I dag våknet jeg og var litt skuffet over at det ikke var en strålende vakker soloppgang som ventet meg. Kanskje jeg begynner å bli bortskjemt. Etter å ha fått vridd opp øyelokkene og bestemt meg for at jeg SKULLE på den spinningtimen var det i grunnen bare å sette på autopilot og trave i retning sykkelen. Jeg fant den sykkelen som antagelig var mest inngrist, og alle "skruer" satt som "spikra". Jeg så, til min store skrekk, at det var samme instruktur som på powerstep, og skjønte at dette ikke kom til å bli en lekende lett time. I hvert fall ikke når hun hvert femte minutt så bort på meg og spurte om det gikk bra, siden hun har fått med seg at jeg er ny på senteret. Jeg fikk i hvert fall spunnet fra meg i dag, og det var i grunnen en herlig start på dagen.

Min andre tur på senteret i dag er også unnagjort, og jeg har blitt veiledet. En meget hyggelig, ung mann (jeg kan ikke si noe annet siden han var broren til Linn) tok meg med rundt på senteret og viste meg øvelse etter øvelse hvor jeg i nærmeste fremtid skal sitte og torturere meg selv. Det var i grunnen ikke noe revolusjonerende nytt, men jeg får vel være flink og begynne forsiktig og ikke tro at jeg har de samme musklene som for to mnd'er siden. Frustrerende. Pipestilkarmene mine (som skjuler seg under et godt lag med fett) kommer til å krepere i begynnelsen. Det er bare å glede seg. :)

Nå: sofa!