Jaggu ble det litt lang dag i går med regn, regn og atter regn. Må si jeg sliter med å komme meg opp til halv ni om morgenen også, jeg. Det er litt underlig, siden jeg hjemme ikke har helt det samme problemet. Men hjemme er det ikke dyr som skriker som besatt utenfor vinduet mitt midt på natten.. Jo, vent litt, sauer. Sauer skriker som besatt! Midt på natten!

Etter å ha fortært mine to tørre knekkebrød, og drukket kaffe fordi jeg later som om man blir mer våken av det, var det bare å hoppe i styrketreningen med en gang. Jeg som vanligvis klarte fint å jogge meg gjennom oppvarmingen måtte innse at det å stille ned farten igjen ville nok være eneste løsning for å unngå å havne ganske hardt skadet bak møllen. Håper kondisen snart kicker inn. 

Styrketrening med Larsemann vekker ikke noe konkurranseinnstinkt i denne dama. SKAL løfte det samme! Helst mer! Men så var det dette med skuldrene, da. Merkelig at lett betente skuldre ikke klarer løfte like mye som det en mann gjør... Jeg måtte nok la mannen vinne (men bare litt) på armene, men jeg tok igjen på beina, så da kaller jeg det uavgjort. Larsemann fikk raskt innføring i når jeg ikke klarer mer. Det er sånn ca. når jeg lager de merkeligste grimaser og kommer med sinnsyke presselyder, eller plutselig roper med noe ukontrollert høy stemme "JEG H A T E R DETTE APPARATET!!!!!!!!!". Han lo. Han mente også, når han la på 5 kg ekstra når det var hans tur, og jeg bare måtte vise at jeg klarte det også, at jeg var syk i hodet. Mulig han har rett. Han fikk også en innføring i noe jeg tror Randi kjenner godt til, nemlig en konstant påminnelse om at "dette er gøy!!! dette er deilig!", og noe overdrevent ivrig heiing med "du klarer det der, litt til nå, en til, bare en til? EN TIL!!!".  Siden han mente vi burde trene styrketrening sammen flere ganger tror jeg han syntes det var greit. Nå venter jeg på at den store gangsperren skal sette inn, men foreløpig kjenner jeg det bare pittelitt i armene. Det hele er i grunnen litt underlig.

Etter dette var det lunsj, klarte å dra den ut til halv to, men etter det var det å dra seg i håret og prøve å finne på noe å gjøre på. Vi satt ute i regnet (ja, under tak) og pratet i evigheter. Folk kom og gikk, og det er i grunnen litt morsomt hvor mange man får pratet med bare man er lenge nok på ett og samme sted. Man blir i grunnen litt smålei av å være for lenge på ett og samme sted, men så er det småkjedelig å bare sitte på rommet sitt også, så da var det å sitte ute, da. Tam ti tam... Føler det kan bli lange uker, detta. 

Kveldens film var "The men who stares at goats". Vittig.

 Fint i Hønebyen. :) B var så elskverdig at hun kom på besøk i dag. :) Det kan man like. På vill jakt etter et sted å spise lunsj måtte man jo knipse bilde. :) Merkelig mange steder som ikke åpner før klokken 14. Man har gjerne lyst på lunsj før klokken er 14. Vi fant noe indisk. Det burde kanskje ringe en bjelle hos meg når det er duer inne i lokalet.. men neiiida.. spiste lunsj, jeg. Det ble naturligvis pittelittegranne skravling, så det er mulig jeg ikke tenkte på konsekvensene av å ha duer innendørs...  På menyen stod det "Svinnekjøtt". Litt fristende å bestille det, kanskje man svinner helt bort.

 B ble med til Moen og gikk gul løype med meg. Forslag som "klarer vi jogge herfra til veien?" ble raskt avfeid av en litt for mett Anne, men da hun begynte å jogge måtte jeg jo følge på. Hun sa nemlig at når hun var kommet til toppen kunne hun snu og komme tilbake til meg. Snøft. Det går jo ikke. Så da jogget jeg, da. Lett påvirkelig, sier du? Måtte nok ha pittelitt gåpause inni der, men klarte mer enn jeg trodde jeg skulle klare, så; me happy! Hun rakk bare gå litt over ti meter tilbake før hun møtte på meg. :) Resten av turen gikk vel egentlig med til at jeg klaget. Vondt i magen. Det er gøy. I skogen. Midt inne i skogen. Midt inne i skogen er ikke et sted du har spesielt lyst til å ha vondt i magen. I hvert fall ikke når man ikke engang har med seg papir. Man blir egentlig ganske desperat. Takk og pris for gymsaler ikke for langt unna med hvitt, fint porselenstoalett. :) Takk og pris! Indisk? Nei, takk!

Ut av kjedsomhet blir det fort litt gåturer fremover, tror jeg. Fint i skogen, da, så det er vel ikke det verste vi kan drive med. Først gikk vi rundt husene, men det var i grunnen litt for fort overstått, og klokken hadde ikke beveget seg så mye. Fikk overtalt Lars'n til å bli med på rød løype. Jeg forventet en grå vegg av mygg, men de var ikke tilstede i dag. Jeg skjønner ingenting.. har myggen dratt til syden også?

Gleder meg til morgendagen. Da venter ny skogstur, styrketrening, spinning og zumba. :) Kanskje det blir litt tidlig kveld. ;)

Jeg kan forresten skilte med et uttall nye myggestikk i dag også.. hovne ... med vannblemmer på... en smule allergisk, sier du?

Det er freddan, og roen senker seg over moen. Det blir nesten folketomt her i helgene, og kveldene blir i grunnen enda lengre enn på hverdagene. Man vandrer rundt og ser etter folk, og finner man noen må man bare ikke slippe taket. Jeg forvillet meg inn i Velferden hvor noen så på tv - OL, selvsagt. Heldigvis kom gutta boys, eller "kara", og reddet meg. Da ble det hyggelig prat på brygga i stedet. :) Bergenshateren driver fortsatt og prøver å rakke ned på Bergen så godt han kan, men han klarer ikke rikke en bergenssjel, vet du. 

