Siden sist har jeg klart å utrette et par ting, i hvert fall. På hytten stod det et bord i småhytten i "gamledager". Papsen ville en gang kaste dette bordet, men jeg ville da heller ha det på mitt rom. I alle år har jeg tenkt at det bordet skulle pusses og males, men som med alt annet har det bare blitt stående. Når gjør man egentlig det man hadde tenkt man skulle gjøre? I september 2011, tydeligvis. Det var bare å brette opp ermene, og ta frem sandpapiret, og noen klær man bare rett og slett måtte innse at man ikke burde vise seg offentlig i. Det ble en meget støvete oppgave. Aldri har jeg blitt så grå i håret så fort, og følt meg så lekker. Men hva gjør man vel ikke for å få lekre møbler?

Min mor var sterkt imot at jeg skulle male disse møblene som jeg har arvet etter mormor. Selv kunne jeg ikke vente med å begynne når jeg først hadde hentet møblene fra gamlerommet mitt. Jeg VISSTE at jeg ville bli fornøyd med resultatet. Og det ble jeg. :) Etter mye pussing, som var det kjedeligste og det som tok lengst tid. Er du klar over hvor mange runde duppedingseknotter det er hele veien rundt disse dørene? En million!!! ... pluss/minus.

I Bergen er det visst høy luftfuktighet, er det noen som sier, så jeg ble anbefalt å male innendørs. Så da malte jeg innendørs. Det er gøy å ha stuen full av møbler som står i veien, og som stinker av oljemaling. MMMM. Lure meg malte møbler rett før jeg skulle få helgebesøk av tre venninner. Var nok deilig lukt for dem også, tenker jeg. Møblene stod for så vidt ikke midt i stuen da de var her.

Uten gardiner må lysene duge enn så lenge. Det ser noe harry ut her, men når det er mørkt er det faktisk ganske koselig. Møblene ble lyse og fine. Fornøyd! :) Mor sa: "Det ble faktisk fint!" Som om hun ikke hadde trodd det på forhånd, og det er greit, for det trodde hun jo ikke. :)