Tilbake...

Solnedgangen i Hole er så nydelig. :) Dette kan jeg sitte leeeeenge og se på. :)

Ny lue. Me happy! :)

 Hvordan kan det ha seg at akkurat når jeg har tatt på meg turtøyet og gått ut, så regner det?
Hvordan kan det ha seg at når jeg står og lager salat, så mangler jeg selvsagt favorittingrediensen. (Alle ingrediensene er jo selvsagt favorittingredienser, siden salaten ikke er like god hvis noe mangler).
Hvordan kan det ha seg at når jeg endelig har kommet frem til hvilket antrekk jeg skal ha på meg, så er det ikke mange av de plaggene jeg finner. De er som sporløst forsvunnet. Ofte er grunnen at jeg aldri har kjøpt klærne, bare hatt veldig lyst på dem, men så viser det seg at lommeboken, og det kroneantallet som står på lappen ikke er helt enige.

 Bildet er tatt på Hardangervidden et sted. Mamma vet nøyaktig hvor...  Her var det så fint at jeg måtte bare hive meg ut av bilen og ta litt bilder. Det var litt variert føre over fjellet. Det gikk veldig bra, men var litt utrivelig med skikkelige snøbyger, og veldig kalde grader på toppen der. Men sommerdekkene mine klarte det også, dem. :)

 Hjemme hadde mamma stilt opp med blomster og mat i kjøleskapet. :) Snille, snille mor. :) Tusen takk. 

Første turen gikk opp Stendafjellet. Men mens jeg stod på toppen og peste som gal så jeg at solen fremdeles var oppe, så hvis jeg kjappet meg kunne jeg kanskje rekke solnedgangen fra Fanafjellet. Så det gjorde meg. Kom meg ned til bilen så fort jeg kunne, og satte snuten mot Fanafjellet. Jeg tror jeg aldri har gått så raskt opp det fjellet før, men belønningen på toppen var upåklagelig! :)

En liten tur ut på Espeland hører også til favoritturene mine. Deilig å sitte i trappen nedenfor badehuset og se på solen som legger seg i sjøen. :)

I dag er det søndag, og jeg kjenner at jeg ikke har lyst til noe som helst. Det har gått noen uker siden jeg dro fra camp, og det har skjedd ting som jeg ikke har så lyst til å skrive om her. Det har ført til utrolig mye tenking, utrolig lite soving, utrolig mange tårer, og nå føler jeg meg utslitt. Det betyr vel også at det er på tide å ta tak og komme seg litt ovenpå igjen.Ut og gå selv om det regner, kose seg på kveldene med stearinlys og te, produksjonen av julekortene burde vel strengt tatt vært i gang lenge allerede.

Torsdag ble Hildekusina førti år. 28 hadde vært mer riktig, tror jeg. Av meg fikk hun.... ingenting. Jeg får legge hodet i bløt og se om jeg kommer på noe. Hva gir man til 28 år gamle 40 - åringer?
Magnhild hadde bursdag på fredag. Da fikk jeg spørsmål om jeg ville være med ut og spise, og så luffe videre på pub etterpå. YAY, tenkte jeg, og ble med. Veldig god mat, veldig god vin, og veldig hyggelig selskap. Men partyhumøret mitt er da ytterst ustabilt for tiden, for da Magnhild og jeg pratet litt om alt som har skjedd spratt tårene frem igjen hos meg. Det er visst bare tiden som hjelper for slikt. Bra jeg ikke var der for å sjekke opp karer, ingenting er vel så sjarmerende som en jente som sitter i kroken og hulker litt.

Jeg har funnet ut at disse kulene er veldig meg... Så disse ønsker jeg meg... *host* *hinthint*.. ;)

 Man skal prøve å få i seg et lass med grønnsaker, og hva er vel bedre da enn thaisuppe man aldri har laget før? Litt overkokt blomkål og brokkoli, litt svidd løk, og creme freche som ble tilsatt for tidlig slik at suppen skilte seg ga likevel et nydelig resultat. Det smakte goooodt. 