På folketomme kvelder gjør man rare ting. Som å være med på Biltema når Lars'n skal kjøpe greier til tingen. Han liker å leke med tingen, men i dag skulle han plukke på tingen, så da meldte jeg meg som sjåfør til Biltemasjappa. Biltema? 7 hyller hadde med bil å gjøre, resten var baderom, kjøkken, fritid, bygg osv...  visste ikke at biltema solgte kleshengere, men det gjør de. 39,90,- for 10 stk om du er nøden. :)

 Her er tingen. Ferdig plukket på og klar for veien igjen. :) Den bråker som et uvær.

I dag fikk vi dratt oss gjennom Yoga igjen. Det var introtime for disse nye. Jeg tenkte som så at til introtime trenger jeg ikke håndkle. Blir ikke noe pes, det. Tror det er lenge siden jeg har hatt yoga, for jeg kan love deg at jeg hadde trengt det håndklet. Strekk og tøy og se i taket, beina fra hverandre og sammen, og legg beinet i armhulen, pust inn og ut med nesen. Hold rundt stortærne og streeeeekk. Stå på ett bein og hold rundt det andre... i en evighet... og ikke miste balansen. Det er hysterisk morsomt å se på dem som ikke har gjort dette før, og det tror jeg de synes selv også, for det ble mye latter, mye ååååååååh - ing, og standardspørsmålet til instruktøren: "Har du ikke bein i kroppen, du?".

Dagens skogstur ble lagt i vei sammen med gutta boys. Mye skravling på de kara. Han ene påstår til og med at han savner kjerringa, han skjønte det nesten ikke selv. ;) De ville gå en annen vei enn meg, så jeg spant inn på Tømmerlunden alene, og jogget meg inn på gul løype. Det ble jogge - gå - jogge - gå - jogge -gå - jogge - oj, noen kjente - skravle skravle skravle - fremme. Vel fremme var det bare å legge seg langflat på plenen, svett og fæl, og med en fanskare av mygg over seg. Gutta boys, Larsemann og creepyguy holdt meg med selvskap. Ganske trivelige disse her, altså. Bergenshateren og jeg var neeeeeesten i gang med vannkrig, men det var jeg som ga meg siden jeg ikke orket å løpe med den S A F T I G E vannblemmen jeg har gått til askaffelse av på hælen. Nå gjør det egentlig vondt i hele kroppen, så jeg gleder meg som en unge til å kjøre haaaaardt på styrketrening i morgen sammen med gutta. Det er fint, vettu, må konkurrere med gutta. Smart! "Jada, jeg skal prøve å ta det litt rolig med styrketreningen denne gangen." Særlig!

Været er litt ustabilt her på Moen for tiden, kan du si. Strålende sol med tordenvær i det fjerne. Bildet ble tatt i går etter at vi kom tilbake fra min første tur på gul løype denne gangen. Jeg tror faktisk min ekstreme pesing på turen må ha skremt bort all myggen, for det var ikke en eneste mygg som plaget meg på turen. De som har vært her vet at det omtrent er ufattelig. Myggen går på de søte, sies det. Jeg må være ufattelig søt siden de vanligvis eter meg opp. Kommer det en ny og bedre myggversjon snart? Noen som tar fett i stedet for blod? Welcome!!!

 Jeg har ikke gitt meg med å bli blodrød i ansiktet og perspirere som en gris. Noen mener det bare viser at jeg har jobbet hardt, selv mener jeg at jeg godt kunne vært utstyrt med den gaven det må være å få slippe å se slik ut etter og under trening.

 Må vel ærlig innrømme at jeg synes det er fint her. :)

Kanskje man burde flytte til Hønefoss?

I dag begynte vi med styrke intro. For oss som har vært med på det før ble det masse repetisjon og vi var i grunnen veldig ivrige etter å få begynne. Litt deilig når instruktøren ikke gidder se på oss engang når du gjør øvelsene siden vi var "så drevne". :) Men slik som Randi har pisket meg på "herreavdelingen" på Elixia skulle det vel bare mangle. Det er alltid morsomt å se på folk som begynner å trene for første gang. Vektene går i hytt og Hawaii og de er allergiske mot å ta litt hardt i, men det løsner vel etterhvert. Snart kommer vel gjengen med store muskler og flexer foran speilet. :) Det er også veldig morsomt å se på. Selvdigging. Dette er jo sånn sett verdens beste sted å være. Folk som omtrent alltid har hatt dårlig selvtillit begynner plutselig å være veldig fornøyde med seg selv, og er stolte over hva de driver med. Det er kult. :)

Andre time var blå spinning. Da er det meningen man skal ligge på 75 - 85% av makspuls, tror jeg... For min del tror jeg det ble rød time. Hang over styret og ga A L T!! Da instruktøren gikk forbi prøvde jeg å smile, men det bare gikk ikke, må ha blitt en eller annen merksnodig grimase i stedet. Jeg - holder - på - å - stryke - med - grimasen. Det som er godt å se er at også hun er gjennomvåt av svette etter timen. Det virker sikkert avskrekkende for de nye å se oss gæmlisser som er totalt ferdige etter en time og knapt klarer å si noe på flere minutter, bare puster og peser, hoster og harker, og har dammer rundt syklene våre.Jaja, det er innsatsvilje i hvert fall.

Tredje time var teori og mestring. Alle synes det er SKIKKELIG gøy å sitte inne og trøkke når det er fint vær ute. To og to frem og presentere den andre for resten av gruppen. Kleint! Ja, detter er.. hun er så  og så gammel... jah.. drømmer om... liker godt å... osv. Alle er enige om at det er lurt å bli kjent, men det er bare så ubegripelig kleint og alle føler seg like lure. 

