Kartongspillet...
Hvilke kartonger er best til flytting? I hvert fall ikke Jysk sine esker som de bruker til sine oppblåsbare madrasser, der tror jeg alle kan være enige. Banankasser ser derimot ut til å holde ut flytting etter flytting, og rommer både det ene og det andre. De har "håndtak" som er greit plassert, og har en grei bredde. Det som kan diskuteres videre er om det er akseptabelt at disse kassene har en så dårlig bunn. I bunn og grunn (for å leke litt med ordene) er jo kassene ikke laget for flytting, men bananer. Kanskje bananer ikke trenger bunn? Kanskje bunn er oppskrytt? Kanskje det er litt artig å gå og plukke opp alle tingene som faller ut på grunn av manglende bunn. Eller kanskje ikke. Så legg i en bunn, da, tenker du kanskje. Det tenker jeg også. Så det gjør jeg.
Kartongen som er rundt de store flatskjermene som selges nå for tiden tror jeg ikke egner seg fullt så godt til flytting... med mindre man flytter flatskjermer, kanskje. (Ja, jeg er klar over at dette ikke var spesielt intelligent, men hvorfor må alt være så intelligent?)
Jeg velger banankassene!
P.S:
Tror du at du blir manipulert? Lurt? Satt i en felle? Eller tror du at du er smartere enn alle andre og klarer å psykoanalysere alle rundt deg? Er det du som manipulerer og setter deg selv i en selvopphøyd bås? Å drive psykisk spill med venner eller venners venner er ikke lurt, selv om det skulle gi en tilfredsstillelse til et ustabilt sinn. Hopp ned fra hesten før det er for sent!
07 oktober 2008
19 september 2008
B U S S E N
Bussen er en fin ting. Den går fra A til Å om man vil. Det som ikke er så snadder er å vente på bussen. Når man ikke røyker har man ingenting å fylle disse venteminuttene med bortsett fra desperat tygging av tyggis, ellers kan man alltids gjøre som i "Vil du bli millionær" og ringe en venn, og for all del, la oss ikke glemme SMS'en. Den er livreddene for meg når jeg må stå de tyve minuttene, fordi jeg akkurat ikke rakk forrige buss, etter en lang og slitsom kveldsvakt. Mitt andre livreddende leketøy er iPoden min. Den kan nesten redde enhver vente - på - bussen - situasjon. Sett på bra musikk, og jeg kan vente en times tid uten at jeg egentlig får det med meg. Det jeg derimot fikk med meg var mannen som urinerte på busstoppet like bortenfor meg en dag etter trening. Lite lekkert. Jeg velger å tro det var et engangstilfelle (Yeah, right!)
Når bussen først kommer er det visst viktig å på død og liv komme seg først inn på bussen, for ikke å snakke om hvilken kamp det skal være for å få sitteplass. Jeg for min del er stort sett fornøyd bare jeg får skvist meg inn på bussen, og som regel er jeg storfornøyd om jeg får tak i et håndtak jeg kan holde meg fast i når bussen slenger frem og tilbake. Det er alltid sjarmerende å falle over noen, helst menst de sitter og spiser på noe klissete. Skulle man være så heldig å få tak i et sete er det helt garantert på et dobbelsete hvor det allerede sitter noen som snakker i telefonen med et lydnivå som tilsier at de snakker med noen på andre siden av kloden. Skulle man være ekstra, ekstra heldig klarer man kanskje å karre til seg ett av disse halvannet sete - plassene. Der er det bare å sitte og ruge for seg selv, og så har man i tillegg plass til bæreposen sin ved siden av seg. Selv om dette ikke er et dobbelsete er det alltid noen som tror at det er det, og prøver sånn ca. 14 ganger å presse seg ned ved siden av deg. Det er ikke veldig trivelig å ha 80 år gamle damer sittende halvveis oppå fanget sitt, og man prøver forsiktig å si at det er ledig på de fire plassene ved siden av. Får man et dobbelsete for seg selv kan man være sikker på at gleden ikke varer lenge, det kommer alltid noen som skal sitte ved siden av. Det må jo folk få lov til, men hvis det i det hele tatt finnes ett annet ledig sete på bussen, så burde de velge det. På en annen side kan man begynne å tenke på hva som er galt med seg selv hvis denne personen velger å sitte ved siden av en annen.
