Klokken stod på 04:40 i dag. Jeg fikk melding i går kveld om at spinningen 06:30 var blitt avlyst, og tenkte et halvt sekund at da kunne jeg droppe det... meeeeen så hadde jeg jo skrevet her at jeg skulle, så da måtte jeg jo det. Bestemte meg for å være på trening kl 06:00 i stedet. Greit nok det når man skal kjøre en time først. ;) På med sykkelbukse, sminke.. nei, trenger ikke sminke på trening, dropp sminke... eh.. hva var det mer? Frokost? Ja, en shake.. eh... burde kanskje ha mat sånn litt utover dagen også.. okei.. tar med til en shake til.. ørh.. høh.. går sikkert fint. Kjør!

Jeg var eneste i sykkelsalen, men smått om senn kom det flere. Til slutt satt vi fire stk og spant til vår egen musikk. Jeg var sistemann av sykkelen igjen. Fy søren. Er så fornøyd med egen innsats. Vet man ikke skal skryte, men.. ah.. i dag va eg flink!! :) Blåser i om svetten haglet og singleten spratt opp. Jeg ga jernet! Du vet du har svettet bra når folk i resepsjonen bare gaper når de ser deg og ikke husker å smile før etter en liten stund. Bra start på dagen!!

I garderoben er det smådunkel belysning. Det passer bra når man sminker seg. Man tar liksom på litt ekstra sånn for sikkerthets skyld. Når man kommer ut er man helt klart klar for fest! Klovnefest. Blir noen ørsmå justeringer foran speilet i bilen. ;)

Alltid like fornøyd etter morgentrening når jeg har fått kaffe i koppen. 

Sitter og ser gjennom gamle bilder, leter etter favorittbildet av Kjell og meg. Blir alltid glad når jeg ser dem, og savner de gode tidene og alle latterkrampene. Bildene skal være med på minnesamling i helgen. Jeg gleder meg. Skal bli kos å se folka igjen, og mimre om gamledager. Fridag i morgen, så helgen er alt i gang! :) Hurra!! :)

It is VÅÅÅÅR!! Not! Men snart, da!

Gosjameg (for å tenke litt på Sissel Kyrkjebø), for en fuglesang i dagmorges. Og massevis av plussgrader. Fikk fullstendig vårfølelse og begynte å tenke på grønne blader på trærne. Eg gledar meg! Hiv på litt sol også nå, så har du happy Anne. Sleng på litt fri fra jobben i tillegg, så har du overhappy Anne. Men overskyet funker kjempefint, det altså. Klager ikke. Ikke regn, me happy!
Sov kjempegodt i natt, så godt at å skilles fra sengen føltes som smerte. Hadde lyst til å ta hodeputen med på jobb, men det er akkurat som om jeg ikke tror det hadde vært så veldig populært om jeg bare hadde lagt den oppå tastaturet og bare hvilt hodet pittelittegranne. Vet jo aldri. Kanskje jeg burde prøve en gang.
Har nå to dager på rad fylt ut søvndagbok for dette forskningsstudiet jeg er med på. Skal gjøre det i fjorten dager. Merker jeg er litt lei allerede. Når la du deg? Når slo du av lyset? Når sovnet du? Hadde du mobil/data/nettbrett på soverommet? Bladibladi? Bladibladibladi? Bladi? Ding!!! Men det er sikkert fint og flott for meg å få registrert dette "søvnmonsteret" mitt. Synes det passer himla dårlig å sove så godt en natt når jeg har sagt jeg sover dårlig. :s Tenk om det var bare det som skulle til, da. Tror liksom det har begynt å funke allerede. Nå kommer sovingen til å gå som en drøm (knegg) fremover.
Skulle hente Tupperwareting i dag, så jeg hentet Tupperwareting i dag. Må si det er strålende flott uten rushtrafikk nå i disse ferietider, men her helt sikker på at jeg ser like åns ut uansett når jeg sitter der og gauler til musikken og nikker fornøyd til takten. Litt harry, men det er slik jeg liker det. ;) Ingenting slår den gangen Nina og jeg stod og ventet på grønt lys på Danmarksplass i min hvite Ford Sierra og hadde "WOOO Black Betty BAAMMELAAM" på FULL GUFFE med vinduene nede, og vi synes vi var dødskule. DET var harry!

Kjørte ut til min kjære, og avtalen var at vi skulle gå tur så snart vi var kommet hjem. Det var bare å få i seg en shake og ta på seg det smekre og lekre ulltøyet i assorterte farger som er kjøpt på Spar Kjøp for sikkert ti år siden. Fint skal det være. :p Jeg inbilte meg at det var varmt nok til å gå uten vind/regnjakke. Det er bare det at når det blåser så er vindjakke en fin ting. Jeg konsentrerte meg om plussgradene og gikk uten den dumme jakken likevel. Det er jo VÅÅÅR! (Ja, jeg vet jeg kommer til å gå på en smell med den der vårgreien, men la meg nå leve lykkelig på den så lenge det varer.) Det ble varmt nok, for å si det sånn. Hadde med meg musikk slik at jeg kunne putte den i ørene når vi kom til brattebakken. Halvveis opp i første bakke var sangen ferdig og da må man jo vente litt før neste sang kommer. Man trøkker ikke bra på mens man venter på musikk... men heldigvis kom det flere, og jeg kom meg opp de der dustete bakkene som får det til å svimle for meg, og jeg har egentlig lyst til å legge meg ned og bli litt for godt kjent med grusen. Etter bakkene begynner terrenget. Det er jo det som er gøy, det er bare det at min frykt for å skli ikke har blitt noe mindre, og når det er gjørmete går det automatisk da litt senere med meg. Det kan jo være jeg kan komme til å skli, sant, så da er det best å ta bittesmå skritt og holde seg fast i hvert eneste tre jeg passerer. Ser sikkert livredd ut. Jeg valgte å beholde musikken på hele veien opp til Tveitavarden. Sikkert supersosialt for han som gikk like bak, men da slipper jeg å høre min egen pust og kan bare konsentrere meg om å komme meg opp bakken jeg har foran meg. I dag hadde jeg bestemt meg for at første pause ikke skulle være før "halvveisen". Beina var sååååå tunge etter gårsdagen, og pusten gikk i hundre, men jeg kunne ikke stoppe, måtte bare presse liiitt til... så da gjorde jeg det. Seig over "halvveisen", og kjente stingen kom i siden. Men plutselig hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke skulle ha pause. Skulle direkte opp. Ikke noe pausetull. Holdt på å dø!!! Skjønner ikke hva som er galt med meg. Hvorfor ikke bare stoppe og hente seg inn litt??
Vi nådde toppen, da. :) Ny bestetid for meg. 40 min. Forrige gang viste klokken 43 min. Kjempefornøyd. R-Å'en mente jeg måtte gjerne gå med musikk på ørene, for det funka!!