Siden det var så fint vær var vi et par stk som fant ut det var like greit å gå gul løype i dag også, så vi spant avgårde, og følte selv vi hadde hatt en ikke så heseblesende tur, og tatt det i greit tempo. Tiden var omtrent det samme som forrige tur... hmm.. begynner treningen å hjelpe allerede? Hadde vært snadder med pittelittegranne bedring av form allerede. Ingenting er mer motiverende. 

Ble sittende og preike litt utpå plenen. Det er liksom det vi gjør her. Preiker. Blir sinnsykt lange kvelder. Men i hvert fall, man får jo med seg litt historier.. som om han som skulle få tatovert "made in Norway" på rompa, men han som tatoverte hadde skrevet feil, så der stod det "made in Norwy". Det går også rykter om at rommet jeg har fått tildelt har rykte på seg for å være et rom det har blitt "trent" mye på tidligere. Snadder!! Det var jo akkurat det jeg ville vite... Ellers er det som alltid kjempestas å disse Bergen og bergensere, og ikke minst ape på dialekten. Jadda. Det blir kjekke ni uker. ;) Jeg har lovet hevn for all denne ertingen, problemet er vel å finne ut hvordan jeg skal ta igjen. Noe sier meg at det blir vannkrig snart.

Dag 2:

Jeg forventer at trange klær skal være mindre trange allerede. I overkant utålmodig? Næh!

Klarte å våkne i tide til frokost i dag, og klarte også å få med meg første time som var lek og spill ute inne. Hvorfor utetimen ble innetime når det var fint vær vet jeg ikke, men det er sikkert fordi de skal lære oss at sol er oppskrytt, regn er fantastisk!! Men dette vet jo enhver bergenser.

Man blir jo klasket rett tilbake til barneskolen med stiv heks, kjeglekaos, kortspillintervall og kanonball. Stiv heks er stiv heks, sånn er det jo bare. Kjeglekaos og korstokkintervall var ny for meg. I kjeglekaos står to lag mot hverandre og skal kaste ball på kjegler, og det laget som river ned flest kjegler vinner. Dette er en gjeng med mennesker som ikke er veldig gode med ball, det tror jeg det er trygt å si. Det haglet baller i alle regninger, og jeg tror alle innerst inne egentlig siktet på meg. I kortstokk intervall ble vi delt inn i fire lag; hjerter, ruter, spa og kløver, selvsagt. En fra laget skulle løpe frem og ta et kort, og hvis det var ruter (vårt lag) så kunne han ta med seg kortet og det var nestemann sin tur til å løpe frem. Til slutt skulle vi liksom sitte med alle ruterne og rope konge. Jadda. Det skjedde ikke. Vi så de andre lagene dro i land sine kort, mens vi bare bommet. Vi er visst ikke veldig gode med kort heller. Jeg bidro med ett kort, ergo den dårligste i å finne ruter. Det er bare til å innfinne seg med nederlaget. I kanonball er det riktignok bare en ball, men også her hadde jeg følelsen av at de andre siktet på meg. Direkte dårlig gjort!!! Kanskje jeg må lære meg å dukke unna, ikke bare stå der og få den rett i fleisen. :s

Plutselig ble det gåtest rett etter lunsj. Ting og tang skjedde slik at jeg ikke fikk spist før sent, og så måtte gå rett på testen. Kjempefint! Ikkeno er som å løpe rett etter et måltid. Det er ikke så langt vi skal; 750 meter, men det er langt nok når kondisen er dårlig. Det var jo bare å plugge i musikken og ignorere min egen pesing, og helst unngå å få vite resultatet etter målgang. Faktisk måtte vi bevise at vi kunne gå i tyve minutter sammenhengende i dag. Jeg klarte det!!! Kæm sku trodd, det. ;)

Rett fra test var det spinning. Nå med blytunge løpe - på - asfalt - bein - og - måtte - skyndte - meg - å - hente - spinningsko - og - så - glemte - jeg - sykkelbuksen. Det sykkelsetet er bare så deilig. Kiler seg godt oppi.... Men spinning er jo alltid moro selv om det gjør litt vondt her og der. Sett på musikken, så spinner jeg. :)

Hei, igjen! :)

Tenk at jeg faktisk nå, utrolig nok, atter en gang sitter på camp og skriver blogg. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle være så heldig at jeg skulle få et nytt hovedopphold, men her sitter jeg og klamprer i vei på tastaturet. 

Det hele startet da Stian og jeg var i Odense, og jeg var så heldig å få dette tilbudet som jeg overhodet ikke kunne si nei til. Vi hadde egentlig planer om å dra til København også, men slik ble det ikke. Etter å ha sett speedy barneteater av et sammendrag av HC Andersen sine eventyr (det dinglet hester og kuer på taket - jeg bare sier det) sammen med Nina og barna, var vi egentlig var på vei ut til Fyn for å gå tur og ta bilder. Det ble et kjapt "krisemøte" i bilen, så snudde vi rundt og dro til Sandefjord i stedet. København - Sandefjord... jeg mener, det er jo nesten det samme. Mr kjøremann trøkte gassen i bånn, og jeg strikket. Klarte å legge strikketøyet fra meg i to minutter, men ble for rastløs, så det var bare å finne det frem igjen. Jada, har blitt kjerring som strikker. Voksenpoengene ramler inn. Fremme i Sandefjord var det å få noen timer med søvn på øyet, klemme litt på schærstn, og så sette seg i bilen og kjøre til Bergen.Gud, for en vidunderlig tur. Jeg mener, skal du kjøre i 40 i 80 - sonen, så finn deg et gammelt, nedlagt gårdsbruk hvor du kan kjøre frem og tilbake i stedet. Skal du kjøre rundt i bobil, flott det, men vær så fantastisk grei at du slipper folk forbi bare sånn innimellom, slik at de ikke ligger i bilene bak og skriker av frustrasjon og drar hårdotter ut fra hodet (jeg tør ikke tenke på hvilke andre steder de kan dra hårdotter ut fra). Jeg for min del skrudde musikken høyere og høyere, og sang høyere og høyere. Jeg er sikker på at de hørte meg helt frem i bobilene sine, men det er greit, da har de jo flotte ferieminner.

