Her en dag gikk skjønne Ninakusine og jeg på tur til Gamlehaugen. Jeg måtte bare finne henne først. Vi gikk litt om hverandre, men da vi endelig fant hverandre fikk jeg en dobbel cafemocca i hånden, som er det beste som finnes, og vi kunne lykkelige legge i vei på vår storslagne tur på asfalten. Kaffe på tur var genialt. Det må jeg gjøre flere ganger! Kanskje ikke på de med raskest tempo i skogen, det ser jeg for meg kunne blitt litt voldsomt. Ikke lett å drikke varm kaffe når man så vidt klarer å snappe etter luft i ny og ne, men bevares, det går jo an å prøve. Kanskje han rare i skogen, med den lille søte hunden, har lyst på kaffe? Det er en rar mann i skogen. Men han er hyggelig, da. I hvert fall enn så lenge... heh.. Anyway.. han var ikke med på Nina og min sin tur. Vi gikk til The Old... Haug.. og pratet og fjaset slik som seg hør og bør. Noen unger hadde stimlet seg rundt noen for å få autografen hans. Vi visste ikke engang hvem det var. Jeg følte meg gammel.

Litt posering må til. Selv om det vil si at Nina måtte gå langt inn i busken.. for så å oppdage at jeg tar bilder i svart/hvitt... hehe... sorry!!!! Svart/hvitt kan være fabelaktig, det, men kanskje ikke når man prøver å ta bilde av de fine blomstene. Jada, neida, så...er så avansert all denne teknologien, vet du...
Dette bildet føler jeg er meget vellykket. Poenget var å ta bilde av den trange gangen med hekkene. Føler liksom ikke helt at det var det som kom i fokus. Artig bilde lell. Kan vel kalles urban tur, eller noe. Kaffe på tur. Jeg bare sier det. Kaffe på tur!
Vann, noen benker.. hva gir du meg? Det må poseres! Nina i en nydelig liten positur. Det var visst min tur etterpå. Jeg hoppet og spratt, og oppførte meg toskete. Tror du Nina klarte å ta et eneste bilde der jeg var oppe i luften? Neiiiida. Antagelig er jeg ikke oppe i luften så veldig lenge av gangen. Da skal det godt gjøres å knipse bilde akkurat i det nanosekundet kroppen min var separert fra jorden.






Stavkirke. Hva gir du meg? Her må det poseres! Heldigvis (!) fikk jeg med arbeidsmannen og hunden hans også. Hehe... Eg e go på det der med bilder, asso.. Det var den teknologien igjen, da... knipse når mannen ikke er der... ikke enkelt..
Nydelig stavkirke, nydelig kusine, nydelig prat. Sånne turer vil jeg ha flere av! :) Og, ja, nydelig kaffe! :)
Plutselig var Camilla i byen. :) Sammen med Christine og tvillingene (som enda er inni magen) kom hun en tur for å se hvor jeg bor, ta bilder av hvor jeg bor, og gi blomst til hvor jeg bor. Det var så trivelig. :) Mens jeg svinset og svanset rundt, som vanlig, fikk Christine jobb med å sy litt på det som skulle bli kveldens antrekk for meg, jeg fikk tid til å rette håret og sminke ansiktet slik at andre mennesker også kunne få lov til å se det, og Camilla var overalt med kameraet sitt. Hehe... ikke kaotisk besøk i det hele tatt. Vi dro til Christine slik at Camilla kunne få fikset seg også (siden Camilla overnattet der, da), og gjentok hele det herlige kaoset. Camilla sminket seg, Christine strøk på Camillas antrekk for kvelden, og jeg satt i sofaen og pratet med samboeren, og drakk en hektisk kopp kaffe som til slutt endte opp i sofaen. Heia meg!