Planen i dag er å rydde soverom og spisestue. Jeg prøvde meg på soverommet i går, men det endte med at jeg rygget ut igjen og la meg på sofaen i stedet. Det fungerte kjempefint, men alt rotet er der jo fremdeles, så jeg får prøve å rygge inn i dag, kanskje det går bedre da. Belønning får bli tur i skogen. :)

For tiden jobber jeg 60%. Må si jeg setter pris på at det tilrettelegges slik at det skal bli til det beste for meg. Og selvsagt er det kos å finne slike rosa lapper på pulten sin når man er tilbake. :) Og så må jeg si at å si GOOOOD HHEEEEEELG når jeg går på torsdagen er helt nyyyydelig. :)

sad...

Ernæringstime...

Vi storkoser oss i ernæringstimen.... Bøllefrøene på bakerste rad. Gud betre, for noen fniseunger!!!

Søvn, eller ikke søvn... Det er visst spørsmålet.

Etter dagens utfordringer skulle man tro søvnen ville tvinge seg på, men etter halvannen sovetablett er øynene fremdeles åpne og pc'en igjen påslått. 

Det man har drevet med i dag var den vanlige starten på uken: tur i skogen. Jeg skulle IKKE gå rolig tur, og prøvde å få i gang tømmerstokkbeina mine med en gang. Det er vondt når de egentlig ikke vil. Jeg tror beina har egen hjerne og egen vilje, for de vil i hvert fall ikke det samme som jeg vil, men jeg fikk da litt fart på dem etterhvert, og vi kom inn til brukbar tid synes jeg. 

Jeg trodde jeg hadde vært kjempesmart som hadde tatt med meg skift til gymsalen slik at jeg fikk spist mellommål og skiftet til spinningen med en gang. Det endte med en time som føltes som en evighet, bein som stivnet fullstendig til igjen, og mye apatisk stirring ut i luften. Jeg kunne jo beveget meg, men for å være ærlig så var jeg litt sliten. Sjakktrekk å pushe seg en hel time før man skal ha spinning intervall!

I spinning intervall - timene skal man liksom pushe seg så hardt at man umulig kunne ha gitt mer når timen er over. Jeg pushet og pushet, men beina var stive, og ikke før i aller siste draget så jeg 90%'en på pulsklokken. Det føltes som om jeg aldri i livet skulle noensinne få inn nok oksygen i lungene igjen, og jeg hadde mest lyst til å kaste opp. Vedder på at jeg var et sjarmerende syn der jeg hang over styret og jeg faktisk kjente at det rant ut av munnen på meg. Det var vel på det tidspunktet jeg fant det best å hente seg litt inn igjen og late som om man var et noenlunde normalt og oppegående vesen. Etter at den nesten bevisstløse tilstanden gikk over hørte jeg at samtlige andre i salen hev like mye etter pusten som meg, og så minst like lite normale ut, så da var det greit likevel. Jeg tror ikke de gadd å tenke så mye over hvordan jeg tok meg ut. Jeg håper i hvert fall ikke det. Denne torturen, for det er jo det det er; mennesketortur, skal liksom booste kondisen min pittelitt for hver gang jeg gjør det. YAY! Det er liksom noe med tanken på at dette må gjøres om og om igjen jeg ikke finner veldig trøstende. 

Etter å ha tvunget i meg nesten to skiver til lunsj (noen er litt matlei for tiden...) skulle vi hatt teoritime i motivasjon og mestring, men vi gamle traverne har jo alle vært gjennom akkurat samme teoritime før, og følte vel mest for å gi blanke i hele timen, så det gjorde vi. Å senke kroppen ned i varmebassenget var ... nydelig! Der lå vi og vadet til dansedamen beordret oss over til den grunne delen av bassenget. Alle de gamle folka som litt småforvirret plasket rundt i dette varme vannet skulle trene. Jeg tror de ga all innsats der de skulle ha armene den ene vei, og den andre vei, og småjogge i vannet, men det som tok kaken var da hun dansedama på land stappet en av disse flytende lange isopor (eller hva de nå er laget av) pølsetingene mellom beina i en bue, og det pekte oppover både foran og bak. Det så ikke bra ut. Deretter skulle jo alle de gamle gjøre det samme. Så der plasket de rundt på pølsetingene sine mellom beina. Believe me, det var urkomisk! 