LITT fornøyd med å være ferdig med det verste, og LITT happy generelt. :) Det kan vi like! 

 

Finfin tur, bare jeg kommer meg opp brattebakken. Må liksom over den kneiken før jeg klarer å kose meg med den turen.

Nedover går jeg fryktelig sent, Det er jo en million ganger farligere å gå nedover enn oppover, men det gjør nå ingenting. Da har jeg god tid. :) Da blir det prat og dinging, litt tøyseskubbing og knuffing, og koselig prat. 

 

Nå blir det total relaxation resten av kvelden, og så er det å legge frem alt så det er klart til spinning klokken grisetidlig i morgen. Gleder meg. Ikke.  

Finfin dag, altså! (Ding!)

Det er jo kanskje noe i det, at man ikke skal kjøre når man er trøtt. Men hvordan skal man ellers komme seg til jobb når man har en times reisevei? Klokken stod på 05:40 da jeg satte meg i bilen i går morges og kjente at det svei i øynene. Ikke var jeg sulten heller, noe som i hvert fall er et tegn på at kroppen fremdeles sover. Får jeg ikke frokosten min blir jeg skjelvende og kvalm. Det er kanskje ikke så rart at jeg ikke var sulten. Det var jo tross alt fremdeles natt. Hadde så sinnsykt lyst til å lukke øynene bare pittelitt, men motstod fristelsen og våknet heller litt til liv da jeg kjørte over første broen og kjente vinden tok tak i bilen. Godt tegn når man må svinge for å kjøre rett frem.

Liker forresten at vekten viser at jeg er solid. Den kalte meg ikke overvektig, men solid. Riktig nok med høy fettprosent, men.. noe jeg likte bedre.. også med STOR muskelmasse. :))) Liker å ha stor muskelmasse. Da har liksom vekttreningen hatt noe for seg. Fiskebollearmer med tendens til muskel inni dypet. :)

Den følelsen.. å oppdage at det ikke er dopapir når du sitter på do...  bare en liten digresjon...

Fikk litt hakeslepp og ble litt satt ut da Norsk Folkehelseinstitutt ringte meg i går og ville ha meg med på en studie for søvnforskning. Dette er jo veldig spennende!! 10 uker varer programmet, så jeg har 10 spennende uker foran meg. Blir nok mye rapportering og svaring på spørsmål, men om de kan hjelpe meg til å sove bedre og være mindre zombie på dagtid, så er det greit for meg. Kanskje jeg får med meg litt av det som skjer rundt meg også, da. Henge med på møter på jobben, kanskje.. nå tar jeg meg selv i å sitte halvveis gapende og stirre apatisk ut i luften støtt og stadig. Det er litt dumt når det er en selv som leder møtet.

Å... en ny "den følelsen".. følelsen av å bli "bøsted" i å ta en selfie...

Før bading med min skjønne nevø i går skulle jeg skvise inn litt trening. Gøy, gøy trening. Intervaller. Jeg prøver å si til meg selv at det går an å bli glad i intervaller. Er ikke helt der enda, men bare jeg sier til meg selv lenge nok at "intervaller er gøy" kan det jo være det siger inn til slutt, og at jeg faktisk begynner å tro det. I skrivende øyeblikk er det latterkrampe inni hodet mitt. Never gonna happen! Men jeg klarte å overtale meg selv til å ta på treningstøy, og så sko, og så hente, vann.. sånn ja, og så tar du med musikken, og så ut på trappen, og så er det bare å gjøre det. Kom igjen. Snart er det over. Går som en luni og prater med meg selv. Så altså, den tiden på døgnet når det er rushtrafikk med folk som skal hjem fra jobb og suser forbi huset, da finner jeg ut at jeg skal løpe intervaller i trappen utenfor huset. Opp og ned, opp og ned, opp og ned... DET ser i hvert fall ikke smart ut. Det må jeg bare ikke tenke på. Jeg gjorde det, og jeg er kjempefornøyd. Det er noe med det når du først har bestemt deg, og faktisk får gjort det. Det er en utrolig god følelse. Etterpå. Mens du er på fjerde draget og du ikke fatter og begriper at ikke klokken ringer, da er det absolutt ikke en utrolig god følelse. Da har du lyst til å skrike og kaste hele klokken dit pepperen gror, og litt lenger. Ble LITT sur da jeg oppdaget at jeg hadde glemt å ha på meg fitbit'en, og ikke et eneste treningsskritt var blitt registrert. Snøft!

Etter intervall var det bare å hive seg rundt, sluke litt middag, og komme seg avgårde til søster'n. Der kom mininevø med "snusleppe" etter å ha tatt gulvet nærmere i øyensyn litt brått og uventet. Bias'n var superklar for bading, hoppet og spratt og delte ut klemmer slik bare han kan.
Badet var så varmt og deilig, det gjør så godt på en støl kropp. Gangsperre i rompen (pga knebøy og utfall) er ikke fantastisk lovely, så å komme ut i det varme vannet var skjønt. Godklumpen delte ut klemmer i vannet også, men etter ørti klemmer med påfølgende lugging var tante ørlitegranne skeptisk etterhvert. Synes håret begynner å bli småtynt på sidene.
I bilen på vei tilbake til min søster tok jeg meg selv i å synge "dinge dinge dinge ding" til sangene på radioen. Ble litt flau da jeg oppdaget det og prøvde å fade det ut. Det er tydelig at min dingete kjæreste har påvirket meg (og ikke motsatt!!).