Turen gikk til Escalon for litt ordentlig god tapas. Vi spiste så mye at vi hadde vanskelig for å bevege oss etterpå. For ikke å snakke om den hvitløksånden vi må ha klart å pådra oss. Jeg tror jeg lukter hvitløk enda. Det er rett og slett den beste tapasen jeg vet om. Lenge leve bacondadler! :) Og aioli!
Etter et artig vors hos Magnhild for vi til byen. Hverken Camilla eller jeg er kjent med Bergen by night, så det var et herlig sammensurium av steder vi endte opp på til slutt. Jeg aner ikke hva stedene heter eller hvor de ligger, egentlig, så ikke be meg finne dem igjen. Artig var det. :)
Mye som skjer i nabolaget...
Nå som jeg er plassert i Bergen igjen blir det nok noen turer i Hordnesskogen, siden det er der jeg liker meg best. :) Det er skogen min, det. Jeg kjenner hver bakke og hver slette, så da vet man når man kan gi på og når man må spare litt på kruttet, eller når man skal begynne å se etter rar mann i skogen. Jeg stapper musikken i ørene, for ellers klarer jeg ikke gå noe særlig fort. Jeg vet jeg puster og peser som gal, og hvis jeg hører at jeg gjør det gjør jeg alt jeg kan for å være mest mulig stille hvis det kommer andre forbi. Det hele ender jo opp med enorme pusteproblemer, og en nydelig blåfarge i ansiktet. Jeg dropper det, og tar heller musikken i ørene så jeg ikke hører meg selv, så får de forbipasserende høre det de vil.

Det er så artig å skrelle poteter. Jeg hadde mamma, eller søssemor, og storebror på middag. Etterhvert kom Hilde også. Jeg kunne by på noe så eksotisk som lapskaus. Det er jo kjempegodt, og kjempeenkelt. Man må bare skrelle litt først. Det er så utrolig demotiverende når du har kjempet deg gjennom skallet på en hel potet, så ser du at du har sånn ca 99 (+/-) poteter igjen etterpå. Oh joy!

Det ble god mat, og god dessert, og god kake til kaffen, og god kjeks til etter kaken til kaffen, og ... så videre..
Dagens tur gikk til litt gamle trakter. Jeg travet i herlig driv langs Grimseidvannet, og innover Grimseiddalen før jeg svingte av og tok siste marsj i Hordnesskogen. Fin tur. :) Litt mye asfalt, men ellers bra.
Man måtte bare kle seg i ull og regntøy før turen, må vite. Det er jo klart man må ha det på, nå, i slutten av mai. Nydelig med temperaturer under ti på gradestokken, litt vind, og herlig regn. Deilig, deilig. Ikke noe er som å bli pisket våken av regndråper.
Det lille dukkehus. Det er så søtt. Jeg har lyst til å putte det i lommen og ta det med hjem. :) Sånt vil jeg ha!



Brattebakken. Her er den bare moderat. Den blir liksom bratt lenger oppe, men da hadde jeg mer enn nok med å overleve, så da ble det ikke noe bilder derfra.

Jeg har endelig satt i gang første maleprosjekt. Spisestuen er nå dekket med maskeringteip, og er sparklet og klar. I morgen kommer første strøk. Bye bye, blue. Nå kommer det hvite. Det søte. Det pene. Tjohei!
Detta skal bli bra! :)

Hei, og velkommen! Tradisjonen tro har det gått lang tid siden forrige lille oppdatering fra den geriatriske ryggpasienten. Nå er det jo slik at den som venter på noe godt gjerne finner noe annet godt i mellomtiden. Bra det finnes mange blogger der ute når jeg svikter på det groveste. I min lille verden har det skjedd mye rart den siste tiden. For andre virker det kanskje ikke som så mye, men når man pakker sakene og drar blir det brått mye å gjøre for min del. Man skal jo si ifra til hele verden, i hvert fall alle som vil sende meg regninger, om at man tar med seg koffertene sine og alt man har klart å stappe inn i en pitteliten leilighet. De må jo for all del få lov til å fortsette å sende meg regninger. Man skal ta farvel med alle gode kolleger, man skal feste litt sammen før man drar, og man skal møte vennene sine bare en gang til. Det blir brått travelt. Nesten så man ikke får tid til å pakke. Nei, det ER så man ikke får tid til å pakke. Jeg stod på flyttedagen og pakket som besatt. Jeg hadde heldigvis hjelp. La meg begynne på begynnelsen....


