Full dag!!

I dag var det på tide å komme seg tilbake på jobb. Gjøre noe nyttig for samfunnet, eller i hvert fall for kontoen. :) Klokken ringer umenneskelig tidlig når jeg skal kjøre fra guttebassen/pusegutten/tøysefjerten. Må komme meg tidlig avgårde for å unngå kø, så da ringer klokken 05:10. Det er jo et aldeles utmerket tidspunkt. Sliter faktisk mindre med å stå opp da enn å stå opp kl 07:00 f.eks. Kroppen tror bare ikke på det som skjer, så den er nok i sjokktilstand og bare lar det skje. Nok en gang var det Live som ljomet ut av cd - spilleren og jeg sang med på sånn ca. hvert fjerde ord. Tror jeg kan sangene, men neida... falskt var det også! Det snødde masse. Må si jeg ikke er noen fan av det. Liker at det ikke er glatt under føttene, da beveger jeg meg best. Jeg er livredd alt som har en tendens til å være noe i nærheten av glatt og kan medføre sklifare. Derfor jeg er kanonstolt over at jeg kom meg opp på Stendafjellet i dag. Ikke lett å se glatte røtter og gjørme når det er dekket med nydelig, hvit, urørt snø. Ikke mange som hadde gått samme veien i dag, tror det var kun to stk som hadde trasket samme rute før meg. Synes jo det er litt tøft også. La i vei og var superhappy over at det gikk så greit. Fikk farten og pulsen opp, blåste langt i om andre kunne høre at jeg var andpusten. Musikk på ørene er et must!! PLUTSELIG møtte jeg veggen og beina ble til bly, det ble bare vondtvondtvondt å gå, men jeg skulle jo opp på toppen, da. Det er ikke lange turen, men det er jo bare oppover, så det ble litt tungt. Får litt rare tanker i hodet, da. Da er jeg litt tilbake på camp og tenker på alle timene som er tilbakelagt der. Jeg kan jo ikke gi meg. I siste bakken kom The Funeral med Band of horses på. Det er jo spinning med Rune. Siste sangen. Tråkka på!! Selv om det var så vidt det gikk på frem kom jeg meg opp, og fikk sjekket klokken. 23 minutter. Ikke rekord, men ikke så aller verst likevel. :) Jeg er på vei! Husker i fjor vår, hadde brukt 22 minutter opp og var så fornøyd. Satte meg på benken og pustet ut. Så kom det en eldre dame, typ 70 år, og satte seg ved siden meg. Hun hadde også brukt 22 minutter, og var litt misfornøyd med formen. Jada, neida, så... det var jo det man ville høre. Men så har det seg jo slik at man konkurrerer med seg selv og ikke alle andre, så da får hun 70 - åringen, som jeg velger å tro var i fryktelig god form egentlig, bare ha det så godt. ;)

Det ble isende kaldt der oppe etterhvert, men det var så pent å se på utsikten. Da jeg ikke hadde følelse i fingrene lenger, og ørene begynte å gjøre vondt fant jeg ut det var på tide å famle seg nedover. Tok masse bilder på vei ned, fin unnskyldning for å gå litt sent når man er en smule bekymret for å skli. Holdt meg fast i hver grein. Guh, for en pingle. 

Godt det ble fine grusen etterhvert. Trygt! ;) 

Vel hjemme var det bare å få dusjet omtrent samtidig som middagen skulle inn, og maskiner med klær måtte på, handling måtte til, huset måtte vaskes og pakken på posten måtte hentes. Her skal være fest på fredag, må vite. Huset må være klart. I morgen skjer resten av forberedelsene. Jeg gleder meg stort. Skal lime, og henge opp utstyr, sette opp kjegler... det blir konkurranser og premier, og det skal bli GØY!! 

Fikk altså pakke på posten i dag. Fikk i samme slengen postet polarklokken min som tok kvelden i fjor høst. Jada, et halvt år tok det meg før jeg klarte å putte klokken i en konvolutt og skrive adressen utenpå. Ikke veldig avansert, skulle tro jeg hadde klart det før, men ting tar tid. MEN.. pakke i posten i dag. Fitbit one. Jeg er klar. Track me! "Track everyday activity & sleep". Jeg er klar for ekstra motivasjon. Noen som har fitbit der ute og vil bli "venner" så vi kan følge hverandre?

