Bursdagen kom og det var på tide å sette seg i bilen, plugge telefonen til anlegget, finne frem riktig spotifyliste, sette solbrillene på nesen (men det regnet, så jeg tok dem av igjen), føle seg kul og gjøre seg klar for timesvis med gauling bak rattet. Her skulle det synges til alle sanger. Her skulle det spises kjeks og drikkes solo. Her skulle jeg bli irritert, frustrert, nyte utsikt, drikke kaffe, prate i telefonen (mens bilen stod i ro), slenge drit til nesten samtlige bobilsjåfører, hyle "wohooooo" når det gikk for fort (bare litt for fort... heh), kjenne trøttheten komme sigende, spise nistepakke og irritert dunke hodet mot vinduet mens jeg ventet på litt action i den manuelle dirigeringen som pågikk grunnet veiarbeid. Det er utrolig mye veiarbeid på de norske veier om sommeren. Sinnsykt mye. Man får jo god tid til å studere personen i bilen bak gjennom speilet, kjenne at man virkelig må tisse, og finne ut at man er dritlei av å kjøre for dagen. Man finner også denne gangen ut at å ha bok med seg i bilen er et must. Bilboken. Bokbilen.
Når øynene var i ferd med å lukkes var det på tide med bilder, dette fra pausestopp på Hardangervidden.
Anne Langarmen.
En flott hårdag, dette. Det var en smule windy oppå fjellet. En smule kaldt også. Type så kaldt at det var bare små pauser hvor jeg løp ut av bilen, fiklet med min supertreige mobil, hoppet opp og ned i et forsøk på å få noen morsomme selfies, tok et par bilder av utsikten, løp inn i bilen igjen, så opp og så på turistene i nabobilen som fikk med seg hele seansen og nå satt og flirte av meg. Jeg kjørte fort videre til neste pausestopp og gjentok det hele.
Nesbyen next.
Når jeg kjører østover har jeg alltid et stopp i Nesbyen og hilser på Yvonne. Det er supert for litt Yvonnetid, og så er det en dkstra bonus at hun tilbyr overnatting for småslitne, hardangerviddekjørende bursdagsjenter som skal være på camp i Hønefoss dagen etter og derfor får en hyggelig start på Hønefossdagen med venninnefrokost i stedet for å måtte kjøre starte kjøringen klokken fire om morgenen og fremdeles halvveis være i drømmeland. Dette var bedre. :)
Hus og hage var like fint som alltid, og en meget kosete Micro møtte meg i oppkjørselen klar for kos. Han holdt meg med selskap til Yvonne kom hjem fra jobb. Innen den tid hadde blæren min klart å komme til sprengestadiet, og min hilsing på Yvonne bestod i en kort klem og tripping mens hun fant frem husnøklene. Hun ville fortelle om alt mulig og jeg formelig kjente blæren vokse for hvert ord. Å drikke kaffekopp på kaffekopp når man kjører er altså ikke så lurt hvis man ikke tar dopauser.
Bursdagsmiddagen tok plass i Nesbyens flotte kinaresteurant. Her er interiøret nydelig. Tallerkene ble omtrent slengt i hendene på Yvonne, her var det bare å dekke på selv. Ikke direkte classy, men det hadde jo en viss sjarme.
Vi dro også opp til gården deres og hilset på lammene. De var overbegeistret over å høre stemmen til Yvonne. De travet frem og tilbake, og da hun åpnet porten for de ut på plassen og hoppet på stive bein bortover i et overraskende stort tempo. Det er hysterisk morsomt å se på stivebeinhoppende lam! Hadde mobilen min oppført seg som andre mobiler skulle jeg lagt ut bilde av det også.
Dagen ble avsluttet med bursdagsmuffins og skravling i sofaen før jeg fant sengen oppredd på hotellvis. Her var det godt å være!
2 kommentarer:
Hei på deg ! Heldige du som har Yvonne ! Hadde du tenkt å kjøre like til camp uten tissepause ellers ? Sånne pinsler ville ikke jeg utsatt meg for. La gå at rasteplasstoalettene ikke alltid er så fristende, vanligvis er de bedre på bensinstasjonene, men, men ... Koselig å få feire litt bursdag sammen med en god venn og overnatte på hotellet hennes. Lammene så herlige ut, men var små til å være så langt på året ? Flaskelam ? Bra turen gikk fint, lykke til videre.
Ja, hva skulle man gjort uten Yvonne?
Lammene er flaskelam, ja. Neon søtnoser er de, uansett.
Legg inn en kommentar