Hvilken deilig dag. :) Her ser vi N og B's ekstremt solbrune legger se dagens lys i en herlig stund utenfor N's suite. Akkurat nå (faktisk) viser B meg fine måter å strekke ut ryggen på. Fine og fine. Hun ligger på gulvet og sniffer på skoene mine, mens jeg prøver å etterligne henne. Hun kan sine saker.

Med dagens styrke basis intro - time har man fått trent rygg og mage, lår og det det måtte være. Jeg tror at til og med fingertuppene fikk trent seg i dag. Nå er ikke yndlingshobbyen min å ta pushup's, situp's, knebøy, utfall, planken osv. men det føles jo veldig greit å kjenne at kroppen har gjort ting den har godt av. Instruktører er utspekulerte mennesker som får deg til å gi ALT mens de teller ned. "Tiiii, niiii, ååååtte"... og det tar lenger og lenger tid for hver gang de sier det nye og etterlengtede tallet, og så komme de til slutt til "eeeeeen", men da tar saken en ny vending for da kommer; "OG HOOOOOOLD"!!! Og hold? Nei, jeg vil ikke holde. Jeg vil SLAPPE AAAAAAAV, men det kan jeg ikke si, så jeg holder, jeg. Til slutt klarer jeg ikke holde mer, for da har kroppen sluttet å fungere og man innser at timen begynner å virke uendelig lang.

Gruppen min har i dag vært på ny stavgangtur i skogen. Jeg kom av en eller annen grunn først ut fra "gårdsplassen" og skjønte at jeg enten måtte la noen andre ta over ledelsen eller rett og slett bare føre skuten inn i skogen selv. Jeg førte skuten. Jeg gikk som jeg nesten aldri har gått før. Flere ganger snublet jeg nesten i mine egne staver, jeg pustet høyt og intenst, og var hellig overbevist om at gruppen syntes jeg gikk grusomt sakte. Det er kanskje ille når jeg puster så høyt at jeg ikke engang hører resten av gruppen. Det viste seg at gruppen ikke var hakk i hæl, for bak meg var bare gode, gamle vossedama. Hun går som en kule, så jeg var i grunnen fornøyd med at hun ikke hadde fosset forbi meg allerede. Jeg fortsatte å gå som om hun var ute etter å ete meg, helt sikker på at jeg absolutt ikke kom til å klare å holde tempoet spesielt lenge, men det var jo bare å prøve. Til slutt kom gode, gamle T og passerte meg, den sniken. Ikke lenge etter hadde jeg R pesende i nakken også. Snøft! Gutta galloperte forbi meg, jeg mistet takten og farten helt på slutten, og da kom vossedama også. Jeg ble fjerde"mann" inn, ett minutt bak de andre. Skal ikke klage på det, men neste gang skal jeg gi dem litt mer konkurranse. De andre på gruppen kom seg i mål, de også. Flotte folk og en finfin tur. :) Svett og god, og med en fin kondisjonsøkt på ryggen var det bare å sitte i solen og nyte fineværet og prate om hvem som hadde gjort hva hvor på turen før man satte snuten mot dusjen.

Under ser du meg i et forsøk på å holde meg alvorlig mens B tar bilde. Jeg ser ut som om solstrålene har påført meg en svært alvorlig sykdom, eller noe.. alvorlig er jeg i hvert fall. Under det igjen kan N beskues, dronninga som fikk det fabelaktige rommet. :) Hun er forresten en fabelaktig dame også. :)

Kjære mor! Dagens middag var oksestek med ovnsbakte poteter, aspargesbønner og tomat, med sjysaus. :)

Dagens bilde synes jeg er lekkert. Denne ufo'en fungerer altså som støvsuger om man bare viser en smule tålmodighet. Man må nemlig tolerere at den velter en del og ligger og spreller med hjulene sine, dessuten synes den ikke det er noe artig med dørkarmer. Det med dørkarmer skjønner jeg egentlig. Slik jeg drar den med stor hastighet mot karmen må den jo få vondt i hjulene sine. Hvem har vel ikke slått tåen mot karmen en gang eller to? Behagelig er det ikke.