Vel fremme var det å krepere på sofaen og få i gang vaskemaskinen. Etter å ha fått tørkestativet snudd noen ganger av vinden syntes jeg ikke det var morsomt lenger og tok det inn, og satte varmepumpen på drithøy varme. Ble så tørt og fint, atte. :)

Mamsen skulle komme innom etter å ha krisefikset noen bukser for meg. Hun spurte om hun skulle kjøpe noe for meg, og jeg nevnte myggspray... Jeg lar bildet tale for seg selv:

 

 Når man skal være borte i ni uker, og har vært med på samme opplegget før, vet man at det er litt som skal pakkes. Jeg vet også at jeg alltid irriterer meg over manglende skapplass, så denne gangen har jeg tre baljer under sengen til å ha undertøy og slikt i. Takk, B! Etter å ha sett deg med alle boksene dine kom jeg på dette. :) Man vet at vannkoker er et must, i tilfelle man brekker et ribbein og får fryktelig lyst på lettkakao etterpå. Man vet at å ha med sin egen yogamatte er gull, så slipper man å rulle rundt på matter andre har svettet ned i "generasjoner" før du kom. Man vet at man aldri får med seg nok sko - A L D R I! Man vet også at å ha sin egen hodepute, og et koselig pledd er noe man kan sette pris på på litt leie dager. OG man vet at man misliker sterkt tanken på at andre kan gå på tørkerommet og forsyne seg av DITT treningstøy eller hva det nå måtte være... som f.eks. alle dri fit treningssokkene mine som det står L på. Jeg har sinnsykt mange single som det står R på, serru. Kanskje jeg skal la pakkelisten tale for resten.

 

Måtte bare ha med et fergebilde. Det er så utrolig gøy å ta ferge. Trangt, man har gjerne stått lenge i kø, man vil bare komme frem så man kan kjøre videre, man gidder ikke gå ut av bilen engang, eller benytter anledningen til å ta en krisetur på de utrolig deilige toalettene som er å finne på norske ferger. Der må jeg si de til stadighet klarer å forbause meg med et renhold av en annen verden. Er det noe som er ekkelt, så er det fergetoaletter... da foretrekker jeg faktisk bensinstasjontoaletter, og det sier vel i grunnen sitt. Guh, eg e litt klagete, merker jeg. Ja, jeg fikk ikke sentrert bildet. All denne nymotens teknologien, altså.  Eh.. jo.. der gikk det visst. Nå føler jeg meg tantete, altså! Eh.. nei, der slettet jeg hele bildet.. jaja.. du kan bare drite i at jeg sletter teksten!

Bildet: Hardangervidda. Tatt mens bilen stod fullstendig i ro. :p

 

Når man kjører over Hardangervidda SKAL man stoppe hos Yvonne og skravle litt. Sånn er det bare. Så sant Vonners'en er hjemme, da, og faktisk synes det er greit at du kommer. Er jo greit å spørre først. Som regel (vet faktisk ikke om at hun ikke har gjort det) slipper hun deg inn og gir deg brus. På doen henger disse:

 

Etter litt brusing ble det cruising (fnis) ned til Hønefoss. Frode hadde helt rett. Halvannen time! On the dot! Jeg fikk dette svimlende store rommet. Minste sengen jeg har hatt. Men men, skal jo bli så smal og fin at du vikkje tro det. Her sitter jeg i stolen min og synes faktisk det er litt småkoselig. Grønt teppe og greier. Gardinene har flotte matchende farger. Han over har tv så høyt på at også du som ikke har tv får med deg det det måtte være av serier. :) Høres ut som om jeg syter litt igjen, men synes faktisk det er småkoselig, altså!!

 

 

Dagen i dag begynte med at jeg slo av vekkerklokken og sov til jeg skulle satt på matsalen og spist frokost. Woopsi.. men men, det var jo bare til å slenge vann i trynet og late som om man var frisk og tidig. Der fant jeg fire gamle kjenninger som var på sommeropphold, så det ble riktig så trivelig med å skravle om alt som hadde gått galt siden man var her sist og hvor bra det skal gå denne gangen. Bra vi har trua!

Det jeg på forhånd hadde fått vite skulle være en gåtest viste seg å være en beeptest. Jeg liker ikke beeptester. Jeg friker ut av beeptester. Jeg får rett og slett ikke til å gjennomføre som jeg vil på de testene. Det var sikkert like greit at jeg ikke visste det på forånd, for da hadde jeg vel gruet meg nok til å kjøre inn i de der syke bobilene på veien. (De er sikkert veldig hyggelige de som kjører... jada) Jeg møtte opp uten pågangsmot og stilte meg litt mutt på startstreken. Da er det jo allerede da dømt til å feile. Jeg talte meg gjennom antall skritt mellom hvert beep, og gikk og gikk til det ikke gikk mer, og jeg måtte begynne å jogge, og løpe... og til slutt kom jeg ut av tellingen på skrittene, ble svimmel og lurte litt på om jeg skulle snu og ta skrittene om igjen, men innså at det ville jo ta evigheter, og innen den tid svant håpet om å nå den røde stripen i tide, da ble det ultrapesing for å nå neste røde stripe i tide, men nå var jo skrittellingen i hvert fall over alle hauger, og jeg somlet meg bort igjen... Jeg tenker det får være greit. De fikk noen tall de kunne skrive ned, så de var fornøyde. Jeg prøver å glemme resultatet med gru, og tenke at jeg ikke skal gjøre det mer på 8 1/2 uke. Da blir det ny telling, nye striper, og ny beeping. 