Vi måtte jo teste sklien. Jeg ser jo at gutta får mye høyere fart enn meg. Det liker jeg ikke. De med høyest fart hopper inn i sklien, så jeg fant ut jeg skulle prøve det, selv om jeg egentlig ikke turde. Etter to sånn delvis vellykkede forsøk prøvde jeg igjen, og sørget for å få slengt bakhodet hardt ned i skliekanten. Snadder! Det ble ikke så veldig mange flere sklieturer på meg, jeg dreit godt i hva tiden min ble. (Jada, mams, det går bra!)

Fra svømmehall bar det til zumbatime. Vi var hele tre oppmøtte denne gangen. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan de andre kan se helt upåvirket ut mens svetter siler hos meg. Hvordan er det mulig? Pulsen kom kjapt opp i over 80%, så jeg føler jo at jeg fikk trent her også. Ifølge min nye pulsklokke har jeg forbrent over 2000 kalorier i dag. Jeg kan ikke helt tro at det er sant. Min gamle pulsklokke viste alltid mye lavere tall. Jeg liker den nye klokken best! ;) Den gamle er nå på utlån til en som ikke har brukt pulsklokke før, og som ble skikkelig gira på spinning intervall da hun kunne følge med på pulsen. Tror ikke det tar så himla lang tid før hun har sin egen. :)

Middagen i dag var nøttebiff. Det resulterte i at vi rømte leiren og fant mat andre steder. Nøttebiff er nesten uspiselig. Hvem fant på det? Vi slenger en haug nøtter sammen og kaller det biff... mmmm..  det metter nok en sulten middagsmage. Det gjør ikke det, vettu!

Planen er at jeg skal bli flinkere til å lese bøker igjen, så disse bøkene ligger på nattbordet. Der ligger de godt, gitt. Den øverste har jeg lest halvannen side i mens jeg har vært på moen. Jeg lånte den for et halvt år siden og har til nå kommet til side 79. :s Skjerpings! Bok nr to "How to be a woman" har jeg fått i gave av B nå i forrige uke, den skal være VELDIG bra og har blitt anbefalt på det sterkeste, så nå har jeg nesten mest lyst til å begynne på den, men jeg vet jo at bare jeg kommer inn i boken av Jo Nesbø så blir jeg jo oppslukt i den, slik jeg har blitt av alle de andre bøkene jeg har lest av ham. Spanande! 

Prøve å sove igjen, kanskje? Skal visst trene i morgen også har jeg hørt... 

Life goes on...

Dette går vel inn i historien som en tung og trist uke. Mellom slagene med å informere folk om den tragiske bortgangen, samle folk til minnestund, samle inn til blomst, bestille blomst, skrive tale og faktisk også dra i begravelsen skulle det trenes og herjes denne uken også. 

Begravelsen var tung og trist, men fin og verdig. Da bestevennen hans gikk opp for å si noen ord rant det over for meg, og tårene rant i strie strømmer. Jeg måtte jobbe hardt for å samle meg og klare å gjennomføre min egen tale. Jeg ville så gjerne få frem så mange av hans positive sider som mulig, og noen av alle de mange utrolig gode minnene. 

Det er noe med å se en familie i sorg og kisten med din beste kamerat bli senket. Jeg knakk helt sammen og hulket og hulket. Forferdelig trist. Jeg kan ikke tro at jeg aldri skal få se ham igjen. 

Tilbake på Moen var jeg totalt utslitt. Det har vært en tung uke!

Livet må likevel gå videre.

