Ahh... saft og isbiter. Hva er vel bedre enn det etter en knallhard spinningtime? Spinningtime nr. tre av syv denne uken er gjennomført, og jeg er begynt å komme på hils med de andre sliterne på senteret nå. Mange som henger mye der, og når jeg er på nikk/hils etter halvannen ukes medlemsskap så tar jeg det som et godt tegn. :) Nå er det snart leggings her siden jeg skal tidlig opp på styrketrening og ... hold deg fast... spinning i morgen. Det begynner ærlig talt å gjøre litt vondt... der nede... etter å ha bråstartet med syklingen igjen etter over to måneder borte fra det, men det er vel bare å bite tenna sammen og fortsette det man har begynt på. Ikke pokker om jeg gir meg nå.

Jeg har sett meg ut et par, tre, fire karer på spinningen som ser ut til å være fast inventar uansett om det er morgen eller kveld jeg er der. Vi har han som er i vanvittig god form og bare trakker og trakker, og trakker, og som samtidig sitter og ser på seg selv i speilet med et litt sånt halvekkelt smil. Uærh.. tenk å møte ham på by'n. Jaja, ikke så farlig sikkert. Han har jo bare lyst på seg selv. Han andre er han som tror han er i like god form som han første og som trakker seg halvt ihjel for å holde følge med mr. lovalova, og som hele tiden MÅ kommentere det instruktøren sier. Han tredje har håret konstant sleiket bakover. Det er langt. Han har måne. Det er ikke pent. Han legger alltid en avis under sykkelen. Det sier litt om hvor mye han svetter. Han svetter til og med mer enn meg. Vil ikke møte ham heller på by'n, jeg. Han fjerde er en mann i seksti/syttiårene som smiler og alltid sier hyggelige og søte ting når du kommer eller går. Han tøyer ut i trappen og er ALLTID i et usedvanlig godt humør. Han kan jeg godt møte på by'n, bare håper han tar med seg sønnen sin også (som selvsagt er kjekk, på min alder, og i like usedvanlig godt humør som faren.... og helt sikkert homo).

Jeg lurer på om det har klikket for meg. Neste uke har jeg meldt meg på ikke mindre en syv - S Y V - spinningtimer, pluss andre småting... jaja.. noe må man da ha å gjøre på. FotoVideo har dessuten fotomesse neste uke med en rekke gratis fotokurs som jeg tenkte jeg skulle slenge kroppen min innom for å lære nye greier. Det er blant annet makrokurs i Oslo Reptilpark. Det tror jeg kan bli spennende. Jeg er jo veldig glad i reptiler. På avstand. Og egentlig ikke i det hele tatt... men... dette må en jo bare være med på. :)

I morgen skal jeg også en tur til min skjønne venninne Ingvild og ta bilder til et litt småhemmelig fotoprosjekt jeg har begynt med. Det vil nok en vakker dag bli avslørt for almennheten, men foreløpig er det gøy å ha startet med litt prosjekter som får litt mer driv i min noe tappede sjel. Høsten kommer, sier du? Ingen høstdepresjon her, heller tid for å starte med nye ting. Opp og hopp!

I dag våknet jeg og var litt skuffet over at det ikke var en strålende vakker soloppgang som ventet meg. Kanskje jeg begynner å bli bortskjemt. Etter å ha fått vridd opp øyelokkene og bestemt meg for at jeg SKULLE på den spinningtimen var det i grunnen bare å sette på autopilot og trave i retning sykkelen. Jeg fant den sykkelen som antagelig var mest inngrist, og alle "skruer" satt som "spikra". Jeg så, til min store skrekk, at det var samme instruktur som på powerstep, og skjønte at dette ikke kom til å bli en lekende lett time. I hvert fall ikke når hun hvert femte minutt så bort på meg og spurte om det gikk bra, siden hun har fått med seg at jeg er ny på senteret. Jeg fikk i hvert fall spunnet fra meg i dag, og det var i grunnen en herlig start på dagen.