Styrke basis intro med Silja var en grei repetisjon av teknikk på styrkeøvelser. Føler jeg egentlig har det inne siden jeg stort sett bare trener styrke, men man blir jo aldri utlært. Greit å begynne litt easy etter beeptraumet. 

Jeg føler meg jo helt ny igjen her på camp siden jeg ikke kjenner de andre. De fra sommeroppholdet spiser til andre tider, så jeg ser nesten ikke snurten til dem. Jeg har funnet det best å bare si "HEI! Jeg setter meg her, jeg!" og så bare plumpe ned en plass. Har funket kjempebra til nå. Sitter og skravler til vi blir kastet ut av matsalen. Slenger med noen bilder fra plassen. Ja, jeg har tatt bilde av meg selv. Flere bilder og mer blogging kommer etterhvert. :) Og sorry, mams, denne gangen gidder jeg ikke skrive om middagene!

:)

Test

Dette er en liten  apptest fra mobilen. Siden dama nå drar tilbake til camp kan det jo være artig å blogge igjen.

Legger ved bilder fra pakkekaoset.

Mars allerede... jeg som ikke syntes det var så lenge siden forrige innlegg. Merkelig at tiden bare flyr fra meg til stadighet. Har lastet opp en masse med bilder til nytt innlegg, men jeg er litt for trøtt til å begynne å skrive noen historie til hvert av dem, så jeg får la dette bli innledningen til et kommende innlegg. :) (så får jeg litt press på meg til å skrive et nytt et. )

I januar var jeg på nyttårsfest med nyejobben. Noen i arrangementskomiteen hadde fått med seg at jeg hadde blitt kalt inn for å holde herrenes tale på gamlejobbens julebord, så de var fort ute for å sikre seg samme taler. Taleren takket ja til jobben, og tenkte ikke over at det ville være store forskjeller på talene. Talen til Ullevåls herrer var jo foran en haug med gode, gamle venner, og det var ingen fare på ferde. Talen på nye jobben ville være foran ca. 200 nye mennesker hvor jeg knapt nok hadde klart å lære meg navnene på +/- tyve av dem... (underdrivelse). Jeg ville altså ikke kunne lire av meg samme teksten. En skulle tro at det var her panikken skulle komme krypende, men neiiiiida. Jeg forholdt meg rolig, og begynte ikke å tenke på lage ny tekst før helgen før den store kvelden. Da satte jeg meg ned og vridde hjernen frem og tilbake for å komme på noe artig. Dette grusomme hjernetrimsscenarioet holdt på i sikkert hele fem minutter før jeg kastet inn håndklet og fant ut at det kom ikke til å skje den helgen. Hverdager går grusomt fort, og før jeg visste ordet av det var dagen der. Lørdag 14.01.12. Kl 14:00 ca satte jeg meg ned og begynte på talen. Jeg skrev to. Talene tok jeg med meg på vorspiel hvor jeg leste dem høyt for de tre andre, og fikk grei beskjed om å ha med begge talene. Den som ble sittende og svette på vorspiel og skrive om hele talen var meg. En skål, skriveskriveskrive, en skål, skriveskriveskrive.. TAXIIIIEN ER HEEEER!!! *svett*

Vel, viseverten aset opp gjengen, og skrøt meg opp i skyene med noe som må være et oppkom av løgner om hvor bra taler jeg var. Han har da aldri hørt meg holde tale før, så jeg satt og flirte for meg selv før det var på tide å ta beina fatt den laaaaaaange veien opp til scenen. Det føltes som en mil, men folk klappet meg frem, og plutselig stod jeg foran mikrofonen og speidet utover det som for meg så ut som et folkehav der og da. Jeg hadde tatt med meg et glass med vin siden jeg skulle avslutte talen med en skål, og som ut fra intet dukket det opp et høyt glassbord foran meg slik at jeg galant kunne plassere glasset der. Alt hva disse usynlige i kulissene finner på. :)

Med forventningsfulle øyne rettet mot meg, og sikkert mange håp om at talen skulle gjøres unna fort og uten noe videre dikkedering satte jeg i gang. Talen lød som følger;

Først vil jeg få takke for den ære som det er
å få hylle hver en herre som er på festen her.
Noen menn er store, noen ganske små,
de drar ut på lange ferder, kjemper kriger om de må..
Ja.. altså... ikke datanerdene... eller.. de kjemper kriger,
men via spill, eller i en annen dimensjon...

Først tenkte jeg at å holde herrenes tale skulle gå helt fint,
men plutselig var dagen her, og jeg hadde fremdeles ikke
skrevet talen, og panikken begynte å stramme grepet.
Jeg bestemte meg for å gjøre det menn er så gode på;
late som om jeg er verdensmester, og har fullstendig kontroll,
selv om det er ganske langt fra sannheten.

Jeg begynte å jobbe i Reinertsen for et halvt år siden. Tidligere jobbet
jeg på Ullevål sykehus, og jeg må si det er litt forskjeller på mennene
her og der. De vi finner her er hakket mer maskuline, noe mer nerdete
og mye, mye kjekkere.

