18 februar 2014

Jah, så var det å få rett fot først ut av sengen, da..

Det vibrerer på håndleddet. Jeg skjønner ingenting. Det vibrerer og vibrerer. Det er den der fitbitdriten som prøver å vekke meg. Jeg trykker lenge. Det fortsetter å vibrere... jeg trykker lenge en gang til. Det vibrerer fremdeles. Jeg river av meg det der irriterende armbåndet som den der dritbiten er inni om natten. Ser på den svarte dingsen og skjønner at jeg ikke har slått av alarmen, når du holder lenge slår du av og på søvnregistreringen. Jeg har altså slått av og på natten. Ikke så rart. Jeg vil jo ha lenger natt. Fant ut at det ikke var så nøye å komme tidlig på jobb i dag, så jeg stilte klokken på en time senere for å sove en time til. Jeg lå i fem minutter og prøvde å finne ut hva jeg kunne gå med i dag. Den kjolen, eller den buksen, eller.. nei den er til vask, den er pakket ned og ikke pakket opp igjen, og den..  nei, drit i det, jeg tar det første jeg ser. .. ja, og så må jeg gjøre det når jeg kommer på jobb, og det, og det burde jeg gjort i går, og så var det... okei.. bye bye en time ekstra søvn, det var bare å så stå opp. Mistet mobilen i gulvet. Snublet da jeg tok på meg strømpebukse. Gikk på vekten. Vekten viste at jeg har gått opp de 2 1/2 kg'ene som jeg har jobbet så hardt for å gå ned de siste ukene, og jeg er dermed tilbake til akkurat samme vekt som da jeg satte målet mitt. Ned 5 kg innen 1. mars. Det kan se mørkt ut. Møkkavekt! Sølte tannkrem på toppen. Var for sent ute, og tenkte jeg skulle spare inn litt tid ved å spise frokost på pulten på jobb, så hev sammen litt i en boks og kastet den i vesken. Stabret meg ut til bilen. Den frosne bilen. Bilen som måtte skrapes. Denne gangen var det sånn hard is. Den type is som bare ikke vil av. Den type is som har blitt så glad i bilen i løpet av natten at den vil klemme på bilen til evig tid. Møkkais! Skrape, skrape, skrape til det gjør vondt i armene og frustrasjonen tar tak i hodet og du egentlig kjenner at isen har begynt å krype inn der også. (Viktig å holde hodet kaldt.. haha). Da ser du til slutt at du har klart å skrape et frimerkestort hull i isen og angrer bittert på at man ikke startet opp bilen og varmen tidligere slik at den kunne surre og gå mens jeg sminket meg.
Kom meg i det minste på jobb, fikk grei parkering og vaste meg inn til pulten min. På med pc, henter vann, gjør klart referater, kjører morgenmøtet, henter kaffe en etasje under for å få flere trapperturer og skritt på fitbit'en, går til nytt møte, søler kaffe i øyet, kjenner at hold in'en holder på å skli av, setter meg på det varme møterommet og får tid til å kjenne etter hvor trøtt jeg egentlig er, legger beina godt opp i en annen stol og hører på de andre. Skjønner jeg har gått glipp av mye som har blitt sagt på et møte de har hatt tidligere og skjønner ikke hva de prater om. Er for trøtt til å spørre, men kommer plutselig på at hvis jeg skal få med meg noe så MÅ jeg spørre, så jeg spør.. men hører ikke etter på svaret, så sitter lenge og tenker på hva svaret kunne ha vært. Til slutt er møtet over og jeg kan gå til pulten min og være trøtt i stedet. Drar ned avsklidd hold in og tar tak i dagens arbeidsoppgaver. Det er sol ute, kanskje dagen ikke blir så verst likevel... og så kommer jeg på at jeg har lovet meg selv intervaller i bakken i dag... da kommer vondten i magen snikende.
Posten har sendt mail om at pulsklokken min er på vei tilbake fra reparasjon, så har en uhorvelig stor trang til å spurte avgårde for å hente den. Da kan jeg bruke den på intervallene i dag. Jeg vet ikke hvordan jeg stiller den inn på intervaller. Kanskje jeg burde sette meg litt inn i det. Kjekt å ha avansert pulklokke med masse dill jeg ikke aner hvordan jeg skal bruke. Jeg vet hvordan jeg sjekker hva klokken er, og hvordan jeg kan se hvor mange prosent pulsen min ligger på. That's it. Hadde ikke trengt den klokken, jeg. Okei.. i dag skal jeg sette meg inn i hvordan den fungerer. Mon tro hvor jeg har "gjemt" bruksanvisningen. Helt sikkert et lurt sted. Jeg har så mange lure steder. Sikkert fordi jeg er med i lureklubben (den er intern).
*Inn og sjekke postens sporingsnummer*.. SNØFT.. den ligger i Oslo enda. Sender de ikke på minuttet? Er for tankeoverføring! Do it the Harry Potter way! Send meg en ugle!

