Flere tilbakeblikk

Hei hei!

Her hos meg skjer det ikke så mye spennende om dagen, så jeg velger å gå tilbake til påsken igjen, jeg, så kan jeg viser litt bilder fra 2. påskedag.RÅ og jeg ble på hytten sammen med mor og far. Det var i grunnen ganske så koselig. Vi hadde alt vårt i småhytten, vår egen lille "sovehytte", mens mor og far sov selve hytten. Jeg måtte ut på løpeturer om natten, jeg. Først krype over en RÅ og famle seg frem i mørket etter lommelykten, så ta på seg fars tøfler, deretter ut i kalde, kalde natten. Fars tøfler sklir man ut av når det er litt oppoverbakke. Ikke at det kan kalles bakke bort til hytten, men en liten helning er det jo. Ser jo ut som en geit når man går og sklir ut av tøfler mens man lyser med lommelykt og later som om man er kul og ikke mørkeredd i det hele tatt, mens man egentlig synes at det er kjempeskummelt å gå forbi hullet i hekken opp mot skuret. Der var jeg overbevist, hver gang jeg tok turen om natten, om at det stod en eller annen lumsk killermann som bare ventet på at jeg skulle tisse. Stakkars. Det er kaldt i buskene om natten. Han var sikkert stivfrossen, sikkert derfor han ikke klarte å hoppe frem og kille meg. Han er der nok enda. Til neste gang.. varmere om sommeren, han hopper nok frem en sommernatt. :s

2. påskedag ville pappa på tur til en gammel gravplass ytterst i Telavågen. Der er det lenge siden jeg har vært, og jeg synes å huske turen var lenger, men det var jo bare en pitteliten rusletur. Det gjorde ingenting, det, fint var det der. Paps fortalte at jeg også hadde slekt som lå der. Det visste jeg ikke. Og så var det kommet opp en svær tavle på fjellveggen der med navnene på alle som var gravlagt der. Jøsses. Glemte å ta bilde av den, men der stod det mange navn, kan ikke helt forstå at det var plass. På tavlen stod det navn, alder, stilling osv. Stilig.

Her lå det visst en i min slekt. Jeg har allerede glemt hvem det var. Jeg må spørre far en gang til. Åh, den hukommelsen min. Teflon. Alt renner jo bare av. Det hadde jo vært kjekt å huske hvem det var. Det er jo over to uker siden han fortalte det, så ikke rart jeg har glemt det. :p

På vei fra gravplassen dro vi innom minnesteinen i Telavåg også, der står det navn på onklene til pappa som ble sendt til Tyskland under krigen. Veldig underlig følelse å stå der og lese navnene på alle sammen, tenke på hvordan de har hatt det. Jeg får ta med meg RÅ på Nordsjøfartmuseet og ta en titt. Kusine Marianne sa det var kommet ny utstilling nå, så det er kanskje flere som burde ta turen? Vi stoppet hos Marianne og Åge på veien tilbake til hytten. Pappa ville se på murene. De har visst veldig flotte murer. Pappa var i hvert fall fornøyd. Jeg er ikke så opptatt av mur egentlig. Ikke hekk heller. Vi hadde tatt med oss kaffe og kjeks til tur, så vi kunne tilby dem litt mens vi oppholdt dem fra innrydding etter påsketur. De er i grunnen ganske koselige mennesker. Paps hadde snakket om å gå en liten tur til Nipasåto, men mente at det ble for mye siden han var til Klessfjellet dagen før, men siden Marianne og Åge mente det var en lett tur tror jeg han endret mening, for før vi kom oss til hytten ble det tur til Nipasåto også. :)

En liten rusletur, dette, men det er jo ikke dumt å ha slike i nærheten om det er en liten rusletur man har lyst til å ta. 

Her skulle det visst bygges skole en gang, sa pappa. Etter å ha båret en masse stein ombestemte de seg og lot være å bygge skole. Nå ser det mer ut som om noen prøver å lure oss til å tro at her har vi ruiner fra veldig, veldig gammelt av, og her har det skjedd mye greier under svartedøden eller en pest, eller noe. Men neida. 

