Nå har jeg blitt bryllupsmuffinslager, og når man er bryllupsmuffinslager så må man jo pynte bryllupsmuffinsformene slik at de forhåpentligvis blir litt pene. Det viktigste er kanskje innholdet i bryllupsmuffinsformene, men så langt har vi ikke kommet enda. Merkelig nok er det mange som har meldt seg frivillig som prøvesmakere. Helst på torsdag. Det spørs om ikke det blir litt småkjipt å servere flere dager gamle muffeluffer i bryllup, så jeg tror jeg tar meg av bakingen på lørdag i stedet.

Etter noen timer med masse lim på fingrene, mye frustrasjon over bånd som overhodet ikke vil ligge pent, muffinsformer som gir etter for presset og myyyye sniffing av smeltet lim ble jeg faktisk sånn noenlunde fornøyd med resultatet. Det skal sies at man blir utrolig irritert når man limer sine egne fingre sammen, eller limer pynt til fingrene i stedet for muffinsformene, eller limer pynten fast i bordet.
I to dager nå har det faktisk vært SOL i Bergen. I går hadde jeg store planer om å løpe ut fra jobb, gjerne skubbe unna folk som kom i veien, for å få mest mulig ut av solen. Det endte med overtid og en noe surmulende Anne som sikkert var alt annet enn hyggelig. Jeg er sikkert veldig sjarmerende når jeg sitter og freser bak pc - skjermene med en kopp te for å trøste meg selv, og litt knekkebrød i munnviken som middagssubstitutt. Broremann ville skifte dekkene mine, da, det var jo veldig hyggelig. Sent i kveldstimene fikk jeg brukt Elixiakortet mitt for første gang. Jeg hadde time med personlig trener og var alt annet enn fra meg av begeistring. Etter to uker uten trening pga mine teite ledd har formen redusert seg til noe som ligner ikkeeksisterende, og man har atter en gang funnet ut at det er behagelig i sofaen. Nå ble sofaen revet fra meg igjen. Godt er det, for den er direkte farlig. Jeg fikk pratet om mine mål, tatt utfall og knebøy under nøye overvåkning og til slutt fikk jeg rodd meg i land. Intervallroing er nytt for meg. Sliten i seng, og gryyyytidlig opp igjen til spinning klokken 06:30. Det er rene galskapen. Hvem er det som med sin mentale helse i god behold faktisk står opp klokken 05:45 for å trene? Jeg må være på randen! Etter spinning var det å komme seg på jobb. Møte med leverandør som skulle presentere seg og sitt. Det var jo faktisk interessant også, men det betyr ikke at det er lett å holde seg våken. Det er så fantastisk når man kjenner at øynene ruller, og det er fysisk vondt å være våken, og samtidig sitter leverandørmannen og stirrer på deg. Han har jo helt sikkert fått med seg at jeg sitter og vugger fra side til side i et forsøk på å holde blodsirkulasjonen i gang, og har den verste sauestirren som har vært å oppdrive. Da var det bedre å komme seg fra jobb, ta på seg turtøy og finne Stendafjellet igjen etter noen ukers pause slik at ankelen skulle bli bra igjen. :) DEILIG med sol og flott natur.

Siden sist har jeg klart å utrette et par ting, i hvert fall. På hytten stod det et bord i småhytten i "gamledager". Papsen ville en gang kaste dette bordet, men jeg ville da heller ha det på mitt rom. I alle år har jeg tenkt at det bordet skulle pusses og males, men som med alt annet har det bare blitt stående. Når gjør man egentlig det man hadde tenkt man skulle gjøre? I september 2011, tydeligvis. Det var bare å brette opp ermene, og ta frem sandpapiret, og noen klær man bare rett og slett måtte innse at man ikke burde vise seg offentlig i. Det ble en meget støvete oppgave. Aldri har jeg blitt så grå i håret så fort, og følt meg så lekker. Men hva gjør man vel ikke for å få lekre møbler?

Min mor var sterkt imot at jeg skulle male disse møblene som jeg har arvet etter mormor. Selv kunne jeg ikke vente med å begynne når jeg først hadde hentet møblene fra gamlerommet mitt. Jeg VISSTE at jeg ville bli fornøyd med resultatet. Og det ble jeg. :) Etter mye pussing, som var det kjedeligste og det som tok lengst tid. Er du klar over hvor mange runde duppedingseknotter det er hele veien rundt disse dørene? En million!!! ... pluss/minus.

I Bergen er det visst høy luftfuktighet, er det noen som sier, så jeg ble anbefalt å male innendørs. Så da malte jeg innendørs. Det er gøy å ha stuen full av møbler som står i veien, og som stinker av oljemaling. MMMM. Lure meg malte møbler rett før jeg skulle få helgebesøk av tre venninner. Var nok deilig lukt for dem også, tenker jeg. Møblene stod for så vidt ikke midt i stuen da de var her.

Uten gardiner må lysene duge enn så lenge. Det ser noe harry ut her, men når det er mørkt er det faktisk ganske koselig. Møblene ble lyse og fine. Fornøyd! :) Mor sa: "Det ble faktisk fint!" Som om hun ikke hadde trodd det på forhånd, og det er greit, for det trodde hun jo ikke. :)

Kjære tante,

Unnskyld! Det er godt du følger med og minner meg på at jeg ikke har blogget siden 8. september. Jeg fortjener litt kjeft for den.