 En dag, jeg husker ikke hvilken, dagene går litt i ett nå, var vi på Kuben. Noen spurte om vi ville vinne en Samsung - telefon, så da gjorde jeg det. ;) Vi var tre som prøvde, og jeg var tilfeldigvis den heldige vinneren. Siden jeg allerede har to telefoner trengte jeg forsåvidt ikke en tredje, så jeg ga den til Anniken som gikk rundt med sin steinalderreservetelefon siden iPhonen hennes hadde takket for seg. Hun er nå den heldige eier av en Samsung Galaxy Y. Gøy å vinne, og gøy å gjøre andre glad. Det er jo en opptur i all nedturen. 

Mandag hadde jeg heldigvis en dinnerdate i Oslo sammen med gamle kolleger. :) De er ikke så innmari gamle, egentlig. Mas og fjas var godt akkurat nå, og i tillegg en bursdagsgave i samme slengen. Fuglehus med to fugler som funker som nøkkelringer og fløyter. Hvilken fantastisk gave... morsom, da.. Lills, den sniken hadde tenkt at kanskje Stian og jeg skulle flytte sammen, så kunne vi ha hver vår husnøkkel i fuglehuset. Og om vi skulle komme litt bort fra hverandre var det bare å bruke fløyten, så ville vi finne hverandre igjen. Hehe. 

Når jeg er trist og lei gjør jeg kanskje litt vel spontane ting. Som å trøsteshoppe. Det kan føles fint og flott der og da, men... kontoen synes av en eller annen grunn ikke at det er så fint og flott. Nå har jeg rooooooosa pc. Den er kjempefin, og fungerer. Jeg får til og med lukke og åpne den uten at det knirker og enda en bit faller av. Plutselig har man ny pulsklokke også, fordi den hadde så mange fine finesser som man definitivt trenger når man trener.... gps og sånt. Det MÅ man jo ha. Bare så synd den ikke fungerer som den skal, så da må jeg gjøre noe lurt. Lars mente han kunne fikse den lett. Snøft. Akkurat som om jeg ikke klarer å fikse det selv. Nå har jeg riktignok prøvd, så det mest irriterende er vel at han har rett. 

Jeg har visst plutselig også kjøpt en tur for to til Tyrkia i oktober. 1000 kr pr person, så det var jo ikke så ille, dessuten var jo sydentur på høsten inne i planen, så jeg føler ikke egentlig at det inngår i trøsteshoppingen.... men jeg gleder meg, da. Når Stian sover i solen skal jeg skrive noe lurt med sunblock i pannen på ham... kanskje.. :p

På Moen er det myyyyye artig å finne på på kveldstid. Sette opp dominobrikker for så å rive dem ned er jo ikke meningsløst i det hele tatt, eller? Noen liker å spille sjakk. Jeg inngår definitivt IKKE i "noen". Noen liker å sitte og se på at klærne går rundt og rundt i vaskemaskinen. Jeg er ikke i den "noen" heller. Noen liker å snøre sammen hettene på folk, eller dra ut lissene fra skoene til folk.  Jeg inngår DEFINITIVT i "noen". 

Nå har jeg vært gjennom blå løype også. Det er den lengste løypen. Den var hvit før. Hvorfor forvirre folk og male den blå? Det er jo litt kult at noen (tipper barnehagen i nærheten) har hengt opp "high five - lapper" på noen av trærne. Det er jo litt oppmuntrende, da. 

Før minnestunden på onsdag traff jeg B i byen. Vi spiste pizza og dessert. Noe sier meg at sjokoladekake ikke stod på planen, men siden jeg ikke spiste hele pizzaen min så sier vi at det inngikk i kaloriinntaket for dagen. Det gjelder forresten de to glassene med rødvin litt senere også. Jeg for min del mener at alt som inntas på dager med minnestunder for bestekamerater ikke teller!!!

Lørdag fant det syke hodet mitt på at jeg skulle opp på Kongens utsikt. Kanskje det var det faktum at jeg våknet klokken fire om natten og egentlig ikke sov noe særlig etter det som gjorde at hjernen var så sinnsykt i et vakuum at jeg frivillig atter en gang la ut på turen opp til Kongens. Jeg slo bestetiden min fra sist, så jeg er KJEMPEFORNØYD!!!! Første bildet sier vel litt om at man faktisk er sliten på toppen, selv om jeg faktisk prøvde å være litt morsom og lage sinnatryne. Det funket dårlig når kameramannens "kamera" er treigt. Vet nå ikke hvem som er treig, jeg... :p  Utsikten var som vanlig upåklagelig, men vinden gjorde at jeg blåste langt i å spise bananen min, og heller ville komme meg inn mellom trærne igjen, og ned mot bilen. 