Dagens aktiviteter har vært leking utendørs, noe jeg ikke fikk med meg så mye av da jeg skulle til ernæringsfysiologen for en liten prat... det var han kjekke som tok mål, ja... Ellers har jeg så vidt prøvd spinning for første gang i mitt liv. Denne sykkelsaken kan jo stilles og endres på nærsagt i alle mulige retninger, og etter et lengre foredrag om hvordan man skal skru (!) fikk vi satt oss på de ytterst ubehagelige setene og startet trakkingen. Tror faktisk, kanskje, muligens, at det kan bli artig etterhvert. Et kapittel for seg selv er disse snasne og sexy sykkelbuksene MED polstring. Oh, baby! En ting er jo at mannfolk bare rett og slett ikke kler slikt, men det gjør i grunnen ingen. Å se meg selv stappet inn i en slik bukse var ikke rålekkert, men dette er vel stedet for å gjøre det, og likevel gå med hodet høyt hevet, så det gjorde jeg. :)

Etter en aldri så liten runde med BADMINTON igjen, med de nye inneskoene selvsagt, ble det en runde med styrketrening også. Jeg har neimen ikke mange muskelene, tror jeg, men du og du så greit at det bare kan gå oppover herfra. :p Denne gangen var sykkelbusken byttet ut med en like lekker treningstights. Mens t - skjorten gikk oppover ville buksen helst nedover, og jeg halte og dro samtidig som jeg skulle løpe frem og tilbake og veive med racketen. Nice!

Kjære mor! Dagens middag var pasta bolognese med salat. :) Tror du at du får papsen til å spise det?

Noe har skjedd med skohaugen min. Plutselig synes jeg at jeg trenger fryktelig mange par med sko. Ikke er skoene spesielt fine heller, neida, det er til trening alt sammen. Noen skal være ute, noen skal være inne, noen skal ha skruer, noen skal helst ikke ha noe i det hele tatt, men demping - DEMPING - det er viktig, det. To av dem kom inn i min verden i dag, og forhåpentligvis vil de leve opp til forventningene. Det ene paret sliter allerede. Gult og blått? Skal man gå med gult og blått? Jeg kommer jo til å se ut som en jättesvensk tjej, men det er jo hur bra som helst, så da tenker jeg at jeg sier meg fornøyd med gult og blått likevel.
En av dagens gode investeringer er min nye drikkesekk. Det er jo for mye arbeid å ta av seg sekken og ta flasken med vann opp av sekken, må vite. Nå trenger jeg bare ta frem den BLÅ slangen og drikke av hjertets lyst. Nok om sekk og drikking, føler jeg. Ja, Lina, jeg føler.

Dagens første aktivitet var en frekk liten tur i skogen. Stavene var fremme og laget sin snedige klikkelyd mot asfalten før skogsstien så barmhjertig dempet lyden. Jeg skulle likt å se det hele ovenfra, jeg, der vi fliste rundt i skogen alle mann. 64 stk med 128 staver kl grusomt tidlig, fremdeles med søvn i øynene og rester av frokosten i munnvikene. Herlig! Jeg nådde til og med målet mitt, nesten, bare slått av et par minutter, men det skal nok rettes opp ganske snart.

Pilates introtime viste en ørliten smakebit av hva som er i vente, og hvor vondt jeg skal få det. Det er bare å glede seg. Jeg skal stramme både den ene og andre muskel mens jeg ligger i bue på en allerede godt innsvettet yogamatte, mens jeg puster iiiiiiiiin gjennom neeeeesen, og uuuuuuuuut gjennom muuuunnen. Jessda. Det skal jeg vel klare.

Kinoen funket bra i dag også, den. Jeg gikk visst glipp av en elg på jordet, men jeg satser på at den kommer tilbake når jeg står klar med kameraet.