Etter bading var det tid for strikking hos kusine Linda. Jeg vil helst parkere et bestemt sted, og der var det plass... sånn egentlig ikke, men fikk da skviiiist inn golfen uten skader på verken den eller bilen ved siden av, så var jeg meget fornøyd. Aldri i livet om sidebilens medpassasjerer klarte å få åpnet dørene på passasjersiden, men det blåser man da i når man har bestemt seg for at det er der man skal parkere. Jeg måtte riktignok forsere et buskas for å komme meg ut av egen bil. Det er jo alltid deilig når man går med skjørt. I hvert fall når det har regnet og er relativt grisevått. Grisevått var et nytt ord. Kjempefint. Fornøyd med det! :)
Fikk servert kvelds av en påhenderstående kusinedatter. Noen helt fantastisk gode scones. Yummy!! Jeg må SÅ bake dem selv. Oppskrift her: http://www.sunnjenteidrett.no/spissmart/oppskrifter/Sider/Grove-scones-med-cottage-cheese.aspx bare tilsatt litt ekstra sukrin gold. Kjempegode!

Klokken ble mye og jeg måtte hjem til slutt. Omtrent i koma kom jeg meg hjem og fikk pakket treningssekken til i dag. Jeg brydde meg ikke spesielt om hva jeg puttet i sekken, det fikk holde at  det dekket kroppen, samma om fargene gikk sammen, eller om sokkene hadde hull. Alt funker når man er trøtt og bare vil legge seg!!
Når man skal stå opp er det derimot ikke sikkert at alt funker. Jeg var helt utenfor meg selv da klokken ringte. Skjønte ingenting. Håndleddet vibrerte, og jeg fikk til slutt slått av den der vibrerende greien. Deretter ringte klokken på mobilen. Har den på bare sånn i tilfelle. Stoler ikke helt på at jeg skal våkne av vibreringen. Men det gjør jeg jo. Fikk snoozet mobilen. Bare MÅTTE ha ti minutter til. Det ble noen sinnsykt lange minutter. Mobilen var trøtt selv og hadde slått seg av. Valgte å ikke ringe mer, den. Skjønner den godt. Kom meg på jobb en time etter planen. Jeg som hadde tenkt å forberede meg til møtet mitt i dag. På akkurat disse møtene blir vi som regel grillet, og i dag skulle jeg ta det alene. Gruet meg. Da jeg kom inn i møterommet var alt bare god stemning og alle lo og var i godt humør, men da Knoll og Tott, som leder møtet, endelig hadde fått edb'en til å surre å gå, da skiftet stemningen. Av og til føles det som "vi skal nok finne noe på dere - stemning". Som regel finner de noe å pirke på, men i dag gikk det brillefint, og jeg fikk rodd meg gjennom det meste. Og så var jeg kjempefornøyd med å få to km ekstra på fitbit'en. Super dag! :)

Litt lettet etter møtet, måtte ta et bilde med møtehuset i bakgrunnen. 

Jeg skulle gi fitbit'en noe mer å bryne seg på i dag. Gikk på trening direkte etter jobb. Marsjerte inn i spinningsalen og satte i gang å trakke til noen låter. Det er fin oppvarming. Svetten haglet og jeg kjente jeg var litt flau da jeg gikk bestemt mot vektene. I dag SKULLE bicepsene bare funke. Heh. Det ble da i hvert fall EN repetisjon mer enn sist, da. En. Men en funker, det også. Hyggelig hilsemannen var der i dag også. Det er en del fra jobb som trener der også. Det er alltid litt sånn kinkig å ligge og pese og stønne når jeg vet at han ene på kontoret bortenfor står noen meter unna og får meg seg at jeg ligger som en bortkommen hval borti hjørnet og prøver å være usynlig der jeg tar en 10 kg tung ball fra side til side mens bare rumpen er i gulvet og beina svever i kryss over bakken. I hodet mitt er dette en grasiøs øvelse. Når jeg ser i speilet er det alt annet enn grasiøst, men man ser i hvert fall at jeg jobber!! Hadde jeg nå bare klart det uten alle grimasene i det minste.. akk, ja. 

Etter styrken ble det mer spinning. Denne gangen skulle det også være en spinningtime etter jeg var ferdig. Hvorfor må de komme så tidlig. Også denne gangen kom mr se - hvor - fort - jeg - kan - trakke - uten - motstand - på hjulet, og en frøken fjortis som tygget tyggis og tråkket litt rundt her og der når det passet henne mens hun skrev sms. Jeg hadde i det minste musikk på. Det hadde ikke de. Heldige de fikk med seg at pulsen min steg til over 90% og til slutt hang over styret i håp om å få inn litt oksygen. Jeg dreit i dem. Jeg fikk nå bare se dum ut. Jeg oppnådde det jeg ville. Hurra! :) Fikk stabret meg av sykkelen, og halvveis haltet ut av salen da instruktøren begynte å preike. Tre timer etter jeg gikk inn på senteret. LITT sulten og tom for energi kastet jeg gladelig i meg den utrolig dårlige jordbær diet shaken jeg har kjøpt meg. Var ikke så ille i dag. :)

Min kjære har bursdag langt ut i mars, og har allerede fått en gave. Jeg hadde tenkt å kjøpe litt til, hadde til og med bestemt meg for hva det skulle være, men i dag kom det en mail om at forhåndssalget allerede var i gang, så nå ble det billetter til Jeff Dunham i bursdag på mannen også. :) Ja, han vet om det. Måtte jo få ham til å holde av datoen. Hurra! "I kill you!" Jeg gleder meg. Ja, jeg skal også. Kjøpte ikke bare en billett. "Værsågod, en billett, gå alene på show!! GRATULERER!!" Men han får bare en billett for så vidt. Tenk om han hadde fått begge og valgt å gi den andre til noen andre... sin bror f.eks. Nei, kunne ikke ta sjansen på det. (Nei, kjære! Jeg vet du ikke ville gjort det!!!) (Ding!)

