Etter to treningsfrie dager var det på nytt dags at sette snuten mot senteret og prøve seg på det som så fint heter powerstep. Jeg visste ikke hva det var, for det undersøkte jeg jo ikke på forhånd. Jeg tenkte det hadde noe med step å gjøre, og det hadde jeg jo rett i. Etter å ha spurt meg frem til hvor treningssalen var, så jeg at de andre stod klare med hver sin step, matte og vektstang med vekter. Javel, jøsses. Vekter, ja. Sist jeg kombinerte step med vektstang brakk jeg det der berømte ribbeinet, så jeg følte ikke at jeg boblet over av iver akkurat, men jeg fant da frem det jeg skulle og prøvde å stålsette meg for hva som var i vente.
Det er alltid like artig når instruktøren spør om det er noen nye i salen, og jeg må rekke opp hånden og innrømme at det er første gangen jeg er med. Det vil si at alle andre vil følge med på meg resten av timen for å se hvordan det går med meg (les: for å se om jeg driter meg ut) (les: det er bare det jeg tror inni hodet mitt, de bryr seg jo ikke om jeg er der eller ikke). Denne timen viste seg å være omtrent som styrke med stang som jeg er vant til fra camp'en, bare mye, mye mer krevende når det gjelder kondisjon. Step'en ble faktisk brukt til å sprette opp og ned på. Ikke bare gå opp og ned, neida, løpe. Løpe opp og ned på en step, og sørge for å få med seg kneløft, bakspark, knebøy og utfall i samme slengen. Det er ikke ofte jeg hopper fra knebøy til utfall for så å løpe over en step og gjenta alt på andre siden. Jeg trodde instruktuøren var blitt gal. Heldigvis kjørte hun intervall, slik at annenhver sang var kondisjon og annenhver sang var styrketrening. Akkurat da jeg tenkte jeg ikke kunne klare et trinn til, og armene hadde sluttet å utføre de kommandoene hjernen min prøvde å sende ut var vi heldigvis ferdig. HURRA!!!! Etter å ha ryddet på plass tingene tenkte jeg at denne timen.. den var fantastisk. Det der skal jeg gjøre igjen!

Etter å ha funnet ut hvilke vaksiner jeg må få meg, og fått bestilt time til å begynne injiseringen, måtte jeg inn og se på bilder fra Tanzania og bare glede meg stoooort til ferieturen som venter i det fjerne. Jeej.

Etter å ha brukt to timer på å komme meg til korøvelse, hvor jeg nesten sovnet i boken min på toget, var det tid for å synge og gaule det jeg kunne. Ingen i koret var spesielt sikre på sangene, og jeg tror alle sang falskt, så det må ha hørtes vidunderlig ut. Det var bare å gå mot stasjonen igjen og glede seg til de to timene med reise som var foran meg igjen. Det er latterlig kaldt å stå og vente på tog. Det er latterlig kaldt å vente på tog som er forsinket, og det er latterlig kaldt å sitte på tog som har dørene åpne i en evighet mens de står i ro på stasjonen i evigheter. Men for all del. Kjekt med tog. Sitte og la virkeligheten suse forbi mens man hører på musikk og kan lukke øynene i noen minutter uten at noen bryr seg. Helt til det kommer en fyllik og roper, og skråler, og ødelegger idyllen.

Sengetid. I morgen tidlig er det spinning. :)