Lørdag var det tapasgilde hos meg. Gikk meget bra, og jeg er meget fornøyd. :)
Gikk på trening på søndag, og da jeg var ferdig med å helt sikkert slå halve spinningsalen i svime med praktisk talt å svette hvitløk vandret jeg fornøyd tilbake til garderobeskapet mitt bare for å omtrent bli slått i bakken da jeg åpnet døren. HVITLØK. Hjelpes!
I dag har jeg bare fyrt på med mer hvitløk og restetapas med jobbvenninner. :) Vet å svimeslå mine medmennesker. :) Tapas og hvitløk lenge leve!

Februar er en fabelaktig måned. Man betaler regninger til man kjenner magen slå hjul, været er kaldt og ustabilt, det er mørkt og man begynner egentlig å bli ganske lei av det, og hudfargen har gått fra lysehvit til lyseblå. Februar er for min del årets absolutte nullpunkt. Det fine her er at det nå bare kan gå oppover. :)

Jeg begynte med fin iver på julekortene en gang i oktober. I januar kalte jeg dem for nyttårskort. Nå er jeg litt usikker på hva jeg skal kalle dem. Nå er det vel bare kort. Lurer på når de blir ferdige. Kanskje det er dette årets julekort jeg egentlig holder på med. Energipiffen har gått litt ut av meg, og det er ikke så mye som blir gjort i en håndvending lenger. Ukene suser forbi uten å ta hensyn til at jeg ikke henger med i svingene. Det passer jo egentlig utmerket, for da er det snart mars, og vi går mot vår.

Siden jeg skrev her sist har jeg nå snart fullført to runder med treningsprogrammet RYP. 3 ganger i uken pumper jeg jern til jeg ser mannen med ljåen i kvitauget, tar situps med vekter jeg ikke trodde skulle være mulig før i gamledager, og er like svett og lite sjarmerende som tidligere på trening. Inne i "manneavdelingen" føler jeg meg alltid like lur, siden det nesten ikke er et annet kvinnelig legeme å finne der, ergo er det NESTEN ingen andre som har så små vekter som meg. Jeg må ærlig innrømme at jeg storkoser meg når det er et og annet pinglete mannevesen som tar mindre enn meg. Da klarer jeg liksom litt ekstra også, selv om jeg føler armene skal falle av. På tredemøllen har jeg nesen begynt å savne mr "pesepese". Han er en fyr som løper og løper, og løper, og løper, og løper. Jeg fatter og begriper ikke at det er mulig. Tenk på de stakkars hofteleddene. Han har en tendens til å pese og puste så ekstremt høyt at jeg har store problemer med å ikke sprutle når jeg "jogger" ved siden av ham. I hans verden er det sikkert ikke jogging jeg driver med, det er vel mer en søndagstur jeg er ute og tusler. Han har nå begynt å trene litt senere, så da får jeg ta søndagsturen min i fred.

Inne i manneavdelingen har vi han usynlige, som Randi (min treningsmakker) fremdeles ikke aner hvem er. Stakkars mannen gjør så lite ut av seg at hun ikke vet at han eksisterer engang. Han går med svart bukse, og svart topp med rød stripe på.. hver gang. Det ser mer ut som om han gjemmer seg bak vektene enn at han prøver å løfte dem. Vi har også Helan og Halvdan. Han ene er en supersprek muskelbunt og han andre ser ut som om han har blitt tvunget til å være med. Jeg tenker det er litt slik Randi og jeg ser ut også, bortsett fra at vi stort sett står og tørker tårer etter diverse latterkuler.

Vi har også "grønnegenseren". Han varmer opp når vi skal gå. Han er fin. :) Ingen flere kommentarer nødvendig.

Denne uken har jeg blitt forlatt i all min ensomhet på treningen, fordi Randi er med på "hellweek" (det heter det) på Barrys bootcamp. Det er syke greier, og jeg er sikker på at jeg aldri hadde overlevd, så jeg holder meg til programmet mitt. Sjelden har jeg følt meg så ensom, som når jeg gikk rundt på senteret og løftet litt her, og løftet litt der, uten at noen stod og lo med meg, eller pushet meg videre. Nå må jeg jo sitte og fnise alene. Av og til tar man jo så hardt i at det sniker seg ut en aldri så liten ukontrollert kjempepromp, og da må jeg jo få latterkick alene, da. Nå kan jeg i hvert fall ha på treningsmusikken på full guffe og bare stenge ute alle de andre rare menneskene. :)

Driver og skriver handleliste til lørdagens matorgie. Da kommer to fetterdøtre, to kusiner og et stk storebror på tapas. Jeg forstår ikke hvordan jeg klarte å få ordene "ja, men jeg kan lage tapas" i min munn, men nå er det nå en gang slik, og på lørdag kommer jeg til å stå på kjøkkenet hele, hele dagen. Nå MÅ jeg lære meg at når jeg sier "nå er det lenge til neste gang jeg skal ha folk" så kan det faktisk stemme. Antakelig så liker jeg å ha gjester. Eller så er det bare det at jeg liker å ha folk å snakke til. Etter å ha fyrt av to stk. herrenes taler på to måneder kan det jo tyde på at jeg liker å stå i spotlighten. Jeg får klinke til med en velkommen til bords - tale.