God morgen. Skjærtorsdag. Klokken er litt over syv. Jeg har vært oppe siden litt over fire. Jeg er i et strålende humør (ironi). Den store pakkedagen har kommet, så nå skal jeg pakke. Hva er vel da bedre enn å utsette det litt for å skrive blogg? Finnes ikke bedre unnskyldning i hele verden. En annen fantastisk greie er å spille METAL veldig høyt, mens klokken fremdeles er litt over syv, bare for å irritere vettet av naboene. *KNEGG* Ein har ikkje meir moro enn ein lagar sjølve. Trur eg. Starter dagens innlegg med balkongbilde av den enkle grunn at jeg innser jeg kommer til å savne balkonen min. Fine, fine balkongen, som har vært brukt ved mange fine, fine stunder. Hun som flytter inn hit får nette så mange fine stunder. Bare føler det på meg.


Så har vi jobbfolkene mine. De helt normale, nydelige, fantastiske jobbfolkene. :) Finner ikke stort bedre jobbfolk slengende rundt heller. Jeg tror de seriøst har begynt å lure på meg siden jeg nå for tiden stort sett går rundt og tar bilder av alt mulig ved enhver anledning. De dagligdagse tingene vi gjør, som å kappkjøre med stolene, turne litt, sprute sprit, løpe i gangene uten grunn, plystre tostemt, plage studentene, steke vafler, lunsje henslengt på ubehagelige sofaer må jo dokumenteres før jeg tar kvelden.



Barnedåp i Elverum hadde jeg tenkt skulle bli en kjekk opplevelse. Det ble det. Jeg trodde også våren var kommet til Elverum. Det var den ikke. Noen endte opp med ny dunjakke kun for å overleve helgen, og ikke avgå med frostdøden. Det er utrolig hvor fort man kan gå hvis man bare fryser nok. Det er også utrolig hvor lang tid man kan bruke i en sportsbutikk for å kjøpe hansker, for så å komme ut igjen uten hansker men med dunjakke. Jeg synes dunjakke er en fin ting. :)



Nydelige Anna sjarmerte seg LETT inn i våre hjerter. :) Her er det bare å smile litt så er det 17 hender som strekker seg mot stakkars barnet. Skal bare holde litt, dulle litt, og prate babyspråk som babyen uansett ikke forstår.



Kino i Elverum var også en opplevelse. Jeg har aldri før vært med på at fire bergensere har hatt en hel kinosal for seg selv i Elverum. Ikke bare kinosalen, men hele kinoen. Da filmen var over var alle lys slukket, og alle dører låst... det var bare å tippe på hvilken dør vi kunne satse på at det var greit at vi låste opp. Jeg valgte den merket rømningsvei. Jeg måtte jo ut.

Det er ikke alltid dritenkelt å komme seg på trening. For det første er det å komme seg ut av egen leilighet. Deretter er det å styre bena i den retning du tror treningssenteret ligger. Etter å nærmere ha bodd der hele vinteren burde retningen ligge inne på autopilot, men det gjør den ikke. Når man endelig ankommer treningssenteret etter å ha gått noen omveier, shoppet litt på senteret som ligger over, gått noen runder rundt kvartalet, og bare hørt eeeen gang til på en tøffe sangen klarer man å klore seg inn i garderoben. Med treningstøy og joggesko på er det fremdeles vanskelig å ta de siste skrittene inn til oppvarmingsrommet. Hvem trenger oppvarming? Jeg er allrede så våt av svette av nervøsitet, shopping, og noen runder i nabolaget at jeg er varm nok til å varme opp hele treningssenteret også den kommende vinteren.

Bilde av seg selv må man ha med.

Jenteshushikveld, fikse bilder - kveld. ta livet av pc'en - kveld, klikke på internett - kveld. Kall det hva du vil. Sushien var god. Selskapet var godt. Kampen mot spisepinnene like vanskelig som alltid, og jeg kan like gjerne innrømme at spisepinnene vant. Det der er komplett umulig. Øvelse gjør mester? Nope. Don't think so! Eller hva, Camilla?



Artig liten kveld hos Kjell innebærer som regel også noen bilder. Denne gangen må jeg si meg veldig fornøyd med bildene. :) Bedre blir det ikke. Etter å ha fortært nydelig homemade lasagne, gikk turen videre til Kent, for så å ende opp i byen. Det regnet. Jeg var plutselig alene. Jeg var sur. Jeg jogget gjennom byen. Jeg fant Camilla som var sånn ca. like sur, og sammen satte vi oss sure inn på et utested og snakket om kveldens fadeser, og surt avviste ethvert mannfolk som prøvde å ta kontakt. De sure jentene gikk hjem. Eller... jeg hadde et hjem, Camilla var derimot hjemløs for kvelden pga bygningsarbeid, og med en sovnet venninne, en kald gang, og en lite trivelig avis endte hun opp på sofaen min. Påfølgende morgen var da meget trivelig med frokos og kaffe på balkongen. Svært så trivelig. Ingen sure jenter lenger da. :)




Fremdeles supre jobbfolk med hverdagslige sysler. :)


Teater med Åse, Gry og Anders. Denne gangen var det Dickie Dick Dickens Dickie Duckie Dack Duck Dick Dikkedikke... eller noe sånt. Rasende festlig i grunnen. Jeg var en smulie skeptisk da jeg fikk vite det var med dukker. Enda mer skeptisk da jeg fikk vite det var med dukker OG skodespelare, og ENDA mer skeptisk da dukkene hadde svære mennesker bak seg hele tiden. Resultatet var genialt. Rett og slett til å anbefale!

Ehm... supert jobbmenneske...