En annen ting når man tar bussen, gjerne hjem fra jobb når man er trøtt og sliten, og har ekstra kort lunte, er når en hel barnehage har bestemt seg for å ta akkurat samme buss som deg. Det er trivelig. De barna som setter seg ved siden av deg og fniser og ler, og forteller om ting de har sett i løpet av dagen er de barna som får eggstokkene til å vrenge på seg å føle at "jaggu er det på tide å produsere litt", men så er et resten av barnehagen, da. De som ikke vil sitte stille, eller helst hoppe opp og ned i setet sitt, eller spytte på setet for å se om "tanten" blir sur - noe hun blir, eller bare har bestemt seg for å skrike, eller... osv... dette har ingen ende, man er bare sjeleglad når hele sulamitten får kommet seg av bussen, til og med han som er merket med nr. 14 og som har krøpet under alle setene minst 18 ganger de siste 10 minuttene, og det endelig er ro og fred igjen. Da har eggstokkene som regel kommet seg tilbake på plassen sin, og kjenner overhodet ikke noe behov for å starte noen produksjonsprosess.
Etter en busstur hjem er det alltid godt å trakke ut av bussen, over veien, kjenne at nøklene ligger klare i lommen, og se at der... der bor jeg... jeg er hjemme. :)
Bussen er en fin ting. Den går fra A til Å om man vil. Det som ikke er så snadder er å vente på bussen. Når man ikke røyker har man ingenting å fylle disse venteminuttene med bortsett fra desperat tygging av tyggis, ellers kan man alltids gjøre som i "Vil du bli millionær" og ringe en venn, og for all del, la oss ikke glemme SMS'en. Den er livreddene for meg når jeg må stå de tyve minuttene, fordi jeg akkurat ikke rakk forrige buss, etter en lang og slitsom kveldsvakt. Mitt andre livreddende leketøy er iPoden min. Den kan nesten redde enhver vente - på - bussen - situasjon. Sett på bra musikk, og jeg kan vente en times tid uten at jeg egentlig får det med meg. Det jeg derimot fikk med meg var mannen som urinerte på busstoppet like bortenfor meg en dag etter trening. Lite lekkert. Jeg velger å tro det var et engangstilfelle (Yeah, right!)
Når bussen først kommer er det visst viktig å på død og liv komme seg først inn på bussen, for ikke å snakke om hvilken kamp det skal være for å få sitteplass. Jeg for min del er stort sett fornøyd bare jeg får skvist meg inn på bussen, og som regel er jeg storfornøyd om jeg får tak i et håndtak jeg kan holde meg fast i når bussen slenger frem og tilbake. Det er alltid sjarmerende å falle over noen, helst menst de sitter og spiser på noe klissete. Skulle man være så heldig å få tak i et sete er det helt garantert på et dobbelsete hvor det allerede sitter noen som snakker i telefonen med et lydnivå som tilsier at de snakker med noen på andre siden av kloden. Skulle man være ekstra, ekstra heldig klarer man kanskje å karre til seg ett av disse halvannet sete - plassene. Der er det bare å sitte og ruge for seg selv, og så har man i tillegg plass til bæreposen sin ved siden av seg. Selv om dette ikke er et dobbelsete er det alltid noen som tror at det er det, og prøver sånn ca. 14 ganger å presse seg ned ved siden av deg. Det er ikke veldig trivelig å ha 80 år gamle damer sittende halvveis oppå fanget sitt, og man prøver forsiktig å si at det er ledig på de fire plassene ved siden av. Får man et dobbelsete for seg selv kan man være sikker på at gleden ikke varer lenge, det kommer alltid noen som skal sitte ved siden av. Det må jo folk få lov til, men hvis det i det hele tatt finnes ett annet ledig sete på bussen, så burde de velge det. På en annen side kan man begynne å tenke på hva som er galt med seg selv hvis denne personen velger å sitte ved siden av en annen.
En annen ting når man tar bussen, gjerne hjem fra jobb når man er trøtt og sliten, og har ekstra kort lunte, er når en hel barnehage har bestemt seg for å ta akkurat samme buss som deg. Det er trivelig. De barna som setter seg ved siden av deg og fniser og ler, og forteller om ting de har sett i løpet av dagen er de barna som får eggstokkene til å vrenge på seg å føle at "jaggu er det på tide å produsere litt", men så er et resten av barnehagen, da. De som ikke vil sitte stille, eller helst hoppe opp og ned i setet sitt, eller spytte på setet for å se om "tanten" blir sur - noe hun blir, eller bare har bestemt seg for å skrike, eller... osv... dette har ingen ende, man er bare sjeleglad når hele sulamitten får kommet seg av bussen, til og med han som er merket med nr. 14 og som har krøpet under alle setene minst 18 ganger de siste 10 minuttene, og det endelig er ro og fred igjen. Da har eggstokkene som regel kommet seg tilbake på plassen sin, og kjenner overhodet ikke noe behov for å starte noen produksjonsprosess.
Etter en busstur hjem er det alltid godt å trakke ut av bussen, over veien, kjenne at nøklene ligger klare i lommen, og se at der... der bor jeg... jeg er hjemme. :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)