Jeg skal teste den nå i natt, og har satt alarmen på den til silent wakeup klokken 05:45. Noen har nemlig meldt seg på spinning intervall i morgen tidlig. Noen angrer litt, men noen kan jo ikke trekke seg nå. Noen må legge seg snart!!! Skal bare.. ;)

Ut av koma - dagen

Dagen begynte dramatisk som dere ser. Når dere har kommet over sjokket over hvordan teppet ser ut kan det være dere ser den traumatiske hendelsen som har funnet sted. Fire på rad er egentlig ganske gøy. Spilte det i helgen. Jeg tapte hele tiden. Tror det er noe feil med spillet!!

Fikk dratt legemet på styrketrening i dag. Her er kabelting og tau. Tøffet meg i dag også. Økte vekter på flere av øvelsene, så er superfornøyd. Man føler seg egentlig litt svak igjen når man øker vekter og ikke klarer alle repetisjonene man tror man skal klare. I dag hadde jeg i siste settet med biceps gjort meg ferdig med fire repetisjoner og begynte i freidig driv på den femte. Før jeg var halvveis stoppet det helt opp og jeg var så heldig at jeg fikk med meg mitt eget ansiktsuttrykk i speilet. Tar - i - alt - jeg - kan - uttrykket. Det er ikke pent. Ser ut som om man holder på med noe dorelatert.

 Jeg måtte innse at det bare ble fire. Men det er greit. Hadde jeg klart alle hadde det vært for lett. Da hadde jeg vært superwoman. Tar det en annen dag. 

Dette se - vektene - mine - bildet er tatt fordi jeg egentlig hadde så innmari lyst til å ta bilde av mannen som var på benken bak meg, men jeg fikk meg bare ikke til å gjøre det. Han hadde med seg avis, han. Pratet med min søster om det hinn dagen. Aldri skjønt greien. Lese avis når du trener? Rekker du lese noe særlig før neste sett? Blir ikke papiret vått av svette fingre? Får du ikke avissverte i hele trynet? Hihi.. det siste er jo vittig. For meg. 

Det som ikke er så vittig for meg er når jeg kjører i 80 og koser meg med gamle sanger fra Live mens en dame i motgående kjørefelt plutselig finner ut at hun skal krysse min veibane. Heldigvis visste jeg hvor bremsepedalen var. Med hjertet i halsen klarte jeg å stoppe mindre enn en millimeter fra den andre bilen. Det var nå jeg skulle blitt forbanna og løpt bort til krølledama og dratt henne i håret ut gjennom vinduet så hardt at hun ikke ville ha behov for rettetang igjen... men det kom jeg ikke på. Hun fikk kjøre videre i stillhet. Jeg kjørte inn til siden og sjekket at bilen hadde det bra og tok de svarte bremsemerkene i veien i åsyn. Møkkakjerring!! Det hele gikk jo egentlig kjempebra og jeg vet med sikkerhet at bremsene virker.

Turen gikk til Frekhaug torg og en bruktbutikk som heter Mamilla. De fikk alt jeg ryddet ut i går. CD - hyller, cd'er, bøker, sjal, jakker, rammer, dvd - spiller, klesstativ osv... de var overhappy. 

Heiv meg i bilen og fikk parkert hos Roy - Åge. Traff broren da jeg parkerte, ja, ikke som i at jeg traff ham med bilen, da.. Han skulle gå tur til Tveitavarden. Det skulle jeg også, men måtte spise litt først. Skyndtet meg alt jeg kunne. Nå hadde jeg jo hare. Og det funka!! Syv minutter raskere denne gangen enn sist. Riktignok ikke så bløtt i dag, men dog.. jeg tar i hvert fall et par av de minuttene som forbedring. Synes jeg fortjener det etter å ha dratt tungen etter meg som et slips opp "ondskapsbakken". Hater den bakken, men digg å klare den.

