fengsel for å grille litt... på Grønland. Mamsen holdt jo på å dette av stolen, stakkars, da jeg fortalte at jeg satt på Grønland og grillet. Det er jo SÅÅÅÅÅ farlig der. Jeg hadde det ganske fint, jeg. Pledd, litt hvitvin, litt god mat (vi hadde nok mat og utstyr for å campe i parken en uke, minst) og godt selskap. Diverse ymse klientell rundt oss ser vi bort ifra... bortsett fra det koselige paret på pleddet overfor oss. De var tydeligvis på en ganske tidlig date og prøvde litt keitete å bli kjent med hverandre. :) Søtt!

Jeg hadde glemt å ta medisinen min, så da jeg reiste meg og pakket sammen parktilværelsen kom ryggen og minnet meg på at den faktisk ikke er i form. Jeg hadde jo klart meg så bra gjennom hele dagen, gått i moderat tempo og trodd at jeg hadde vært flink. Sykehusgulv og asfalt utgjør ikke gode tilstander for rygger, så da var det trøbbel. Fikk veske og pose løftet opp til meg siden jeg ikke helt klarte det selv, og fikk krøket meg i retning bussen. Takk og pris måtte jeg bare stå i noen få minutter før et ledig sete meldte seg og jeg desperat stupte i den retning og grabbet til meg setet foran snuten på et stakkars, uskyldig medmenneske som helt sikkert hadde stått og ventet på ledig sete veldig mye lenger enn meg. Jeg var desperat og ga blanke i om det stakkars, uskyldige mennesket ble litt sur på meg. Jeg bare skrudde opp musikken og satt "uskyldig" og så ut av vinduet. Vel hjemme var det bare å få i seg tabletter og klamre seg fast til sofaen. Ikke snakk om noen flere aktiviteter den dagen.

HURRA for Kjell Makrell som hadde bursdag i går. Synd jeg og ryggen min ikke orket å dra til der han og hans klan hadde samlet seg for aftenen. Jeg er sikker på at de hadde det meget hyggelig. Skulle gjerne ha vært med.

Fredagen kom, og jeg våknet og følte meg lyserosa. Jippi! Reiste meg og kledde meg og gjorde alt det man vanligvis gjør om morgenen. Regner med jeg ikke trenger å besrive det i detalj. Legen sa jeg ikke skulle bare sitte i sofaen hele dagen, så jeg tenkte jeg skulle pante flasker og gå litt rundomkring. Jeg løfter opp posene med tomflasker, og DER var det gjort. Ryggen var så totalt ute av lage at jeg holdt på å gå i bakken. Svetten kom momentant og tårnene trillet. Etter noen minutter liggende fant jeg ut at det i hvert fall ikke ble bedre av å ligge nede, så det var jo bare å pakke seg sammen og komme seg opp og ut. Haltende og i ultramusetempo kom jeg meg til butikken og pantet som bare det. 74 kr i pant er ikke å kimse av. Hvorfor i all verden kan man ikke bare pante oftere? Jeg hater å pante. Det er utrolig kjipt. Jeg føler meg så... gniten.. og kjip.. og litt kjedelig når jeg panter. Egentlig burde jeg vel feire meg selv som er så miljøbevisst at jeg faktisk gidder å pante (det er egentlig kun pengene som gjør det), men det er altså noe av det kjipeste jeg vet. Det er så kjipt at jeg en gang var på vei for å pante, men satte heller posene i boden fremfor å gå og pante de dumme flaskene. Akkurat som om det hjelper. Da blir det jo bare mer neste gang. Anyway.... NOK om panting!

Jeg gikk til senteret. Jeg har hørt det er fryktelig ulent terreng der... heh... så jeg måtte jo innom for å sjekke ut kjolestativet på Lindex... av alle steder. Resultatet ser du under. Jeg trodde jeg skulle le meg ihjel. Der halter jeg rundt, finner en kjole jeg syntes var søt, får dratt beina etter meg inn i et prøverom og stresser verre for å stå i en vinkel som skal være grei nok smertefri, for så å ende opp med å se slik ut. Jeg ser ut som en hvilken som helst tante Torill, eller en eller annen overivrig paibaker. Jeg kjøpte ikke den kjolen. Jeg sendte mms til Kjersti og fikk til svar at jeg måtte komme meg ut derfra.