Tur rundt vannet. Nå er vannsesongen i gang igjen. Tur, tur, tur. Herlig, herlig, herlig. :) Her skal rundetiden ned og kondisjonen opp. :)

Vi røk lett på en liten parykksmell på et ørlite spontanvorspiel. Parykker er rett og slett en glede i livet. Det kan ikke bli dårlig stemning når man har en parykk på hodet. Sånn er det. Sånn kommer det alltid til å være. :) Du ser det jo selv.


Etter å har vært ute og fått frosten i seg blir man forkjølet. Det er aldri for sent å grave seg ned i tide!



Utepils og en bedre middag på Hansken en spontan dag etter jobb er fabelaktig og mye dyrere enn man hadde tenkt. Da er det i hvert fall fabelaktig at regningen plutselig blir betalt og man kan gå ekstra fornøyd fra plassen med solen og den utrolig fine servitøren. :) Våryr, sier du? Hmm? Aner ikke hva du snakker om.

AFTERSKIIIIIII med utrolig supre jobbfolk. :) Alt man trenger er en balkong, utrolig supre jobbfolk, og noe som kan minne om skiutstyr, så er man i gang. Skilimbo, skishot, skigløgg, skihumør. :)


















Tur, tur, tur. Rundetiden litt bedre? NOPE... man er da syk og tar det rolig, må vite. Dessuten går man ikke superfort når man prater i telefonen og ser på svanene som sloss.


Frokost. Måtte ta bilde. Det er til og med mer kaffe enn det er frokost. Deprimerende. Men det funker jo, så da får jeg jo bare være fornøyd.








En dag med supert venninnemenneske er ikke å forakte. Rundetiden betrakelig bedre rundt vannet, etterfulgt av boblete vin og taco så får man fnisete jenter som koser seg glugg ihjel og snakker om hatter man ikke har sett og typer man har/skulle hatt.


Enda et supert jobbmenneske.

Man planlegger jobbfest for super jobbhytte som man sitter i supert styre for, og festen skal være etter jeg ikke lenger jobber der og ikke lenger sitter i styret, men man kan jo arrangere super fest likevel. Håper jeg. Super mat blir det i hvert fall. Og super pynt har man på pauserommet. Hvorfor i all verden er ikke slike påskekyllinger avskaffet? Eliminert? De finnes ikke fine!!!!


Supre jobbeIda! :)

Ikke den fullt så supre gangen på jobb, men det var noe nostalgisk og nestenvakkert over den, så den fortjente da et bilde likevel.

DA var det på tide å starte pakkingen. Eskene er klare. Det er ikke jeg. Hepp, hepp, hepp!

Nå har jeg fått kjeft igjen. På tide å ta fatt på bloggingen igjen. Skriveperioden gikk rett og slett i dass, men med nyoppdaget viten om at det er mennesker der ute som savner min slabedaskne skriving finner jeg atter en slags glede ved tanken på å ta fatt på tastaturet igjen.

Flytte/pakke/reise - skrive - idéer har blitt brakt på bane sammen med det som rett og slett har skjedd siden sist, for det er jo ikke til å stikke under den der kjempestore stolen at det faktisk har skjedd en ting eller to siden sist. Det har vel faktisk blitt tatt et bilde eller to siden sist også. :) iPhonen er blant meg igjen, dermed tas hverdagsbildene oftere også. Jeg skal iPhonere dere i senk, tenker jeg. :)

Helgen hadde jeg tenkt til å brukte til å pakke, siden broremannen kommer og henter første flyttelass allerede på fredag. Siden jeg klarte å bli syk i helgen og var sengeliggende stort sett absolutt hele helgen, kun avbrutt av litt afterski på lørdag, ble det ikke pakket en døyt. Nå har ukedagene enda en gang kommet for å bite meg i rævva, men det eneste jeg har fått gjort i dag er å sende meldinger, prate i telefonen og å gå en tur. For all del, svært viktige saker alt sammen, men fremdeles ikke noe som er i nærheten av pakking. Jeg pakker nok best under press, slik jeg gjør med alt annet som ligner ting jeg burde ha gjort, så torsdag kveld tenker jeg du finner dama som kan pakke. :)

Sees snart, da også med bilder. :)

Pc ble syk igjen og måtte på sykehus. Blir lite blogging uten pc. Nå med minilånepc igjen. :)

Det skal sies at man blir litt sliten etter fem timers trening, så når man da noe motvillig går på spinning dagen etterpå kjenner man det i beina allerede i bakken på vei til senteret at det kommer til å gå trått på kommende økt. Det var trått, men når den riktige sangen kommer på går pulsen fort opp i 95% likevel. Nå en sliten kropp på sofaen.

Jeg er fremdeles i feriemodus etter ferien. Det ironiske er at jeg har vært hjemme lenger enn jeg var på ferie, men modusen holder stand. Da jeg så vekten begynte å snike seg oppover var det ingen nåde lenger. Her må det trenes, og skjerpes inn i matveien. Vektstigning er ikke aktuelt.

Tanzania... det var FANTASTISK! Det eneste jeg har lyst til nå er å pakke og dra tilbake. Å suse rundt i en safaribil var rett og slett stort. Dyr så langt øyet kunne se, nydelige soloppganger og solnedganger, flotte lodger, mye rare svensker, deilige basseng, god mat og så mye, mye mer. Zanzibar.. årh.. hvite strender, sol og sommer, volley, crazy banana masaier, baren på stranden med de lokale.. helt greit, liksom.. :) Vil tilbake, jeg. Planen er å fortelle litt mer om turen etterhvert. Vet mor er ivrigste leser av bloggen, og mor er nok veldig nysgjerrig på å få høre litt..