Jeg har kanskje vært for aktiv eller gjort for mye til å være sykemeldt. Jeg mener at årsak til sykemelding er en vesentlig faktor. Håper kroppen er sliten og at det blir søvn i natt. I morgen VIL jeg på jobb!! Lei av sauer, selv om de fort kan bli litt morsomme. ;)

Knallstart!! :p

Dag 1.

Egentlig ikke dag 1. 

Dag 1 var for lenge siden. 

Dag 1 av ny innsats i år var til og med for noen uker siden, men ok, dag 1 etter at jeg sendte mail til venner og kjente og blottla min stor "gå - på - trynet - faktor" starter kjempekjempebra med null søvn og en noe utsvevende psyke. Jeg har fått nye medisiner som skal hjelpe meg med å sove. Det gjør de ikke. De gjør meg derimot ganske så susete og ukonsentrert. Klarer ikke holde fokus what so ever, og fungerer generelt ikke i samspill med andre. Så.. da gikk man ikke på jobb, da. Legen var enig, og synes jeg skulle være hjemme enda en dag, men får se om jeg får trent i morgen i hvert fall. 

Men ding ding og knall i padden før fuglene har tuslet ut av redet, og jeg var i gang med det jeg gjør best... snu huset på hodet. Det er i grunnen en treningsøkt det også. Få ut det som tok opp all plass på soverommet, og inn med "nytt". Fatter og begriper ikke hvordan så mye rart har kommet seg inn på det soverommet. Så mye rart som i ting, ikke annet!! :p

Trenger man så mye på soverommet?? NEI!!! Få det inn i stuen!!! Det gjør det seg så sinnsykt mye bedre. Flytte, styre, ordne osv mens man venter på at legen skal ringe en gang til. Jeg har faktisk gått til det drastiske steg og pakket ned ting jeg ikke trenger lenger og har tenkt å gi dem bort. Om ikke så alt for lenge er det en bruktbutikk som stolt kan stille ut mine slitte, brukte vil - ikke - ha - mer - ting.

Dagens andre aktivitet er langt koseligere. Da fetter Over har gått hen og fått seg en liten gutt må jo jeg sette i gang vognteppeproduksjonen. Ikke mye trening for kroppen, men du skal se DE musklene i fingrene!!

Siden jeg var så griseflink i går og laget mat og treningsplan for uken, noe som treningsmessig ikke gikk etter planen i dag.. så har jeg printet ut vidunderet og fått det på kjøleskapet. Kanskje jeg faktisk kan etterleve det også. Fungerte superdupert i dag helt til jeg kom inn til min mor som dinglet morsdagskaker under nesen på meg. Så...eh... viljestyrken skal jeg skru på i morgen!! Det blir for flaut å skrive det her to dager på rad om det skulle gå adundas i morgen. Jeg føler presset komme sigende!

 Var hos mor i anledning hente gamlepulten min. Den var nedstøvet og lekker. Noe sier meg at det kanskje må et lag maling eller to på denne saken. Skal bli så fin, så. Fikk plass til hele saken i Golfegutten. Man tøyser ikke med Golf!

Alt i alt... en dag som ikke gikk etter planen, ikke den beste viljestyrken på slutten av dagen, men massevis av bevegelse og aktivitet selv om hodet levde i sin egen verden. I morgen venter styrketrening og fjelltur, og forhåpentligvis litt tid til å sove ut etter søvnløse netter. :)

Natta! :)

Tar fatt på nytt...

Så var man der man var, da. Er der man er. Alt går opp og ned. Det ene øyeblikket må man klore seg fast for å holde balansen, og i det neste flyter man avgårde på en deilig bølge. Nå har jeg kommet dit at jeg har fått så mange slag i trynet, falt av lasset så mange ganger at jeg ikke vet hvor lasset er lenger, men stadig med en optimisme og en tro på at prosjektet mitt en dag skal komme i havn. Kanskje noen synes jeg er litt dum som ikke slipper taket selv om jeg har ramlet av så mange ganger, men jeg tenker litt som så at for hver gang jeg har ramlet av så har jeg lært noe nytt som gjør meg bedre rustet til mitt neste steg inn i kampen. Denne gangen kommer det til å gå enda bedre. Utbytte har jeg så absolutt uansett. :)