Nå får det være nok for i dag. Har vasket ni hundre tusen maskiner med klær, pluss/minus, og pakket for jobb i morgen, tur, overnatting, spinning torsdag, jobb torsdag, og så styrketrening torsdag. Pakke, pakke, pakke, pakke, pakke, bli gal! Ding!

Men det har vært en fin dag, altså!! Finfin!

Fitbit'en viser nå 14558 skritt i dag. Skal nok få den opp i 15000!!! :)

Slapp helg, gitt...

Det har visst blitt søndag. Tiden går så fort. Den går visst fort når man har det gøy. Jeg har i hvert fall hatt det koselig, så den går visst fort da også.

Nå har jeg fått nøstet opp i sakene. Ikke flere hesper på meg på en stund, må kanskje få brukt det jeg har ført. Har en del prosjekter på listen som jeg tenker jeg skal få unna fort som bare det. Jeg tror jeg strikker fortere enn jeg gjør. Fredag måtte jeg rekke opp alt jeg hadde gjort siste to ukene. Ikke rart det går sent. 

Min tante blir snart 60. Da er det denne her som skal være forvandlet til noe helt annet. Hvis jeg blir ferdig med det i tide. Ser mørkt ut. Pleddet jeg allerede skulle ha gitt bort er foreløpig bare ca. 5 cm langt. Bredt, men kort. Tror ikke det gjør nytten. Litt tidlig å si seg fornøyd. Så.. innen en mnd skal jeg helst være ferdig med både pledd og 60 - årsgave. Heh. Man kan gi gaver litt forsinket, ikke sant?

Woops... litt ivrig i tjenesten. Jeg snurret for fort. Hele greien hoppet av. Kjempegøy. Fin øvelse for tålmodigheten. 

Fornøyd med garnkroken min nå. Har litt å gjøre på fremover, om jeg bare setter av tid til å gjøre det. 

Fredag våknet jeg med migrene og av migrene kommer oppkast. Ikke en bra formiddag. Heldigvis virket tabletten så litt etter litt ble det litt mer liv i meg. Ble ikke trening fredag. Det synes jeg er helt greit. Migrenedager er ikke treningsdager. Dagen derpå etter migrene er heller ikke treningsdag siden man da har en ørliten "hangover" og ofte murrer det rester av migrenen i bakhodet. Men jeg ble såpass på fredag at jeg kjørte ut til schærstn, og ville gjøre litt stas på ham. (Les: jeg ville gi gaven jeg hadde kjøpt.) Laget middag og dekket på, og på ene tallerken la jeg den minste gaven. 

Han ble litt forundret og nysgjerrig av innholdet; en nøkkel. Da var det jo litt gøy å ha en gave til; medlemsskap til Den norske turistforening, og nøkkelen er til hyttene deres. :) Stas å se at hele ansiktet lyste opp. Tror noen var fornøyd med gaven. :)

Lørdagen gikk med til slækking på sofa, strikking, fnising, dinding - ing.. (synge ding ding ding ding ding ding dingedingedingeding osv.. til alle sanger man hører) og tv - serier. Må innrømme at det var veldig deilig. :)

Søndagen har gått til omtrent det samme. Jeg har fått oppdatert spillelisten til trening og spinning. Det var ytterst nødvendig og faktisk litt kos også. Den musikken jeg hadde på listen var så utdatert at selv mine tre år gamle tights blir skremt når jeg setter den musikken på. Så endelig noe nytt å høre på, og nå skal jeg ikke få tre dørgende kjedelige sanger på rappen på spinningen lenger. Nå blir jeg pinadø nødt til å gi jernet hele veien.

Turen som var planlagt i dag utgikk grunnet regn av en annen verden og noe som jeg tror vi kan kalle storm. Jeg tok meg en runde med styrketrening i stedet. Knebøy og utfall, biceps og triceps, og litt mage, og en runde på romaskinen. Ikke med den største iver, og ikke helt det jeg hadde sett for meg, men alt er bedre enn ingenting. Synes jeg har vært flink denne uken, både med trening og mat.. bortsett fra min lille glipp på torsdag. *host* Men altså.. frozen yogurt er jo omtrent det samme som sunt.. heh.. hvis man ser bort fra all toppingen. Jaja.. gjort er gjort, og snart er det forhåpentligvis glemt. Det ble 400 gram i minus denne uken. Det er ikke så veldig mye, men det er bedre enn opp. så jeg får si meg fornøyd. Alle målene var de samme, bortsett fra rundt hoftene. Det er jo litt rart, jeg synes alltid det er det siste stedet målene beveger seg, men der var det 4 cm i minus. Det kan man like. :)

Har forresten fått en aldri så liten gave. Laila ga meg en lille "pelikan". Ja, vi vet det ikke er en pelikan. Det er en flamingo, men en gang pelikan, alltid pelikan. Sikkert pelikan i flamingodrakt. Dette går way back til mine Oslodager da en av naboene mine hadde en "pelikan" på balkongen, og dette ble omtalt opp og ned i mente på enhver fest, eller bare sosial gathering på balkongen min. Jeg har derfor fått en del "pelikaner" siden da, og jeg må faktisk innrømme at jeg synes det var ganske stort da jeg så "pelikaner" i levende live i Ngorongorkrateret i Tanzania for noen år siden. :)

Vel, "pelikanen" fra Laila har fått sin plass i heimen. :)

Fant også dette gamle bildet i min ryddesjau jeg hadde for et par uker siden. Dette tok jeg i Praha i 1998. Elsker dette bildet. På tide å sette det frem igjen. 