Beklager så meget. Igjen. Når skal jeg lære? Jeg er tydeligvis ikke så god på det der med å lære å skrive blogg oftere. Ukene siden camp har egentlig vært styrt av hosting. Eller akutt øvre luftveisinfeksjon, ifølge legen min. Det har ført til mer sykemelding, myyyyye hosting, og noen svært ubehagelige bussturer hvor man prøver å ikke tenke på å hoste, men alt man faktisk kan gjøre er å tenke på å hoste, og da MÅÅÅÅ man jo hoste. Jeg tror øynene spratt ut på et tidspunkt, men de fant visst veien tilbake.

Den årlige Trysilturen med jobben gikk av stabelen andre helgen i januar. En god gjeng på 30 stk dro til Trysil, klarte utrolig nok å finne riktig hytte, og gjorde som så mange år før: hadde fest. Etter å ha kjørt mil etter mil med Jan (skal det være en h inni der?) Teigen - maraton i bilen, er det ganske deilig å komme inn i en varm hytte og bli møtt med velkomstpunsj, masse klemmer og nydelig dansbar musikk. Som du ser på bildet over må det litt muskelvisingskonkurranse til, eller hva nå enn det var de holdt på med. På afterskien klarte Camilla å få dj'en til å spille Optimist, og heeeeeele røntgenbordet tok fullstendig av. Alle opp på bordene og gaule så nydelig som det er mulig å gaule, til Optimist. Jeg synes det er utrolig festlig at en hel avdeling klarer å løfte taket til Optimist!
Nå har jeg reisefeber. Reisenerver. Pakkenerver. Pakkeomigjennerver. Snart - reiser - jeg - nerver. Panikkpakkeomigjennerver. Jeg har reist byen rundt for å få tak i shorts og capribukser. Jeg finner ikke shorts og capribukser. Det er liksom ikke helt årstiden for å få tak i shorts og capribukser. Jeg fant en shorts på XXL, men den var så tight og kort at jeg har ikke lyst til å se meg selv slik engang. Jeg lot den henge i butikken, jeg. Jeg har kjøpt skjørt i stedet, og later som om det er tights. På safari i skjørt. Det skal nok gjøre susen. Om tolv timer sitter jeg altså på Gardermoen, klar som et egg, klar for Tanzania og safari, og bading. :) Jeg må nok innrømme at jeg gleder meg litt. Jeg roer meg nok ned når jeg sitter på flyet med en god bok og angrer på at jeg ikke spiste en ordentlig frokost. Men, hvem vet, det kan jo hende at jeg klarer å få i meg en ordentlig frokost..

Det kommer nok flere bilder her når jeg er tilbake fra Afrikaland. :) Ha det bra så lenge. :)

Dette er siste kveld på camp for denne gang. Neste gang er det forhåpentligvis ikke snø her, selv om vi har hatt det veldig gøy i denne snøen, da. Jeg tror dagens innlegg ikke kommer til å bli rasende festlig, så jeg har lagt inn en bråte med bilder for å prøve å holde underholdningsverdien sånn noenlunde halvveis oppe. Jeg ligger nemlig på sengen i en fin liten feberrus, er tett i pappen, og har knallhardt dopapir ved min side til å snyte min stadig rødere nese.

Jeg gikk en tur på stien og følte skogens ro. Det var så fredelig og stille med all denne lydisolerende snøen. Det skal sies at løpebrodder gjorde tilværelsen min så utrolig mye bedre, slik at jeg klarte å gå tilnærmet naturlig på dette ellers så sleipe underlaget.



N og C alltid klar for en tur. Her er det fredagens marsj som har startet, og da må man ha litt hopp og sprett for fotografen som insisterer på å ha med kamera på tur. Fotografen blir selv fotografert, her under med en liten vektstang og en noe svett t - skjorte. Bevis på jobbing, kalles det. :)



Hønefoss by night er egentlig ganske koselig. Vi måtte ut på Salt og pepper en tur etter gammalt og mimre litt, og komme oss bort fra ihjelkokt fisk på camp'en.

Har vært litt slækk de siste dagene, men har tenkt at det går over. Våknet i dag med sår hals og feber, men tenkte det bare var å trøkke innpå med paracet, og komme seg ut. Det er jo sunt å være ute. I hvert fall i akebakken. Det var i hvert fall veldig gøy å suse nedover bakken på T's vidunder av et oppblåsbart akebrett. Helt til jeg klarte å tryne i bakken og strekken i låret som jeg pådro meg i går ble hakket verre. Da var det ikke så gøy å gå opp den bakken lenger. Jada, så typisk meg. Vi hylte høyere enn det ungene gjorde i bakken, og alle gikk med store glis, så jeg tror vi trygt kan konkludere med at turen var vellykket. :)





Litt døpping må til. Offeret var ikke superhappy der og da, men lo godt etterpå. Det gjorde vi også. :) Jeg hadde alliert meg med riktig mann, og gikk udøppet fra stedet. :)

Nå er sekker og koffert pakket, rommet vasket og det gjenstår bare å ta av sengetøyet. I morgen er det en liten yogatime som står på planen før det blir hjemreise og tilbake til livet på Sats. Kommer til å savne folka og treningen her. Det er så enkelt å få trent og spist sunt her. Det er så enkelt å være sosial hvis man vil, eller trekke seg tilbake hvis man vil det. Slike uker burde alle ha av og til. :)

God morgen!

Her begynner klokken å nærme seg frokost. Det har vært en lang natt, men hvem liker vel ikke lange netter? Det forundrer meg at så mange er oppe så tidlig. Stadig noen dører som smeller igjen, og noen som går i gangene. Sover ikke folk?

Jeg har startet dagen med en kopp kakao. En time til frokost og magen skriker, så da må man jo fylle på med et eller annet. Føles helt riktig her på camp. La oss starte dagen med sjokoladedrikk. Ti poeng til meg.