Søndagen har vært rolig. Prøvde å sove i natt igjen, men neiiiiii. Så da gikk jeg og badet klokken ti i dag. Tror jeg lå dønn i ro i varmebassenget i en time, før det var et kvarter i badstu, så tvinge i seg lunsj. Matlysten har forsvunnet. Jeg er så griselei maten her nå at jeg knapt får ned noe. Det er jo ikke helt bra. Uten mat orker man ikke trening. Dessuten blir man rar i hodet uten nok mat i kroppen, og der er jeg jo allerede rar nok. Ruslet en rolig tur før middag. Litt for å øve på å gå rolig, litt for å ta noen telefoner, og litt for å teste pulsklokken igjen. Bare to av syv tok telefonen, så nå kan folk bare holde snavla om at jeg er vanskelig å få tak i!!! ;)  Klarte å bruke en time og tyve minutter på seks kilometer, så jeg tror jeg kan kalle det å gå rolig. FLINK! :) 

Nå er det film og SØVN! :) Gleder meg! Ny uke i morgen, og flere harde timer. Gleder meg faktisk til det også. Bare to uker igjen nå, best å få mest mulig ut av dem. 

Hvil i fred.

 

Hvil i fred, kjære vennen min!

Alt for tidlig måtte du dra.

Takk for mange fantastiske år, takk for flere latterkick enn jeg kan telle,

takk for at du var den du var,

så snill, omsorgsfull, morsom, sta, kreativ,

unik, humørspreder av de sjeldne, og så mye, mye mer.

Alltid vil du være i hjertet mitt,

og alltid vil jeg savne deg.

Alltid vil jeg føle meg beæret over å ha fått bli kjent med deg,

og utrolig heldig som fikk ha deg i livet mitt.

Jeg bærer deg med meg.

Jeg er så utrolig glad i deg!

Hvil i fred!

En halvtime til overs...

God morgen! I dag har jeg stått opp litt tidligere slik at jeg skulle få skrevet litt på bloggen igjen. Joda, jeg kan da endelig skrive litt på kvelden, men da er jeg så svak i sjelen at jeg fort velger noe sosialt i stedet, og så sliten at jeg så vidt klarer å klamre meg fast i sofaen i Velferden at det sikkert er like greit at jeg ikke sitter med min gamle, treige, faller - snart - fra - hverandre - pc på fanget. Den tåler jo tross alt ikke stort mer, så det er best å la den leve inntil den snart, veldig snart, blir erstattet.

Jeg er i en boble når jeg er her på Nimi. Her lever jeg et veldig egoistisk liv, og det er nesten som om alt annet i "den virkelige verdenen" forsvinner bort. Stress, tanker om jobb, familie, venner, svare på meldinger, ringe folk, ringe lege for å forlenge sykemeldingen bare noen dager (siden jeg fikke feil dato da jeg kom inn hit) er langt, langt borte. Det er jo synd at det er slik, men også utrolig deilig. Her fokuserer jeg bare på mat og trening, og innkjøp av ny pc. Det er faktisk slik at innkjøp av ny pc nesten stresser meg litt. Det sier kanskje litt om min mentale tilstand akkurat nå.

