Lørdag var det tapasgilde hos meg. Gikk meget bra, og jeg er meget fornøyd. :)
Gikk på trening på søndag, og da jeg var ferdig med å helt sikkert slå halve spinningsalen i svime med praktisk talt å svette hvitløk vandret jeg fornøyd tilbake til garderobeskapet mitt bare for å omtrent bli slått i bakken da jeg åpnet døren. HVITLØK. Hjelpes!
I dag har jeg bare fyrt på med mer hvitløk og restetapas med jobbvenninner. :) Vet å svimeslå mine medmennesker. :) Tapas og hvitløk lenge leve!

Februar er en fabelaktig måned. Man betaler regninger til man kjenner magen slå hjul, været er kaldt og ustabilt, det er mørkt og man begynner egentlig å bli ganske lei av det, og hudfargen har gått fra lysehvit til lyseblå. Februar er for min del årets absolutte nullpunkt. Det fine her er at det nå bare kan gå oppover. :)

Jeg begynte med fin iver på julekortene en gang i oktober. I januar kalte jeg dem for nyttårskort. Nå er jeg litt usikker på hva jeg skal kalle dem. Nå er det vel bare kort. Lurer på når de blir ferdige. Kanskje det er dette årets julekort jeg egentlig holder på med. Energipiffen har gått litt ut av meg, og det er ikke så mye som blir gjort i en håndvending lenger. Ukene suser forbi uten å ta hensyn til at jeg ikke henger med i svingene. Det passer jo egentlig utmerket, for da er det snart mars, og vi går mot vår.

Siden jeg skrev her sist har jeg nå snart fullført to runder med treningsprogrammet RYP. 3 ganger i uken pumper jeg jern til jeg ser mannen med ljåen i kvitauget, tar situps med vekter jeg ikke trodde skulle være mulig før i gamledager, og er like svett og lite sjarmerende som tidligere på trening. Inne i "manneavdelingen" føler jeg meg alltid like lur, siden det nesten ikke er et annet kvinnelig legeme å finne der, ergo er det NESTEN ingen andre som har så små vekter som meg. Jeg må ærlig innrømme at jeg storkoser meg når det er et og annet pinglete mannevesen som tar mindre enn meg. Da klarer jeg liksom litt ekstra også, selv om jeg føler armene skal falle av. På tredemøllen har jeg nesen begynt å savne mr "pesepese". Han er en fyr som løper og løper, og løper, og løper, og løper. Jeg fatter og begriper ikke at det er mulig. Tenk på de stakkars hofteleddene. Han har en tendens til å pese og puste så ekstremt høyt at jeg har store problemer med å ikke sprutle når jeg "jogger" ved siden av ham. I hans verden er det sikkert ikke jogging jeg driver med, det er vel mer en søndagstur jeg er ute og tusler. Han har nå begynt å trene litt senere, så da får jeg ta søndagsturen min i fred.

Inne i manneavdelingen har vi han usynlige, som Randi (min treningsmakker) fremdeles ikke aner hvem er. Stakkars mannen gjør så lite ut av seg at hun ikke vet at han eksisterer engang. Han går med svart bukse, og svart topp med rød stripe på.. hver gang. Det ser mer ut som om han gjemmer seg bak vektene enn at han prøver å løfte dem. Vi har også Helan og Halvdan. Han ene er en supersprek muskelbunt og han andre ser ut som om han har blitt tvunget til å være med. Jeg tenker det er litt slik Randi og jeg ser ut også, bortsett fra at vi stort sett står og tørker tårer etter diverse latterkuler.

Vi har også "grønnegenseren". Han varmer opp når vi skal gå. Han er fin. :) Ingen flere kommentarer nødvendig.

