Utsikten fra jobbvinduet om morgenen er i grunnen ikke så aller verst... godt man kan snu ryggen til pc'en og alle mailene av og til.

I dag var det så fantastisk fint vær, at det var rett og slett ikke fristende i det hele tatt å sitte på jobb et sekund etter klokken tre. Jeg slo rett og slett av lampen min i et brått innfall jeg fikk, reiste meg resolutt opp og tok på meg jakken. Stakkars Elise ble helt paff. "Skal du gå nå?" "Ja!", sa jeg med verdens største glis. "Ja, da gjør jeg det også. Jeg turde ikke gå først." Hehe. Ut i solen! Jeg verket etter å komme meg opp Stendafjellet. Plutselig heiv Laila seg med også. Vi pustet og peste oss opp, og det var absolutt verdt det, for det var en nyyyyydelig solnedgang som møtte oss. :)

Hvilken dag er det i dag? Tirsdag? Det må være mandag, for jeg har ikke jobbet noen andre dager denne uken… tror jeg. I går var jeg hos fettersdatter Mariann og stappet godsak på godsak inn i gapet, med en kjeftende pekefinger i bakhodet som forlanget at jeg måtte slutte fråtsingen. Så jeg sluttet. Jeg har vært så fantastisk eksemplarisk resten av uken; drukket liter på liter med vann, spist akkurat det jeg skulle, takket nei til godis, trent som gal klokken SEKS – S E K S - om morgenene, og vært mye sosial på kveldene. Jeg tenkte at dette ville virkelig vises på vekten. Tamititam!!!! Jeg glemte å veie meg. Jeg klarte å karre kroppen av gårde på jobb i dagmorges UTEN å gå på trening, for hallo? Det er for brutalt å gå på trening klokken seks når man ikke sovner før over klokken to på natten. Så det jeg tenkte i stedet var at jeg fikk bare veie meg i ettermiddag i stedet. TAMTITAM… opp et kg. Takk skal du ha. Når jeg tenker meg om er det i grunnen ikke rart. Jeg veide meg med klær på, og som jeg fortale litt lenger her oppe så drikker jeg sykt mye vann for tiden, så jeg skyder på det. Jeg må veie meg pre vann.

Vi har startet en vanndrikkekonkurranse på jobb. Den som drikker flest antall flasker vann i løpet av en uke… vinner. J Vi drikker vann i tide og utide. Pr flaske vann må man gå ca. to ganger på do. Hvis man da drikker tre flasker vann i løpet av dagen, pluss gjerne en flaske vann på trening før jobb, og litt i lunsjen, så blir det … enda mer vann… og man må sinnsykt mange ganger på do i løpet av dagen. Helst i løpet av noen møter med sjefen eller akkurat når telefonen ringer. Jeg tror man blir litt tøysete av alt vannet, for nå har jeg begynt å snuble i teppet på jobben, eller på bar mark, som min søster kaller det. Min søster, ja.. vi gikk tur på lørdag. Man kan jo bli mentalt forstyrret av mindre. Hun er pittelittegranne mørkeredd. Da er det et sjakktrekk å gå på tur etter at mørket har begynt å falle på. I hvert fall inne i skogen. Vi gikk opp det berømte Stendafjellet igjen, og på vei ned igjen begynner hun plutselig å bli lettere ”hysterisk” og tar meg i armen, og sier med sin lettere hysteriske stemme at ”DET ER NOEN DER!!! DET KOMMER NOEN!”. Jeg tenker som så at det er jo for så vidt en turvei, så det er jo ikke umulig at det er andre ute og går. Etter at vi fikk konstantert at det var et par trær hun var redd for virker det ikke som om hun har spesielt store planer om å slippe taket i armen min, selv om vi fortsetter på vår fantastiske samtale som gikk mest ut på å si ”Thaithaithaithaithai!”. Ikke en veldig intelligent samtale. Men artig var det. Jeg tror vi skremte bort samtlige skumle mennesker med høye latterbrøl.