I dag har balkongsavnet meldt seg. Der skulle det vært en blomst eller to, og en venn eller mange flere, og kanskje til og med en gitar. :) Den tid kommer også. :)

Kjære mor: Dagens middag var (jeg har tydeligvis fryktelig dårlig hukommelse!) noe kjøtt av svin, bakt potet, mais.... var det noe mer? Hjelp.. jeg skal prøve å være flinkere til å få det med meg i morgen.

Mandag = hviledag! "Kun" en 9 km stavgangtur med dype samtaleemner er godt for sjelen, og til og med før regnet slo til. Siden jeg er Bergenser burde jeg ikke uttrykke noe negativt om regnet, men jeg må vel ærlig innrømme at å utøve aktiviteter utendørs foretrekker jeg heller å gjøre uten regn.
Vi har fått innstallert en "kino" på N's gigarom, og det fungerer aldeles ypperlig! Skjermen er riktignok ikke større enn den største bærbare pc'en vi klarer å oppdrive i det øyeblikk, men hva gjør vel det? Man trenger da å oppøve gode teknikker for mysing.
Kvelden har gått med til pokerkurs. Vi er knakandes gode, skal jeg si deg. Jeg tror definitivt at det lett kan bli en favoritt på høyde med badmington, og kommer nok til å spilles ofte av alle. Bortsett fra B. B får ikke være med! (bare tulte) (ja, man kan skrive "tulte"!)

Kjære mor! Dagens middag: eeeeh.. husker nesten ikke... det var noe sånn fylt fiskegreie som du ofte har i heimen, og poteter, og raspet kålrot og gulrot blandet med eddik og sitron, og en hvit sausaktig greie med noe dill i... tror jeg.

Ny dag, nye muligheter. Søndag, faktisk. Søndag vil si ingen timeplan her på dette bruket, så da er det bare opp til oss selv hva vi skal finne på. Det er jo enkelt å bare sitte på rommet og kokelure i sin egen ensomhet, men det er vel strengt tatt den type ting man skal prøve å unngå når man er på camp. Opp og ut! Bildet under viser en ung og fager møy som spiller badmington til krampen kommer krypende og man kaster racketen i stedet for "fluen" over til motspiller.


Her under ser vi tre andre fagre møyer som er ute og går på tur. Her har vi akkurat ankommet toppen av en sinnsykt lang og bratt bakke som varte og rakk, og man trodde man skulle bare fortsette opp bakken og inn i evigheten. Den bygen som kan skues i det fjerne på bildet kom vår vei, og ga oss en "herlig" dusj da vi var på vei ned igjen bakken med de alt for løse stenene. Vel nede var beina blitt til gelé, og panikken for å ikke rekke lunsjen hadde strammet grepet om oss alle, så det var bare å droppe å tøye ut, men heller kaste seg i bilen og komme i siste liten inn i matsalen og få tryglet til oss siste rest av lunsjen. Man messer ikke med kantinedamene, for å si det sånn. Ellers nedover her kan du, om du vil, beskue litt andre bilder fra området her. Jeg hadde tenkt å skrive noe veldig morsomt og intelligent her, men jeg innser at tankene ikke strekker til og at jeg heller velger å kaste (!) inn årene og fortsetter en annen dag. :)

P.S: Kjære mor! Dagens middag var stekt kylling med ratatouille, poteter og en eller annen saus. Bare hyggelig. :)