Lørdag ringte Hilde. Eller så var det jeg som ringte Hilde. Hun ringte meg også, og jeg henne igjen osv.. ekko i telefonen er plagsomme greier! Eller... min handsfree er visst plagsomme greier. Etter totusenognitten forsøk (+/-) var vi endelig på talefot (fnis) og jeg ruslet meg litt bort fra fellesområdene og inn i barnehagen. Jeg har jo ikke dekning inne på rommet, så jeg må jo ut for å prate. Veldig praktisk! For at ingen da skal høre hva jeg prater om må jeg litt bort fra området. Også veldig praktisk. Spesielt kjekt når det regner eller bare er en veldig tett bemygget dag. Denne dagen var det myggen som regjernte og jeg pakket meg inn som en polarfarer og forsvant bort i barnehagen. Der fant jeg en disse, eller huske som dere østlendinger på død og liv skal kalle det. Ypperlig for å ligge og svaie i mens man prater i telefonen. Der er trærne, der er himmelen, der er trærne, der er himmelen, oj... der er tærne også.. osv.. kjempegøy, altså. Anbefales for alle telefonvandrere.

Fredagen ble jeg på moen i stedet for å ta turen til Nesbyen allerede da. Planen for helgen var nemlig Nesbyen og grisefest på lørdagen. Lars og jeg avtalte at vi skulle gå i bassenget etter turen på fredag, og jeg - J E G -  kjøpte meg tre ukers pass til bassenget. Tai tai! Så nå er jeg klar for badings i tre uker, dere. Eler, det er vel bare to uker igjen av det passet nå, da.. men Tai tai! Det varmebassenget er bare så nydelig etter en tur i skogen. Der kan jeg ligge og vade, og late som om jeg er like tynn som hun der med sixpack på magen. Jeg er jo vektløs og bare flyter rundt. Vann er en fantastisk oppfinnelse! Etterpå var det selvsagt en tur i dusjen, og der så jeg en annen som har samme opplevelse som meg når det gjelder å presse kroppen inn i for liten badedrakt. Det ser faktisk utrolig morsomt ut, og jeg måtte snu meg for ikke å stå og le mens jeg så på henne. Det var jo ikke henne i seg selv jeg lo av, men jeg kan bare forestille meg hvordan jeg selv hadde sett ut mens jeg drev med akkurat det samme.

Lørdag la jeg i vei mot Nesbyen. Stoppet til og med på veien og spiste matpakke og nøt utsikten. Det er jo så mye fint å se på veien. Kjøreturen er ikke så lang, men likevel på jeg sitte og knipe meg i kinnet for ikke å sovne. Dette MED innlagt matpause. Jeg kom meg levende frem, bare over gulestripen et par ganger, og med den hardeste treningsmusikken på anlegget. Veldig bra når jeg svinger inn på plassen mens jeg synger "KILLING IN THE NAME.... " for full hals.  Ikke at jeg killer noe som helst, annet enn mygg og edderkopper, og det har jeg i grunnen ikke et snev av dårlig samvittighet for engang. Klokken var to - ish, og gutta var i gang med å snu på grisen over grillen, øllen var sprettet og gjengen koste seg. Dette måtte jo bare bli bra.

Yvonne og Ulrika var en tur inne i "sentrum" så der satt jeg da blant disse folkene jeg ellers bare ser en gang i året. Det er alltid litt kleint, men det pleier jo å gå over når man bare kommer i siget. Jeg skulle være flink pike og ikke drikke noe som helst... altså, vann og sånt er lov, da, men jeg går ut ifra at du skjønner hva jeg mener. Å være edru på fest kan være gøy, det, og så husker man jo så innmari mye dagen derpå. Historier som "og så for'n på vatnet. Alt du såg var berre ølflaske som stakk upp åt vatnet, for den måtte han jo redda".

Halv elleve var jeg i seng, jeg skulle nemlig tidlig opp dagen derpå. Med sovetabletter innabords, og sov - i - ro i øret tenkte jeg det skulle gå brillefint å få sove. Klokken ett var det noen som hadde bestemt seg for at de skulle føne håret i rommet ved siden av mens de skulle prate veldig høyt for å overdøve hårføneren. Det er jo supert å høre på. Brisne folk som prater høyt. Love it! Klokken fire var det noen som valgte å stå under vinduet mitt og krangle. Fulle folk som krangler høylytt... Love it! Ti på seks ringte vekkerklokken. LOVE IT! Det var bare å komme seg opp og trøkke i seg litt for før kursen skulle gå mot Hønefoss igjen. Plutselig hørte jeg noen snorke. Der lå det jo selvsagt en kar i sofaen. Jeg måtte bare flire, men skvatt skikkelig da noen tok i ytterdøren. Den var låst. Der stod Frode og skalv. Han hadde sovet i hundehuset og ville nå inn og få litt varme i seg.

