Ernæringstime...

Vi storkoser oss i ernæringstimen.... Bøllefrøene på bakerste rad. Gud betre, for noen fniseunger!!!

Søvn, eller ikke søvn... Det er visst spørsmålet.

Etter dagens utfordringer skulle man tro søvnen ville tvinge seg på, men etter halvannen sovetablett er øynene fremdeles åpne og pc'en igjen påslått. 

Det man har drevet med i dag var den vanlige starten på uken: tur i skogen. Jeg skulle IKKE gå rolig tur, og prøvde å få i gang tømmerstokkbeina mine med en gang. Det er vondt når de egentlig ikke vil. Jeg tror beina har egen hjerne og egen vilje, for de vil i hvert fall ikke det samme som jeg vil, men jeg fikk da litt fart på dem etterhvert, og vi kom inn til brukbar tid synes jeg. 

Jeg trodde jeg hadde vært kjempesmart som hadde tatt med meg skift til gymsalen slik at jeg fikk spist mellommål og skiftet til spinningen med en gang. Det endte med en time som føltes som en evighet, bein som stivnet fullstendig til igjen, og mye apatisk stirring ut i luften. Jeg kunne jo beveget meg, men for å være ærlig så var jeg litt sliten. Sjakktrekk å pushe seg en hel time før man skal ha spinning intervall!

I spinning intervall - timene skal man liksom pushe seg så hardt at man umulig kunne ha gitt mer når timen er over. Jeg pushet og pushet, men beina var stive, og ikke før i aller siste draget så jeg 90%'en på pulsklokken. Det føltes som om jeg aldri i livet skulle noensinne få inn nok oksygen i lungene igjen, og jeg hadde mest lyst til å kaste opp. Vedder på at jeg var et sjarmerende syn der jeg hang over styret og jeg faktisk kjente at det rant ut av munnen på meg. Det var vel på det tidspunktet jeg fant det best å hente seg litt inn igjen og late som om man var et noenlunde normalt og oppegående vesen. Etter at den nesten bevisstløse tilstanden gikk over hørte jeg at samtlige andre i salen hev like mye etter pusten som meg, og så minst like lite normale ut, så da var det greit likevel. Jeg tror ikke de gadd å tenke så mye over hvordan jeg tok meg ut. Jeg håper i hvert fall ikke det. Denne torturen, for det er jo det det er; mennesketortur, skal liksom booste kondisen min pittelitt for hver gang jeg gjør det. YAY! Det er liksom noe med tanken på at dette må gjøres om og om igjen jeg ikke finner veldig trøstende. 

Etter å ha tvunget i meg nesten to skiver til lunsj (noen er litt matlei for tiden...) skulle vi hatt teoritime i motivasjon og mestring, men vi gamle traverne har jo alle vært gjennom akkurat samme teoritime før, og følte vel mest for å gi blanke i hele timen, så det gjorde vi. Å senke kroppen ned i varmebassenget var ... nydelig! Der lå vi og vadet til dansedamen beordret oss over til den grunne delen av bassenget. Alle de gamle folka som litt småforvirret plasket rundt i dette varme vannet skulle trene. Jeg tror de ga all innsats der de skulle ha armene den ene vei, og den andre vei, og småjogge i vannet, men det som tok kaken var da hun dansedama på land stappet en av disse flytende lange isopor (eller hva de nå er laget av) pølsetingene mellom beina i en bue, og det pekte oppover både foran og bak. Det så ikke bra ut. Deretter skulle jo alle de gamle gjøre det samme. Så der plasket de rundt på pølsetingene sine mellom beina. Believe me, det var urkomisk! 

Vi måtte jo teste sklien. Jeg ser jo at gutta får mye høyere fart enn meg. Det liker jeg ikke. De med høyest fart hopper inn i sklien, så jeg fant ut jeg skulle prøve det, selv om jeg egentlig ikke turde. Etter to sånn delvis vellykkede forsøk prøvde jeg igjen, og sørget for å få slengt bakhodet hardt ned i skliekanten. Snadder! Det ble ikke så veldig mange flere sklieturer på meg, jeg dreit godt i hva tiden min ble. (Jada, mams, det går bra!)

