Torsdag var pakkedag. Det ble pakket mye og likevel altfor lite. Det er utrolig hvor kjedelig det er å pakke. Det føles meningsløst å pakke kopper og kar inn i det man har for hånden slik at det ikke skal knuses på veien, for så bare å pakke det opp igjen. Foreløpig er det mye ull som har fått oppgaven med å passe på mine knuselige ting. Jeg håper ikke ulltøy er kjempenødvendige plagg de nærmeste ukene, da sliter jeg siden det befinner seg rundt noen tallerker i Bergen. Etter uttallige pauser, og noen perioder med bråpakking fant jeg ut at nok fikk være nok, og bakte en kake. Kaken var i anledning besøket som skulle ankomme samme aften. De sa de likte kaken. Toro er ganske safe greier. Toro er faktisk ganske gode greier. Tanzaniajentene kom, lo, pratet, spiste kake, og gikk igjen. En ganske trivelig aften. :)



Langfredag var halvflyttedagen. Jeg bråvåknet halv syv og hørte med broremann hvor han var i verden. Han var ved Hønefoss. Siden jeg hadde bestemt meg for at jeg hadde pakket nok kvelden før begynte nå panikkpakkinen. Esker ble skamtapet sammen, ting kastet oppi og provisoriske merkelapper klistret utenpå eksen med tekst av typen "det som var i øverste skuffen" og "hobbygreier". Plutselig stod Kjell på døren etter en kjapp liten tur over fjellet. Vi startet dagen med å gå og kjøpe frokost før vi fikk lesset inn i bil og på henger. Det hele gikk egentlig ganske knirkefritt, bortsett fra en hylle som blåste ned. Selv om jeg så at den ville blåse over ende var alt jeg klarte å gjøre bare å holde hendene over ørene og rope " Å NEIII!". Jeg er virkelig en kvinne som vet å holde hodet kaldt og handle riktig om ulykken er ute.



Etter litt flyttebæring måtte jeg ha meg en kjapp tur for å få ut litt energi, men magen var ikke helt fornøyd med Torokakeinnholdet, så ikke engang halvveis i turen fant jeg fort ut at det kunne utarte seg en krise. Lettere svett, langt inne i skogen begynte jeg å se meg om etter steder det gikk an å skjule seg om man rett og slett måtte krype til korset. En langfredag med fint vær i Oslo tilsier ikke akkurat få mennesker på turstiene, så kriseløsninger uteble, og man måtte bare komme seg hjem fortere enn svint. Jeg fant en kjempesmart snarvei. Trodde jeg. Den viste seg å være inngjerdet pga veiarbeid. Det gjør jo ikke desperasjonen noe større. Omvei er vel ordet som best forklarer min vei hjem. Med nøklene klare og frykt i øynene fikk jeg låst meg inn, og avverget krisen. Det er farlig å gå på tur for langt borte fra hjemmet!

Det er koselig med hvitveis. Da tar man bilde av hvitveis. Dessuten var det bursdagsblomsterbilde til Kristin og Knut som.. ja, riktig, hadde bursdag. Hva er vel bedre enn blomster som er pene og som får lov til å stå i naturen og blomstre videre selv om de er gitt bort?
Artig lite bamsefly jeg så på min vei. Det måtte også tas bilde av. Det er ikke gitt bort. Jeg tror faktisk det tilhører barnehagen borti høgget, men det kan jeg være villig til å se bort fra.

Bilde av meg selv igjen. Det følger jo med hvert eneste blogginnlegg. Noen sa sminken funket, så da måtte jeg forevige den og se om jeg kan klare å få det til en gang til. Never know.

Etter at hagemøblene har forlatt meg må man jo prøve å få balkongen til å bli sittbar og småkoselig likevel, så nå er det et endeløst antall tepper og puter, og stearinlys og enda flere puter. Det eneste som mangler er beinplass... noe jeg fant ut i går da vi satt tre stykker der ute som alle var litt stive og støle når vi reiste oss igjen. Koselig å sitte på gulvet, men det er noe uoppskrytt over hagemøbler.

Silje R, eller "Reima" som er hennes fantastiske kallenavn, inviterte til grillkveld på balkongen. Det var utrolig koselig. Jeg var småsliten etter en dag med panikkpakking, panikktur og panikkrydding etter panikkpakking, så det var godt å ha en kveld på balkongen med en flaske sprudlende å se frem til. Det som ikke var så koselig var at bussene ikke kom og ikke gikk, selv om de ifølge planen skulle ha både kommet og gått. En time etter ankomst busstoppet kom det allerede en buss jeg fikk hoppet på, og bare minutter senere satt jeg med mine venner i solnedgangen og nøt livet. :) Jeg har nydelige venner. :) Morsomme, nydelige venner. :)



Her prøver vi å ta fellesbilde som vi skal sende til Knut og Kristin som fremdeles har bursdag. Vi fikk det til til slutt. Under varmelampen som gjør oss så røde. Jeg liker varmelamper. Lurer på om jeg må anskaffe noen varmelamper. Er varmelamper dyre? Kjell... du må bygge sånn sommerhage som papsen har, så kan jeg ha hagemøblene der, og noen varmelamper. Snakker vi koselig, eller? Jeg stemmer for!