Gårsdagen begynte med beep - test. Det går ut på å komme seg fra den ene siden av gymsalen til den andre før du hører et nytt pip. Når det har pepet skal du komme deg til andre siden før enda et pip. Det er 22 level, og for hvert level kommer pipene tettere og tettere, ergo går tempoet opp for hvert level. Da jeg kom hit i mai klarte jeg å komme meg til level 12. Denne gangen ble det level 17. På level 15 tenkte hadde jeg en lengre diskusjon med meg selv om at det gjorde vondt, og at det var på tide å gi seg, men så kom fornuften inn og sa at "NEI, DU GIR DEG IKKE!"... så da ble det to level til da. Da jeg ikke lenger klarte å fylle lungene tilstrekkelig med luft måtte jeg innse at det var over for min del og prøve å komme meg levende frem til benken jeg kunne skimte i det fjerne. Der ble jeg sittende og gispe etter luften, og se på de svarte prikkene som danset foran øynene. Sikkert fin underholdning for tilskuerne.

Neste time bød på styrke med stang, men det er jo noe jeg driver med på hjemmefronten også, så her var jeg mer på trygg grunn. Knebøy og utfall, og diverse andre aktiviteter med en masse vekter på. Herlig. Jeg måtte avbryte litt før slutten for å gå og veie meg. Jeg har visst vært flink pike og gått ned 8,9 kg på egenhånd. Det er jo ikke så aller verst. Skulle ønske jeg rundet 10, da, men jeg får vel prøve å klare det til neste oppfølging kanskje.

Nå venter spinning, tur og mer spinning. Merkelig nok blir kroppen litt sliten av alt dette treningsgreiene. Akkurat som om den ikke er vant til å trene tre ganger om dagen lenger. Akkurat som om man blir veldig trøtt om kveldene, og akkurat som om man er litt småstøl og kjenner nakken knyter seg. Det er sikkert bare sunt alt sammen. Satser på det. Man er jo her bare til og med mandag, så det er vel bare å kvesse tenner og kose seg så lenge man kan.

Enda en dag går mot slutten. Er så trøtt at øynene henger nedpå knærne, tror jeg. Kanksje det bare er øyelokkene, håper øynene er der de skal være.

En knallbra spinningtime er gjennomført. Godt å komme tilbake til Lenespinning og gode, gamle "hepp, hepp, hepp". Jeg tenkte det var lurt å skru styrken på maks. Det var kjempelurt. Det var så lurt at lårene stivnet fullstendig, og pusten føk til værs, men det var jo ikke verre enn at man kom seg gjennom det med livet i behold.

Pilates har jeg ikke hatt siden sist jeg var på camp, så det skal bli interessant å se om jeg klarer å reise meg i morgen. Jeg må vel regne med å være støl på steder jeg ikke engang vet eksisterer. Det var så mange på pilates i dag at jeg hadde litt problemer med å få plass til matten min. Under den ene øvelsen lå jeg omtrent og sniffet på føttene til hun foran meg. Det var ikke kjempekoselig. De var ikke stelt nå nylig, for å si det sånn. Det er kanskje ikke mine heller, men det var i hvert fall ingen som sniffet på dem.

Det ble også en time hvor vi skulle prate litt om de erfaringene vi har gjort oss mens vi har vært hjemme etter camp. Jeg fant ut at jeg i grunnen skal være fornøyd etter å ha hørt litt om hva de andre har vært gjennom. Jeg klarer meg greit, jeg. Det har jeg tenkt til å fortsette med også. :) Motivasjon og fokus er på plass.

Back to camp!

Første dag på camp har bydd på en del utfordringer. For det første skulle det berget av bagasje fraktes til Nimi, og bæres inn på rommet. Fikk hjelp av en mann med muskler. :)
Det var litt snodig å treffe alle disse menneskene igjen. Vi kastet oss rundt halsen på hverandre i ren og skjær gjensynsglede, og fikk til slutt kommet oss til gymsalen for litt informasjon og fikk den fryktinngytende beskjeden om at vi straks skulle gjennomføre gåtest. GÅTEST. Det vil si: kom deg gjennom 750 meter så fort du kan. Da var det på med ullstilongs, tights, vindtett bukse, ulltrøy, fleece, og skalljakke, lue og votter, løpesko med løpebrodder, og på med motet. Jeg tenkte det var lurt å varme opp så jeg jogget meg noen runder i roooolig tempo. Jeg ble jo sliten av oppvarmingen og tenkte med gru på hvordan resten da kom til å bli. Plutselig måtte jeg skride til verket, og begynte å jogge rolig. Jeg skjønte at å jogge rolig holder for meg, og trodde flere ganger at jeg måtte gi meg og begynne å gå i stedet, men det var bare å fortsette. Jeg vet jo at jeg klarer det, det var bare så lenge siden forrige joggetur. 750 meter er jo ikke så veldig langt, da. I 12 minus føltes det langt. Jeg pustet som om jeg aldri hadde pustet før, og da jeg så de andre som stod og heiet på slutten klarte jeg å gi på litt ekstra. Det var litt kult. Tiden ble forbedret med 1 1/2 minutt siden forrige test, og det var litt kult, det også. :)

Etterpå vandret A og B atter en gang gjennom rød løype og pratet om både det ene og det andre.
Vi endte på shopping på Kuben, og jeg har fått meg litt mer ull (det trengs) og badedrakt (det trengs også). Prøvde en badedrakt som så sporty og kul ut. Den hadde ganske stort "hull" bak, der valgte alt fettet jeg har på ryggen å skvise seg ut gjennom det "hullet". Det var ikke veldig stilig. Det verste var at jeg, som haaaater å prøve badedrakter, vurderte å blåse i fettet og kjøpe badedrakten likevel, men jeg tok heldigvis til vettet og droppet det. Fant en annen en et annet sted som jeg fikk presset kroppen min inn i. Jeg ser fremdeles ut som en stappet pølse, men ryggfettet forblir i hvert fall skjult.