Siden jeg skulle dra tidlig hadde jeg bedt om at jeg ikke skulle bli inneparkert. Det gikk jo brillefint!

Tilbake på Moen rakk jeg så vidt frokosten, og plutselig var Stian også kommet for å være med på familiedagen. Veldig koselig at han kom for å være med meg og for å få litt informasjon. Etter all info ble det tur i gul løype. Jeg skulle i min iver fortelle at vi var kommet opp bakken, nådd toppen, hurra, liksom... så snubler jeg og fyker på trynet ned i stien, slår magen skikkelig, og slår pusten ut av meg. Uten at jeg ville det kom jeg med en rekke lyder som hørtes ut som spylyder. Det må ha hørtes ganske voldsomt ut for damen som bodde der kom og spurte om alt gikk bra, og at det hørtes så vondt ut osv. Jeg fikk bare grisevondt i magen, ellers var alt tipp topp, så det var jo bare å fortsette turen, og komme seg fortest mulig til det berømte doet, for noen måtte plutselig veldig på do. Akkurat som et voldsomt trykk på magen kan ha noe med saken å gjøre.

Etterpå tok vi en tur i bassenget. Der var det overfylt av skrikende vesner, sånne små tasser som visst nok skal være ganske søte, men som gjør sitt til at jeg syntes det var helt greit å være uten barn akkurat da. Det er noe med det når en unge hyler av full hals, og du bestemmer deg for å forlate området, og du kommer ut i garderoben og finner ut at du akkurat har trakket i ungebæsj. Da er det HELT GREIT å ikke ha barn. Jeg fant også ut at den nye badedrakten hadde hull... akkurat der... der som du ikke vil at noen skal se inn. Det er kjekt.. med tre ukers badepass, men badedrakten ble byttet i en som var to nummer større, så nå går den så fint på i dusjen, atte.... det er bare det at den er litt stor... hehe... men den skjuler i hvert fall alt.

Mandag kom B på besøk og var med på tur, styrke og stor ball. Jeg tror hun var meget fornøyd med treningen, for hun ble svett og god, hun også. Det er jo ikke rart når Lene tar fullstendig av på stor ball og skal ha oss til å hoppe opp og så lande på ballen igjen. Jeg var jo livredd for at den ballen skulle reise til pieces før jeg rakk å sette meg på den igjen, men den holdt seg der, den. Å stå i planken på ball er en utfordring, for de beina vil i hvert fall ikke være oppå en ball som stadig er i bevegelse. Mens jeg stod i planken skulle jeg trekke ballen opp under meg. Det trodde jeg aldri jeg skulle klare, så da det gikk kom det en skikkelig gammel - kjerring - kommentar fra meg "Å GUUUD!", og mange lo. Jaja... greit det. Jeg klarte det jo.

Tirsdag var det tur igjen i siste time, i grått og kaldt vær, så da var det deilig med en dukkert igjen. Denne gangen turde jeg til og med å ta sklien. Midt inni mørket begynner jeg å hyle uæææææ men det utartet seg og ble uæææææeeeeewooooohoooooooooooooo!. Det var KJEMPEGØY, og det ble flere runder. Dit skal jeg i hvert fall neste gang!!! :)

Velkommen til kurset om hvordan legge inn kommentar.

Siden flere har kommet med den tilbakemelding om at det er vanskelig å få lagt igjen kommentar uten å ha et brukernavn eller blogg selv skal vi i dag ta for oss hvordan vi legger inn en kommentar til et innlegg. Vi begynner med å trykke der det står "ingen kommentarer" under innlegget. Det kan være noen andre allerede har lagt en kommentar, da står det noe annet der. 

Når du trykker på den linken kommer du til dette bildet. 