Merker jeg ikke er helt i skrivemodus i dag, så jeg tenker jeg gir meg her og ønsker dere god helg videre med bilde av frokosten min.. ja.. bilde av mat.. en av dem. Men her er det altså mannen som har bakt rundstykker. :) (mens han sa: "ni av ti menn baker ikke!" og hadde en ytterst misfornøyd mine pga alt klisset på fingrene.)

Litt bilderedigering har det blitt også, denne sjarmøren smelter tantehjertet hver gang. :)

EH... sa du spinn?

Ble ikke skrevet noen blogg i går. Gårsdagen forsvant så alt for fort. Man må liksom innom jobben og være der noen timer, 8 i hvert fall, og det er for så vidt greit, det. Jeg liker å ha mat på bordet og tak over hodet. På jobb har vi persienner for vinduene som går ned hvis det er lyst nok, opp hvis det er mørkt nok... i teorien. Etter å ha satt en time med sol i øynene i går var ikke humøret på det mest strålende, i motsetning til solen. Det er ikke ofte sol i Bergen, jeg burde ikke klage.. men jeg gjorde det likevel.

Vel fremme på jobb er det viktig å få i seg frokost, og mens jeg leter rundt i vesken min etter frokosten min hver dag støter jeg alltid på det samme. Et julekort. Det skulle sendes i julen. Jeg har ikke kommet så langt. Sorry, Camilla... en vakker dag!! Julen varer helt til påske??

Jeg hadde lovet min kjære at jeg skulle være hjemme til halv seks, slik at jeg sikkert var ferdig dusjet til han kom ca ti på seks. Jeg rullet inn på plassen ca ti på seks. Det gjorde han også. Jeg kaller det iskald beregning. Andre kaller det flaks. Tror ikke jeg kunne latt ham sitte i bilen ute i minusgrader en gang til. Har klart det før. Da stod jeg på kjøkkenet og laget mat, og hørte på musikk. Mobilen var på lydløs. Stakkaren stod og banket på, prøvde å ringe og sendte meldinger før han skjønte det ikke var håp og satte seg i bilen og spilte spill på mobilen. Jeg er skikkelig grei!

Etter jobb ble det trening i går også. 20 min egenspinning som oppvarming. Var sliten nok etter det egentlig, men man kan jo ikke gi seg med det, så jeg satte i gang med styrketreningen. Bicepsene er stadig like motvillige til å løfte de utvalgte vektene. Jeg må ha meg en alvorsprat med dem. Dette går ikke. Dette begynner å bli flaut. Kanskje jeg skal ta en runde med litt lettere vekter i morgen bare for å få litt mestringsfølelse igjen. Var knallandes fornøyd med at jeg fikk lagt på på benkpressen forrige gang, så jeg gikk freidig mot benken og tenkte at det var i hvert fall noe jeg skulle få til. Rundt meg virret to smågutter, typ 16 år, og ikke aner jeg hva de drev med. Flyttet stort sett på vektskiver fra et sted til et annet. Kjempetrening!! Anyway, de drev og pratet sitt fjortisspråk og jeg hørte nok litt for mye etter, bare så synd jeg ikke husker hva de pratet om akkurat nå. På min siste repetisjon på siste sett sa de noe som fikk meg til å le skikkelig, så jeg mistet kraften i armene, og brått kom stang og vekter faretruende fort mot ansiktet mitt. Fikk heldigvis kastet armene bakover og fikk stangen inn på laveste hakket. PUH!! 

Tvang meg gjennom mageøvelser med båt og ball, situps og pust og pes. Jeg høres nok sjøsyk ut når jeg holder på med det der. Hadde musikken av for å spare batteriet, så jeg hørte jo selv på min egen pesing. Hjelpes! På dette tidspunktet er det jeg pleier å tenke at jeg snart er ferdig, snart skal jeg hjem, men ikke denne gangen. Neida. Jeg har jo fitbit. Må få alle skrittene mine. Så jeg gikk tilbake til sykkelen. I spinningsalen satt plutselig Torkell fra jobben og tråkket på. Hilse, hilse, hei, hei osv.. og så gikk jeg til sykkelen min. Foran ham. Det liker jeg ikke. Å sykle foran noen. Da ser de liksom... alt. Ikke at han tenker det samme som meg.. håper jeg.. type "guh, hun er dritsvær, skal hun virkelig prøve å sykle... " osv.. Jeg har knallselvtillit. Prøvde alt jeg kunne å komme på bedre tanker, og til slutt brydde jeg meg ikke lenger og trådde på. Plutselig kom det en mann til. Som skulle sykle. Han valgte sykkelen ved siden av meg. Helt ved siden. Helt kloss, tett opptil. Jeg får ikke plass til å gå mellom syklene engang. Det er 30 ledige sykler, ja, da velger man den som er heeeeeelt inntil en som sitter og sykler og sliter som om livet står på spill. Da han satte i gang skjønte jeg at han var i en helt annen liga. Se - hvor - fort - jeg - får - beina - rundt - ligaen. Trakketrakketrakketrakke. Jeg var helt fascinert. Ble litt satt ut. Måtte late som om jeg hadde lagt inn en drikkepause. Han fortsatte slik resten av de tre kvarterene jeg var der. Jeg fikk tre dritkjedelige sanger på rad, og da er det tungt å motivere seg til å gi alt på spinningen, så det ble til slutt nedtrapping og vask av sykkel. På dette tidspunktet var det kommet mange andre i salen. NÅ skulle det begynne en spinningtime. Da gikk jeg. Åja? Time? Næh..  det er oppskrytt. :p Men så var det visst en kar på vei til meg, så bra at jeg gikk. 