Nå er det bare å gjøre seg klar for nye aktiviteter i morgen. Gleder meg! :)

Ja, da var man her igjen, da. GODT NYTT ÅR!!! :)

Her sitter jeg i det nye året, som jeg har tenkt at skal bli helt fantastisk, og er en mobiltelefon fattigere. Jeg kan jo godt skjønne at noen andre ville ha den, for den var jo fin. Veldig fin. Jeg savner mobilen min! Nå skal jeg sende uttrykk for mitt savn til politiet og forsikringen, så kanskje jeg får en ny, fin mobil som jeg kan bli like glad i. Den har jo ikke alle bildene der, men jeg kan ta nye bilder.

I morgen er dagen her da pc'en skal på sykehus. Stakkars, stakkars pc'en som har gått hen og fått influensa eller noe annet sykt noe. Kjempefint at usb - portene, blåtannen og cd - spilleren har tatt kvelden. Ikke lett å få reddet noe som helst innpå maskinen da, uten å måtte sende så mange mailer at man kunne satt her i ukesvis. Så det gidder jeg ikke. Oj, nå kom jeg på noe viktig jeg må maile til meg selv... heh...

I morgen er også dagen da jeg skal tilbake på camp for oppfølging i åtte dager. Atter en gang er det et eneste kaos i stuen min. Jeg trenger jo mer ting med meg nå enn da jeg skulle være der i 3 1/2 mnd. Nå må man jo pakke vintertøy i tillegg. Hallo?? Jeg pakker og pakker, og må innrømme at jeg er kraftig lei av det nå. Så langt har jeg fylt den største kofferten i hele verden, en bag, en sekk, en 70 liters sekk, og det ser jaggu ut til at jeg må ha en liten sekk til. Jøsses. Og jeg ser ikke noen mulighet for å ta ut noe av det jeg har pakket. Det kan du forresten bare glemme, blir ikke aktuelt å åpne den kofferten igjen før jeg ankommer camp. Jaja, glade jul, sier nå bare jeg. Godt jeg aldri har lært å pakke ordentlig. Når jeg skal til Afrika neste mnd må jeg nok skjerpe inn på pakkingen. Tror ikke jeg får ta to tusen syv hundre kg med meg på flyet.

Gleder og gruer meg til camp. Kjekt med trening og se igjen folka, men disse testene da. Må de virkelig slepe meg gjennom gymsalen med tungen ute og ingen redning i sikte? Hrmf. Håper det går bedre enn første gangen jeg var gjennom det.

Godt nytt år til alle i hop! :) Gleder meg til alle gode opplevelser i 2011.

Okei, så var det forrige innlegget pittelittegranne gjennomsyret av min irritasjon over ikke å få sove. Kanskje jeg var ørlitegranne mer negativ enn jeg pleier å være. Sånn kan det gå.

Jeg har en søster som heter Kjersti. Hun er syk på sinnet. Hun går opp og ned Lyderhorn i tide og utide hele sommeren, og er sprek som få. Jeg prøvde å være med opp det der syke fjellet, men tungen slepte i bakken som et slips mens min søster løp runder rundt meg, og var omtrent uthvilt da hun nådde toppen av fjellet. Jeg var ikke uthvilt. Jeg trodde hun hadde tatt til fornuft nå på vinterstid, og lagt fjellet på is... (tog du'an?) .. men neiiiiida. Damen har fått seg brodder. Nå er det bare å spinne opp der uansett om isen ligger like tjukk som i 1925. (Jeg vet ikke om det var mye is i 1925, men alle snakker om at vintrene var verre før, så da var det sikkert mye is i 1925.)

En uke i Bergen med utallige besøk, meget hyggelige sådan, og enorme mengder mat og godteri har nok satt sine spor på kroppen. Jeg tør rett og slett ikke gå på vekten. Denne uken er det tilbake til vann og brød, og hard, hard trening. Vel, i går var det ikke trening. Da satt jeg på toget hele dagen. Jeg sov fem av syv timer. LYKKE! (Takk, Pappa!) Jammen bra jeg hadde betalt ekstra for komfortplass siden jeg ikke fikk med meg så mye av den, men jeg kapret meg da en kopp kaffe og en avis. Det er jo tross alt verdt 90 kr. Mamma sponset taxien fra togstasjonen da jeg hadde en ekstremt tung koffert, sekk og bag. Taxisjåføren forstod ikke hva jeg sa. Jeg måtte sitte i baksetet og si høyre og venstre der det passet seg, og kjenne at irritasjonen vokste til nye høyder. Jeg har det med å finne taxisjåfører som ikke forstår målet mitt. Jeg har en taxisjåførforbannelse hvilende over meg. Kanskje jeg bare burde holde meg til bussen.

I dag stod jeg noe motvillig opp. Mildt sagt. Av en eller annen grunn tenkte jeg at jeg hadde et hav av tid. Kroppen var i slow motion de lux, og likevel tenkte jeg at en halvtime var mer enn nok til å dusje, rette ut håret, sminke trynet, spise frokost, surfe på nettet, kle på meg, og lage lunsj. Nå ble jeg så desillusjonert? Mens jeg satt og gnagde på første knekkebrød iført stilongs og ulltrøye, mens jeg surfet på VG's nettsider, og sjekket mailen, innså jeg at bussen min var iferd med å passere busstoppet jeg skulle ha stått på. Jeg rakk ikke den bussen, nei. Jeg tenkte jeg skulle rekke t - banen, som da var neste alternativ, så jeg innhalerte neste knekkebrød og startet jakten på bukse og veske, mens jeg kastet klementiner og makrell i tomat i noe jeg trodde var retning utgangen. Buksen var fremdeles våt etter å ha blitt vasket kvelden før, men det fikk så være, jeg hadde jo stilongs på meg. Vesken var ikke å finne. Heldigvis fikk jeg dratt diverse klær og papirer ut av skap og skuffer i et forsøk på å finne vesken slik at jeg hadde en usannsynlig rotete leilighet å komme hjem til. Heldige meg. Vesken dukket til slutt opp. Den var, utrolig nok, på veskehyllen. Ti poeng til meg. Jeg la i vei mot t - banen. Blodsmaken stod omtrent i kjeften, men rakk jeg t - banen? NOPE! Ett minutt for sen, gitt. Det var bare å innse nederlaget, og stille seg opp på busstoppet. Utrolig nok kom jeg meg på jobb i tide. Aberet var bare at alle buksene jeg hadde liggende i skapet var for små. De var alle av samme størrelse som jeg nå har gjort meg vant til å bruke, men likevel ville de ikke lenger opp enn til lårene. Jeg liker ikke å gå med buksene på lårene, så jeg fant nye bukser, fremdeles i samme størrelse, som også ville skjule min lekre rumpe. Jeg kom altså for sent på jobb likevel. Sukk. Jeg våknet i hvert fall av alt dette.