Skriv inn det du har på hjertet og scroll deg litt lenger ned i bildet. 

Om du vil være anonym velger du det alternativet, deretter trykker du på "publiser kommentaren din". 

Vil du legge igjen et navn er det supert. Da velger du det alternativet, skriver inn navnet ditt i feltet som dukker opp, deretter trykker du på "publiser kommentaren din". 

 

Vips, så er kommentaren publisert og alt er velstand. :) 

Dagen i dag startet bra med at jeg måtte tvinge meg selv til å stå opp. Selv de over som skravlet ivrig i vei allerede kl 06:00 i dag fikk ikke meg til å hoppe lystent opp av sengen, men jeg hadde ikke noe valg. Det ble tur på vekten og avgårde til første time. Første time i dag var ballspill. Etter å ha unnagjort en heller grusomt kjedelig oppvarming med badmintonstafett fikk de som ville spille innebandy gjøre det, og de andre gjorde noe annet. Etter at ordet innebandy var nevnt hørte jeg ikke etter lenger, så jeg vet ikke hva de andre drev med selv om de var på andre siden av banen. Tror jeg så en basketball, men er ikke helt sikker. Utrolig hvor lite jeg får med meg egentlig! Etter å ha løpt ned et par stykker, trakket på køllen til han ene, og faktisk klarte jeg å få ballen i nettet et par ganger også, kjente jeg at pulsen hadde klart å presse seg oppover i dag også, og jeg hadde gått over i våken tilstand. Pausen mellom første time og andre time gikk med til å få satt på litt musikk siden jeg syntes det var så dørgende kjedelig å ha det helt stille, og så var det bare å hive litt rundt på en basketball og se om den traff nettet innimellom. Jeg kan visst ikke veien til nettet, for ballen havnet ekstremt sjelden oppi det nettet. 

Andre time var styrke med stang. Her føler jeg meg litt mer på hjemmebane. Etter å ha kjørt knebøy skulle vi ta stående roing. Instruktrøen, også kalt Robert, mente alle skulle beholde de samme vektene på som de hadde på knebøy. Da han så på meg og spurte om det ville gå bra kunne jeg jo ikke si noe annet enn "ja... skal i hvert fall prøve". På de siste repetisjonene skalv jeg som aspeløv i armene, men det er noe med det når instruktøren stirrer deg i øynene og sier "fem igjen, Anne Karin" foran hele gruppen. Da bare gjør man det likevel selv om man har lyst til å slenge fra seg hele stangen og helst stappe den opp i rassen på en viss Robert... Jeg klarte to runder til med samme vekten, jeg. Så det så! Snøft! Men jeg må si det er noe tilfredsstillende og motiverende når Roberto'en kom bort midt under timen og sa "Du er sterk, du, Anne Karin. Jeg skjønner jeg ikke skal havne i trøbbel med deg!". YAY! (Ja, jeg skryter litt igjen, men det er jo kjekt å skryte litt når man ha opplevd noe positivt her i verden!)

Tredje time var tur i skogen. Jeg avtalte med Lars at vi skulle ta en rolig tur, og han foreslo en konkurranse hvor det gjaldt å gå roligst. Tror han begynner å kjenne så smått til konkurranseinnstinktet mitt, så han har vel skjønt hvordan han skal få meg til å faktisk gå en rolig tur. Vi ruslet i vei, og jeg klarte å gjennomføre gul løype (minus sørpeområdet) med 58% av makspuls i snitt. Det er klapp på skulderen. Rolig tur gjennomført!! :) 

Ny svømmetur i dag, og en evighet i varmebassenget. DEILIG! :) Sånn ca. passe salig til middag, holdt på å sovne i kaffen. Siden Stiansen kommer på besøk på søndag fant jeg ut det var best å vaske rom og bad pittelitt, siden det absolutt ikke så ut i måneskinn. Tvangsvasking, kalles det. Med musikken på ble også det gjennomført. Det er faktisk litt deilig når det er rent og pent rundt en. Tar vel ikke lange tiden før det er katastrofalt rotete igjen kjenner jeg meg rett... ;)