Det ble dusj, og det ble til slutt middag. Jeg var dødstrøtt. Hadde lyst til å gnikke meg godt ned i sofaen og bare slumre til en serie, men nei, jeg hadde ikke nok skritt på fitbit'en. Ut på tur. På med refleksene. Enkelte synes det er kjempemorsomt å ha refleksen rundt hodet. I hvert fall når jeg ikke synes det. Det at jeg ikke synes det i utgangspunktet gjorde jo at jeg synes det likevel. Så da var det morsomt, da. :) Under stjernene tuslet vi tur på golfbanen, hoppet på broen og hørte på svosjelydene i isen på vannet, og hadde sussestopp ved hver benk. Riktig så koselig. Koselig tur! :)

I dag var det bare å komme seg i sykkelbuksene og dra på seg sånn noenlunde med klær og dra på morgenspinning. En stund var vi bare to stykker i salen, og jeg trodde seriøst det skulle bli en time for bare oss to, men heldigvis kom det flere. Så vi kunne delvis dø sammen. Det var vikar på morgenspinningen. Drapsmaskin, er vel rette ordet. Det er jeg sikker på. Topptrent elitesoldat sendt ut for å kverke morgenspinnere. Etterhvert var det jeg som hadde mord i blikket. Når instruktøren må rote på iphonen sin og velge ny sang for hver gang en sang er ferdig er det LITT irriterende. *KLIKK* Lett for at pulsen faller da. Men alt i alt, en veldig bra time, og en veldig fornøyd kropp steg av sykkelen for lett tøying og en fantastisk deilig dusj. Det er så sinnsykt deilig å ha garderoben for seg selv. Så kan man sminke seg i ro og mak. Ikke at det hjelper. Kom på jobb uten mascara på. Aner ikke hva jeg tenkte på.

Sånn ca slik ser man, eller jeg, ut etter morgenspinning og endelig med litt kaffe i koppen, klar for ny dag på jobb. SÅ fornøyd! :)

I dag var det skjørtedag igjen. Jeg må en dag innse at det svarte skjørtet mitt sklir opp når jeg går. I hvert fall når jeg går i trapp. Jeg må stoppe og ha dra - ned - skjørt - pauser før jeg går dit jeg skal. Det ser jo spesielt smart ut hvis det er andre i trappen også. Det er jo ofte det. Blir ikke skjørt i morgen!

Laila og jeg hadde maraton i spise fort og gæli i dag, for å rekke å komme oss til by'n i tide. Jeg skulle rekke noe som stengte klokken seks. Skulle kjøpe bursdagsgave til schærstn. :) Rakk det, gave er i hus. :) GLEDER meg til å gi den. Laila og jeg vaset frem og tilbake for å finne en koselig café og ta en kaffe sammen. Laila liker ikke kaffe, jeg hadde ikke egentlig så lyst på, så vi droppet hele greien og vaset oss tilbake til bystasjonen, litt synding.. i form av yogurtis. Jeg legger ikke ut bilde. Det er for avslørende. Den som synder sover ikke.. var det slik? Men den var god, da.

Etter en tur hos mor og far med litt prat, strikking og konstatering av min trøtthet dro jeg hjem for å pakke. Seriøst. En helg, og det ble en bag, og to sekker, og enda skal det mer oppi. Man skal jo ha jobbklær i morgen, treningstøy i morgen, slækkeklær til helgen, vanlige klær, turklær, jobbklær til mandag, treningstøy til mandag, og badetøy til mandag. Jada, neida, så... gøy å pakke!! Snakkes!!

Jah, så var det å få rett fot først ut av sengen, da..

Det vibrerer på håndleddet. Jeg skjønner ingenting. Det vibrerer og vibrerer. Det er den der fitbitdriten som prøver å vekke meg. Jeg trykker lenge. Det fortsetter å vibrere... jeg trykker lenge en gang til. Det vibrerer fremdeles. Jeg river av meg det der irriterende armbåndet som den der dritbiten er inni om natten. Ser på den svarte dingsen og skjønner at jeg ikke har slått av alarmen, når du holder lenge slår du av og på søvnregistreringen. Jeg har altså slått av og på natten. Ikke så rart. Jeg vil jo ha lenger natt. Fant ut at det ikke var så nøye å komme tidlig på jobb i dag, så jeg stilte klokken på en time senere for å sove en time til. Jeg lå i fem minutter og prøvde å finne ut hva jeg kunne gå med i dag. Den kjolen, eller den buksen, eller.. nei den er til vask, den er pakket ned og ikke pakket opp igjen, og den..  nei, drit i det, jeg tar det første jeg ser. .. ja, og så må jeg gjøre det når jeg kommer på jobb, og det, og det burde jeg gjort i går, og så var det... okei.. bye bye en time ekstra søvn, det var bare å så stå opp. Mistet mobilen i gulvet. Snublet da jeg tok på meg strømpebukse. Gikk på vekten. Vekten viste at jeg har gått opp de 2 1/2 kg'ene som jeg har jobbet så hardt for å gå ned de siste ukene, og jeg er dermed tilbake til akkurat samme vekt som da jeg satte målet mitt. Ned 5 kg innen 1. mars. Det kan se mørkt ut. Møkkavekt! Sølte tannkrem på toppen. Var for sent ute, og tenkte jeg skulle spare inn litt tid ved å spise frokost på pulten på jobb, så hev sammen litt i en boks og kastet den i vesken. Stabret meg ut til bilen. Den frosne bilen. Bilen som måtte skrapes. Denne gangen var det sånn hard is. Den type is som bare ikke vil av. Den type is som har blitt så glad i bilen i løpet av natten at den vil klemme på bilen til evig tid. Møkkais! Skrape, skrape, skrape til det gjør vondt i armene og frustrasjonen tar tak i hodet og du egentlig kjenner at isen har begynt å krype inn der også. (Viktig å holde hodet kaldt.. haha). Da ser du til slutt at du har klart å skrape et frimerkestort hull i isen og angrer bittert på at man ikke startet opp bilen og varmen tidligere slik at den kunne surre og gå mens jeg sminket meg.
Kom meg i det minste på jobb, fikk grei parkering og vaste meg inn til pulten min. På med pc, henter vann, gjør klart referater, kjører morgenmøtet, henter kaffe en etasje under for å få flere trapperturer og skritt på fitbit'en, går til nytt møte, søler kaffe i øyet, kjenner at hold in'en holder på å skli av, setter meg på det varme møterommet og får tid til å kjenne etter hvor trøtt jeg egentlig er, legger beina godt opp i en annen stol og hører på de andre. Skjønner jeg har gått glipp av mye som har blitt sagt på et møte de har hatt tidligere og skjønner ikke hva de prater om. Er for trøtt til å spørre, men kommer plutselig på at hvis jeg skal få med meg noe så MÅ jeg spørre, så jeg spør.. men hører ikke etter på svaret, så sitter lenge og tenker på hva svaret kunne ha vært. Til slutt er møtet over og jeg kan gå til pulten min og være trøtt i stedet. Drar ned avsklidd hold in og tar tak i dagens arbeidsoppgaver. Det er sol ute, kanskje dagen ikke blir så verst likevel... og så kommer jeg på at jeg har lovet meg selv intervaller i bakken i dag... da kommer vondten i magen snikende.
Posten har sendt mail om at pulsklokken min er på vei tilbake fra reparasjon, så har en uhorvelig stor trang til å spurte avgårde for å hente den. Da kan jeg bruke den på intervallene i dag. Jeg vet ikke hvordan jeg stiller den inn på intervaller. Kanskje jeg burde sette meg litt inn i det. Kjekt å ha avansert pulklokke med masse dill jeg ikke aner hvordan jeg skal bruke. Jeg vet hvordan jeg sjekker hva klokken er, og hvordan jeg kan se hvor mange prosent pulsen min ligger på. That's it. Hadde ikke trengt den klokken, jeg. Okei.. i dag skal jeg sette meg inn i hvordan den fungerer. Mon tro hvor jeg har "gjemt" bruksanvisningen. Helt sikkert et lurt sted. Jeg har så mange lure steder. Sikkert fordi jeg er med i lureklubben (den er intern).
*Inn og sjekke postens sporingsnummer*.. SNØFT.. den ligger i Oslo enda. Sender de ikke på minuttet? Er for tankeoverføring! Do it the Harry Potter way! Send meg en ugle!