Min andre tur på senteret i dag er også unnagjort, og jeg har blitt veiledet. En meget hyggelig, ung mann (jeg kan ikke si noe annet siden han var broren til Linn) tok meg med rundt på senteret og viste meg øvelse etter øvelse hvor jeg i nærmeste fremtid skal sitte og torturere meg selv. Det var i grunnen ikke noe revolusjonerende nytt, men jeg får vel være flink og begynne forsiktig og ikke tro at jeg har de samme musklene som for to mnd'er siden. Frustrerende. Pipestilkarmene mine (som skjuler seg under et godt lag med fett) kommer til å krepere i begynnelsen. Det er bare å glede seg. :)

Nå: sofa!

Etter to treningsfrie dager var det på nytt dags at sette snuten mot senteret og prøve seg på det som så fint heter powerstep. Jeg visste ikke hva det var, for det undersøkte jeg jo ikke på forhånd. Jeg tenkte det hadde noe med step å gjøre, og det hadde jeg jo rett i. Etter å ha spurt meg frem til hvor treningssalen var, så jeg at de andre stod klare med hver sin step, matte og vektstang med vekter. Javel, jøsses. Vekter, ja. Sist jeg kombinerte step med vektstang brakk jeg det der berømte ribbeinet, så jeg følte ikke at jeg boblet over av iver akkurat, men jeg fant da frem det jeg skulle og prøvde å stålsette meg for hva som var i vente.
Det er alltid like artig når instruktøren spør om det er noen nye i salen, og jeg må rekke opp hånden og innrømme at det er første gangen jeg er med. Det vil si at alle andre vil følge med på meg resten av timen for å se hvordan det går med meg (les: for å se om jeg driter meg ut) (les: det er bare det jeg tror inni hodet mitt, de bryr seg jo ikke om jeg er der eller ikke). Denne timen viste seg å være omtrent som styrke med stang som jeg er vant til fra camp'en, bare mye, mye mer krevende når det gjelder kondisjon. Step'en ble faktisk brukt til å sprette opp og ned på. Ikke bare gå opp og ned, neida, løpe. Løpe opp og ned på en step, og sørge for å få med seg kneløft, bakspark, knebøy og utfall i samme slengen. Det er ikke ofte jeg hopper fra knebøy til utfall for så å løpe over en step og gjenta alt på andre siden. Jeg trodde instruktuøren var blitt gal. Heldigvis kjørte hun intervall, slik at annenhver sang var kondisjon og annenhver sang var styrketrening. Akkurat da jeg tenkte jeg ikke kunne klare et trinn til, og armene hadde sluttet å utføre de kommandoene hjernen min prøvde å sende ut var vi heldigvis ferdig. HURRA!!!! Etter å ha ryddet på plass tingene tenkte jeg at denne timen.. den var fantastisk. Det der skal jeg gjøre igjen!

Etter å ha funnet ut hvilke vaksiner jeg må få meg, og fått bestilt time til å begynne injiseringen, måtte jeg inn og se på bilder fra Tanzania og bare glede meg stoooort til ferieturen som venter i det fjerne. Jeej.

Etter å ha brukt to timer på å komme meg til korøvelse, hvor jeg nesten sovnet i boken min på toget, var det tid for å synge og gaule det jeg kunne. Ingen i koret var spesielt sikre på sangene, og jeg tror alle sang falskt, så det må ha hørtes vidunderlig ut. Det var bare å gå mot stasjonen igjen og glede seg til de to timene med reise som var foran meg igjen. Det er latterlig kaldt å stå og vente på tog. Det er latterlig kaldt å vente på tog som er forsinket, og det er latterlig kaldt å sitte på tog som har dørene åpne i en evighet mens de står i ro på stasjonen i evigheter. Men for all del. Kjekt med tog. Sitte og la virkeligheten suse forbi mens man hører på musikk og kan lukke øynene i noen minutter uten at noen bryr seg. Helt til det kommer en fyllik og roper, og skråler, og ødelegger idyllen.

