Møte med hverdagen ble litt hardere enn jeg hadde tenkt.
Det startet med at jeg klarte å forsove meg. Når man har forsovet seg prøver man desperat å skyndte seg noe helt enormt, egentlig vel vitende om at man ikke sparer mange minuttene på det. Både dusj og sminke ble droppet, noe som er herlig nok å tenke på i seg selv. Vel ventende på heisen kom jeg selvsagt på at jeg har glemt adgangskort og jobbnøkler, så da må man jo tilbake og styre med å finne frem nøkler igjen, miste ting ut av vesken, hente tingene man har glemt, komme ut og se at heisen fremdeles ikke har kommet lenger enn til 6. etg, så da rekker man jo hente lunsjen, som faktisk ble laget i går kveld (!), og likevel komme ut i tide til å rekke heisen før den automatisk går ned igjen. Innen jeg kom meg til bussen kjente jeg enorme smerter i ryggen og nedover høyre benet mitt. Jeg ante ugler i mosen. Har du noen gang sett ugler i mosen? Det kan umulig være et godt tegn. På jobb fikk jeg slept meg frem og tilbake frem til lunsj, men når til og med pasientene lurer på om jeg trenger hjelp er det vel egentlig på tide å dra hjem. Etter å ha prøvd å få legetime til ingen nytte var neste alternativ legevakten, men siden jeg allerede var veldig sliten og ikke klarte å gå stort mer enn ti meter av gangen ble det utsatt til morgendagen. Først fastlege, deretter blir det vel en tur til legevakten. Anyway håper jeg noen kan gi meg noe smertestillende av litt heftigere kaliber enn Ibux, for skal jeg være ærlig kan du putte Ibux langt opp i .... for min del akkurat nå.

Man får litt rare blikk når man går på butikken og griner, men må man ha dorull, så må man ha dorull. Sofaen har vært en god venn resten av denne dagen, og tv'en. Takk og pris for tv'en. :) Hva skulle jeg gjort uten gamle episoder av "Friends"?

I morgen er jeg bra igjen!