I dag var det bare å komme seg ut i skogen rett etter jobb. Synes det har vært så tungt og hardt i det siste, og i dag hadde jeg intervall 4x4 i bakke på planen. Jeg gledet meg faktisk. Det hjalp jo med sol, da, men G L E D E seg til intervall? Tydelig at det var lenge siden jeg hadde gjort det. Jeg pakket med meg vann, klesskifte hvis jeg skulle fryse veldig etterpå, og løpesko i tillegg til terrengsko. Ruslet lett opp til bakken jeg hadde sett meg ut. Følte at det gikk veldig fint opp bakkene, presset meg ikke, da, men det er jo en grei oppvarming, og veldig kjekt å føle at jeg ikke skulle dø i bakkene. Men så begynte moroa. Satt treonophonen på nedtelling, på med musikken og tok fatt i stavene. Løp med friskt mot opp en bakke, og blåste langt i damen som gikk forbi. Løp ned igjen, og opp igjen, og ned igjen og opp igjen, og tenkte at dette gikk jo strålende, dette var jo ikke noe problem... dette begynte å bli tungt.. herlighet så tungt... har jeg satt opp for mange minutter? Virker ikke nedtellingen? Nå må jeg seriøst ha løpt alt for lenge. Herlighet... nå må det nå være over.. hallo?? Jeg orker ikke mer. joda.. litt til.. den virker sikkert.. litt til.. osv.. helt til den fantastisk deilige lyden av at tiden hadde gått ut kom. ÅH, så deilig!! PAUSE! Tre runder igjen. Tre runder igjen!! Tre. Årh...  Jeg kom meg gjennom dem, alle sammen. En dame snudde seg og glodde noe veldig, men so what? Da fikk hun noe å fortelle hjemme, tenker jeg. Jeg overlevde! Jeg er SÅÅÅÅÅ fornøyd med egen innsats. :) Lurer på om hukommelsen gjør det lure trikset sitt slik at jeg glemmer hvor vondt det er å kjenne kvalmen komme sigende, kjenner det svir i lungene, og hoster så du tror lungene faktisk skal komme ut. Håper det, så jeg gjør det igjen, for jeg tror det funker. ;)

Synes jeg fortjente å kose meg litt på resten av turen og ikke pushe mer, så gikk opp til toppen og nøt begynnelsen på solnedgangen. Holdt på å fryse ihjel, så stakk fort videre på turen. SÅ deilig å være så fornøyd, og skal jeg være ærlig så er det SÅ deilig å vandre lett og ledig nedover når andre sliter, puster og peser på vei oppover. Been there, done that, liksom. ;)

Måkkje gi opp...

Gårsdagen handlet mye om at det er viktig å ikke gi opp, men fortsette på veien mot bedre form og lettere hverdag selv om det er tungt til tider. Jeg er veldig glad for at så mange vil støtte meg på veien, og at det er lov til å ha noen tilbakesteg av og til. Det er maten som er min greie, og som er grunnen for at jeg har disse tilbakestegene hele tiden. Selvdisiplinen forsvinner som dugg for solen av og til, ikke at det er så mye sol i Bergen, egentlig, men når denne selvdisiplinen forsvinner ødlegger det så sinnsykt mye av det man jobber så hardt for å oppnå. Frustrerende! Håper noen finner opp en selvdisiplinspille snart. Eg vil ha!