Min ferd starter på nytt igjen nå. Jeg har kommet meg opp og ut av juleferiegropen, og har funnet igjen treningssenteret og alt det har å by på. Jeg har fått meg et par nye øvelser i styrketreningen med på laget også. Jeg GLEDER meg til å gjøre dem. Den ene øvelsen husker jeg ikke hva heter, men jeg husker at jeg trodde den het "bowing dog". PT'en sa den IKKE het det, og så lo vi lenge. Men siden jeg nå ikke husker hva den heter, så heter den "bowing dog" i hodet mitt. Her drar jeg i tau festet i kabel, med rumpen ut, og kjernemuskulaturen på. Funker som jernet. Når jeg trener med tau føler jeg meg litt kul. Det svir i hendene. Jeg er ... tøff. Helt til jeg usikkert flakker med blikket og inderlig håper at ingen har fått med seg min utstikkende rumpe. En annen ny øvelse er en hvor jeg ligger på rygg på benk og drar i tau festet i kabel fra over hodet og ned til hoftene. Denne øvelsen ser helt på trynet ut siden jeg får kabelen i trynet, t - skjorten sklir opp, og jeg klarer ikke la være å lage stønnelyder. Men .. who cares? Man er da der for å trene? 

Etter to uker med vanlig fullkjør er jeg tilbake på de vektene jeg hadde før min tre uker lange pause. Good to be back!!

Jeg har nå satt her og vridd hjernen for å komme på ukeplan med mat og trening. Det er ikke enkelt. Det er kjedelig. Det er noe dritt. Men GuuuuH kor deilig når det er gjort og du har middagsplaner klar for hele uken. Og så sinnsykt mye lettere det er for ikke å havne utpå "kjøret" når man har planen klar. :) Jeg liker det visst likevel. 

Dette er mitt første innlegg på veldig lenge. Jeg håper det blir mange flere med varierende innlegg og bilder.

Jeg håper inderlig dette kan hjelpe meg videre på min ferd mot en lettere hverdag. :) Leser du dette og vil kommentere, heie på, være oppmuntrende osv så blir jeg kjempeglad for meldinger. :)

Stor klem fra Anne. :)

Bilder er fra Stendafjellet hvor vi gikk i går. Oppdaget formen var svææært dårlig, men jeg er strålende fornøyd med innsatsen. Her er det bare å fortsette. Kondisen kommer. Innsatsen skal jeg sørge for at blir enda et hakk bedre. :)

Tilbake...

Solnedgangen i Hole er så nydelig. :) Dette kan jeg sitte leeeeenge og se på. :)

Ny lue. Me happy! :)

 Hvordan kan det ha seg at akkurat når jeg har tatt på meg turtøyet og gått ut, så regner det?
Hvordan kan det ha seg at når jeg står og lager salat, så mangler jeg selvsagt favorittingrediensen. (Alle ingrediensene er jo selvsagt favorittingredienser, siden salaten ikke er like god hvis noe mangler).
Hvordan kan det ha seg at når jeg endelig har kommet frem til hvilket antrekk jeg skal ha på meg, så er det ikke mange av de plaggene jeg finner. De er som sporløst forsvunnet. Ofte er grunnen at jeg aldri har kjøpt klærne, bare hatt veldig lyst på dem, men så viser det seg at lommeboken, og det kroneantallet som står på lappen ikke er helt enige.

 Bildet er tatt på Hardangervidden et sted. Mamma vet nøyaktig hvor...  Her var det så fint at jeg måtte bare hive meg ut av bilen og ta litt bilder. Det var litt variert føre over fjellet. Det gikk veldig bra, men var litt utrivelig med skikkelige snøbyger, og veldig kalde grader på toppen der. Men sommerdekkene mine klarte det også, dem. :)

 Hjemme hadde mamma stilt opp med blomster og mat i kjøleskapet. :) Snille, snille mor. :) Tusen takk. 

