Her en dag gikk skjønne Ninakusine og jeg på tur til Gamlehaugen. Jeg måtte bare finne henne først. Vi gikk litt om hverandre, men da vi endelig fant hverandre fikk jeg en dobbel cafemocca i hånden, som er det beste som finnes, og vi kunne lykkelige legge i vei på vår storslagne tur på asfalten. Kaffe på tur var genialt. Det må jeg gjøre flere ganger! Kanskje ikke på de med raskest tempo i skogen, det ser jeg for meg kunne blitt litt voldsomt. Ikke lett å drikke varm kaffe når man så vidt klarer å snappe etter luft i ny og ne, men bevares, det går jo an å prøve. Kanskje han rare i skogen, med den lille søte hunden, har lyst på kaffe? Det er en rar mann i skogen. Men han er hyggelig, da. I hvert fall enn så lenge... heh.. Anyway.. han var ikke med på Nina og min sin tur. Vi gikk til The Old... Haug.. og pratet og fjaset slik som seg hør og bør. Noen unger hadde stimlet seg rundt noen for å få autografen hans. Vi visste ikke engang hvem det var. Jeg følte meg gammel.

Litt posering må til. Selv om det vil si at Nina måtte gå langt inn i busken.. for så å oppdage at jeg tar bilder i svart/hvitt... hehe... sorry!!!! Svart/hvitt kan være fabelaktig, det, men kanskje ikke når man prøver å ta bilde av de fine blomstene. Jada, neida, så...er så avansert all denne teknologien, vet du...
Dette bildet føler jeg er meget vellykket. Poenget var å ta bilde av den trange gangen med hekkene. Føler liksom ikke helt at det var det som kom i fokus. Artig bilde lell. Kan vel kalles urban tur, eller noe. Kaffe på tur. Jeg bare sier det. Kaffe på tur!
Vann, noen benker.. hva gir du meg? Det må poseres! Nina i en nydelig liten positur. Det var visst min tur etterpå. Jeg hoppet og spratt, og oppførte meg toskete. Tror du Nina klarte å ta et eneste bilde der jeg var oppe i luften? Neiiiida. Antagelig er jeg ikke oppe i luften så veldig lenge av gangen. Da skal det godt gjøres å knipse bilde akkurat i det nanosekundet kroppen min var separert fra jorden.






Stavkirke. Hva gir du meg? Her må det poseres! Heldigvis (!) fikk jeg med arbeidsmannen og hunden hans også. Hehe... Eg e go på det der med bilder, asso.. Det var den teknologien igjen, da... knipse når mannen ikke er der... ikke enkelt..
Nydelig stavkirke, nydelig kusine, nydelig prat. Sånne turer vil jeg ha flere av! :) Og, ja, nydelig kaffe! :)
Plutselig var Camilla i byen. :) Sammen med Christine og tvillingene (som enda er inni magen) kom hun en tur for å se hvor jeg bor, ta bilder av hvor jeg bor, og gi blomst til hvor jeg bor. Det var så trivelig. :) Mens jeg svinset og svanset rundt, som vanlig, fikk Christine jobb med å sy litt på det som skulle bli kveldens antrekk for meg, jeg fikk tid til å rette håret og sminke ansiktet slik at andre mennesker også kunne få lov til å se det, og Camilla var overalt med kameraet sitt. Hehe... ikke kaotisk besøk i det hele tatt. Vi dro til Christine slik at Camilla kunne få fikset seg også (siden Camilla overnattet der, da), og gjentok hele det herlige kaoset. Camilla sminket seg, Christine strøk på Camillas antrekk for kvelden, og jeg satt i sofaen og pratet med samboeren, og drakk en hektisk kopp kaffe som til slutt endte opp i sofaen. Heia meg!

Turen gikk til Escalon for litt ordentlig god tapas. Vi spiste så mye at vi hadde vanskelig for å bevege oss etterpå. For ikke å snakke om den hvitløksånden vi må ha klart å pådra oss. Jeg tror jeg lukter hvitløk enda. Det er rett og slett den beste tapasen jeg vet om. Lenge leve bacondadler! :) Og aioli!
Etter et artig vors hos Magnhild for vi til byen. Hverken Camilla eller jeg er kjent med Bergen by night, så det var et herlig sammensurium av steder vi endte opp på til slutt. Jeg aner ikke hva stedene heter eller hvor de ligger, egentlig, så ikke be meg finne dem igjen. Artig var det. :)
Mye som skjer i nabolaget...
Nå som jeg er plassert i Bergen igjen blir det nok noen turer i Hordnesskogen, siden det er der jeg liker meg best. :) Det er skogen min, det. Jeg kjenner hver bakke og hver slette, så da vet man når man kan gi på og når man må spare litt på kruttet, eller når man skal begynne å se etter rar mann i skogen. Jeg stapper musikken i ørene, for ellers klarer jeg ikke gå noe særlig fort. Jeg vet jeg puster og peser som gal, og hvis jeg hører at jeg gjør det gjør jeg alt jeg kan for å være mest mulig stille hvis det kommer andre forbi. Det hele ender jo opp med enorme pusteproblemer, og en nydelig blåfarge i ansiktet. Jeg dropper det, og tar heller musikken i ørene så jeg ikke hører meg selv, så får de forbipasserende høre det de vil.

Det er så artig å skrelle poteter. Jeg hadde mamma, eller søssemor, og storebror på middag. Etterhvert kom Hilde også. Jeg kunne by på noe så eksotisk som lapskaus. Det er jo kjempegodt, og kjempeenkelt. Man må bare skrelle litt først. Det er så utrolig demotiverende når du har kjempet deg gjennom skallet på en hel potet, så ser du at du har sånn ca 99 (+/-) poteter igjen etterpå. Oh joy!

Det ble god mat, og god dessert, og god kake til kaffen, og god kjeks til etter kaken til kaffen, og ... så videre..
Dagens tur gikk til litt gamle trakter. Jeg travet i herlig driv langs Grimseidvannet, og innover Grimseiddalen før jeg svingte av og tok siste marsj i Hordnesskogen. Fin tur. :) Litt mye asfalt, men ellers bra.
Man måtte bare kle seg i ull og regntøy før turen, må vite. Det er jo klart man må ha det på, nå, i slutten av mai. Nydelig med temperaturer under ti på gradestokken, litt vind, og herlig regn. Deilig, deilig. Ikke noe er som å bli pisket våken av regndråper.
Det lille dukkehus. Det er så søtt. Jeg har lyst til å putte det i lommen og ta det med hjem. :) Sånt vil jeg ha!



Brattebakken. Her er den bare moderat. Den blir liksom bratt lenger oppe, men da hadde jeg mer enn nok med å overleve, så da ble det ikke noe bilder derfra.

Jeg har endelig satt i gang første maleprosjekt. Spisestuen er nå dekket med maskeringteip, og er sparklet og klar. I morgen kommer første strøk. Bye bye, blue. Nå kommer det hvite. Det søte. Det pene. Tjohei!
Detta skal bli bra! :)