På toppen er det bok å skrive seg inn i. Det er alltid like stas, synes jeg. Ikke at det spiller noen rolle om navnet mitt står der eller ikke, men jeg liker bare greien. Synes det er en fin ting. Skriver liksom ikke ned tullenavn når man går på tur heller. 

Gutta gjør seg klare for en rast. Kaffe, vann og kjeks. :) Og litt historier fra papsen. 

Etter fin tur var det på tide å pakke sekken, sluke litt rømmegrøt, og sette snuten hjemover. Og hva gjør jeg når jeg kommer hjem? Joda, på med turtøy og opp på Stendafjellet. Tjohei! Da var turpåsken komplett, solbrent og rød i trynet, og klar for jobb igjen. 

Nå for tiden går jeg rundt og er ærlig talt litt i koma siden søvnprofessorlegemannen mener jeg kun skal være i sengen 4 timer døgnet. Merker at jeg sovner fortere allerede, men det er tortur når jeg er nødt til å stå opp. Det er rett og slett vondt. Nå er jeg så trøtt at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal beskrive det, men det er enda lenge igjen av denne behandlingen, så jeg får holde ut og tro at det kommer seg. Energinivået er laaavt, og lysten til å gjøre noe som helst er omtrent ikkeeskisterende. Hadde jeg nå bare hatt overtrøtthumoren. Men jeg får strikket en del, og nå har jeg jaggu endelig fått sydd kanten nederst på bunaden som jeg trakket av til nyttår, og fått festet knappene for brystduken lenger nede, og fått sydd i en knapp i en bukse. Ting jeg har utsatt i evigheter fordi det er kjedelig. De knappene til brystduken var en prøvelse. Måtte ta det opp flere ganger. Ble surere og surere, men jeg kunne jo nesten ikke gå med hvite tråder synlig på vesten, så jeg måtte bare gjøre det bedre. Hadde nesten lyst til å skrike til slutt, men nå er de på plass. Bare håper det blir bra når bunaden kommer på. Burde kanskje ta en test. Vi får se da, vettu. 

Kom meg i hvert fall ut på en liten tur til slutt. Skulle egentlig bare ut og ta bilde av lammene på nabogården, men de hadde jo gjemt seg, alle sammen. Tuslet enda litt lenger, der stod det noen folk, så jeg følte ikke jeg kunne snu med en gang, så da måtte jeg gå litt til, og der stod det en og spilte golf, så da ble det litt lenger. Til slutt bare snudde jeg. Ingen lam på vei hjem heller. Prøver igjen i morgen.

Fine takkekortet kom i posten. Veldig kjekt å få andre ting enn regninger i posten. :)

Etterslep...

Usj, nå ligger jeg langt etter, her. Det er vel bare å ta tastaturet fatt og begynne, tenker jeg. Akkurat nå sitter jeg og er litt høy på sukkerfri og hvetefri muffins som ble innhalert til kvelds. Yummy!

I dag går turen tilbake til 1. påskedag, og tur til Klessfjellet sammen med pappa og RÅ. (Visste du forresten at sukrin gir en litt rar følelse på tungen.. liten digresjon mens jeg tygger på litt av sukrinmelisglasuren.) Jeg hadde bestemt oss (RÅ og meg) for at vi skulle på Klessfjellet. Jeg husker påsken for 10 år siden, da gikk vi på familietur til Klessfjellet, og jeg har ikke vært der siden, så nå SKULLE jeg. Det hadde vært tørt og fint vær lenge, så da kunne jeg unngå de verste myrområdene, så det var perfekt for en tur dit. Problemet var at jeg ikke helt husket veien.

Jeg hadde noen uker i forveien hintet til pappa at om vi var på hytten samtidig i påsken så måtte vi gå til Klessfjellet, og han var både positiv og negativ til det. Han mente han ikke ville klare å gå dit. Jeg spurte ham likevel da RÅ og jeg var klare til å gå om han kunne tenke seg å være med likevel. Jeg tror kroppen hans sa nei, men øynene lyste av JAAA, så han ble med. :) Kjempekoselig tur ble det. 

Vi hadde kaffe på termos og gode kjeks til å gumle på når det endelig var på tide med en rast. På bildet over står jeg og peker bort til Klessfjellet fra Såtane, og vannet nedenfor er Krokodillen. Pappa har andre navn på det også. Tror ikke det står Krokodillen i noe kart, men for meg heter det Krokodillen. 