Solnedgang over floden. :) Ingenting å si på utsiken i hvert fall. Jeg har nå kommet til dag 4 av Nimi - oppholdet. Foreløpig har man vært hos legen og blottlagt både seg selv og sin familie, man har måtte dra ned buksen for fremmed, kjekk mann slik at han kunne måle min omkrets. Det var jo nesten ikke ydmykende i det hele tatt. Man har også blitt veid og målt høyden av. Det viser seg at samtlige er ca 2 cm lavere enn det de har blitt fortalt før. Snodig. Kanskje det er krympehormoner i maten her.
Her snakkes det mye om mat. Det er kanskje naturlig siden det er en gjeng med noen flere kg enn de fleste andre. Jeg for min del tygger grønt og er fornøyd... men så har jeg jo blitt kalt Anne Kanin kanskje ikke uten grunn? Kanskje det har lagt latent hos meg hele tiden?
Trening.. ja, det blir nok MYE trening. Vi har hatt introtime til stavgang. Ser det rart ut når det kommer 64 stk storinger gående med mord i blikket, og samtlige marsjerer med staver? Ja, det gjør det! Jeg har funnet ut at badmington kan være utrolig festlig og utrolig slitsomt. Vi var heldigvis bare 20 som spilte badmington samtidig, og jeg tror det holder, for vi holdt (ikke med meningen) på å slå hverandre ned flere ganger. Når det er to meter mellom oss, og vi veiver og hopper og styrer på er det nesten rart at ikke noen ble skadet. Løpetest og beeptest kan du forsåvidt få billig av meg. Jeg kom meg heseblesende gjennom begge deler, og fremdeles klarte jeg å bevare min tro på at jeg skal klare å gjennomføre dette. Etter testene har gjengen blitt delt inn i tre grupper etter hvilken form man er i. Jeg er i midten, og det tror jeg passer meg utmerket... pluss at jeg da har noe å strebe etter. Må jo ta igjen de i den "beste" gruppen.
Nå er det dinnertime, og her er det nok best å overholde tidene!!!

Den o'store pakkedag har kommet. Jeg er tydeligvis ikke så o'flink til å pakke, for sofaen er full av ting som skal med, og kofferten er foreløpig tom, og huskelisten blir ikke husket. Jeg har nå tømt mitt "walk in closet" for klær, og lagt tilbake halvparten. Det aner meg at det fremdeles er et hav av klær som må inn igjen dit, men hva skal man velge? Her skal man pakke klær for tre mnd'er til trening både ute og inne, til varmt og kaldt, til regn og sol, og ikke minst vanlige klær til vanlig bruk... HJELP!
Jeg synes det er viktig å ta pauser, derav dette bittelille blogginnlegget. Noe ironisk satte akkurat Jan Eggum i gang med "På'an igjen" på min randominnstilte mediaplayer. Hrmf! Jeg får stupe til verket.

Nå har jeg brukt to uker på å psyke meg opp for å gå og kjøpe joggesko. I dag har jeg kjøpt joggesko. Hvite joggesko med blått på. Det stod mellom hvite joggesko med rødt på og hvite joggesko med blått på. Blått. Så de passer inn på badet. De med rødt hadde passet på kjøkkenet, men man skal ikke ha joggesko på kjøkkenet. Har jeg hørt. Nei, det har jeg ikke. Jeg tror faktisk aldri jeg har hørt neon si at man ikke skal ha joggesko på kjøkkenet. Kanskje jeg skulle kjøpt de hvite joggeskoene med rødt på. Jeg får psyke meg opp til å gjøre det neste gang jeg trenger et par. Nå står de hvitejoggeskoene med blått på på kjøkkenet faktisk. De skriker av motvilje, stakkars. De passer jo ikke inn.
Merkelig innlegg om joggesko? Jepp, ser den.

Foran Ekebergresteuranten står denne damen og hilser oss så fredfullt og verdig velkommen. Hun ble "stjålet" med hjem med kameraet, og har blitt en liten favoritt her i heimen til tross for at enkelte onde tunger er uenige i mitt syn på bildet.

Det nærmer seg avreise med stormskritt, men panikken ser ut til å utebli. Planleggingen ser også ut til å utebli. Hadde vært greit om i hvert fall planleggingsfronten kunne rykke inn snart, så ikke alt blir kastet i kofferten i siste liten. Man er da et menneske av ro og orden... hvis man ser bort ifra 90% av min tid.