Forrige ukes fjerde kondisøkt gikk opp til Seimsvarden og videre til varden på Krossane. Jeg hadde nesten litt lyst til å krepere på veien opp. Fryktelig tungt. Jeg tenkte ikke snille tanker, som f.eks. "åh, hun der klarer jeg å gå forbi.. kanskje.. hvis hun står i ro.. sånn ja.. prat meg ungene, da skal jeg nok gå forbi.. YES.. did it!!" Ikke snilt, men jeg trengte å være litt selvsentrert og selvoppmuntrende. Endte med at jeg sang sanger inni hodet mitt for å ha en takt å holde og ikke gi meg selv om geipen hang litt. Og så mistet jeg hanskene. Yndlingshanskene! Jeg hadde jo bare så vidt puttet dem innenfor bukselummen, så at de ramlet ut er jo helt utrolig. Okei, så burde jeg ta bedre var på yndlingstingene mine. Traumatisk, var det!



Måtte stoppe og ta et bilde i skogen, det var jo så fint! (Les: "hvis jeg ikke stopper nå, så dør jeg, jeg tar et bilde, jeg.." )

Vel oppe var det nydelig utsikt, sett bort fra den ledningen som dukker opp på bildene. ;) Lurt å stappe øretelefonene nedi mobilposen, da får man en slik en snasen kant på bildene. Anbefales!

Vi så Seimsvarden nærme seg, og jeg var lykkelig inni meg over å ha nådd toppen så føltes så uendelig langt borte. Den var jo rett der. Så spør Roy - Åge "skal vi gå videre til Krossane? Det tar 10 - 15 minutter. Det er bare bortover." "Åkkei", sa jeg, og mente det faktisk selv om jeg nettopp hadde trodd at min siste time var kommet og jeg aldri igjen ville kunne komme til å puste normalt. Plutselig var det helt greit å gå litt til. Jeg vet jo at når han sier en tid det vil ta å komme seg til et sted kan jeg gange det med tre, men likevel virket det faktisk forlokkende. Jeg så på det som ventet meg. "Bortover". Haha. Bortover, my ass. Flatere, ja, men hallo!!

10 - 15 minutter lenger inn i turen, og ikke i næheten av Krossane, begynte det å snø, og regne, og blåse veldig. Fremdeles synes jeg det var forlokkende og deilig å gå. Hva skjedde? Akkurat som at å nå toppen har en slags magisk effekt på psyken. Helt greit for meg. Vi kom oss til Krossane, og vi tok bilder, og vi skrev i boken. Det ble ikke mye tid til klining før vi måtte snu, for det var jaggu meg kaldt i vinden. På returen kom haggelet også. Alltid kos med litt haggel. Jeg trakk cap'sen ned og holdt en hånd foran ansiktet siden haggelet pisket slik i ansiktet. Man ser ikke mye med caps ned i ansiktet og en hånd foran, men men.. bedre enn haggel på øyet.

Ånse, ånse.. Å, så glad i å bli tatt bilder av.. ;)

Veldig mye fin utsikt på veien, kan ikke klage på dette. Når man har kommet seg ned og fått seg en varm dusj var turen plutselig bare fin og nesten ikke noe problem i det hele tatt. Man glemmer fort!! Heldigvis. Ellers hadde jeg vel aldri gått en tur igjen.

Fikk plutselig for meg at jeg hadde lyst til å begynne med intervalltrening i en av bakkene på vei opp til Stendafjellet. Vet ikke hva som feiler meg. Intervalltrening er jo bare vondt. Har sikkert ikke så lyst lenger i morgen på vei til bakken. Noen som har troen, eller blir det bare vanlig tur på meg?
Intervalltrening i bakke har jeg vært med på før. Sist gang hadde jeg diare den dagen. Jeg fullførte ikke alle rundene, for å si det sånn.

Har i dag kommet meg gjennom halvannen time styrketrening, og siden den der fitbit'en ikke registrerer styrketrening måtte jeg jo sveive i gang ellipsemaskinen slik at jeg fikk registrert noen steps også. Plutselig ble jeg veldig ivrig, gitt. Glemte helt tiden og bare travet i vei. Det stod en gubbe ved siden av meg på ellipsemaskinen også. Det synes jeg er artig når de der bole - ish - karene står og ser feminine ut på ellipsemaskinen. Love it!

Jeg fant fort at klokken var blitt fem - minutter - til - jeg - skulle - få - middagsgjest, og spant innom Kiwien for å få de nødvendige ingredienser i hus. I kassen hører jeg selvsagt "Nei, heiiiiii, Anne Karin!". Flott! Når du hører noen bruker hele navnet vet jeg at det er noen jeg ikke har sett på fryktelig lenge. Og når ønsker du å treffe folk du ikke har sett på fryktelig lenge. Jo, det må jo være i kassen på Kiwien med svett sleik, ikledd gårsdagens turfleece som lukter surt av svette og regn og alt det der, og en klokke som er langt mer enn det jeg skulle ønske. Da ønsker man å catche up og prate lenge! Jadda. Heldigvis hadde hun omtrent samme dilemma som meg. Bortsett fra det med svett sleik og sur jakke. Hun så forbasket fresh ut. Fillern! Men dårlig tid hadde hun. Den skal hun ha. ;)

Hilde hadde heldigvis ikke kommet enda da jeg spant inn på grusen foran huset (eller kjørte veldig rolig for å ikke skade bilen i humpene). Etter en dusj var jeg nærmest blitt normal igjen, og det ble Annemiddag og Hilde dessert. Stas og velstand. :)

Fruktsalat er aldri feil!! :) 

Jeg fant en oppskrift på fotballfrue sin side med kylling i kokos og curry. Den kan jeg anbefale. Ble snaddergod!! :) Og så nok til flere porsjoner i frysen. Det er ikke noe bedre enn å bare kunne lempe noe i microen når man kommer hjem fra trening og er helt skjelven og tom for energi. 

Ellers har blomstene jeg fikk fredag allerede takket for seg. Jeg har prøvd gjenopplivende tiltak, men det ser ut til at livene ikke står til å redde. Sukk. 

Dagens hyggeligste: Jeg fikk post. Sånn gammeldags. Med frimerke og håndskrift, og med bilde av en skjønn liten gutt. HERLIG! :) 

Nå venter tirsdagen. Eg e klar!