Sengetid. I morgen tidlig er det spinning. :)

Endelig har trenekråka fått meldt seg inn på treningssenter. Det tok sin tid. Jeg har tenkt som så at det var jo ikke vits i å betale såpass mye hver mnd for trening jeg ikke kunne utføre riktig pga ribbeina. Nå er det andre tider, og det gjør mest vondt når det regner, så da er det jo ikke noe å klage over, og egentlig bare å få fart på stumpen. Full av iver gikk jeg til treningssenteret og fikk prate med en medlemsansvarlig, veldig kjekk mann. Jeg var litt smånervøs, så jeg hadde nok gått litt fort, så inne på hans pittelille, veldig varme kontor satt jeg og svettet, og kjente at det var nok mer glans en glød i ansiktet på meg. Bra start. Inspirert og fin, og med et håndkle i innmeldingsgave gikk jeg hjem igjen og begynte å studere timeplanen. Siden jeg plutselig ble rammet av usikkerhet fant jeg ut at det kanskje var greit å begynne med noe jeg visste jeg likte, så da booket jeg meg time til spinning. Moviecycling, het det så fint. Det høres jo bra ut, ikke sant? Fornøyd med valget rullet jeg ut yogamatten min og smilte lettere ironisk over at jeg faktisk hadde tenkt å trene hjemme når jeg akkurat hadde meldt meg inn på senteret.

Det ble litt sånn halvdvask pilates. Den dvd'en jeg har kjøpt kan du få gratis av meg, om du vil. De tok seg såpass god tid for å vise hver øvelse at man omtrent kunne ha sovnet i mellomtiden. Jeg valgte å avslutte med litt zumba. Det ser lurt ut når man driver på med det alene, og ikke heeeelt har takten inne, og ikke heeeelt kan alle trinnene. Jeg tenkte også på de under som sikkert har hørt mine arytmiske trinn oppe MED joggesko på. Herlig, herlig.

I dagmorges våknet jeg og kjente at det var nok veldig lurt å ha booket den spinningtimen, ellers hadde jeg nok bare blitt liggende i sengen liiiitt til. Nå hadde jeg ikke noe valg. Opp og hopp i sykkelboksen, ta polarbrødet i hånden, og skyndt deg til timen. Jeg fikk karret til meg en sykkel helt bakerst, uten å kunne se meg selv i speilet, og med fin utsikt til lerretet hvor filmen skulle vises. Storfornøyd trakket jeg i vei og visste ikke helt hva som var i vente. Det ble hardt, og det kjentes på beina at det var lenge siden sist, men det var så utrolig godt å gå hjem igjen fra senteret og føle at beina bare gasset på, og kroppen var liksom litt... friere.. :) Me like. Nå kan jeg nyte resten av lørdagen med god samvittighet.

Stoltzekleiven 30.09.10. Min skjønne søster og jeg prøver å starte en tradisjon med å gå Stolzen sammen en gang i året. Foreløpig har det bare vært to år, da, men et sted må man jo begynne. Jeg synes det gikk fryktelig sent oppover med meg i år også, men i følge søsteren gikk det raskere enn i fjor, så til neste år må det jo bli kjempebra. Jeg følte ikke at jeg skulle dø denne gangen, så det er jo fremskritt. Det ble likevel noe som lignet kryping der et stykke, men pytt pytt.. det betyr jo INGENTING så lenge man klare å karre seg oppover. Det er forresten utrolig, når man "kryper" oppover steintrappen og du legger hånden din på neste trappetrinn, og du kjenner du har lagt hånden din i en helt herlig spytteklyse. Eller snott. Jeg velger å tro at det var spytt. Mmmm. Note to self: ta med våtservietter neste gang. Også denne gangen var det sjokoladekaffe som belønning på toppen, og polarbrød med brunost. Det var rett og slett gull. I år som i fjor ble det et himla kappløp for å komme seg ned igjen fort nok. Vi er ikke veldig gode til å beregne tid, vi søstrene, så vi var ikke tilbake i heimen før noen minutter før minstemann skulle komme tilbake fra barnehagen. Hvorfor i all verden beregne god tid, liksom?
Vi kastet i oss middag og dro for å hente nevø, og leke i ablegøyeland. Det ble løping i labyrinter og skliing i skliene før vi satte snuten tilbake til Kjerstiland og deres trampoline. Ruben klarte å slenge jakken sin på taket, så etter litt finurlig tenking klarte vi å lirke den ned fra taket ved hjelp av en rive og litt gynging på trampolinen. Stige er for pyser. En finfin dag, dette. :)