Denne uken har jeg blitt forlatt i all min ensomhet på treningen, fordi Randi er med på "hellweek" (det heter det) på Barrys bootcamp. Det er syke greier, og jeg er sikker på at jeg aldri hadde overlevd, så jeg holder meg til programmet mitt. Sjelden har jeg følt meg så ensom, som når jeg gikk rundt på senteret og løftet litt her, og løftet litt der, uten at noen stod og lo med meg, eller pushet meg videre. Nå må jeg jo sitte og fnise alene. Av og til tar man jo så hardt i at det sniker seg ut en aldri så liten ukontrollert kjempepromp, og da må jeg jo få latterkick alene, da. Nå kan jeg i hvert fall ha på treningsmusikken på full guffe og bare stenge ute alle de andre rare menneskene. :)

Driver og skriver handleliste til lørdagens matorgie. Da kommer to fetterdøtre, to kusiner og et stk storebror på tapas. Jeg forstår ikke hvordan jeg klarte å få ordene "ja, men jeg kan lage tapas" i min munn, men nå er det nå en gang slik, og på lørdag kommer jeg til å stå på kjøkkenet hele, hele dagen. Nå MÅ jeg lære meg at når jeg sier "nå er det lenge til neste gang jeg skal ha folk" så kan det faktisk stemme. Antakelig så liker jeg å ha gjester. Eller så er det bare det at jeg liker å ha folk å snakke til. Etter å ha fyrt av to stk. herrenes taler på to måneder kan det jo tyde på at jeg liker å stå i spotlighten. Jeg får klinke til med en velkommen til bords - tale.

Utsikten fra jobbvinduet om morgenen er i grunnen ikke så aller verst... godt man kan snu ryggen til pc'en og alle mailene av og til.

I dag var det så fantastisk fint vær, at det var rett og slett ikke fristende i det hele tatt å sitte på jobb et sekund etter klokken tre. Jeg slo rett og slett av lampen min i et brått innfall jeg fikk, reiste meg resolutt opp og tok på meg jakken. Stakkars Elise ble helt paff. "Skal du gå nå?" "Ja!", sa jeg med verdens største glis. "Ja, da gjør jeg det også. Jeg turde ikke gå først." Hehe. Ut i solen! Jeg verket etter å komme meg opp Stendafjellet. Plutselig heiv Laila seg med også. Vi pustet og peste oss opp, og det var absolutt verdt det, for det var en nyyyyydelig solnedgang som møtte oss. :)

Hvilken dag er det i dag? Tirsdag? Det må være mandag, for jeg har ikke jobbet noen andre dager denne uken… tror jeg. I går var jeg hos fettersdatter Mariann og stappet godsak på godsak inn i gapet, med en kjeftende pekefinger i bakhodet som forlanget at jeg måtte slutte fråtsingen. Så jeg sluttet. Jeg har vært så fantastisk eksemplarisk resten av uken; drukket liter på liter med vann, spist akkurat det jeg skulle, takket nei til godis, trent som gal klokken SEKS – S E K S - om morgenene, og vært mye sosial på kveldene. Jeg tenkte at dette ville virkelig vises på vekten. Tamititam!!!! Jeg glemte å veie meg. Jeg klarte å karre kroppen av gårde på jobb i dagmorges UTEN å gå på trening, for hallo? Det er for brutalt å gå på trening klokken seks når man ikke sovner før over klokken to på natten. Så det jeg tenkte i stedet var at jeg fikk bare veie meg i ettermiddag i stedet. TAMTITAM… opp et kg. Takk skal du ha. Når jeg tenker meg om er det i grunnen ikke rart. Jeg veide meg med klær på, og som jeg fortale litt lenger her oppe så drikker jeg sykt mye vann for tiden, så jeg skyder på det. Jeg må veie meg pre vann.