Besøk. Første bildet er fra kvelden da søte Linn var på besøk hos meg. Jeg har ikke sett jenta på evigheter, men vi hadde ikke noen problemer med å skravle hele kvelden likevel. Mest om håpløse menn. Det er jo ikke typisk jenter å snakke om menn, mener jeg... ;) Herlig fruktsalat til dessert... derav bildet.

Avdelingen "min" har en hytte. På hytta bor det troll. Neida... men ryktet forteller at det spøker der. Vi vil jo veldig gjerne at hytta skal bestå, så da må man samle inne penger til den. Vi gjorde det vi kan best, nemlig å feste pittelitt. Vi arrangerte en fest for hytta, og tok inngangspenger. Som pynt kastet vi om oss med grønne blader, og fyrte opp stearinlysene, og var good to go. Maten ble servert, og da var det bare å lene seg godt tilbake og nyte synet av alle de blide menneskene som så villig kaster fra seg det de har i hendene for å være med og danse cupid shuffle. Jeg har aldri sett en så danseglad gjeng. Jahn Teigens "Optimist" gikk seg jo som vanlig varm, og det var ikke en strupe som ikke hadde gaulet på den sangen innen vi blinket med lysene og sendte de danseglade sangerne hjem.



Som alle utesteder hadde også vi stempel ved inngangen. Denne gangen var det "må ikke brettes" som ble tatt i bruk. Artig, spør du meg. :)


Mine nydelige kolleger ga meg en bok på denne festen. Alle hadde skrevet personlige hilsner, og det var en bråte med fine og morsomme bilder fra mine år på bruket. Det er ingenting som får en til å grine og angre på sin flytteavgjørelse mer enn en slik bok. Det var ikke spesielt lurt å begynne å lese i boken på festen. Kristin kom og fikk meg bort fra boklesing og grining, og lurt meg ut på festen igjen. Takk!! Boken ble lest på sengekanten samme natt. :) SÅ FIN!!!


Også Alfred ville ha en liten avskjed. Det ble en artig kveld med fløyter, pitteliten hund, venner her og der, luftballonger, og hyggelig prat, da, vettu. :)




Som en sånn siste krampetrekning bedrev jeg litt fotowalking de siste dagene i Oslo. Det er herlig å vandre gatelangs, og faktisk ta seg tid til å se seg litt rundt, og så fange opp alle disse stedene som man er så glad i. Bildene derfra kommer ved en senere anledning. ;) Jeg forelsket meg totalt i en hund som drev og lekte i vannet, men Oslo har jo mer å by på enn lekende hunder. Jeg fant både en lekende Alfred og en hoppende Camilla utover kvelden.



Bare Jazz er en formidabel, liten kafé hvor det nesten aldri er plass å finne inne. Anbefales! :)

Torsdag før flyttelørdag møtte jeg mange venner for litt grillings og artig lag. Ingvild fant jeg ved Sentrum Scene (husker ikke hva det stedet heter). Hun hadde løpt gjennom ruten sin som hun skulle ha i Holmenkollstafetten. Da var hun psykisk klar for sin utfordring. Det "morsomme" var jo at hun aldri rakk starten sin... Han på etappen før endte opp med å løpe hennes også. Sporty kar!