Lyderhorn, 26.09.10. Søsteren har snakket lenge om at jeg skal være med opp på Lyderhorn. Dit går hun hver dag, nesten. Jeg har ikke helt følt behovet for Lyderen før, men tenkte at NÅH skulle jeg da klare å komme meg opp. Jeg fikk med meg Laila og Magnhild på turen, broemann og Roy the cow ble også med, så vi var en hel liten bataljon som plutselig skulle opp det der hersens fjellet. Jeg var ved godt mot da vi begynte oppstigingen, men havnet fort bakpå og så de andre forsvinne oppover og oppover. Broremann og jeg holdt følge og klarte med mye pesing å komme oss opp til de andre der de stod og ventet. Det som er så dumt er at de som venter begynner å gå igjen når sinkene kommer, men da blir jo sinkene stående igjen for å prøve å få igjen pusten pittelitt før neste oppstiging. Etter noen sånne ventinger fant vi ut at det var litt kjekkere for oss sinkene å få være med i gjengen også. Vi kom oss opp, og nøt utsikten, helt til vi fikk vite at vi ikke var kommet frem. Det var vel flere som ble litt lang i masken når vi fikk vite at vi ikke var halvveis engang. Neida, vi skulle da gå videre "over den der, og så bort til den toppen, og så ned igjen, og rundt vannet, og så opp igjen til bilen". Jada. Det var bare å fortsette. Jeg er ikke glad i å gå nedover fjell, i hvert fall ikke hvis det tendere til det gjørmete, så jeg var ikke overhappy der jeg sklei meg nedover, men det gikk da greit. Jeg kom meg både over der, og bort dit, og ned og rundt og opp igjen. Sisteren hadde med seg sjokoloadekaffe og kjeks som belønning på siste toppen, det var DEILIG. :) Vi var vel egentlig alle sammen enige om at det hadde vært en fin tur.



Kjersti og Laila koser seg med.. noe.. ikke vet jeg hva de styrte med, men jeg sørget da for å ta noen bilder..




Tøff i trynet helt til man må reddes ned igjen.. ;) (Tøffere enn meg i hvert fall, jeg var ikke oppå den der i det hele tatt.)

WAKAWAKAWIGWAGPARTY. Her tror jeg egentlig bildene taler for seg selv, så jeg har ikke egentlig tenkt å kommentere noe ytterligere. :)

Hei, og velkommen til Laila og Manhildhelg i Oslo. Dette er riktig nok noen uker siden nå, men vi kan vel alle være enige i at bloggen ikke har vært av ferskeste slag de siste par ukene. Bergenstur og blogging gikk ikke hånd i hånd, desverre. Her er de tre vakre frøkner på bytur. Hele Karl Johan var dekket av litteratur, og som du ser under var det ikke hvem som helst som helst som dukket opp underveis. Når Ingrid Espelid Hovig plutselig var foran meg følte jeg trangen til å forevige både henne og Helstrøm. Jada, de er da riktig så skjønne der de sitter. :p



Litt festivitas hører også med. Selv om vi dagen før overlevde wigwagparty hos meg, som kommer i neste innlegg, i veldig ukronologisk rekkefølge, kastet vi oss like gjerne over en bursdagsfest også, vi. Jeg fikk servert sushi, som jeg er så fryktelig glad i (les: som jeg absolutt ikke liker i det hele tatt), og klarte til og med å få det ned, så da var jeg fryktelig fornøyd med meg selv. Det ser ut som om jeg skal spise vennene mine også, men et sted gikk faktisk grensen, selv for meg.



Søndagen førte oss ut på tur rundt.. tja.. det måtte vel bli Østensjøvannet igjen. Med en aldri så liten snøballkrig, og litt fugletitting på veien følte vi oss unge, friske og spreke, så da var det bare å sveive i gang middagen, og begynne å stresse med pakkingen til bergensturen. Pakkingen gikk jo glimrende, som allerede skrevet i et tidligere innlegg. Magnhild fikk forresten gjennomgå under snøballkrigen. Hun trodde vi var ferdige med hele snøen og vandret videre på tur. Så feil man kan ta. Jeg så det stod en mann og så på oss, så jeg vurderte et sekund å oppføre meg ordentlig, men det ligger jo ikke helt for meg, så jeg fikk med meg en snøball og la på sprang etter Magnhild. Hun satte i et hyyyyl i det hun fikk snøen nedover ryggen. *Knegg*. Mannen lo, han lo til og med høyt, så det var tydeligvis artig å se på. Fotografen vår fikk det visst ikke helt med seg. ;)