Når man på kort varsel får beskjed om at de neste 3 1/2 mnder skal tilbringes i nærmest konstant aktivitet innser man at det må kjøpes inn en del treningstøy da slikt ikke eksisterer i overflod her i huset. Gleder meg til å stå foran en stakkars selger i en stakkars sportsbutikk og forlange både det ene og det andre, men jeg kjenner svetten piple nedover ryggen pga ubehaget jeg til stadighet kjenner når jeg er i slike situasjoner. Skal tvinge meg til det i morgen. Jeej.

Er i en slags varig koma/transe/giddaløs tilstand. Herlig. Får ikke gjort mye. Ingen skjønner hva jeg sier. Folk på bussen synes jeg er dust, men det er mest fordi jeg hører på musikk og ikke hører hva de sier.
Fint vær ute. Fint vær inne også. Bevege seg? Venter til våren.

Mobilen er frisk. Nå kan jeg endelig sove.

Tør jeg forslå at du holder deg unna "Smuleklubbens skamløse søstre" av Mian Lodalen... noe så kjedelig burde være ulovlig å trykke på papir. Side opp og side ned med en lesbisk journalists dagboksføring er for meg ikke spesielt interessant når dagene faktisk deles inn i klokkeslett og deler av handlingen er en samtale under en middag.. og samtalen er dørgende kjedelig. Hvorfor, HVORFOR velger noen å trykke dette, og i tillegg er de frekke nok til å kreve penger for dette papiret som bare kan brukes sammen med oppfyringsveden i peisen. Da blir det i det minste pent å se på. En annen bok som også kan styres unna, men som er hakket bedre enn tidligere nevnte bok er "Utvalgte emner i katastroefysikk" av Marisha Pessl. Her leste jeg faktisk hele boken av årsaker jeg selv ikke kan stå inne for. Denne boken har i det minste en handling, men for guds skyld... STYR UNNA!

Natten har begynt å bli morgen. Sovepillene har ikke begynt å virke. Jeg er sint og frustrert, og er på grinestadiet. Dette er ikke noe nytt, dette har pågått en stund, dette er sykt! Det regner ute. Herlig, herlig regn. Når man går tur i regnet er det lov å føle seg som en unge igjen. Det er lov å sparke fra, løpe som besatt mot nærmeste sølepytt og bare hoppe i vei. La det splæsje og sprute, og blås i om "de voksne" hvisker ting til hverandre om at du er rar eller burde vært innlagt. Innerst inne er de bare misunnelige siden de selv ikke tør å ta sats og hoppe... hoppe til pulsen er for høy og du må ta en pause, eller noen roper deg inn til middag. Barndommens gleder... det er lov å nyte av barndommens gleder selv om man har blitt voksen.

Zoombie...

... og zoombietilværelsen fortsetter. Nok begynner å bli nok. Min mentale helsetilstand har forlengst gått over til noe ugjenkjennelig, noe mørkt og skummelt, noe ikke - Anne.
.... og vi var alle enige om at det var en fin natt...

INSOMNIAKONTRAKT..

Å skrive kjøpskontrakt for leiligheten er artig når jeg ikke har sovet på noen døgn. Føler vel egentlig at jeg har skrevet under på en bråte papir jeg ikke egentlig vet hva inneholdt. Woops. Prøvde å følge med, men tankene i hodet mitt vandret ut i luften og til et sted far, far away... Syntes det var en smule plagsomt at megler avbrøt min far, far away - tankerekke ved å be meg signere både her og der. Makan!

Jeg elsker musikken som spiller når man setter på en 20 century fox - film... man får følelsen av at man kommer til å være vitne til noe stort. Det er ikke alltid det er tilfelle, men følelsen er likefullt tilstede hver gang jeg hører den musikken før filmen begynner.. slik som nå... midt på natten... når jeg setter på en film jeg har sett sikkert ti ganger før... :) NOE STORT!

Lykken er å sove... Å finne Lykken er vanskelig, men når man endelig får det til og slår til med å sove i tolv timer, som jeg gjorde i natt, så skulle man tro man var overLykkelig. Problemet nå er at hele dagen har forsvunnet, og kroppen føles som gele. Da kan man spørre seg om Lykken virkelig er å sove. Det er det! Nå Lykken kommer så sjelden, så tar man det man får, uansett varighet.

