Lyderhorn, 26.09.10. Søsteren har snakket lenge om at jeg skal være med opp på Lyderhorn. Dit går hun hver dag, nesten. Jeg har ikke helt følt behovet for Lyderen før, men tenkte at NÅH skulle jeg da klare å komme meg opp. Jeg fikk med meg Laila og Magnhild på turen, broemann og Roy the cow ble også med, så vi var en hel liten bataljon som plutselig skulle opp det der hersens fjellet. Jeg var ved godt mot da vi begynte oppstigingen, men havnet fort bakpå og så de andre forsvinne oppover og oppover. Broremann og jeg holdt følge og klarte med mye pesing å komme oss opp til de andre der de stod og ventet. Det som er så dumt er at de som venter begynner å gå igjen når sinkene kommer, men da blir jo sinkene stående igjen for å prøve å få igjen pusten pittelitt før neste oppstiging. Etter noen sånne ventinger fant vi ut at det var litt kjekkere for oss sinkene å få være med i gjengen også. Vi kom oss opp, og nøt utsikten, helt til vi fikk vite at vi ikke var kommet frem. Det var vel flere som ble litt lang i masken når vi fikk vite at vi ikke var halvveis engang. Neida, vi skulle da gå videre "over den der, og så bort til den toppen, og så ned igjen, og rundt vannet, og så opp igjen til bilen". Jada. Det var bare å fortsette. Jeg er ikke glad i å gå nedover fjell, i hvert fall ikke hvis det tendere til det gjørmete, så jeg var ikke overhappy der jeg sklei meg nedover, men det gikk da greit. Jeg kom meg både over der, og bort dit, og ned og rundt og opp igjen. Sisteren hadde med seg sjokoloadekaffe og kjeks som belønning på siste toppen, det var DEILIG. :) Vi var vel egentlig alle sammen enige om at det hadde vært en fin tur.



Kjersti og Laila koser seg med.. noe.. ikke vet jeg hva de styrte med, men jeg sørget da for å ta noen bilder..




Tøff i trynet helt til man må reddes ned igjen.. ;) (Tøffere enn meg i hvert fall, jeg var ikke oppå den der i det hele tatt.)