Jeg fant fort ut at kjøpesentergulv ikke er stort bedre enn sykehusgulv, så det var bare å komme seg ut på mykere underlag fortere enn svint. Etter mye rusling blir man sulten og en rast var på sin plass. En ekstremt nedslitt lekeplass ble åstedet for et mellommåltid og en telefon til kusine Hilde som kunne fortelle meg at tante Gerd og onkel Lars er lesere av bloggen min. Hvilken ære å ha slike flotte lesere. Jeg føler jeg burde skrive noe flott og fint, men fant ut det var best å bare fortsette i samme tralt som før, bare litt mer beæret enn vanlig. :) Tusen takk for at dere gidder å følge med på meg. Jeg er veldig glad i dere, vet dere. :)


Dagens innlegg inneholder en liten "hjemme hos - reportasje". Jeg måtte nemlig ta turen til Ingvild. MÅTTE ta turen, faktisk. Høres ut som tvang. Jeg har faktisk ingenting imot å besøke det vakre mennesket, det er meg heller en glede. Dagens MÅTTE kommer av at jeg måtte låne scanneren hennes for å kunne dokumentere alt som skulle dokumenteres i selvangivelsen. Siden fristen for innlevering brått nærmet seg fant jeg ut at det kanskje var på tide å gjøre det som MÅTTE gjøres. Det tok i grunnen ikke særlig lang tid og kunne vært unnagjort for ukesvis siden.
Hos Ingvild var det blitt vår. Med blomster på altanen og en lys og trivelig stue begynte jeg bare rett og slett å gå amok med kameraet mitt. Noen har det bare fantastisk koselig hjemme, og Ingvild er en av dem.





Slik skjenk (kjenk? skjenk?... jeg går for skjenk!) har jeg også, men den er fremdeles i original befatning. Jeg har tenkt å pusse den litt opp, noe i denne retning. Det bare må bli bra. :)






Siden Ingvild har bil fikk hun æren av å kjøre meg både på butikken og hjem. Jeg fikk handlet inn til morgendagens parykkfest og til og med kjøpt med meg en unødvendig pepsi max. Det er jo sååå godt. Beste brusen som finnes. Da var det oppe og avgjort. Ingen motargumenter? Fint. De vinner ikke frem uansett. Ja, jeg skal ha fest i morgen. Ja, jeg har vondt i ryggen og burde sikkert avlyst, men hvorfor det? Jeg klarer da SITTE og ha det morro? Ryddingen kan jeg ta i puljer. Rydde litt, hvile litt, rydde litt, hvile litt. Kommer til å gå sååå bra. Dagen i dag har vært ganske vond, men nå er piller tatt igjen, og den lyserosa tilværelsen snart tilbake på plass. Måtte den vare lenge denne gangen! Please!



Vår beste dag

Kom og lytt til lyset når det gryr av dag
Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag;
Denne dag kan bli vår beste dag!
Stien som vi gikk i går er like ny,
Hemmelig som ved vårt første morgengry;
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kom og lytt til dypet når vi ror mot dag,
Hør, maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak,
Denne dag kan bli vår beste dag!
Fjorden vår er like ny og blå og blank,
Blikket ditt er fritt og ryggen like rank,
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i dag – den kan bli vår beste dag.

Kjære, lytt til mørket når vår dag er grått,
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss av stort og smått,
Mer, kan hende, enn vi har forstått,
Månen over tun og tak er like ny,
Men tier stille om vårt neste morgengry.
Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre
Dagen i morgen skal bli vår beste dag.

- Erik Bye -

Møte med hverdagen ble litt hardere enn jeg hadde tenkt.
Det startet med at jeg klarte å forsove meg. Når man har forsovet seg prøver man desperat å skyndte seg noe helt enormt, egentlig vel vitende om at man ikke sparer mange minuttene på det. Både dusj og sminke ble droppet, noe som er herlig nok å tenke på i seg selv. Vel ventende på heisen kom jeg selvsagt på at jeg har glemt adgangskort og jobbnøkler, så da må man jo tilbake og styre med å finne frem nøkler igjen, miste ting ut av vesken, hente tingene man har glemt, komme ut og se at heisen fremdeles ikke har kommet lenger enn til 6. etg, så da rekker man jo hente lunsjen, som faktisk ble laget i går kveld (!), og likevel komme ut i tide til å rekke heisen før den automatisk går ned igjen. Innen jeg kom meg til bussen kjente jeg enorme smerter i ryggen og nedover høyre benet mitt. Jeg ante ugler i mosen. Har du noen gang sett ugler i mosen? Det kan umulig være et godt tegn. På jobb fikk jeg slept meg frem og tilbake frem til lunsj, men når til og med pasientene lurer på om jeg trenger hjelp er det vel egentlig på tide å dra hjem. Etter å ha prøvd å få legetime til ingen nytte var neste alternativ legevakten, men siden jeg allerede var veldig sliten og ikke klarte å gå stort mer enn ti meter av gangen ble det utsatt til morgendagen. Først fastlege, deretter blir det vel en tur til legevakten. Anyway håper jeg noen kan gi meg noe smertestillende av litt heftigere kaliber enn Ibux, for skal jeg være ærlig kan du putte Ibux langt opp i .... for min del akkurat nå.