Vi har startet en vanndrikkekonkurranse på jobb. Den som drikker flest antall flasker vann i løpet av en uke… vinner. J Vi drikker vann i tide og utide. Pr flaske vann må man gå ca. to ganger på do. Hvis man da drikker tre flasker vann i løpet av dagen, pluss gjerne en flaske vann på trening før jobb, og litt i lunsjen, så blir det … enda mer vann… og man må sinnsykt mange ganger på do i løpet av dagen. Helst i løpet av noen møter med sjefen eller akkurat når telefonen ringer. Jeg tror man blir litt tøysete av alt vannet, for nå har jeg begynt å snuble i teppet på jobben, eller på bar mark, som min søster kaller det. Min søster, ja.. vi gikk tur på lørdag. Man kan jo bli mentalt forstyrret av mindre. Hun er pittelittegranne mørkeredd. Da er det et sjakktrekk å gå på tur etter at mørket har begynt å falle på. I hvert fall inne i skogen. Vi gikk opp det berømte Stendafjellet igjen, og på vei ned igjen begynner hun plutselig å bli lettere ”hysterisk” og tar meg i armen, og sier med sin lettere hysteriske stemme at ”DET ER NOEN DER!!! DET KOMMER NOEN!”. Jeg tenker som så at det er jo for så vidt en turvei, så det er jo ikke umulig at det er andre ute og går. Etter at vi fikk konstantert at det var et par trær hun var redd for virker det ikke som om hun har spesielt store planer om å slippe taket i armen min, selv om vi fortsetter på vår fantastiske samtale som gikk mest ut på å si ”Thaithaithaithaithai!”. Ikke en veldig intelligent samtale. Men artig var det. Jeg tror vi skremte bort samtlige skumle mennesker med høye latterbrøl.

Nina og jeg tok oss en tur til Voss, vi. Min gode venninde, Birgit, skulle synge med koret sitt; Oslo kammerkor, så da ville vi høre på. Som vanlig hadde vi fryktelig god tid. Igjen er det noe galt med min tidsregning. Når man drar hjemmefra senere enn planlagt burde det være ganske opplagt at man også kommer frem senere enn planlagt. Det er akkurat som om det der ikke går helt inn i hodet mitt. Vi skravlet i vei, og måtte ta en nødstopp på Camillas kro (?) da undertegnende måtte noe fryktelig på do. Kanskje fordi jeg på død og liv skulle ha med meg te i bilen. Det er lurt når man skal kjøre et stykke. Jeg fikk låne søsters kamera, da mitt har valgt å være fullstendig sløkket og ikke lese minnekortet, slik at vi kunne ta noen fabelaktige bilder underveis. Det viste seg at vi ikke hadde tid til det, men når vi kom til dette vannet, så måtte vi jo bare ta oss tid til det. Vi hadde tretten minutter på oss til konserten skulle begynne, og vi hadde ikke kommet frem til Voss, og det bedehuset vi ikke visste helt sikkert hvor var. Dette kaller vi god margin. *Host*. Vi reiv av oss beltene, og tok (meget forsiktig) frem kameranene, og knipset i vei, både høyt og lavt. Vi klarte til og med å ta bilde av oss selv, og da vi snudde oss så vi jo noen fine motiv på andre siden av veien også, så da var det jo bare å fortsette knipsingen.

Vel fremme i Voss var det bare å prøve å finne bedehuset ut i fra kartet som nå befant seg inni hodet mitt. Jeg må si jeg var vedig fornøyd da vi kjørte rett til bedehuset, og tok den siste parkeringsplassen, ruslet inn og ga fra meg billetten min. Nina hadde ikke billett. Vi hadde misforstått hverandre... Men Nina, den luringen, hadde kontanter, så det ble konsert likevel. Vi gikk opp den særdeles knirkete trappen, satte oss på de siste ledige plassene, og da begynte konserten. :) Det blir jo ikke stort bedre enn det. Iskald beregning!

Birgit sang, ja, det gjorde jo resten av koret også, og det var nydelig. :) De er flinke. Jeg klarte å henge meg opp i at det gikk en stige fra balkongen og opp over forsamlingen under, og opp på et loft. Det så for meg ikke veldig trygt ut å drive å gå i den stigen. Jeg lurte på om Nina ville prøve.

Som vanlig er det alltid noen som bare MÅ hoste. Og som bare MÅ rasle med alt av papir og knitrende greier akkurat når det er på det stilleste. Jeg håpet at det ikke skulle være meg, så jeg stappet pastiller i kjeften konstant, slik at hostingen aldri skulle komme på å begynne. :) Det gikk bra.