Søndagen kom etter en relativt kjedelig og avslappende lørdagen. Lørdagen var så kjedelig at den er fakisk ikke verdt å prate så mye om. Søndagen derimot begynte med en lyst til å gå på tur, så det var bare å pakke sekken med pledd, sitteunderlag, bok, lunsj, litt mer kake, vann, og starte jakten på kleenex, plastgaffel (siden jeg hadde glemt å pakke med meg spisetøy) og et aldri så lite mellommåltid. Plastgaffel er utsolgt overalt i disse påskegrilltider, men jeg fant en plastskje i en narvesen som jeg stjal, og noen hadde noe lambi tørkepapir som jeg fikk kjøpt meg etter å ha spurt i ikke mindre en syv - s y v - kiosker. Turen gikk raskt videre til Frognerseteren. Med raskt mener jeg fryktelig sakte. Det er en fin tur, men du skal jaggu ha god tid om du satser på kollektivtrafikken.

Jeg startet i friskt tempo i blå løype, men etter bare noen meter ble jeg forvirret for da måtte jeg velge mellom blå sti og blå vei. Jeg valgte blå sti. Det var fantastisk deilig de første femten minuttene helt til snøen kom. Jeg er ikke fan av snø. Jeg er ikke fan av myk snø som er på smeltestadiet og som man synker ned til knærne i når man går. Under myk snø som er på smeltestadiet er det ofte gjørme som suger fast skoen du desperat prøver å beholde på. Gjennomsnittshastigheten gikk fort ned til 20 min pr km. Det er jo deprimerende sakte. Men det fikk bare være, jeg skulle ha en koselig tur. Frisk og freidig gikk jeg mot Tryvannstua, og jaggu fant jeg den. :) Det var ikke veldig vanskelig. Jeg elsker oppmerkede stier og skilter underveis. :)






Jeg må innrømme at is kan være pent av og til. Det var rett og slett så fint å se utover vannet at jeg fort kunne tatt meg en pause her, men et par bilder, så bar det videre mot Ullevålseter. Det ble rast underveis, og en veldig smart jente satte seg midt i en maurtue med verdens største maur som ble børstet av meg resten av veien til Ullevålseter. Jeg elsker raster ved fine vann, i herlig solskinn, med pene menn som går på tur like bak ryggen på meg slik at jeg kan sniktitte litt innimellom. Hadde det ikke vært for gigantmaurene, så var det faktisk nesten perfekt. :)








Turen videre nedover mot Ullevålseter byr på nydelig utsikt. :) Absolutt verdt en tur. Og så får man ned gjennomsnittshastigheten pr km, for her tar det etterhvert slutt på snøen. :)



Etter Ullevålseter fikk jeg blod på tann og ga på det jeg kunne for å ta inn litt på gjennomsnittshastigheten jeg skjønner jeg har pratet for mye om allerede. Jeg var svett og god da jeg kom frem til Sognsvann, og en halvtimes pause med ryggen mot en trestamme var NYYYYDELIG før jeg atter gikk mot t - banen og satte meg med min lettere svette t - skjorte og følte meg ikke videre fresh. Men etter 12, et eller annet km skal man ikke føle seg så veldig fresh, tror jeg. :)


En nydelig dag endte med nydelig besøk på teppe/pute - altanen min, for så et vorspiel hos Kent før det hele endte på Tilt og Mono med mine nydelige, morsomme venner. :) Jeg kommer aldri til å glemme NEW YOOOORK, NEW YOOORK gatelangs i Oslo litt over midnatt i hvert fall. :) Til min ikke så koselige overraskelse gikk ikke nattbussene nå i disse påsketider, så det ble taxi hjem. Jeg har jo lovet meg selv å ikke ta taxi hjem på natten mer, siden det går busser, men nå fant jeg det som eneste alternativ. Jeg kunne gått, men da hadde jeg fremdeles vært på vei hjem, så det gadd jeg rett og slett ikke.


I morgen er det hverdagen igjen. Tirsdagen. Jeg er spent på hvordan det skal gå med intervallspinning med gangsperre i begge hoftene... det skal bli... interessant.