I dag var det bare å komme seg ut i skogen rett etter jobb. Synes det har vært så tungt og hardt i det siste, og i dag hadde jeg intervall 4x4 i bakke på planen. Jeg gledet meg faktisk. Det hjalp jo med sol, da, men G L E D E seg til intervall? Tydelig at det var lenge siden jeg hadde gjort det. Jeg pakket med meg vann, klesskifte hvis jeg skulle fryse veldig etterpå, og løpesko i tillegg til terrengsko. Ruslet lett opp til bakken jeg hadde sett meg ut. Følte at det gikk veldig fint opp bakkene, presset meg ikke, da, men det er jo en grei oppvarming, og veldig kjekt å føle at jeg ikke skulle dø i bakkene. Men så begynte moroa. Satt treonophonen på nedtelling, på med musikken og tok fatt i stavene. Løp med friskt mot opp en bakke, og blåste langt i damen som gikk forbi. Løp ned igjen, og opp igjen, og ned igjen og opp igjen, og tenkte at dette gikk jo strålende, dette var jo ikke noe problem... dette begynte å bli tungt.. herlighet så tungt... har jeg satt opp for mange minutter? Virker ikke nedtellingen? Nå må jeg seriøst ha løpt alt for lenge. Herlighet... nå må det nå være over.. hallo?? Jeg orker ikke mer. joda.. litt til.. den virker sikkert.. litt til.. osv.. helt til den fantastisk deilige lyden av at tiden hadde gått ut kom. ÅH, så deilig!! PAUSE! Tre runder igjen. Tre runder igjen!! Tre. Årh...  Jeg kom meg gjennom dem, alle sammen. En dame snudde seg og glodde noe veldig, men so what? Da fikk hun noe å fortelle hjemme, tenker jeg. Jeg overlevde! Jeg er SÅÅÅÅÅ fornøyd med egen innsats. :) Lurer på om hukommelsen gjør det lure trikset sitt slik at jeg glemmer hvor vondt det er å kjenne kvalmen komme sigende, kjenner det svir i lungene, og hoster så du tror lungene faktisk skal komme ut. Håper det, så jeg gjør det igjen, for jeg tror det funker. ;)






Synes jeg fortjente å kose meg litt på resten av turen og ikke pushe mer, så gikk opp til toppen og nøt begynnelsen på solnedgangen. Holdt på å fryse ihjel, så stakk fort videre på turen. SÅ deilig å være så fornøyd, og skal jeg være ærlig så er det SÅ deilig å vandre lett og ledig nedover når andre sliter, puster og peser på vei oppover. Been there, done that, liksom. ;)

4 kommentarer:

Felula sa...

You did it! Bøyer meg i støvet: DU ER FLINK!!! Du må tvinge meg med en dag. Eller, var det bakke nr 2? hm. men bør være med uansett.. Savner Stendafjellet. Må bli vår nå. Ikke mer frost. VÅR!!

Klems til deg luringen ;)

Fluen på veggen. sa...


Trøste og bære, du stresser. vor tar du energien fra ? Ikke rart du blir trøtt ! Godt gjort å overtale seg selv til sånt ! Men, fluer gjør ikke sånt. Godt du ikke er flue :-)

Anonym sa...

Flinka!!! Og kunne ikkje se at du hadde hatt en sånn morgen ;)

Helene

Anne sa...

Lola Felula: Ja, nå blir det intervaller på deg også. Hvis ikke det er is, snø eller at det regner. Fare for at det aldri blir.. :p

Fluen: Energi? Det er det jeg prøver å få mer av. Er helt sikker på at fluer gjør sånt. Jeg har i hvert fall hatt en hel gjeng med fluer som har flydd i sikk sakk rundt meg mange ganger...

Helene: God skuespiller, serru.. :p Dagen blir så mye bedre når jeg ser deg, vettu, så da er alt det andre glemt. ;)