Første turen gikk opp Stendafjellet. Men mens jeg stod på toppen og peste som gal så jeg at solen fremdeles var oppe, så hvis jeg kjappet meg kunne jeg kanskje rekke solnedgangen fra Fanafjellet. Så det gjorde meg. Kom meg ned til bilen så fort jeg kunne, og satte snuten mot Fanafjellet. Jeg tror jeg aldri har gått så raskt opp det fjellet før, men belønningen på toppen var upåklagelig! :)

En liten tur ut på Espeland hører også til favoritturene mine. Deilig å sitte i trappen nedenfor badehuset og se på solen som legger seg i sjøen. :)

I dag er det søndag, og jeg kjenner at jeg ikke har lyst til noe som helst. Det har gått noen uker siden jeg dro fra camp, og det har skjedd ting som jeg ikke har så lyst til å skrive om her. Det har ført til utrolig mye tenking, utrolig lite soving, utrolig mange tårer, og nå føler jeg meg utslitt. Det betyr vel også at det er på tide å ta tak og komme seg litt ovenpå igjen.Ut og gå selv om det regner, kose seg på kveldene med stearinlys og te, produksjonen av julekortene burde vel strengt tatt vært i gang lenge allerede.

Torsdag ble Hildekusina førti år. 28 hadde vært mer riktig, tror jeg. Av meg fikk hun.... ingenting. Jeg får legge hodet i bløt og se om jeg kommer på noe. Hva gir man til 28 år gamle 40 - åringer?
Magnhild hadde bursdag på fredag. Da fikk jeg spørsmål om jeg ville være med ut og spise, og så luffe videre på pub etterpå. YAY, tenkte jeg, og ble med. Veldig god mat, veldig god vin, og veldig hyggelig selskap. Men partyhumøret mitt er da ytterst ustabilt for tiden, for da Magnhild og jeg pratet litt om alt som har skjedd spratt tårene frem igjen hos meg. Det er visst bare tiden som hjelper for slikt. Bra jeg ikke var der for å sjekke opp karer, ingenting er vel så sjarmerende som en jente som sitter i kroken og hulker litt.

Jeg har funnet ut at disse kulene er veldig meg... Så disse ønsker jeg meg... *host* *hinthint*.. ;)

 Man skal prøve å få i seg et lass med grønnsaker, og hva er vel bedre da enn thaisuppe man aldri har laget før? Litt overkokt blomkål og brokkoli, litt svidd løk, og creme freche som ble tilsatt for tidlig slik at suppen skilte seg ga likevel et nydelig resultat. Det smakte goooodt. 

Planen i dag er å rydde soverom og spisestue. Jeg prøvde meg på soverommet i går, men det endte med at jeg rygget ut igjen og la meg på sofaen i stedet. Det fungerte kjempefint, men alt rotet er der jo fremdeles, så jeg får prøve å rygge inn i dag, kanskje det går bedre da. Belønning får bli tur i skogen. :)

For tiden jobber jeg 60%. Må si jeg setter pris på at det tilrettelegges slik at det skal bli til det beste for meg. Og selvsagt er det kos å finne slike rosa lapper på pulten sin når man er tilbake. :) Og så må jeg si at å si GOOOOD HHEEEEEELG når jeg går på torsdagen er helt nyyyydelig. :)

sad...

Ernæringstime...

Vi storkoser oss i ernæringstimen.... Bøllefrøene på bakerste rad. Gud betre, for noen fniseunger!!!

Søvn, eller ikke søvn... Det er visst spørsmålet.

Etter dagens utfordringer skulle man tro søvnen ville tvinge seg på, men etter halvannen sovetablett er øynene fremdeles åpne og pc'en igjen påslått. 

Det man har drevet med i dag var den vanlige starten på uken: tur i skogen. Jeg skulle IKKE gå rolig tur, og prøvde å få i gang tømmerstokkbeina mine med en gang. Det er vondt når de egentlig ikke vil. Jeg tror beina har egen hjerne og egen vilje, for de vil i hvert fall ikke det samme som jeg vil, men jeg fikk da litt fart på dem etterhvert, og vi kom inn til brukbar tid synes jeg. 

Jeg trodde jeg hadde vært kjempesmart som hadde tatt med meg skift til gymsalen slik at jeg fikk spist mellommål og skiftet til spinningen med en gang. Det endte med en time som føltes som en evighet, bein som stivnet fullstendig til igjen, og mye apatisk stirring ut i luften. Jeg kunne jo beveget meg, men for å være ærlig så var jeg litt sliten. Sjakktrekk å pushe seg en hel time før man skal ha spinning intervall!