Fra svømmehall bar det til zumbatime. Vi var hele tre oppmøtte denne gangen. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan de andre kan se helt upåvirket ut mens svetter siler hos meg. Hvordan er det mulig? Pulsen kom kjapt opp i over 80%, så jeg føler jo at jeg fikk trent her også. Ifølge min nye pulsklokke har jeg forbrent over 2000 kalorier i dag. Jeg kan ikke helt tro at det er sant. Min gamle pulsklokke viste alltid mye lavere tall. Jeg liker den nye klokken best! ;) Den gamle er nå på utlån til en som ikke har brukt pulsklokke før, og som ble skikkelig gira på spinning intervall da hun kunne følge med på pulsen. Tror ikke det tar så himla lang tid før hun har sin egen. :)

Middagen i dag var nøttebiff. Det resulterte i at vi rømte leiren og fant mat andre steder. Nøttebiff er nesten uspiselig. Hvem fant på det? Vi slenger en haug nøtter sammen og kaller det biff... mmmm..  det metter nok en sulten middagsmage. Det gjør ikke det, vettu!

Planen er at jeg skal bli flinkere til å lese bøker igjen, så disse bøkene ligger på nattbordet. Der ligger de godt, gitt. Den øverste har jeg lest halvannen side i mens jeg har vært på moen. Jeg lånte den for et halvt år siden og har til nå kommet til side 79. :s Skjerpings! Bok nr to "How to be a woman" har jeg fått i gave av B nå i forrige uke, den skal være VELDIG bra og har blitt anbefalt på det sterkeste, så nå har jeg nesten mest lyst til å begynne på den, men jeg vet jo at bare jeg kommer inn i boken av Jo Nesbø så blir jeg jo oppslukt i den, slik jeg har blitt av alle de andre bøkene jeg har lest av ham. Spanande! 

Prøve å sove igjen, kanskje? Skal visst trene i morgen også har jeg hørt... 

Life goes on...

Dette går vel inn i historien som en tung og trist uke. Mellom slagene med å informere folk om den tragiske bortgangen, samle folk til minnestund, samle inn til blomst, bestille blomst, skrive tale og faktisk også dra i begravelsen skulle det trenes og herjes denne uken også. 

Begravelsen var tung og trist, men fin og verdig. Da bestevennen hans gikk opp for å si noen ord rant det over for meg, og tårene rant i strie strømmer. Jeg måtte jobbe hardt for å samle meg og klare å gjennomføre min egen tale. Jeg ville så gjerne få frem så mange av hans positive sider som mulig, og noen av alle de mange utrolig gode minnene. 

Det er noe med å se en familie i sorg og kisten med din beste kamerat bli senket. Jeg knakk helt sammen og hulket og hulket. Forferdelig trist. Jeg kan ikke tro at jeg aldri skal få se ham igjen. 

Tilbake på Moen var jeg totalt utslitt. Det har vært en tung uke!

Livet må likevel gå videre.

 En dag, jeg husker ikke hvilken, dagene går litt i ett nå, var vi på Kuben. Noen spurte om vi ville vinne en Samsung - telefon, så da gjorde jeg det. ;) Vi var tre som prøvde, og jeg var tilfeldigvis den heldige vinneren. Siden jeg allerede har to telefoner trengte jeg forsåvidt ikke en tredje, så jeg ga den til Anniken som gikk rundt med sin steinalderreservetelefon siden iPhonen hennes hadde takket for seg. Hun er nå den heldige eier av en Samsung Galaxy Y. Gøy å vinne, og gøy å gjøre andre glad. Det er jo en opptur i all nedturen. 

Mandag hadde jeg heldigvis en dinnerdate i Oslo sammen med gamle kolleger. :) De er ikke så innmari gamle, egentlig. Mas og fjas var godt akkurat nå, og i tillegg en bursdagsgave i samme slengen. Fuglehus med to fugler som funker som nøkkelringer og fløyter. Hvilken fantastisk gave... morsom, da.. Lills, den sniken hadde tenkt at kanskje Stian og jeg skulle flytte sammen, så kunne vi ha hver vår husnøkkel i fuglehuset. Og om vi skulle komme litt bort fra hverandre var det bare å bruke fløyten, så ville vi finne hverandre igjen. Hehe. 

Når jeg er trist og lei gjør jeg kanskje litt vel spontane ting. Som å trøsteshoppe. Det kan føles fint og flott der og da, men... kontoen synes av en eller annen grunn ikke at det er så fint og flott. Nå har jeg rooooooosa pc. Den er kjempefin, og fungerer. Jeg får til og med lukke og åpne den uten at det knirker og enda en bit faller av. Plutselig har man ny pulsklokke også, fordi den hadde så mange fine finesser som man definitivt trenger når man trener.... gps og sånt. Det MÅ man jo ha. Bare så synd den ikke fungerer som den skal, så da må jeg gjøre noe lurt. Lars mente han kunne fikse den lett. Snøft. Akkurat som om jeg ikke klarer å fikse det selv. Nå har jeg riktignok prøvd, så det mest irriterende er vel at han har rett. 