Nå har kroppen kommet seg gjennom en time knallhard spinning, og treningen for morgendagen er booket. Gruer meg nesten litt, men tenker det skal bli fortreffelig bare jeg blir ferdig med den. :p

Natt til første juledag. Her sitter jeg og er en smule irritert. Klokken har blitt så alt for meget, og jeg er lei av å ligge og ruge nede på isolatet mitt i kjelleren til mor og far, så nå har jeg ikledd meg min splitter nye onepiece og sitter og ruger i sofaen i stuen i stedet. Spiser julekaker og tenker på alle kaloriene. Det ligger til og med smuler på mors tastatur. Jeg bare børster dem bort, så får hun aldri vite det. ;) Jeg prøvde å ta livet av litt tid med å lese blad. Der var det bl.a. reklame hvor en dame sitter med en pc og jobber med noe forsikringsgreier, og det går så lekende lett fordi de har så lekende lette nettsider. Hun smiler med solblekede tenner og har en kopp perfekt kaffe i hånden. Snøft. Hvem sitter og gliser når de holder på med forsikring? Jeg tenker at han som har tatt bildet må være HOT.

I bladet var det også horoskop for 2011. SLIK BLIR 2011 FOR DEG... bla bla bla.. søk mot de dypere verdier i livet, nyt kultulivet med din kjære, er du singel kommer du til å få en super sommer, sier stjernene. What? Til og med jeg kan komme på slik svada. Jeg trenger ikke stjerner for å få det til engang. Hvilke stjerner er det som sier slikt? Hvordan kommer man i kontakt med disse stjernene? Er det noen som har tatt seg et par glass for mye, gått på trynet på badet og slått hodet en smule og så kastet seg over notatblokken hvor det står "finn på svada for horoskopet 2011" med ny iver og mange spennende idéer? Det burde kanskje ringe en bjelle hos vedkommede når man skriver ting som "2011 kan komme til å by på nye opplevelser". Problemet er vel kanskje at det ringer for mange bjeller samtidig. Bjelleklang får brått en ny betydning.

"I wanna go hoooome for Christmas, I wanna go hoooome this year"... synger Maria Mena. En tidligere klassekamerat av meg skrev "kan noen kjøre Maria Mena hjem til jul?" i statusfeltet sitt på Facebook. Jeg skulle veldig gjerne også ønske at hun snart kom seg hjem, for nå begynner jeg å bli kraftig lei av at hun lager gnagsår i ørene på meg. Sangen er søt nok, den, bortsett fra de utrolig merkelige "tonene" hun plager stemmebåndet sitt med midt inni sangen et par, tre ganger. Det er disse merkelige "tonene" som ødelegger hele sangen for meg. Jeg klarer ikke høre på sangen uten å prøve å synge dette "tonefallet" selv. Det høres ikke bra ut. I hvert fall ikke når jeg prøver meg. Egentlig ikke når hun prøver seg heller. Beklager. Jeg er skeptisk, og nesten på randen til det negative her, men sånn er det. Kjør henne hjem!

På tirsdag tok jeg tog fra Oslo til Bergen. Jeg hadde nemlig også lyst til å komme home for Christmas. Jeg foremlig svømte i ledige seter, stille og rolige medpassasjerer, og mange, gode bøker. Det hele ble en nytelse fra A til sånn ca. W. Det er ganske bra til å være meg, altså. Jeg synes som regel det er gangske hyggelig å ta tog, men når man har passert Gol pleier jeg å være så lei av å sitte på samme setet, og omtrent kjenne liggesårene begynne å ta form på skinken, men denne gangen var det som om toget kjørte fra julestresset, og det var bare å senke skuldrene. Hvis du lurte, så var forrige setning ganske lang. Helt riktig! Toget passerte til og med Voss før jeg trodde det skulle klikke for meg og jeg tenkte at det å kaste bøker på mine sovende medpassasjerer kunne vært en artig hobby. Jeg nøyet meg med å skifte sitteskinke, lukke øynene og svusje meg gjennom de 9 millioner tunnellene man må gjennom på det fjellete vestlandet. Jeg synes litt synd i de japanske turistene som var med ombord og tydeligvis likte naturen. De prøvde forgjeves å forevige utsikten ved å ta bilder, men før de rakk å trykke på eksponeringsknappen var vi halvveis inne i neste tunnell. Jeg lurer på hvor mange tunnellvegger de endte opp med å ta bilder av. Jeg kom meg i hvert fall hjem til jul, ble ferdig med julegavene uten å ende opp med et nervøst og skrikende sammenbrudd inne på et kjøpesenter i verste shoppingrush, og har fått kjørt mors bil på ekstremt såpeglatte og smale vestlandsveier. Får man ikke julestemning av slikt, så vet ikke jeg.