I spinning intervall - timene skal man liksom pushe seg så hardt at man umulig kunne ha gitt mer når timen er over. Jeg pushet og pushet, men beina var stive, og ikke før i aller siste draget så jeg 90%'en på pulsklokken. Det føltes som om jeg aldri i livet skulle noensinne få inn nok oksygen i lungene igjen, og jeg hadde mest lyst til å kaste opp. Vedder på at jeg var et sjarmerende syn der jeg hang over styret og jeg faktisk kjente at det rant ut av munnen på meg. Det var vel på det tidspunktet jeg fant det best å hente seg litt inn igjen og late som om man var et noenlunde normalt og oppegående vesen. Etter at den nesten bevisstløse tilstanden gikk over hørte jeg at samtlige andre i salen hev like mye etter pusten som meg, og så minst like lite normale ut, så da var det greit likevel. Jeg tror ikke de gadd å tenke så mye over hvordan jeg tok meg ut. Jeg håper i hvert fall ikke det. Denne torturen, for det er jo det det er; mennesketortur, skal liksom booste kondisen min pittelitt for hver gang jeg gjør det. YAY! Det er liksom noe med tanken på at dette må gjøres om og om igjen jeg ikke finner veldig trøstende. 

Etter å ha tvunget i meg nesten to skiver til lunsj (noen er litt matlei for tiden...) skulle vi hatt teoritime i motivasjon og mestring, men vi gamle traverne har jo alle vært gjennom akkurat samme teoritime før, og følte vel mest for å gi blanke i hele timen, så det gjorde vi. Å senke kroppen ned i varmebassenget var ... nydelig! Der lå vi og vadet til dansedamen beordret oss over til den grunne delen av bassenget. Alle de gamle folka som litt småforvirret plasket rundt i dette varme vannet skulle trene. Jeg tror de ga all innsats der de skulle ha armene den ene vei, og den andre vei, og småjogge i vannet, men det som tok kaken var da hun dansedama på land stappet en av disse flytende lange isopor (eller hva de nå er laget av) pølsetingene mellom beina i en bue, og det pekte oppover både foran og bak. Det så ikke bra ut. Deretter skulle jo alle de gamle gjøre det samme. Så der plasket de rundt på pølsetingene sine mellom beina. Believe me, det var urkomisk! 

Vi måtte jo teste sklien. Jeg ser jo at gutta får mye høyere fart enn meg. Det liker jeg ikke. De med høyest fart hopper inn i sklien, så jeg fant ut jeg skulle prøve det, selv om jeg egentlig ikke turde. Etter to sånn delvis vellykkede forsøk prøvde jeg igjen, og sørget for å få slengt bakhodet hardt ned i skliekanten. Snadder! Det ble ikke så veldig mange flere sklieturer på meg, jeg dreit godt i hva tiden min ble. (Jada, mams, det går bra!)

Fra svømmehall bar det til zumbatime. Vi var hele tre oppmøtte denne gangen. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan de andre kan se helt upåvirket ut mens svetter siler hos meg. Hvordan er det mulig? Pulsen kom kjapt opp i over 80%, så jeg føler jo at jeg fikk trent her også. Ifølge min nye pulsklokke har jeg forbrent over 2000 kalorier i dag. Jeg kan ikke helt tro at det er sant. Min gamle pulsklokke viste alltid mye lavere tall. Jeg liker den nye klokken best! ;) Den gamle er nå på utlån til en som ikke har brukt pulsklokke før, og som ble skikkelig gira på spinning intervall da hun kunne følge med på pulsen. Tror ikke det tar så himla lang tid før hun har sin egen. :)

Middagen i dag var nøttebiff. Det resulterte i at vi rømte leiren og fant mat andre steder. Nøttebiff er nesten uspiselig. Hvem fant på det? Vi slenger en haug nøtter sammen og kaller det biff... mmmm..  det metter nok en sulten middagsmage. Det gjør ikke det, vettu!