Det er en bok som heter "Absolutt umulige menn", og den er ment som
en jungelguide for kvinner som ikke er fornøyd med å sitte hjemme og
spise bamsemums, men heller vil ut på jakt. Forfatteren mener at det
ikke er mindre enn 168 mannstyper vi bør skygge unna. Da kan man
jo lure på hvem som blir igjen. I trygg forvissing om at ingen her i kveld
vil føle seg truffet skal jeg her komme med noen eksempler på umulige menn.
Vi har de som spiser hurtigmat hver dag - og elsker det. Vi har de som elsker
Strømsgodset over alt annet. De som ler av sine egne vitser. Videre vil jeg nevne
menn som overhodet ikke kan danse, menn som går med kondom i
lommeboken og menn som bor hjemme hos mor etter fylte 20 år. Vi må ikke
glemme de osm bare lytter når det er ulyder i motoren, menn som skryter av alt de gjør
og de som bare leser sportssidene i avisene. Jeg håper ingen kjente seg igjen...

Å få sms fra en mann er ikke alltid like spennende. Den typiske tekstmeldingen
inneholder som regel ingen utbroderinger, ingen lange avhandlinger, ingen smilefjes,
men ofte bare de givende ordene ja, nei eller ok. Når det gjelder telefonen er det vel
kvinner som har rykte på seg for så smått å være litt pratsomme. Et sitat om menn sier at
"en optimist er en mann som tror at en kvinne har avsluttet telefonsamtalen når hun
har sagt hadet".

Noen menn kan flørte, sjarmere oss i senk.
Hvisker søte ord i øret, og sitter sammen på en benk,
Noen er litt drastiske, vil legge deg i lenk,
blåser i frimerker, og gir stumpen din litt "spænk".

Vi vet at menn i Reinertsen visst skal være de beste.
Jeg vet ikke til hva, men jeg går ut ifra at det gjelder det meste.
Det er bare å si ifra om det er noen som vil la seg teste,
men nå er jeg nysgjerrig på å se om dere kan feste.

Kjære herrer! Dere er faktisk noe de fleste kvinner ikke kunne
tenke seg å leve uten. Dere er det vi jenter drømmer om fra vi er små,
og gjennom hele livet er dere med på å fylle livene våre med både lykke,
glede og frustrasjoner. Når dere sårer oss sier vi ofte at vi aldri skal ha noe
mer med dere å gjøre, men det går som regel fort over. De gode stundene
vi ofte har sammen med dere er verdt alle frustrasjonene.

Til slutt vil jeg ta med noen sitater om menn som jeg fant på nettet.
"Menn beundrer gjerne dyktige kvinner - bare de ikke jobber i samme bransje. "
Jeg velger å tro at dette ikke egentlig er sant.
"Pent brukte menn vokser ikke på trær. "
Det er jeg faktisk veldig glad for, for jeg er ikke så glad i å klatre.
"Stol aldri på menn med testikler..."
Denne er jeg faktisk litt usikker på hvordan jeg skal kommentere...
Det siste sitatet jeg tar med er dette:
"Det er med menn som med vin; alderen gjør de dårlige sure og de gode bedre."
Så alle damer, og menn som vil hylle andre menn; ta deres glass med god vin,
reis dere opp og skål for alle de gode mennene.
SKÅL!

Lørdag var det tapasgilde hos meg. Gikk meget bra, og jeg er meget fornøyd. :)
Gikk på trening på søndag, og da jeg var ferdig med å helt sikkert slå halve spinningsalen i svime med praktisk talt å svette hvitløk vandret jeg fornøyd tilbake til garderobeskapet mitt bare for å omtrent bli slått i bakken da jeg åpnet døren. HVITLØK. Hjelpes!
I dag har jeg bare fyrt på med mer hvitløk og restetapas med jobbvenninner. :) Vet å svimeslå mine medmennesker. :) Tapas og hvitløk lenge leve!

Februar er en fabelaktig måned. Man betaler regninger til man kjenner magen slå hjul, været er kaldt og ustabilt, det er mørkt og man begynner egentlig å bli ganske lei av det, og hudfargen har gått fra lysehvit til lyseblå. Februar er for min del årets absolutte nullpunkt. Det fine her er at det nå bare kan gå oppover. :)

Jeg begynte med fin iver på julekortene en gang i oktober. I januar kalte jeg dem for nyttårskort. Nå er jeg litt usikker på hva jeg skal kalle dem. Nå er det vel bare kort. Lurer på når de blir ferdige. Kanskje det er dette årets julekort jeg egentlig holder på med. Energipiffen har gått litt ut av meg, og det er ikke så mye som blir gjort i en håndvending lenger. Ukene suser forbi uten å ta hensyn til at jeg ikke henger med i svingene. Det passer jo egentlig utmerket, for da er det snart mars, og vi går mot vår.

Siden jeg skrev her sist har jeg nå snart fullført to runder med treningsprogrammet RYP. 3 ganger i uken pumper jeg jern til jeg ser mannen med ljåen i kvitauget, tar situps med vekter jeg ikke trodde skulle være mulig før i gamledager, og er like svett og lite sjarmerende som tidligere på trening. Inne i "manneavdelingen" føler jeg meg alltid like lur, siden det nesten ikke er et annet kvinnelig legeme å finne der, ergo er det NESTEN ingen andre som har så små vekter som meg. Jeg må ærlig innrømme at jeg storkoser meg når det er et og annet pinglete mannevesen som tar mindre enn meg. Da klarer jeg liksom litt ekstra også, selv om jeg føler armene skal falle av. På tredemøllen har jeg nesen begynt å savne mr "pesepese". Han er en fyr som løper og løper, og løper, og løper, og løper. Jeg fatter og begriper ikke at det er mulig. Tenk på de stakkars hofteleddene. Han har en tendens til å pese og puste så ekstremt høyt at jeg har store problemer med å ikke sprutle når jeg "jogger" ved siden av ham. I hans verden er det sikkert ikke jogging jeg driver med, det er vel mer en søndagstur jeg er ute og tusler. Han har nå begynt å trene litt senere, så da får jeg ta søndagsturen min i fred.