Dagen i dag begynte så bra med Askepott på tv. Far og jeg ser alltid på Askepott sammen. Det er ikke alltid vi ser hele filmen, men det spiller da ingen rolle. Jeg blir like fascinert hver gang jeg ser den filmen. Tenk å få lov til å være stemmen til samtlige av skuespillerne i hele filmen. Fantastisk! Denne filmen sendes i fullt alvor år etter år. Jeg kan tenke meg det hadde blitt ramaskrik om de tok den av programmet. Etter å ha måkt snø til den store gullmedaljen, sprunget gjennom dusjen, pratet med kusines baby, kastet sminke i ansiktet, vært på julemøte i menigheten, lempet gaver inn til tante og onkel var det endelig på tide med julefeiring hos brodern sammen med hans svigerfamilie. Det ble en fortreffelig aften. God mat, artige mennesker, flotte gaver, lek og moro. Man har det i grunnen ganske bra. :)

God Jul!

Nå sitter jeg her med slappe fingre og prikkende føtter igjen. 1 1/2 time på intervallspinning vet å riste liv i kroppen. Det var grusomt fristende å gå på trening etter å ha kommet hjem etter endt arbeidsdag, middagen fortært og legemet godt plassert i sofaen, men hjelpe meg som det var verdt det. Dørstokkmilen er ikke fullt så vanskelig å komme over lenger. Ikke at jeg ikke synes det nesten virker uoverkommelig, men jeg vet at det er så utrolig deilig å bevege seg litt.

Jeg lesset på meg med klær og sekk, hansker, lue, skoene som er så tunge at det føles som styrketråkk når man går med dem og stålsatte meg for det jeg visste ventet; kulden. I heisen møtte jeg på polsk nabo som pratet og pratet, og pratet om hvor mye han mislikte pakistanere. Jeg måtte flire litt av dette jeg synes var en smule ironisk. Ute var det som ventet kaldt, men da er det jo bare å speede opp og komme seg dit man skal. Med mine to reflekser kom jeg levende frem også. Garderoben er alltid overfylt på kveldstid. Svette, ikke svette, skravlende, dusjende, stressende damer i alle aldre og fasonger som kjemper om å komme seg frem til skapet sitt. Jeg måtte jo gjøre det samme selv. Ikke et sekund å miste, jeg måtte jo kapre meg en sykkel. Det som møtte meg var et stk instruktør som hadde fått beskjed om å kjøre "julespinning". Det hadde han overhodet ingen planer om å gjøre. Det var ikke snakk om noen kosetime. Dette skulle koste. Vi skulle svette. Og vi skulle ikke se ham igjen før til nyttår, så det gjorde ingenting om vi utviklet mye sinne overfor ham. Da vet du at det kommer til å bli hardt. Svetten sprutet, beina gjorde vondt, for ikke å snakke om hvor vondt det etter hvert gjorde bak også. Det setet vet å gjøre timen litt mer ubehagelig enn strengt tatt nødvendig, spør du meg. Mellom hvert drag fikk vi pittelitt tid til å hente oss inn igjen før vi begynte på nytt intervall. Da hører man bare at hele salen hiver etter pusten og lager hvinelyder. Jeg brukte pausene til å prøve å få normal pust igjen, prøve å se klart igjen, og prøve å holde meg på sykkelen uten å ramle av. Jeg klarte det, men jeg tror, om mulig, at jeg satte ny svetterekord. Det stoppet bare aldri å renne.

Det er egentlig helt utrolig hva jenter kan finne på å snakke om i garderoben. Jeg ble stående og småflire for meg selv når jeg hørte ting som " hadde jeg visst han hadde campingvogn hadde jeg jo aldri gidda å bli sammen med ham", "hvis han ikke ville ha deg så fortjener han jo ikke bedre" (jeg skjønner ikke helt om den setningen er ment som støttende eller utrolig fornærmende), "jeg er ferdig med alle julegavene, jeg" (denne setningen finner jeg av en eller annen grunn bare utrolig provoserende for øyeblikket).

Nå kan jeg love deg at det blir sofa, tv og klementin. I morgen er det powerstep (hjelp!), julegaveshopping og julekortskriving som er planen. Det må jo bli en bra dag. :)

Søndag kveld har kommet og gjort det mørkt igjen. Ute er det ingen stjernehimmel i dag, men jeg ser alle lysene i alle stuene i omtrent hele Oslo, så jeg har en liten stjernehimmel likevel. I dag våknet jeg og som vanlig strakk jeg på hodet for å se om det var en fin soloppgang. Det var det, for så vidt, men noe som er heller uvanlig var et politihelikopter som svirret frem og tilbake ikke så langt unna. Jeg er ikke så vant til at folk kan se inn til meg, men i dag følte jeg meg iakttatt og behovet for å stå opp og få på meg noe litt mer anstendig meldte seg ganske umiddelbart.

Forrige helg hadde jeg Laila på besøk. Vi hadde som mål å få med oss julemarkedet på Folkemuseet på Bygdøy, og det klarte vi, bare et par timer senere enn beregnet. Ikke verst. Jada , vi er der til elleve. Mhm... Eller skal vi si ett? Jeg tror vi sier ett. Det er ikke innmari enkelt å stå opp i tide, komme seg gjennom badet og frokost, og et strabasiøst påkledningsregime i en fart. Ute var det kaldt. Veldig kaldt. 18 blå. Jeg skjønte at her var det bare å kle på seg. Frem med ullen igjen. Å få på seg en rimelig grisetrang bukse i utgangspunktet utenpå et par lag med stilongs er en interessant affære. Det er haling og draing, selvsagt, men med det ustabile stilongsunderlaget må buksen av igjen og underlagene festes i sokker og diverse for at den innerste ikke også skal bli den som er lengst oppe. Vi kom oss ut, og opp til bussen, og fikk kapret oss noen seter. Det tok oss omtrent en time å komme frem til destinasjonen, og det er jo ikke noe varmt å sitte på en buss som har pumpet i gang varmeanlegget mens du sitter kledd for 18 minus. Det er så greit å svette litt før du skal være utendørs i noen timer. :) Vi skravlet i vei, og hadde det egentlig ganske trivelig. Vel fremme travet vi gratis inn da vi var et stk Obosmedlem, og et stk DnB totalkunde. Noen fordeler skal man ha. Mange, mange boder å gå seg vill i, mange, mange totalt ihjelfrosne mennesker med klaprende tenner, og dyr, og lys og pepperkaker, og kaffe i en herlig og skjønn forening. Det er virkelig koselig!