Man får litt rare blikk når man går på butikken og griner, men må man ha dorull, så må man ha dorull. Sofaen har vært en god venn resten av denne dagen, og tv'en. Takk og pris for tv'en. :) Hva skulle jeg gjort uten gamle episoder av "Friends"?

I morgen er jeg bra igjen!

Torsdag var pakkedag. Det ble pakket mye og likevel altfor lite. Det er utrolig hvor kjedelig det er å pakke. Det føles meningsløst å pakke kopper og kar inn i det man har for hånden slik at det ikke skal knuses på veien, for så bare å pakke det opp igjen. Foreløpig er det mye ull som har fått oppgaven med å passe på mine knuselige ting. Jeg håper ikke ulltøy er kjempenødvendige plagg de nærmeste ukene, da sliter jeg siden det befinner seg rundt noen tallerker i Bergen. Etter uttallige pauser, og noen perioder med bråpakking fant jeg ut at nok fikk være nok, og bakte en kake. Kaken var i anledning besøket som skulle ankomme samme aften. De sa de likte kaken. Toro er ganske safe greier. Toro er faktisk ganske gode greier. Tanzaniajentene kom, lo, pratet, spiste kake, og gikk igjen. En ganske trivelig aften. :)



Langfredag var halvflyttedagen. Jeg bråvåknet halv syv og hørte med broremann hvor han var i verden. Han var ved Hønefoss. Siden jeg hadde bestemt meg for at jeg hadde pakket nok kvelden før begynte nå panikkpakkinen. Esker ble skamtapet sammen, ting kastet oppi og provisoriske merkelapper klistret utenpå eksen med tekst av typen "det som var i øverste skuffen" og "hobbygreier". Plutselig stod Kjell på døren etter en kjapp liten tur over fjellet. Vi startet dagen med å gå og kjøpe frokost før vi fikk lesset inn i bil og på henger. Det hele gikk egentlig ganske knirkefritt, bortsett fra en hylle som blåste ned. Selv om jeg så at den ville blåse over ende var alt jeg klarte å gjøre bare å holde hendene over ørene og rope " Å NEIII!". Jeg er virkelig en kvinne som vet å holde hodet kaldt og handle riktig om ulykken er ute.



Etter litt flyttebæring måtte jeg ha meg en kjapp tur for å få ut litt energi, men magen var ikke helt fornøyd med Torokakeinnholdet, så ikke engang halvveis i turen fant jeg fort ut at det kunne utarte seg en krise. Lettere svett, langt inne i skogen begynte jeg å se meg om etter steder det gikk an å skjule seg om man rett og slett måtte krype til korset. En langfredag med fint vær i Oslo tilsier ikke akkurat få mennesker på turstiene, så kriseløsninger uteble, og man måtte bare komme seg hjem fortere enn svint. Jeg fant en kjempesmart snarvei. Trodde jeg. Den viste seg å være inngjerdet pga veiarbeid. Det gjør jo ikke desperasjonen noe større. Omvei er vel ordet som best forklarer min vei hjem. Med nøklene klare og frykt i øynene fikk jeg låst meg inn, og avverget krisen. Det er farlig å gå på tur for langt borte fra hjemmet!

Det er koselig med hvitveis. Da tar man bilde av hvitveis. Dessuten var det bursdagsblomsterbilde til Kristin og Knut som.. ja, riktig, hadde bursdag. Hva er vel bedre enn blomster som er pene og som får lov til å stå i naturen og blomstre videre selv om de er gitt bort?
Artig lite bamsefly jeg så på min vei. Det måtte også tas bilde av. Det er ikke gitt bort. Jeg tror faktisk det tilhører barnehagen borti høgget, men det kan jeg være villig til å se bort fra.

Bilde av meg selv igjen. Det følger jo med hvert eneste blogginnlegg. Noen sa sminken funket, så da måtte jeg forevige den og se om jeg kan klare å få det til en gang til. Never know.

Etter at hagemøblene har forlatt meg må man jo prøve å få balkongen til å bli sittbar og småkoselig likevel, så nå er det et endeløst antall tepper og puter, og stearinlys og enda flere puter. Det eneste som mangler er beinplass... noe jeg fant ut i går da vi satt tre stykker der ute som alle var litt stive og støle når vi reiste oss igjen. Koselig å sitte på gulvet, men det er noe uoppskrytt over hagemøbler.