Inne i manneavdelingen har vi han usynlige, som Randi (min treningsmakker) fremdeles ikke aner hvem er. Stakkars mannen gjør så lite ut av seg at hun ikke vet at han eksisterer engang. Han går med svart bukse, og svart topp med rød stripe på.. hver gang. Det ser mer ut som om han gjemmer seg bak vektene enn at han prøver å løfte dem. Vi har også Helan og Halvdan. Han ene er en supersprek muskelbunt og han andre ser ut som om han har blitt tvunget til å være med. Jeg tenker det er litt slik Randi og jeg ser ut også, bortsett fra at vi stort sett står og tørker tårer etter diverse latterkuler.

Vi har også "grønnegenseren". Han varmer opp når vi skal gå. Han er fin. :) Ingen flere kommentarer nødvendig.

Denne uken har jeg blitt forlatt i all min ensomhet på treningen, fordi Randi er med på "hellweek" (det heter det) på Barrys bootcamp. Det er syke greier, og jeg er sikker på at jeg aldri hadde overlevd, så jeg holder meg til programmet mitt. Sjelden har jeg følt meg så ensom, som når jeg gikk rundt på senteret og løftet litt her, og løftet litt der, uten at noen stod og lo med meg, eller pushet meg videre. Nå må jeg jo sitte og fnise alene. Av og til tar man jo så hardt i at det sniker seg ut en aldri så liten ukontrollert kjempepromp, og da må jeg jo få latterkick alene, da. Nå kan jeg i hvert fall ha på treningsmusikken på full guffe og bare stenge ute alle de andre rare menneskene. :)

Driver og skriver handleliste til lørdagens matorgie. Da kommer to fetterdøtre, to kusiner og et stk storebror på tapas. Jeg forstår ikke hvordan jeg klarte å få ordene "ja, men jeg kan lage tapas" i min munn, men nå er det nå en gang slik, og på lørdag kommer jeg til å stå på kjøkkenet hele, hele dagen. Nå MÅ jeg lære meg at når jeg sier "nå er det lenge til neste gang jeg skal ha folk" så kan det faktisk stemme. Antakelig så liker jeg å ha gjester. Eller så er det bare det at jeg liker å ha folk å snakke til. Etter å ha fyrt av to stk. herrenes taler på to måneder kan det jo tyde på at jeg liker å stå i spotlighten. Jeg får klinke til med en velkommen til bords - tale.

Utsikten fra jobbvinduet om morgenen er i grunnen ikke så aller verst... godt man kan snu ryggen til pc'en og alle mailene av og til.

I dag var det så fantastisk fint vær, at det var rett og slett ikke fristende i det hele tatt å sitte på jobb et sekund etter klokken tre. Jeg slo rett og slett av lampen min i et brått innfall jeg fikk, reiste meg resolutt opp og tok på meg jakken. Stakkars Elise ble helt paff. "Skal du gå nå?" "Ja!", sa jeg med verdens største glis. "Ja, da gjør jeg det også. Jeg turde ikke gå først." Hehe. Ut i solen! Jeg verket etter å komme meg opp Stendafjellet. Plutselig heiv Laila seg med også. Vi pustet og peste oss opp, og det var absolutt verdt det, for det var en nyyyyydelig solnedgang som møtte oss. :)

Hvilken dag er det i dag? Tirsdag? Det må være mandag, for jeg har ikke jobbet noen andre dager denne uken… tror jeg. I går var jeg hos fettersdatter Mariann og stappet godsak på godsak inn i gapet, med en kjeftende pekefinger i bakhodet som forlanget at jeg måtte slutte fråtsingen. Så jeg sluttet. Jeg har vært så fantastisk eksemplarisk resten av uken; drukket liter på liter med vann, spist akkurat det jeg skulle, takket nei til godis, trent som gal klokken SEKS – S E K S - om morgenene, og vært mye sosial på kveldene. Jeg tenkte at dette ville virkelig vises på vekten. Tamititam!!!! Jeg glemte å veie meg. Jeg klarte å karre kroppen av gårde på jobb i dagmorges UTEN å gå på trening, for hallo? Det er for brutalt å gå på trening klokken seks når man ikke sovner før over klokken to på natten. Så det jeg tenkte i stedet var at jeg fikk bare veie meg i ettermiddag i stedet. TAMTITAM… opp et kg. Takk skal du ha. Når jeg tenker meg om er det i grunnen ikke rart. Jeg veide meg med klær på, og som jeg fortale litt lenger her oppe så drikker jeg sykt mye vann for tiden, så jeg skyder på det. Jeg må veie meg pre vann.

Vi har startet en vanndrikkekonkurranse på jobb. Den som drikker flest antall flasker vann i løpet av en uke… vinner. J Vi drikker vann i tide og utide. Pr flaske vann må man gå ca. to ganger på do. Hvis man da drikker tre flasker vann i løpet av dagen, pluss gjerne en flaske vann på trening før jobb, og litt i lunsjen, så blir det … enda mer vann… og man må sinnsykt mange ganger på do i løpet av dagen. Helst i løpet av noen møter med sjefen eller akkurat når telefonen ringer. Jeg tror man blir litt tøysete av alt vannet, for nå har jeg begynt å snuble i teppet på jobben, eller på bar mark, som min søster kaller det. Min søster, ja.. vi gikk tur på lørdag. Man kan jo bli mentalt forstyrret av mindre. Hun er pittelittegranne mørkeredd. Da er det et sjakktrekk å gå på tur etter at mørket har begynt å falle på. I hvert fall inne i skogen. Vi gikk opp det berømte Stendafjellet igjen, og på vei ned igjen begynner hun plutselig å bli lettere ”hysterisk” og tar meg i armen, og sier med sin lettere hysteriske stemme at ”DET ER NOEN DER!!! DET KOMMER NOEN!”. Jeg tenker som så at det er jo for så vidt en turvei, så det er jo ikke umulig at det er andre ute og går. Etter at vi fikk konstantert at det var et par trær hun var redd for virker det ikke som om hun har spesielt store planer om å slippe taket i armen min, selv om vi fortsetter på vår fantastiske samtale som gikk mest ut på å si ”Thaithaithaithaithai!”. Ikke en veldig intelligent samtale. Men artig var det. Jeg tror vi skremte bort samtlige skumle mennesker med høye latterbrøl.