Jeg har visst plutselig også kjøpt en tur for to til Tyrkia i oktober. 1000 kr pr person, så det var jo ikke så ille, dessuten var jo sydentur på høsten inne i planen, så jeg føler ikke egentlig at det inngår i trøsteshoppingen.... men jeg gleder meg, da. Når Stian sover i solen skal jeg skrive noe lurt med sunblock i pannen på ham... kanskje.. :p

På Moen er det myyyyye artig å finne på på kveldstid. Sette opp dominobrikker for så å rive dem ned er jo ikke meningsløst i det hele tatt, eller? Noen liker å spille sjakk. Jeg inngår definitivt IKKE i "noen". Noen liker å sitte og se på at klærne går rundt og rundt i vaskemaskinen. Jeg er ikke i den "noen" heller. Noen liker å snøre sammen hettene på folk, eller dra ut lissene fra skoene til folk.  Jeg inngår DEFINITIVT i "noen". 

Nå har jeg vært gjennom blå løype også. Det er den lengste løypen. Den var hvit før. Hvorfor forvirre folk og male den blå? Det er jo litt kult at noen (tipper barnehagen i nærheten) har hengt opp "high five - lapper" på noen av trærne. Det er jo litt oppmuntrende, da. 

Før minnestunden på onsdag traff jeg B i byen. Vi spiste pizza og dessert. Noe sier meg at sjokoladekake ikke stod på planen, men siden jeg ikke spiste hele pizzaen min så sier vi at det inngikk i kaloriinntaket for dagen. Det gjelder forresten de to glassene med rødvin litt senere også. Jeg for min del mener at alt som inntas på dager med minnestunder for bestekamerater ikke teller!!!

Lørdag fant det syke hodet mitt på at jeg skulle opp på Kongens utsikt. Kanskje det var det faktum at jeg våknet klokken fire om natten og egentlig ikke sov noe særlig etter det som gjorde at hjernen var så sinnsykt i et vakuum at jeg frivillig atter en gang la ut på turen opp til Kongens. Jeg slo bestetiden min fra sist, så jeg er KJEMPEFORNØYD!!!! Første bildet sier vel litt om at man faktisk er sliten på toppen, selv om jeg faktisk prøvde å være litt morsom og lage sinnatryne. Det funket dårlig når kameramannens "kamera" er treigt. Vet nå ikke hvem som er treig, jeg... :p  Utsikten var som vanlig upåklagelig, men vinden gjorde at jeg blåste langt i å spise bananen min, og heller ville komme meg inn mellom trærne igjen, og ned mot bilen. 

Søndagen har vært rolig. Prøvde å sove i natt igjen, men neiiiiii. Så da gikk jeg og badet klokken ti i dag. Tror jeg lå dønn i ro i varmebassenget i en time, før det var et kvarter i badstu, så tvinge i seg lunsj. Matlysten har forsvunnet. Jeg er så griselei maten her nå at jeg knapt får ned noe. Det er jo ikke helt bra. Uten mat orker man ikke trening. Dessuten blir man rar i hodet uten nok mat i kroppen, og der er jeg jo allerede rar nok. Ruslet en rolig tur før middag. Litt for å øve på å gå rolig, litt for å ta noen telefoner, og litt for å teste pulsklokken igjen. Bare to av syv tok telefonen, så nå kan folk bare holde snavla om at jeg er vanskelig å få tak i!!! ;)  Klarte å bruke en time og tyve minutter på seks kilometer, så jeg tror jeg kan kalle det å gå rolig. FLINK! :) 

Nå er det film og SØVN! :) Gleder meg! Ny uke i morgen, og flere harde timer. Gleder meg faktisk til det også. Bare to uker igjen nå, best å få mest mulig ut av dem. 

Hvil i fred.

 

Hvil i fred, kjære vennen min!

Alt for tidlig måtte du dra.

Takk for mange fantastiske år, takk for flere latterkick enn jeg kan telle,

takk for at du var den du var,

så snill, omsorgsfull, morsom, sta, kreativ,

unik, humørspreder av de sjeldne, og så mye, mye mer.

Alltid vil du være i hjertet mitt,

og alltid vil jeg savne deg.

Alltid vil jeg føle meg beæret over å ha fått bli kjent med deg,

og utrolig heldig som fikk ha deg i livet mitt.

Jeg bærer deg med meg.

Jeg er så utrolig glad i deg!

Hvil i fred!