Okei, så var det forrige innlegget pittelittegranne gjennomsyret av min irritasjon over ikke å få sove. Kanskje jeg var ørlitegranne mer negativ enn jeg pleier å være. Sånn kan det gå.

Jeg har en søster som heter Kjersti. Hun er syk på sinnet. Hun går opp og ned Lyderhorn i tide og utide hele sommeren, og er sprek som få. Jeg prøvde å være med opp det der syke fjellet, men tungen slepte i bakken som et slips mens min søster løp runder rundt meg, og var omtrent uthvilt da hun nådde toppen av fjellet. Jeg var ikke uthvilt. Jeg trodde hun hadde tatt til fornuft nå på vinterstid, og lagt fjellet på is... (tog du'an?) .. men neiiiiida. Damen har fått seg brodder. Nå er det bare å spinne opp der uansett om isen ligger like tjukk som i 1925. (Jeg vet ikke om det var mye is i 1925, men alle snakker om at vintrene var verre før, så da var det sikkert mye is i 1925.)

En uke i Bergen med utallige besøk, meget hyggelige sådan, og enorme mengder mat og godteri har nok satt sine spor på kroppen. Jeg tør rett og slett ikke gå på vekten. Denne uken er det tilbake til vann og brød, og hard, hard trening. Vel, i går var det ikke trening. Da satt jeg på toget hele dagen. Jeg sov fem av syv timer. LYKKE! (Takk, Pappa!) Jammen bra jeg hadde betalt ekstra for komfortplass siden jeg ikke fikk med meg så mye av den, men jeg kapret meg da en kopp kaffe og en avis. Det er jo tross alt verdt 90 kr. Mamma sponset taxien fra togstasjonen da jeg hadde en ekstremt tung koffert, sekk og bag. Taxisjåføren forstod ikke hva jeg sa. Jeg måtte sitte i baksetet og si høyre og venstre der det passet seg, og kjenne at irritasjonen vokste til nye høyder. Jeg har det med å finne taxisjåfører som ikke forstår målet mitt. Jeg har en taxisjåførforbannelse hvilende over meg. Kanskje jeg bare burde holde meg til bussen.

I dag stod jeg noe motvillig opp. Mildt sagt. Av en eller annen grunn tenkte jeg at jeg hadde et hav av tid. Kroppen var i slow motion de lux, og likevel tenkte jeg at en halvtime var mer enn nok til å dusje, rette ut håret, sminke trynet, spise frokost, surfe på nettet, kle på meg, og lage lunsj. Nå ble jeg så desillusjonert? Mens jeg satt og gnagde på første knekkebrød iført stilongs og ulltrøye, mens jeg surfet på VG's nettsider, og sjekket mailen, innså jeg at bussen min var iferd med å passere busstoppet jeg skulle ha stått på. Jeg rakk ikke den bussen, nei. Jeg tenkte jeg skulle rekke t - banen, som da var neste alternativ, så jeg innhalerte neste knekkebrød og startet jakten på bukse og veske, mens jeg kastet klementiner og makrell i tomat i noe jeg trodde var retning utgangen. Buksen var fremdeles våt etter å ha blitt vasket kvelden før, men det fikk så være, jeg hadde jo stilongs på meg. Vesken var ikke å finne. Heldigvis fikk jeg dratt diverse klær og papirer ut av skap og skuffer i et forsøk på å finne vesken slik at jeg hadde en usannsynlig rotete leilighet å komme hjem til. Heldige meg. Vesken dukket til slutt opp. Den var, utrolig nok, på veskehyllen. Ti poeng til meg. Jeg la i vei mot t - banen. Blodsmaken stod omtrent i kjeften, men rakk jeg t - banen? NOPE! Ett minutt for sen, gitt. Det var bare å innse nederlaget, og stille seg opp på busstoppet. Utrolig nok kom jeg meg på jobb i tide. Aberet var bare at alle buksene jeg hadde liggende i skapet var for små. De var alle av samme størrelse som jeg nå har gjort meg vant til å bruke, men likevel ville de ikke lenger opp enn til lårene. Jeg liker ikke å gå med buksene på lårene, så jeg fant nye bukser, fremdeles i samme størrelse, som også ville skjule min lekre rumpe. Jeg kom altså for sent på jobb likevel. Sukk. Jeg våknet i hvert fall av alt dette.

Nå har kroppen kommet seg gjennom en time knallhard spinning, og treningen for morgendagen er booket. Gruer meg nesten litt, men tenker det skal bli fortreffelig bare jeg blir ferdig med den. :p