Laila og kuen Laila fant hverandre og koste litt. Jeg fant grisen. Jeg vet ikke hva den heter, men jeg håper ikke den heter Anne.


Litt varme er ikke å forakte. Disse varmefatene var plassert rundtom til vår store glede. Det var nesten litt vanskelig å gå bort fra dem. Laila løp opp til kirken bare for å få i seg litt varme, jeg synes jeg ble varm nok av å hoppe og sprette foran kamera.




Heisbilde er obligatorisk. Sånn er det bare. Det skal helst tas et bilde for hver heistur. Dette gjelder bare når jeg har besøk, det er merkelig nok ikke noe jeg gjør hver eneste gang jeg tar heisen til vanlig. Det hadde blitt fryktelig mange heisbilder. Hmmm... kanskje jeg skal vurdere å begynne med det. Sikkert ikke flaut i det hele tatt hvis det tilfeldigvis skulle være med en uvitende nabo på heisturen. Halla... jeg skal bare ta et ørlite bilde i heisen, jeg. Vil du være med?

Camilla kom på ost og kjeks og rødvinskveld. Hos meg har slike kvelder ofte en tendens til å bli parykkveld, men denne gangen slo vi til med litt singstar også. Til naboens store begeistring, kan jeg tenke meg. Hva er vel bedre å høre på enn jenter som synger av full hals?




Litt hverdagskos er lov. Her et beger med lunsj, på tur til jobb. Hmm.. små gleder i livet, men sånt er digg. :) Glad jeg ikke snublet.


Julekortproduksjonen er i gang. Her en scrappe - julekort - og - drikke - gløgg - dag hos Ingvild. Det blir fort en vi - kommer - med - tåpelige - kommentarer - om - alt - og - holder - på - å - le - oss - ihjel - dag. Anbefales.


Soloppgang i frosten. :)


Nå er produksjonen ferdig. Jeg har det ikke spesielt ryddig mens jeg holder på, men det blir da kort av det likevel. Ikke er de spesielt nydelige, men jeg synes det er litt koselig å sende avgårde noe jeg har laget selv, så jeg håper mottakerne blir fornøyde. De er enda ikke ferdig skrevet. Det krever jo enda mer innsats, men jeg skal gripe pennen fatt allerede i kveld, så jeg skal slippe å komme heseblesende til postkontoret siste dagen. (Jeg VET jo at det er det som kommer til å skje.)

Denne helgen har vært forholdvis rolig, med unntak av fredagskvelden. Fredag startet grytidlig. Jeg skulle møte Ingvild på bussen for så å dra sammen på jobb. Ingvild var ikke på bussen. Ingvild sov. Jeg satt og frøs, hørte på Ipod'n og lurte på hvorfor i all verden arbeidsdagen må starte så tidlig. Etter jobb var det lønningspils, og en herlig gjeng møttes, skravlet, lo og hadde en helt fantastisk kveld sammen. Den endte med en taxitur hjem. Vottene mine ligger nå i den taxien. Jeg ønsker meg nye votter til jul.




Her er dagens bilder fra min kalde tur rundt Østensjøvannet. Nå er det en stund siden jeg har gått der, så det var litt koselig å gå der igjen. Mens jeg stod og tok bilder kom det en kar gående forbi. Jeg la meg hakk i hel på ham, og ble der. Han holdt et bra tempo, så jeg syntes det var så greit. Jeg tror ikke han syntes det var så greit å ha meg bak seg. Jeg begynte å snufse. Og snufse. Og snufse. Hva er det med kulde og snufsing? Det er UTROLIG irriterende!! Jeg synes ikke det er kjempekult å snyte seg med fingrene, og papir hadde jeg jo selvsagt ikke med meg, så da må man jo snufse annenhvert sekund, da. Annenhvert sekund i en time og ti minutter er mye snufsing! Da våre veier skiltes hadde jeg nesten litt lyst til å takke for turen siden vi hadde vært gjennom så mye sammen. Badende ender, hunder som ville hilse og gamle damer som stod i veien, barn på skøyter ute på isen, noen telefonsamtaler, og et fint frostlag på lue og hansker. Jeg tror ikke han følte samme tilknytning som meg, så jeg lot det være.

På treningsfronten har siste uke tatt meg med gjennom en heseblesende time på powerstep. Den intsruktøren er gal. Hun går rundt i salen og forlanger at du skal hoppe når hun sier det, stå i planken mens du strekker ene armen laaaangt oppover, løpe over step'en en million ganger, og at du tar flere vekter på stangen enn du noensinne hadde trodd du skulle klare å løfte. Gal! Det er utrolig deilig etter timen når du kjenner armene skjelver og du gleder deg intenst til å komme deg i dusjen, men du klarer ikke få shampoen ut av flasken siden du absolutt ikke har noen styrke igjen i hendene. Det har også blitt spinning, selvsagt, noen runder i styrkerommet, og en time og et kvarter, og 1200 kalorier i minus, på ellipsemaskinen. Bra uke, tror jeg. Nå venter en ny en. :)