Planen er at jeg skal bli flinkere til å lese bøker igjen, så disse bøkene ligger på nattbordet. Der ligger de godt, gitt. Den øverste har jeg lest halvannen side i mens jeg har vært på moen. Jeg lånte den for et halvt år siden og har til nå kommet til side 79. :s Skjerpings! Bok nr to "How to be a woman" har jeg fått i gave av B nå i forrige uke, den skal være VELDIG bra og har blitt anbefalt på det sterkeste, så nå har jeg nesten mest lyst til å begynne på den, men jeg vet jo at bare jeg kommer inn i boken av Jo Nesbø så blir jeg jo oppslukt i den, slik jeg har blitt av alle de andre bøkene jeg har lest av ham. Spanande! 

Prøve å sove igjen, kanskje? Skal visst trene i morgen også har jeg hørt... 

Life goes on...

Dette går vel inn i historien som en tung og trist uke. Mellom slagene med å informere folk om den tragiske bortgangen, samle folk til minnestund, samle inn til blomst, bestille blomst, skrive tale og faktisk også dra i begravelsen skulle det trenes og herjes denne uken også. 

Begravelsen var tung og trist, men fin og verdig. Da bestevennen hans gikk opp for å si noen ord rant det over for meg, og tårene rant i strie strømmer. Jeg måtte jobbe hardt for å samle meg og klare å gjennomføre min egen tale. Jeg ville så gjerne få frem så mange av hans positive sider som mulig, og noen av alle de mange utrolig gode minnene. 

Det er noe med å se en familie i sorg og kisten med din beste kamerat bli senket. Jeg knakk helt sammen og hulket og hulket. Forferdelig trist. Jeg kan ikke tro at jeg aldri skal få se ham igjen. 

Tilbake på Moen var jeg totalt utslitt. Det har vært en tung uke!

Livet må likevel gå videre.

 En dag, jeg husker ikke hvilken, dagene går litt i ett nå, var vi på Kuben. Noen spurte om vi ville vinne en Samsung - telefon, så da gjorde jeg det. ;) Vi var tre som prøvde, og jeg var tilfeldigvis den heldige vinneren. Siden jeg allerede har to telefoner trengte jeg forsåvidt ikke en tredje, så jeg ga den til Anniken som gikk rundt med sin steinalderreservetelefon siden iPhonen hennes hadde takket for seg. Hun er nå den heldige eier av en Samsung Galaxy Y. Gøy å vinne, og gøy å gjøre andre glad. Det er jo en opptur i all nedturen. 

Mandag hadde jeg heldigvis en dinnerdate i Oslo sammen med gamle kolleger. :) De er ikke så innmari gamle, egentlig. Mas og fjas var godt akkurat nå, og i tillegg en bursdagsgave i samme slengen. Fuglehus med to fugler som funker som nøkkelringer og fløyter. Hvilken fantastisk gave... morsom, da.. Lills, den sniken hadde tenkt at kanskje Stian og jeg skulle flytte sammen, så kunne vi ha hver vår husnøkkel i fuglehuset. Og om vi skulle komme litt bort fra hverandre var det bare å bruke fløyten, så ville vi finne hverandre igjen. Hehe. 

Når jeg er trist og lei gjør jeg kanskje litt vel spontane ting. Som å trøsteshoppe. Det kan føles fint og flott der og da, men... kontoen synes av en eller annen grunn ikke at det er så fint og flott. Nå har jeg rooooooosa pc. Den er kjempefin, og fungerer. Jeg får til og med lukke og åpne den uten at det knirker og enda en bit faller av. Plutselig har man ny pulsklokke også, fordi den hadde så mange fine finesser som man definitivt trenger når man trener.... gps og sånt. Det MÅ man jo ha. Bare så synd den ikke fungerer som den skal, så da må jeg gjøre noe lurt. Lars mente han kunne fikse den lett. Snøft. Akkurat som om jeg ikke klarer å fikse det selv. Nå har jeg riktignok prøvd, så det mest irriterende er vel at han har rett. 

