Endelig var det på tide med parykkfest igjen. Hva er vel en fest uten en parykk i nærheten? Skal ikke mer til før stemningen går i taket. :) Og så ser man så smart ut. Jeg tror den felles følelsen av å se litt loco ut er alt som skal til for at en fest skal bli bra.

Selv startet jeg festen uten parykk. Det kom så brått på. Plutselig var gjestene der. Rart det der. Jeg har liksom hele dagen på meg, men likevel er det siste halvtimen jeg løper rundt som besatt og tenner stearinlys, finner frem chips, rydder og styrer. Hvorfor ikke bevare sinnsroen og begynne litt før? Jeg jobber best under press, tydeligvis. Denne gangen startet jeg faktisk så tidlig som mulig siden det er ryggen min som bestemmer alt for tiden. Å flytte esker ned i boden ble et prosjekt uten sidestykke. For det første skulle eskene fra balkongen og inn i heisen. Det gikk sånn passe greit, men innen jeg stod i heisen og ventet på å ankomme kjelleren klikket det for ryggen, og jeg ble stående i kjelleren og prøve å sparke eskene ut av heisen siden jeg ikke klarte å bøye meg ned for å løfte dem opp. Naboer som ventet på ledig heis ga opp og fant på andre gjøremål. De kunne bare hjulpet meg, så hadde de fått ledig heis, men neiiiida... la meg se mongo ut helt alene, sparkende på esker i heisen. Både eskene og jeg overlevde. De står nå i boden, og jeg stod i vinkel i heisen på vei opp igjen. Det ble et par timer pause etterpå, for å si det fint. At alt ble klart sånn nesten i tide er nesten utrolig, men det gikk bra, og festen ble slik jeg håpet. :)






Ingen fest uten cupid shuffle. :) Hvilken lykke som spres når musikken kommer på og alle kommer seg på dansegulvet for å ta et skritt til venstre, venstre, venstre, til høyre, høyre, høyre.. hehe.. Jeg møtte på naboen dagen derpå. De hadde fått med seg at det hadde vært fest. De hadde fått med seg at det hadde vært allsang. Og de hadde fått med seg at den mest populære sangen var OOOPTIIIIMIIIIIST... hehe. Ingen andre sanger får lydnivået på en fest med ullevålsradiografer til å stige høyere.
Camillas kjente positur.


Ingen parykk skal være uprøvd. Ingen hatt skal være urørt. Her er det bare å få på seg mest mulig. Helst samtidig.








Søndagen kom, etter at jeg fikk ut de siste gjestene i halv fem - tiden på natten, og broremann ringte meg for å høre om jeg husket på konserten jeg skulle på. Det var bare å hive seg rundt. Jeg blåste langt i den rotete leiligheten, og den svært usjarmerende eimen fra balkongen, og satte kursen mot byen i stedet. Der møtte jeg en gjeng brautende bergensere på et hotellrom. Stemningen var i taket allerede, så det var bare å hive seg på og bli kjent med folket. Jannes brødre kjenner jeg jo allerede, men resten av gjengen var nye for dagen. Det ble en heidundranes flott konsert med Roger Waters, og en heidundranes flott kveld egentlig. Anbefales. :)





Det var et par andre på konserten også. Det var lange køer. Overalt. Folk blir veldig rastløse av køer. Ryggen min også. Jeg var stråååålende fornøyd da jeg klarte å kapre til meg en sitteplass på bussen tilbake, og da jeg endelig krøp til sengs var jeg så sliten at jeg knapt så land. Sliten, men fornøyd. :)

Mandag var damene - fra - camp - skravlekveld. Vi møttes, vi så på gamle bilder, vi loooo så høyt noen noensinne har ledd før, og vi klemte og skravlet og healet og styrte på. Det var planlagt å gå tur. Jeg satte en rask stopper for all aktivitet med.. ja, gjett... RYGGEN!! Johoo!!! Men det var koselig. Jeg fikk blomster av skjønne kvinnemennesket og ble kjørt hjem.


I dag har legen bare sagt at jeg må ta mere og flere smertestillende, fortsette å ta det rolig, men ikke for rolig, og bare vente på at alt skal bli bedre en vakker dag. Jeg håper det er en vakker dag snart. Jeg skal jo snart pakke ned resten av leiligheten. Det hadde vært greit å slippe å sparke ut alle eksene.