Nina og jeg tok oss en tur til Voss, vi. Min gode venninde, Birgit, skulle synge med koret sitt; Oslo kammerkor, så da ville vi høre på. Som vanlig hadde vi fryktelig god tid. Igjen er det noe galt med min tidsregning. Når man drar hjemmefra senere enn planlagt burde det være ganske opplagt at man også kommer frem senere enn planlagt. Det er akkurat som om det der ikke går helt inn i hodet mitt. Vi skravlet i vei, og måtte ta en nødstopp på Camillas kro (?) da undertegnende måtte noe fryktelig på do. Kanskje fordi jeg på død og liv skulle ha med meg te i bilen. Det er lurt når man skal kjøre et stykke. Jeg fikk låne søsters kamera, da mitt har valgt å være fullstendig sløkket og ikke lese minnekortet, slik at vi kunne ta noen fabelaktige bilder underveis. Det viste seg at vi ikke hadde tid til det, men når vi kom til dette vannet, så måtte vi jo bare ta oss tid til det. Vi hadde tretten minutter på oss til konserten skulle begynne, og vi hadde ikke kommet frem til Voss, og det bedehuset vi ikke visste helt sikkert hvor var. Dette kaller vi god margin. *Host*. Vi reiv av oss beltene, og tok (meget forsiktig) frem kameranene, og knipset i vei, både høyt og lavt. Vi klarte til og med å ta bilde av oss selv, og da vi snudde oss så vi jo noen fine motiv på andre siden av veien også, så da var det jo bare å fortsette knipsingen.

Vel fremme i Voss var det bare å prøve å finne bedehuset ut i fra kartet som nå befant seg inni hodet mitt. Jeg må si jeg var vedig fornøyd da vi kjørte rett til bedehuset, og tok den siste parkeringsplassen, ruslet inn og ga fra meg billetten min. Nina hadde ikke billett. Vi hadde misforstått hverandre... Men Nina, den luringen, hadde kontanter, så det ble konsert likevel. Vi gikk opp den særdeles knirkete trappen, satte oss på de siste ledige plassene, og da begynte konserten. :) Det blir jo ikke stort bedre enn det. Iskald beregning!

Birgit sang, ja, det gjorde jo resten av koret også, og det var nydelig. :) De er flinke. Jeg klarte å henge meg opp i at det gikk en stige fra balkongen og opp over forsamlingen under, og opp på et loft. Det så for meg ikke veldig trygt ut å drive å gå i den stigen. Jeg lurte på om Nina ville prøve.

Som vanlig er det alltid noen som bare MÅ hoste. Og som bare MÅ rasle med alt av papir og knitrende greier akkurat når det er på det stilleste. Jeg håpet at det ikke skulle være meg, så jeg stappet pastiller i kjeften konstant, slik at hostingen aldri skulle komme på å begynne. :) Det gikk bra.


Etter en bra konsert ble det bra middag med sangerinnen vår, før vi fikk lempet henne av på togstasjonen. Det var fryktelig hyggelig å se henne igjen, det er jo så lenge siden sist. Prat og fjas, og god middag i godt selskap er aldri feil. :)

29. oktober kom litt brått på, synes jeg. Hvis det føltes slik for meg så skjønner jeg ikke hvordan brudeparet hadde det. De må jo ha vært nær ved å stryke med. Jeg hadde i hvert fall hanket inn Edith som min gode hjelper til muffinslagingen. Vi handlet, og så plutselig hvor enormt syke mengder med smør og melis disse muffinsene består av. Dette er vel ikke direkte helsekost. Edith og jeg ble enige om at hun skulle sitte i stuen og se på tv, og så skulle jeg rope hvis jeg trengte hjelp. En veldig grei ordning for begge. Hun hadde for øvrig meldt seg frivillig som muffinstester også. Også det en veldig grei ordning.




Her kommer Ediths jobb inn i bildet. Det er hun som har lagt de små, hvite perlene på plass. :) Faktisk en helt nødvendig jobb som måtte gjøres rett etter at jeg hadde hatt på toppingen, slik at den ikke ble så hard at perlene ikke ville feste seg. Hva skulle jeg gjort uten henne?Jeg ble ganske fornøyd med muffinsene, og ganske kvalm av alt for mye topping, og smaksprøver opp og ned i mente. Må ha det, bare må ha det. Jeg tror vi kan si at det er veldig, veldig bra at det ikke bakes bryllupsmuffins hver helg!!

Edith og jeg hadde veldig lyst til å se Hanne og hennes Pål i kirken når de skulle gi hverandre sitt ja. Vi dro i vei, ca. alt for sent, og kom frem ca. alt for sent... selvsagt... det er ikke et veldig vanskelig regnestykke. Vi fikk se Hanne gå opp kirkegulvet... bakfra. Da hun var kommet frem til alteret listet vi oss inn i kirken. Vi ville liksom ikke komme diltende rett bak henne som noen lure linselus. Det kunne jo i grunnen vært litt artig om vi tok noen spretthopp rett bak henne, eller noe. Spretthopp.. haha.. som om vi var i stand til det, så kvalme som vi var.


Det ble rørende. Må innrømme at jeg måtte tørke en tåre eller to. Både bruden og brudgommen så veldig, veldig lykkelige ut, og de var bare rett og slett nydelige. :)










Litt linselus er det vel lov til å være?

Søte, søte Hanne. :) Hun er bare god!