Silje R, eller "Reima" som er hennes fantastiske kallenavn, inviterte til grillkveld på balkongen. Det var utrolig koselig. Jeg var småsliten etter en dag med panikkpakking, panikktur og panikkrydding etter panikkpakking, så det var godt å ha en kveld på balkongen med en flaske sprudlende å se frem til. Det som ikke var så koselig var at bussene ikke kom og ikke gikk, selv om de ifølge planen skulle ha både kommet og gått. En time etter ankomst busstoppet kom det allerede en buss jeg fikk hoppet på, og bare minutter senere satt jeg med mine venner i solnedgangen og nøt livet. :) Jeg har nydelige venner. :) Morsomme, nydelige venner. :)



Her prøver vi å ta fellesbilde som vi skal sende til Knut og Kristin som fremdeles har bursdag. Vi fikk det til til slutt. Under varmelampen som gjør oss så røde. Jeg liker varmelamper. Lurer på om jeg må anskaffe noen varmelamper. Er varmelamper dyre? Kjell... du må bygge sånn sommerhage som papsen har, så kan jeg ha hagemøblene der, og noen varmelamper. Snakker vi koselig, eller? Jeg stemmer for!


Søndagen kom etter en relativt kjedelig og avslappende lørdagen. Lørdagen var så kjedelig at den er fakisk ikke verdt å prate så mye om. Søndagen derimot begynte med en lyst til å gå på tur, så det var bare å pakke sekken med pledd, sitteunderlag, bok, lunsj, litt mer kake, vann, og starte jakten på kleenex, plastgaffel (siden jeg hadde glemt å pakke med meg spisetøy) og et aldri så lite mellommåltid. Plastgaffel er utsolgt overalt i disse påskegrilltider, men jeg fant en plastskje i en narvesen som jeg stjal, og noen hadde noe lambi tørkepapir som jeg fikk kjøpt meg etter å ha spurt i ikke mindre en syv - s y v - kiosker. Turen gikk raskt videre til Frognerseteren. Med raskt mener jeg fryktelig sakte. Det er en fin tur, men du skal jaggu ha god tid om du satser på kollektivtrafikken.

Jeg startet i friskt tempo i blå løype, men etter bare noen meter ble jeg forvirret for da måtte jeg velge mellom blå sti og blå vei. Jeg valgte blå sti. Det var fantastisk deilig de første femten minuttene helt til snøen kom. Jeg er ikke fan av snø. Jeg er ikke fan av myk snø som er på smeltestadiet og som man synker ned til knærne i når man går. Under myk snø som er på smeltestadiet er det ofte gjørme som suger fast skoen du desperat prøver å beholde på. Gjennomsnittshastigheten gikk fort ned til 20 min pr km. Det er jo deprimerende sakte. Men det fikk bare være, jeg skulle ha en koselig tur. Frisk og freidig gikk jeg mot Tryvannstua, og jaggu fant jeg den. :) Det var ikke veldig vanskelig. Jeg elsker oppmerkede stier og skilter underveis. :)






Jeg må innrømme at is kan være pent av og til. Det var rett og slett så fint å se utover vannet at jeg fort kunne tatt meg en pause her, men et par bilder, så bar det videre mot Ullevålseter. Det ble rast underveis, og en veldig smart jente satte seg midt i en maurtue med verdens største maur som ble børstet av meg resten av veien til Ullevålseter. Jeg elsker raster ved fine vann, i herlig solskinn, med pene menn som går på tur like bak ryggen på meg slik at jeg kan sniktitte litt innimellom. Hadde det ikke vært for gigantmaurene, så var det faktisk nesten perfekt. :)








Turen videre nedover mot Ullevålseter byr på nydelig utsikt. :) Absolutt verdt en tur. Og så får man ned gjennomsnittshastigheten pr km, for her tar det etterhvert slutt på snøen. :)



Etter Ullevålseter fikk jeg blod på tann og ga på det jeg kunne for å ta inn litt på gjennomsnittshastigheten jeg skjønner jeg har pratet for mye om allerede. Jeg var svett og god da jeg kom frem til Sognsvann, og en halvtimes pause med ryggen mot en trestamme var NYYYYDELIG før jeg atter gikk mot t - banen og satte meg med min lettere svette t - skjorte og følte meg ikke videre fresh. Men etter 12, et eller annet km skal man ikke føle seg så veldig fresh, tror jeg. :)


En nydelig dag endte med nydelig besøk på teppe/pute - altanen min, for så et vorspiel hos Kent før det hele endte på Tilt og Mono med mine nydelige, morsomme venner. :) Jeg kommer aldri til å glemme NEW YOOOORK, NEW YOOORK gatelangs i Oslo litt over midnatt i hvert fall. :) Til min ikke så koselige overraskelse gikk ikke nattbussene nå i disse påsketider, så det ble taxi hjem. Jeg har jo lovet meg selv å ikke ta taxi hjem på natten mer, siden det går busser, men nå fant jeg det som eneste alternativ. Jeg kunne gått, men da hadde jeg fremdeles vært på vei hjem, så det gadd jeg rett og slett ikke.


I morgen er det hverdagen igjen. Tirsdagen. Jeg er spent på hvordan det skal gå med intervallspinning med gangsperre i begge hoftene... det skal bli... interessant.