Her på Såtane har pappa og jeg vært før. Jeg husker en veldig koselig tur for mange, mange år siden. Jeg synes vi hadde gått langt og lenge, og det blåste masse. Da gikk vi hertil og satte oss i le for vinden. Han drakk kaffe og jeg drakk saft og så pratet vi. Jeg husker overhodet ikke hva vi pratet om, men det er et godt minne. :)

Vi gikk ned langs Såtane og til andre siden av Krokodillen. Paps stoppet og pekte på en hvit pil han hadde malt i "fjellet" en gang for lenge siden. Han hadde malt den slik at Kjersti og Roy'en skulle finne veien en gang, men Arnold'en (en som bor uti der og vandrer mye i myrene der ute) hadde syntes det var helt forferdelig at han kunne male på fjellet på den måten. Ødelegge naturen. Nå vet i hvert fall jeg at jeg skal se etter pilen neste gang. Den har falmet og man kan nesten ikke se den lenger, men den er der, og den er pappa sin! :)

Han hadde nå godt driv der han for i fortroppen og viste oss vei gjennom svidd lyng. Var litt finere før brannen for et par år siden, men det kommer vel tilbake.

Vannet så veldig deilig ut, men må innrømme at det var nok hakket for kaldt til å drømme om å legge seg uti for et avkjølende dypp. Jeg hadde nok dødd. Ikke vet jeg om det er igler og slike uhumskheter i det vannet heller. Best å ikke ta sjansen. Har jo drikkevann rett bortenfor. :p

Her, vet du, kjenner jeg meg igjen. Her er vi nesten fremme, og den gangen for ti år siden syntes jeg vi hadde gått i en evighet og var så sliten. Ikke helt samme formen denne gangen, heldigvis. :)

Vi så ikke helt stien ned skråningen med en gang, der hadde falt ned et tre som lå over stien, men RÅ fikk fjernet det så da kunne vi klatre nedover. 

Her hadde vi tenkt å sitte og nyte litt kaffe og noko attåt, men "benken" vår var overtatt av en hel gjeng med maur, så vi måtte finne et annet sted å sitte. Funket det også, men altså, uforskammet av mauren! Vi skulle jo sitte og dingle med beina og se på utsikten!

Pappa og meg - selfie. Tror det kom litt overraskende på. 

Jeg for jo rundt med karene satt og pratet. Måtte jo ta litt bilder. Prøvde å fange en maur på film, men de beveger seg fort de der rakkerne. 

Vi travet oss opp igjen den bratte skråningen, men papsen satte ikke kursen hjemover, neida. Han skulle vise oss et utsiktspunkt litt lenger borte, så da måtte vi bare gå dit også. Svidde stikkebukser og tynn tights er ikke en glimrende kombinasjon, men slikt gjør ingenting når du hører pappa si slike ting som "hadde så lyst til bare å få sjå da ei siste gång". Da er de nye blåmerkene ikke noe å klage på!

Stedet han skulle vise oss skuffet ikke. Her går det rett ned. Jeg prøvde å gå lenger ut på kanten men fikk grei beskjed om å komme meg på "sikkert land". Dette var en hylle som kunne rase ut, og det var et stykke rett ned, så da var det best å gjøre som man fikk beskjed om.

Staver er lurt på tur!! Da kan man gå lenger enn langt. :)

Rastepauser er veldig viktig. Da røk det til litt mer vann, og de siste kjeksene også. 

Svidd busk. Dette var mye stiligere inni hodet mitt, men jeg klarte jo å kutte ene greinen på bildet, og tok jo selvsagt bare ett. Jeg så jo ikke noe i det hele tatt med solen rett i trynet, og de andre som var langt foran, så da stappet jeg mobilen i lommen og labbet etter. Tror det kunne blitt et kult bilde hadde jeg bare tatt meg tid til å gjøre det ordentlig. Neste gang!

Innerst i gjerdet. Papsen er på vei til bilen og turens slutt. En kjempefin tur var det! :)

Dagen ble avsluttet med spontangrilling av det vi fant og det vi klarte å skrape sammen av det vi egentlig hadde planlagt å lage andre måltider med. Godt ble det, og koselig var det. :) Og noen ble solbrent. :)