Jeg har visst plutselig også kjøpt en tur for to til Tyrkia i oktober. 1000 kr pr person, så det var jo ikke så ille, dessuten var jo sydentur på høsten inne i planen, så jeg føler ikke egentlig at det inngår i trøsteshoppingen.... men jeg gleder meg, da. Når Stian sover i solen skal jeg skrive noe lurt med sunblock i pannen på ham... kanskje.. :p

På Moen er det myyyyye artig å finne på på kveldstid. Sette opp dominobrikker for så å rive dem ned er jo ikke meningsløst i det hele tatt, eller? Noen liker å spille sjakk. Jeg inngår definitivt IKKE i "noen". Noen liker å sitte og se på at klærne går rundt og rundt i vaskemaskinen. Jeg er ikke i den "noen" heller. Noen liker å snøre sammen hettene på folk, eller dra ut lissene fra skoene til folk.  Jeg inngår DEFINITIVT i "noen". 

Nå har jeg vært gjennom blå løype også. Det er den lengste løypen. Den var hvit før. Hvorfor forvirre folk og male den blå? Det er jo litt kult at noen (tipper barnehagen i nærheten) har hengt opp "high five - lapper" på noen av trærne. Det er jo litt oppmuntrende, da. 

Før minnestunden på onsdag traff jeg B i byen. Vi spiste pizza og dessert. Noe sier meg at sjokoladekake ikke stod på planen, men siden jeg ikke spiste hele pizzaen min så sier vi at det inngikk i kaloriinntaket for dagen. Det gjelder forresten de to glassene med rødvin litt senere også. Jeg for min del mener at alt som inntas på dager med minnestunder for bestekamerater ikke teller!!!

Lørdag fant det syke hodet mitt på at jeg skulle opp på Kongens utsikt. Kanskje det var det faktum at jeg våknet klokken fire om natten og egentlig ikke sov noe særlig etter det som gjorde at hjernen var så sinnsykt i et vakuum at jeg frivillig atter en gang la ut på turen opp til Kongens. Jeg slo bestetiden min fra sist, så jeg er KJEMPEFORNØYD!!!! Første bildet sier vel litt om at man faktisk er sliten på toppen, selv om jeg faktisk prøvde å være litt morsom og lage sinnatryne. Det funket dårlig når kameramannens "kamera" er treigt. Vet nå ikke hvem som er treig, jeg... :p  Utsikten var som vanlig upåklagelig, men vinden gjorde at jeg blåste langt i å spise bananen min, og heller ville komme meg inn mellom trærne igjen, og ned mot bilen. 

Søndagen har vært rolig. Prøvde å sove i natt igjen, men neiiiiii. Så da gikk jeg og badet klokken ti i dag. Tror jeg lå dønn i ro i varmebassenget i en time, før det var et kvarter i badstu, så tvinge i seg lunsj. Matlysten har forsvunnet. Jeg er så griselei maten her nå at jeg knapt får ned noe. Det er jo ikke helt bra. Uten mat orker man ikke trening. Dessuten blir man rar i hodet uten nok mat i kroppen, og der er jeg jo allerede rar nok. Ruslet en rolig tur før middag. Litt for å øve på å gå rolig, litt for å ta noen telefoner, og litt for å teste pulsklokken igjen. Bare to av syv tok telefonen, så nå kan folk bare holde snavla om at jeg er vanskelig å få tak i!!! ;)  Klarte å bruke en time og tyve minutter på seks kilometer, så jeg tror jeg kan kalle det å gå rolig. FLINK! :) 

Nå er det film og SØVN! :) Gleder meg! Ny uke i morgen, og flere harde timer. Gleder meg faktisk til det også. Bare to uker igjen nå, best å få mest mulig ut av dem. 

Hvil i fred.

 

Hvil i fred, kjære vennen min!

Alt for tidlig måtte du dra.

Takk for mange fantastiske år, takk for flere latterkick enn jeg kan telle,

takk for at du var den du var,

så snill, omsorgsfull, morsom, sta, kreativ,

unik, humørspreder av de sjeldne, og så mye, mye mer.

Alltid vil du være i hjertet mitt,

og alltid vil jeg savne deg.

Alltid vil jeg føle meg beæret over å ha fått bli kjent med deg,

og utrolig heldig som fikk ha deg i livet mitt.

Jeg bærer deg med meg.

Jeg er så utrolig glad i deg!

Hvil i fred!