Fredag kom Hilde for å hente meg hjem til Bergen. Det ble panikkpakking i løpet av kvelden, og det ble panikkpakking da vi stod opp igjen også. Vi fikk nytt utsikten, sett på regnbuen, tatt bilder av regnbuen, tatt bilder av oss som tuller foran regnbuen, vi ble dårlige av salmiaken jeg brukte som vaskemiddel, vi gikk tom for esker å pakke i, så ting ble kastet i søplesekker i stedet. Det er de utroligste løsninger man finner når man MÅ ha med seg alt som er i leiligheten. Hilde fikk STAPPET bilen ganske bra ved å ta ting UT av eskene igjen og lure dem innimellom alt annet i bilen. Det var ikke en millimeter å gå på!


Hilde fryser lett! Hilde lånte jakke! Hilde var ganske fin i jakken. Da må man ta bilde. Sånn er det bare!

The happy, little helpers kom og hjalp. Jeg slapp å bære så meget, da min rygg som kjent ikke spiller helt med på laget. Det gikk utrolig fort. Hilde stappet, de andre bar, og plutselig hadde ikke komfyren min frontdør lenger. Det er sånt som skjer. KNUUUS... men men... man får da vel tak i ny dør. Den herlige gjengen ble belønnet med pizza og røverhistorier om en kjele som også kan fungere som veske. Jeg kan ikke gjengi det hele nå, for det blir umulig like bra, men samtlige hadde vondt i magen etterpå, og vi lo så tårene sprutet. Herlig! Etter utvasking, hvor the happy helpers var fantastiske, kom TUVA. TUVA bor nå i MIN leilighet. Hun fikk nøkler og ble vist både hit og dit før jeg satt meg i bilen og litt småsørgmodig dro derfra. Turen gikk kjempelangt. Helt bort til butikken. Men SÅ var vi klare for Nesbyen og Yvonne, og lån av seng der for natten.



Etter en formidabel aften i Nesbyen med mye prat, detaljert forklaring om lamming (som var gøy og interessant!!!!), en del slit for etterhvert å holde øynene oppe for samtlige, og et etterlengtet møte med sengen, var vi dagen etterpå klare for å legge i vei over Hardangervidda. Vi fylte opp bilen med snacks, godt humør, og massevis av dårlige cd'er. Under finner du bilder av tøys og tull, og hopp og sprett fra turen til Bergen. :)


















Vel HJEMME har jeg fått smugfotografert naboene. Her er det sauer og kyr. Rett over veien. Og det er GRØNT der ute. Ikke bare masse andre bygnigner. :) Me like!



Her er det nye soverommet mitt. LEKKERT! Det er mulig det kommer til å skje noen ørsmå forandringer her etterhvert. Gjett hva...

Jeg fant plutselig sølvfatet jeg har arvet av mormor. Det var jo bare å pusse det og få noen lys på fortere enn svint... :) Detta må jo brukast!

Det begynner å ta form i stuen. Hiv inn en haug med stearinlys, så blir det fint. Noen gardiner vil nok gjøre seg. Teppet er ikke nydelig. Hadde jeg skulle bodd her lenge så hadde det nok røket med. Nå er det limt fast til gulvet, og jeg gidder ikke bruke alle mine penger, og all min energi på å få det bort. Sånn blir det. Jeg får heller bare lære meg å ignorere det.


Ny blomst. Mamma er snill. :)

Ny kvelds. Mamma er snill! :)

Jeg har fått kjøpt meg nytt kjøleskap. Det viser seg i bruksanvisningen at is kan være ganske farlig.
Til nå har kjøleskapet mitt sett slik ut. Det funker, det. Det er bare ikke dødspraktisk å måtte ta ut alle tingene fordi den tingen du skal ha selvsagt ligger nederst. Det bråker nesten ikke heller. Det er bare slik at jeg lukker alle dørene mellom kjøkken og soverom, og fremdeles hører man summingen fra "kjøleskapet".


Kaffemaskinen og mugger, og kanner og alt er med. :) Det begynner å bli litt koseligere på kjøkkenet også. Skal se om ikke vi kan fikse det enda mer etterhvert.