Etter en bra konsert ble det bra middag med sangerinnen vår, før vi fikk lempet henne av på togstasjonen. Det var fryktelig hyggelig å se henne igjen, det er jo så lenge siden sist. Prat og fjas, og god middag i godt selskap er aldri feil. :)

29. oktober kom litt brått på, synes jeg. Hvis det føltes slik for meg så skjønner jeg ikke hvordan brudeparet hadde det. De må jo ha vært nær ved å stryke med. Jeg hadde i hvert fall hanket inn Edith som min gode hjelper til muffinslagingen. Vi handlet, og så plutselig hvor enormt syke mengder med smør og melis disse muffinsene består av. Dette er vel ikke direkte helsekost. Edith og jeg ble enige om at hun skulle sitte i stuen og se på tv, og så skulle jeg rope hvis jeg trengte hjelp. En veldig grei ordning for begge. Hun hadde for øvrig meldt seg frivillig som muffinstester også. Også det en veldig grei ordning.




Her kommer Ediths jobb inn i bildet. Det er hun som har lagt de små, hvite perlene på plass. :) Faktisk en helt nødvendig jobb som måtte gjøres rett etter at jeg hadde hatt på toppingen, slik at den ikke ble så hard at perlene ikke ville feste seg. Hva skulle jeg gjort uten henne?Jeg ble ganske fornøyd med muffinsene, og ganske kvalm av alt for mye topping, og smaksprøver opp og ned i mente. Må ha det, bare må ha det. Jeg tror vi kan si at det er veldig, veldig bra at det ikke bakes bryllupsmuffins hver helg!!

Edith og jeg hadde veldig lyst til å se Hanne og hennes Pål i kirken når de skulle gi hverandre sitt ja. Vi dro i vei, ca. alt for sent, og kom frem ca. alt for sent... selvsagt... det er ikke et veldig vanskelig regnestykke. Vi fikk se Hanne gå opp kirkegulvet... bakfra. Da hun var kommet frem til alteret listet vi oss inn i kirken. Vi ville liksom ikke komme diltende rett bak henne som noen lure linselus. Det kunne jo i grunnen vært litt artig om vi tok noen spretthopp rett bak henne, eller noe. Spretthopp.. haha.. som om vi var i stand til det, så kvalme som vi var.


Det ble rørende. Må innrømme at jeg måtte tørke en tåre eller to. Både bruden og brudgommen så veldig, veldig lykkelige ut, og de var bare rett og slett nydelige. :)










Litt linselus er det vel lov til å være?

Søte, søte Hanne. :) Hun er bare god!

Nå har jeg blitt bryllupsmuffinslager, og når man er bryllupsmuffinslager så må man jo pynte bryllupsmuffinsformene slik at de forhåpentligvis blir litt pene. Det viktigste er kanskje innholdet i bryllupsmuffinsformene, men så langt har vi ikke kommet enda. Merkelig nok er det mange som har meldt seg frivillig som prøvesmakere. Helst på torsdag. Det spørs om ikke det blir litt småkjipt å servere flere dager gamle muffeluffer i bryllup, så jeg tror jeg tar meg av bakingen på lørdag i stedet.

