En dag i august var tiden kommet for å dra til Nesbyen og hente bil. Etter å ha kjørt rundt i fars bil, som gjorde jobben utmerket, var man lysten på å få sin egen bil til gards. Hilde og jeg fikk storebror til å kjøre oss til toget, rigget oss til og håpet at de fire timene på toget skulle fly av gårde. Etter ti minutter stoppet toget. Inni tunnellen. Og alt lyset forsvant. Der ble vi stående i en time. Etter en stund fortalte stemmen på høyttaleren at de hadde problemer med en brems, og det måtte de få ordnet. Jeg stiller meg noe undrende til at de valgte å slå av lyset når de skulle fikse slikt. Jeg for min del ser bedre med litt lys på. Kanskje det var blinde bremsfiksere. Det fikk meg ikke til å føle meg kjempetrygg. De stakkars turistene som var ombord skjønte ikke et kvidder siden informasjonen bare kom på norsk. Ti poeng til NSB! Og ti poeng til de spreke fjellfolka som hadde hodelykter med seg. Sånne duppedingser er geniale. :) De fire timene til Nesbyen ble fem timer i stedet, og vi var griseleie da vi kom frem. På perrongen stod mor og far for å frakte oss videre. Det virker noe snodig å bli hentet av dem man vanligvis ser hjemme, men det var jo nesten litt søtt at de var så ivrige på å se den nye bilen.
I Nesbyen ble det selvsagt tatt bilder i alle mulige retninger, hoppet både på og utenfor bildene, og en overhappy Bård fikk sin kosemoseoverdose. :)
Når man er i Nesbyen er det ikke til å unngå å råne på "Stripa". I hvert fall ikke når man ha fått seg ny bil. Det skal sies at den nye bileieren var fullstendig blottet for rånelyst og kjørte knapt i fartsgrensen engang. Ved hver eneste start kom det noen host, og bilen var like død igjen. Jeg tror bilen var direkte dritskuffet over sin nye eier. Den har nå fått oppleve andre saker, og jeg tror ikke den er så skuffet lenger. Når man har ny bil har man veldig lyst til å kjøre. Hele tiden. Hmmm.. lurer på om jeg skulle ha kjøpt egg. Ja, jeg tror jeg må kjøpe egg. Wroooommmm... Hmmm? Komme på besøk, sier du? Wrooooommmm...
Bruravik - Brimnes, eller den andre veien, jeg husker aldri hva som er hvor. Det jeg husker, så vidt, er at det var kø. Det skal gå to ferger. Bare den ene gikk. Det ble en tre timer lang kø for vår del. Tre timer. Inne i en bil. *KLIKK* Stakkars, stakkars alle med barn. Jeg var på barnestadiet selv etter tre timer. Hilde puttet salat i nesen, og jeg sang sanger så høyt jeg kunne. Da vi kjørte inn på fergen var hodet mitt innstilt på å kjøre, ikke å stå i ro i et kvarter til, og det er vel det nærmeste jeg har kommet klikkepunktet på aldri så mange år. For par som er inne i en litt vanskelig periode vil jeg anbefale en fergekø for å finne ut om man virkelig vil være sammen, eller om det er på tide å gå hver sin vei. Det er HER man finner ut av det. Hilde og jeg er fremdeles kusiner. Sånt er det vanskelig å gjøre noe med, ikke at jeg hadde villet gjøre noe med det heller. Er så glad i deg, atte, kusinemor. :)
Hilde synger forresten så høyt hun kan også. :) Med øynene igjen. Mens hun kjører. Lurer på om jeg skal inndra kjørerettighetene hennes. Fra nå av kjører JEG!
Vi kom oss trygt til Bergen. Bilen har det bra, og utfører kjøretjenestene sine med glans. Den har nå fått navnet Teodor. :) Det har ikke vært noen dåp enda... hmm.. det var jo en tanke...