Nina og jeg tok oss en tur til Voss, vi. Min gode venninde, Birgit, skulle synge med koret sitt; Oslo kammerkor, så da ville vi høre på. Som vanlig hadde vi fryktelig god tid. Igjen er det noe galt med min tidsregning. Når man drar hjemmefra senere enn planlagt burde det være ganske opplagt at man også kommer frem senere enn planlagt. Det er akkurat som om det der ikke går helt inn i hodet mitt. Vi skravlet i vei, og måtte ta en nødstopp på Camillas kro (?) da undertegnende måtte noe fryktelig på do. Kanskje fordi jeg på død og liv skulle ha med meg te i bilen. Det er lurt når man skal kjøre et stykke. Jeg fikk låne søsters kamera, da mitt har valgt å være fullstendig sløkket og ikke lese minnekortet, slik at vi kunne ta noen fabelaktige bilder underveis. Det viste seg at vi ikke hadde tid til det, men når vi kom til dette vannet, så måtte vi jo bare ta oss tid til det. Vi hadde tretten minutter på oss til konserten skulle begynne, og vi hadde ikke kommet frem til Voss, og det bedehuset vi ikke visste helt sikkert hvor var. Dette kaller vi god margin. *Host*. Vi reiv av oss beltene, og tok (meget forsiktig) frem kameranene, og knipset i vei, både høyt og lavt. Vi klarte til og med å ta bilde av oss selv, og da vi snudde oss så vi jo noen fine motiv på andre siden av veien også, så da var det jo bare å fortsette knipsingen.

Vel fremme i Voss var det bare å prøve å finne bedehuset ut i fra kartet som nå befant seg inni hodet mitt. Jeg må si jeg var vedig fornøyd da vi kjørte rett til bedehuset, og tok den siste parkeringsplassen, ruslet inn og ga fra meg billetten min. Nina hadde ikke billett. Vi hadde misforstått hverandre... Men Nina, den luringen, hadde kontanter, så det ble konsert likevel. Vi gikk opp den særdeles knirkete trappen, satte oss på de siste ledige plassene, og da begynte konserten. :) Det blir jo ikke stort bedre enn det. Iskald beregning!

Birgit sang, ja, det gjorde jo resten av koret også, og det var nydelig. :) De er flinke. Jeg klarte å henge meg opp i at det gikk en stige fra balkongen og opp over forsamlingen under, og opp på et loft. Det så for meg ikke veldig trygt ut å drive å gå i den stigen. Jeg lurte på om Nina ville prøve.

Som vanlig er det alltid noen som bare MÅ hoste. Og som bare MÅ rasle med alt av papir og knitrende greier akkurat når det er på det stilleste. Jeg håpet at det ikke skulle være meg, så jeg stappet pastiller i kjeften konstant, slik at hostingen aldri skulle komme på å begynne. :) Det gikk bra.


Etter en bra konsert ble det bra middag med sangerinnen vår, før vi fikk lempet henne av på togstasjonen. Det var fryktelig hyggelig å se henne igjen, det er jo så lenge siden sist. Prat og fjas, og god middag i godt selskap er aldri feil. :)

29. oktober kom litt brått på, synes jeg. Hvis det føltes slik for meg så skjønner jeg ikke hvordan brudeparet hadde det. De må jo ha vært nær ved å stryke med. Jeg hadde i hvert fall hanket inn Edith som min gode hjelper til muffinslagingen. Vi handlet, og så plutselig hvor enormt syke mengder med smør og melis disse muffinsene består av. Dette er vel ikke direkte helsekost. Edith og jeg ble enige om at hun skulle sitte i stuen og se på tv, og så skulle jeg rope hvis jeg trengte hjelp. En veldig grei ordning for begge. Hun hadde for øvrig meldt seg frivillig som muffinstester også. Også det en veldig grei ordning.




Her kommer Ediths jobb inn i bildet. Det er hun som har lagt de små, hvite perlene på plass. :) Faktisk en helt nødvendig jobb som måtte gjøres rett etter at jeg hadde hatt på toppingen, slik at den ikke ble så hard at perlene ikke ville feste seg. Hva skulle jeg gjort uten henne?Jeg ble ganske fornøyd med muffinsene, og ganske kvalm av alt for mye topping, og smaksprøver opp og ned i mente. Må ha det, bare må ha det. Jeg tror vi kan si at det er veldig, veldig bra at det ikke bakes bryllupsmuffins hver helg!!

Edith og jeg hadde veldig lyst til å se Hanne og hennes Pål i kirken når de skulle gi hverandre sitt ja. Vi dro i vei, ca. alt for sent, og kom frem ca. alt for sent... selvsagt... det er ikke et veldig vanskelig regnestykke. Vi fikk se Hanne gå opp kirkegulvet... bakfra. Da hun var kommet frem til alteret listet vi oss inn i kirken. Vi ville liksom ikke komme diltende rett bak henne som noen lure linselus. Det kunne jo i grunnen vært litt artig om vi tok noen spretthopp rett bak henne, eller noe. Spretthopp.. haha.. som om vi var i stand til det, så kvalme som vi var.


Det ble rørende. Må innrømme at jeg måtte tørke en tåre eller to. Både bruden og brudgommen så veldig, veldig lykkelige ut, og de var bare rett og slett nydelige. :)










Litt linselus er det vel lov til å være?

Søte, søte Hanne. :) Hun er bare god!