Vet du, det å sitte på jobb og faktisk HØRE at minuttene saaaakte tikker mot kvart på åtte er urovekkende kjedelig til tider. Ikke at jobben min ikke er fantastisk spennende og gir meg adrenalinkick etter adrenalinkick, men når man hører hver gang minuttviseren flytter på seg så er det muligens et ørlite tegn på at tiden går sakte. Tiden går ikke alltid sakte. De timene jeg hadde fri midt på dagen i dag gikk faktisk så fort at jeg nesten ikke fikk dem med meg. Det er mulig soving har noe med dette å gjøre. Kvart over to bråvåknet jeg og trodde klokken var kvart over tre, kastet meg over telefonen (strakk ut hånden og tok telefonen er egentlig mer riktig, men det høres litt kjedelig ut) og ringte sjefen med et hav av beklagelser og unnskydninger om hvorfor jeg var sen. Siden klokken ikke var jobbetid enda syntes sjefen min at det var greit at jeg ikke var på jobb og ba meg om ikke å stresse, så jeg hev meg rundt, løp gjennom dusjen, trakket i et noe assortert utvalg av klær og småjogget til bussen, stakk innom kiwi og spant gjennom disken med Fjordland og Toro og Hjemmelaget og Mor godhjertes potetstappe og Indisk kebab på boks eller alt hva det nå er.... planlegging stod ikke øverst på listen. Poenget er: Jeg rakk jobben. Fremdeles våt i håret, med en halvvarm "litt sulten" fra Toro i hånden, og med et lettere panisk uttrykk i ansiktet, og fremdeles med svart neglelakk fra helgen, stod jeg på lab 6 kl 15:00 og lurte på hvor i all verden det ble av kollegaene mine. Indre ro er ikke to ord som beskriver meg i dag. Etter å ha vært på jobb i snart 15 timer har jeg begynt å roe meg, men den indre sulten har begynt å melde seg, for ikke å snakke om den indre minuttviseren som tikker og tikker og jeg mentalt ser for meg bussen jeg skal rekke, den sure damen jeg må passere for å komme meg ut av bussen igjen, den skumle mannen som går rett bak meg og som jeg innbiller meg at har tenkt å rane meg så snart jeg stopper for å låse meg inn i leiligheten, og så endelig..... ENDELIG ... sengen. :) Der skal jeg tilbringe fem herlige, sovende timer, uten mental minuttviser, helt til jeg bråvåkner kvart over to igjen og repeterer det hele.... Det e en herrrrli da!

Komaland....

Å holde seg våken etter en særdeles langtekkelig nattevakt, dog med særdeles hyggelig selskap, er som å sveve på en luftmadrass uten luft... vil jeg tro.. særlig behagelig er det i hvert fall ikke. Jeg har hørt en og samme sang fem ganger på rad bare fordi den har en tendens til å få meg i et noenlunde godt humør og får trampefoten til å trampe. Ikke i dag. Trampefoten er død. Trampefoten skulle ønske den lå i sengen og sov, ikke som en slask på sofaen i påvente av tannlegisk tortur. På den annen side er det mulig at bedøvelse hos tannlegen er unødvendig siden jeg allerede er i komaland og ikke kjenner mye til noe som helst.

Aaaahhhh... SOMMER! :) Tid for å leke og styre med vann, og sol, og bilder, og farger, og ferie og happy people... osv..

På tide å være happy!

Fantastisk deilig dag med vandring langs Akerselva. Ca. en million mødre med barnevogner var også ute på vandring, og det er fint og flott, men greit om de lar det være en liten stripe til overs på veien slik at det er mulig for barnevognløse å passere. Det var ingen som spurte om jeg ville kjøpe hasj, og ingen sprøytespisser langs veien, prima! :) Det var så fint at det var hakket før jeg fant frem fiskestangen (som jeg ikke har) og ryddet en leirplass.