Etter noen timer med masse lim på fingrene, mye frustrasjon over bånd som overhodet ikke vil ligge pent, muffinsformer som gir etter for presset og myyyye sniffing av smeltet lim ble jeg faktisk sånn noenlunde fornøyd med resultatet. Det skal sies at man blir utrolig irritert når man limer sine egne fingre sammen, eller limer pynt til fingrene i stedet for muffinsformene, eller limer pynten fast i bordet.
I to dager nå har det faktisk vært SOL i Bergen. I går hadde jeg store planer om å løpe ut fra jobb, gjerne skubbe unna folk som kom i veien, for å få mest mulig ut av solen. Det endte med overtid og en noe surmulende Anne som sikkert var alt annet enn hyggelig. Jeg er sikkert veldig sjarmerende når jeg sitter og freser bak pc - skjermene med en kopp te for å trøste meg selv, og litt knekkebrød i munnviken som middagssubstitutt. Broremann ville skifte dekkene mine, da, det var jo veldig hyggelig. Sent i kveldstimene fikk jeg brukt Elixiakortet mitt for første gang. Jeg hadde time med personlig trener og var alt annet enn fra meg av begeistring. Etter to uker uten trening pga mine teite ledd har formen redusert seg til noe som ligner ikkeeksisterende, og man har atter en gang funnet ut at det er behagelig i sofaen. Nå ble sofaen revet fra meg igjen. Godt er det, for den er direkte farlig. Jeg fikk pratet om mine mål, tatt utfall og knebøy under nøye overvåkning og til slutt fikk jeg rodd meg i land. Intervallroing er nytt for meg. Sliten i seng, og gryyyytidlig opp igjen til spinning klokken 06:30. Det er rene galskapen. Hvem er det som med sin mentale helse i god behold faktisk står opp klokken 05:45 for å trene? Jeg må være på randen! Etter spinning var det å komme seg på jobb. Møte med leverandør som skulle presentere seg og sitt. Det var jo faktisk interessant også, men det betyr ikke at det er lett å holde seg våken. Det er så fantastisk når man kjenner at øynene ruller, og det er fysisk vondt å være våken, og samtidig sitter leverandørmannen og stirrer på deg. Han har jo helt sikkert fått med seg at jeg sitter og vugger fra side til side i et forsøk på å holde blodsirkulasjonen i gang, og har den verste sauestirren som har vært å oppdrive. Da var det bedre å komme seg fra jobb, ta på seg turtøy og finne Stendafjellet igjen etter noen ukers pause slik at ankelen skulle bli bra igjen. :) DEILIG med sol og flott natur.

Siden sist har jeg klart å utrette et par ting, i hvert fall. På hytten stod det et bord i småhytten i "gamledager". Papsen ville en gang kaste dette bordet, men jeg ville da heller ha det på mitt rom. I alle år har jeg tenkt at det bordet skulle pusses og males, men som med alt annet har det bare blitt stående. Når gjør man egentlig det man hadde tenkt man skulle gjøre? I september 2011, tydeligvis. Det var bare å brette opp ermene, og ta frem sandpapiret, og noen klær man bare rett og slett måtte innse at man ikke burde vise seg offentlig i. Det ble en meget støvete oppgave. Aldri har jeg blitt så grå i håret så fort, og følt meg så lekker. Men hva gjør man vel ikke for å få lekre møbler?

Min mor var sterkt imot at jeg skulle male disse møblene som jeg har arvet etter mormor. Selv kunne jeg ikke vente med å begynne når jeg først hadde hentet møblene fra gamlerommet mitt. Jeg VISSTE at jeg ville bli fornøyd med resultatet. Og det ble jeg. :) Etter mye pussing, som var det kjedeligste og det som tok lengst tid. Er du klar over hvor mange runde duppedingseknotter det er hele veien rundt disse dørene? En million!!! ... pluss/minus.

I Bergen er det visst høy luftfuktighet, er det noen som sier, så jeg ble anbefalt å male innendørs. Så da malte jeg innendørs. Det er gøy å ha stuen full av møbler som står i veien, og som stinker av oljemaling. MMMM. Lure meg malte møbler rett før jeg skulle få helgebesøk av tre venninner. Var nok deilig lukt for dem også, tenker jeg. Møblene stod for så vidt ikke midt i stuen da de var her.

Uten gardiner må lysene duge enn så lenge. Det ser noe harry ut her, men når det er mørkt er det faktisk ganske koselig. Møblene ble lyse og fine. Fornøyd! :) Mor sa: "Det ble faktisk fint!" Som om hun ikke hadde trodd det på forhånd, og det er greit, for det trodde hun jo ikke. :)