Nå må jeg innrømme at jeg begynner å føle meg litt smågeriatrisk. Jeg begynner å bli trøtt tiiiidlig på kvelden, tenker litt skeptisk på den siste koppen med kaffe, og synes musikken på tv'en er litt bråkete nå på morgenkvisten. Det at pensjonister freser forbi meg når jeg halter til butikken begynner jeg også å bli vant til, og så sent som i går fikk jeg killerblikket av to unge mødre med barnevogner som marsjerte side ved side på fortauet. Jeg nektet nemlig å la meg presse ut på siden og ut i vårgresset/det som skal være et blomsterbed men haltet i mitt stadig like sakte tempo og holdt blikket stivt foran meg. Det ble den ene unge moren som måtte gi etter og la meg også få plass på fortauet! HURRA!! En viktig seier for oss geriatriske som ikke er lett på tå og snasent hopper unna for barnevognsmafiaen. For all del, jeg forstår godt at de vil gå ved siden av hverandre og prate. Jeg mener bare at det er lov å ta hensyn til andre også.

Nu for tiden står det slik en container på plenen utenfor blokken. Der skal man kaste rusk og rask man har liggende og vil bli kvitt. Veldig grei ordning. Jeg ville veldig gjerne bli kvitt en gammel tv - benk og litt smårusk, men jeg hadde jo ikke sjangs i havet til å klare å lirke det greiene der ut av boden og opp i containeren, så jeg måtte tilkalle hjelp. Camilla møtte opp klar for bæring. Først måtte vi bare se litt på bilder fra lørdagens parykkfest, drikke litt kaffe og sladre litt. Det endte med at da vi endelig kom oss ut med tingene som skulle kastes var containeren borte. Ifølge mine papirer skulle den stå noen dager til, så jeg skjønte ingenting. Det var ikke snakk om å ta tingene inn igjen, så vi bestemte oss for å drive ulovlig virksomhet. Stumtjeneren jeg ikke lenger trengte hang jeg en lapp på med "ta den, hvis du vil ha den", og de andre sakene satte vi ved siden av de vanlige søppelcontainerne. Jeg følte meg som en snikete liten unge som visste at det jeg drev med var strengt forbudt og hadde mest lyst til å gjemme meg. Vanligvis treffer jeg svært sjelden på noen naboer som helst, men akkurat nå skulle de selvsagt komme og gå hele gjengen. Jeg står sikkert på svartelisten til en eller annen småsnerpete gammel dame som helt sikkert sitter i styret for hele borettslaget. Det bryr jeg meg ikke så mye om, siden jeg sier sayonara om halvannen uke uansett. Camilla og jeg trakk oss tilbake for å drikke mer kaffe og krype under det geriatriske varmeteppet mitt ute på balkongen. Da hun gikk for kvelden kunne hun rapportere om at både stumtjener og tv - benk var forduftet. Noen ville ha det jeg ikke ville ha, og det er jo strålende. Kanskje vi skal opprette en ørliten Fretex - stasjon her. Camilla som bærer, jeg skriver lapper.

Nå er klokken tolv, så jeg får vel ta formiddagsluren min. :p