Stoltzekleiven 30.09.10. Min skjønne søster og jeg prøver å starte en tradisjon med å gå Stolzen sammen en gang i året. Foreløpig har det bare vært to år, da, men et sted må man jo begynne. Jeg synes det gikk fryktelig sent oppover med meg i år også, men i følge søsteren gikk det raskere enn i fjor, så til neste år må det jo bli kjempebra. Jeg følte ikke at jeg skulle dø denne gangen, så det er jo fremskritt. Det ble likevel noe som lignet kryping der et stykke, men pytt pytt.. det betyr jo INGENTING så lenge man klare å karre seg oppover. Det er forresten utrolig, når man "kryper" oppover steintrappen og du legger hånden din på neste trappetrinn, og du kjenner du har lagt hånden din i en helt herlig spytteklyse. Eller snott. Jeg velger å tro at det var spytt. Mmmm. Note to self: ta med våtservietter neste gang. Også denne gangen var det sjokoladekaffe som belønning på toppen, og polarbrød med brunost. Det var rett og slett gull. I år som i fjor ble det et himla kappløp for å komme seg ned igjen fort nok. Vi er ikke veldig gode til å beregne tid, vi søstrene, så vi var ikke tilbake i heimen før noen minutter før minstemann skulle komme tilbake fra barnehagen. Hvorfor i all verden beregne god tid, liksom?
Vi kastet i oss middag og dro for å hente nevø, og leke i ablegøyeland. Det ble løping i labyrinter og skliing i skliene før vi satte snuten tilbake til Kjerstiland og deres trampoline. Ruben klarte å slenge jakken sin på taket, så etter litt finurlig tenking klarte vi å lirke den ned fra taket ved hjelp av en rive og litt gynging på trampolinen. Stige er for pyser. En finfin dag, dette. :)