Jeg skal atter en gang prøve å skjerpe meg. Det er jo som med alt annet, om man bare gjør LITT hver dag så blir det ikke så mye å oppdatere hver gang, og da tar det ikke fullt så lang tid. ;)

 

En dag i august var tiden kommet for å dra til Nesbyen og hente bil. Etter å ha kjørt rundt i fars bil, som gjorde jobben utmerket, var man lysten på å få sin egen bil til gards. Hilde og jeg fikk storebror til å kjøre oss til toget, rigget oss til og håpet at de fire timene på toget skulle fly av gårde. Etter ti minutter stoppet toget. Inni tunnellen. Og alt lyset forsvant. Der ble vi stående i en time. Etter en stund fortalte stemmen på høyttaleren at de hadde problemer med en brems, og det måtte de få ordnet. Jeg stiller meg noe undrende til at de valgte å slå av lyset når de skulle fikse slikt. Jeg for min del ser bedre med litt lys på. Kanskje det var blinde bremsfiksere. Det fikk meg ikke til å føle meg kjempetrygg. De stakkars turistene som var ombord skjønte ikke et kvidder siden informasjonen bare kom på norsk. Ti poeng til NSB! Og ti poeng til de spreke fjellfolka som hadde hodelykter med seg. Sånne duppedingser er geniale. :) De fire timene til Nesbyen ble fem timer i stedet, og vi var griseleie da vi kom frem. På perrongen stod mor og far for å frakte oss videre. Det virker noe snodig å bli hentet av dem man vanligvis ser hjemme, men det var jo nesten litt søtt at de var så ivrige på å se den nye bilen.  

I Nesbyen ble det selvsagt tatt bilder i alle mulige retninger, hoppet både på og utenfor bildene, og en overhappy Bård fikk sin kosemoseoverdose. :) 

Når man er i Nesbyen er det ikke til å unngå å råne på "Stripa". I hvert fall ikke når man ha fått seg ny bil. Det skal sies at den nye bileieren var fullstendig blottet for rånelyst og kjørte knapt i fartsgrensen engang. Ved hver eneste start kom det noen host, og bilen var like død igjen. Jeg tror bilen var direkte dritskuffet over sin nye eier. Den har nå fått oppleve andre saker, og jeg tror ikke den er så skuffet lenger. Når man har ny bil har man veldig lyst til å kjøre. Hele tiden. Hmmm.. lurer på om jeg skulle ha kjøpt egg. Ja, jeg tror jeg må kjøpe egg. Wroooommmm...  Hmmm? Komme på besøk, sier du? Wrooooommmm... 
 

Bruravik - Brimnes, eller den andre veien, jeg husker aldri hva som er hvor. Det jeg husker, så vidt, er at det var kø. Det skal gå to ferger. Bare den ene gikk. Det ble en tre timer lang kø for vår del. Tre timer. Inne i en bil. *KLIKK* Stakkars, stakkars alle med barn. Jeg var på barnestadiet selv etter tre timer. Hilde puttet salat i nesen, og jeg sang sanger så høyt jeg kunne. Da vi kjørte inn på fergen var hodet mitt innstilt på å kjøre, ikke å stå i ro i et kvarter til, og det er vel det nærmeste jeg har kommet klikkepunktet på aldri så mange år. For par som er inne i en litt vanskelig periode vil jeg anbefale en fergekø for å finne ut om man virkelig vil være sammen, eller om det er på tide å gå hver sin vei. Det er HER man finner ut av det. Hilde og jeg er fremdeles kusiner. Sånt er det vanskelig å gjøre noe med, ikke at jeg hadde villet gjøre noe med det heller. Er så glad i deg, atte, kusinemor. :)

Hilde synger forresten så høyt hun kan også. :) Med øynene igjen. Mens hun kjører. Lurer på om jeg skal inndra kjørerettighetene hennes. Fra nå av kjører JEG!

Vi kom oss trygt til Bergen. Bilen har det bra, og utfører kjøretjenestene sine med glans. Den har nå fått navnet Teodor. :) Det har ikke vært noen dåp enda... hmm.. det var jo en tanke...

 Tacokveld med jobbfolket har kommet og gått. I min spisestue er det ikke akkurat kommet opp gardiner og malerier, så da har jeg bare slått til og lagt lysslyngene mine utover. Synes nesten det ble riktig så trivelig, jeg. Gardiner er oppskrytt! Hva med en kuleslynge i stedet? Det funker som midlertidig løsning. En vakker dag er planen å få opp noen smashing gardiner, problemet er bare at når man står inne på Princess, eller Kid eller... der de selger gardiner... så henger det så mange der at det ser helt dumt ut. Jeg har ikke lyst til at det skal se dumt ut, så jeg kjøper ikke noe. Derfor har jeg ikke gardiner. Det er egentlig litt dumt.

 Rett - fra - jobb - jentene, eller tacotøsene som de ble kalt for anledningen, var klare for fløyter og taco, skåling i pepsi max (vin for to av oss) og sist, men ikke minst; taco. :)

Vin i glasset er velstand. Høy kosefaktor! Glorete lys, og ekstremvolum på de fløytene. Og selvsagt en photosession eller sytten. :)

Det viser seg at såpebobler og crocket er topp underholdning for kvinner i tyve - og tredveårene. Man trenger ikke være 10 år for å løpe rundt som tullinger og hoie, og skråle. :) Såpebobler er magisk!

Tirsdag er helt klart blitt den nye mandag. Definitivt. Jeg bare sier det.

Du vet at når du ikke får sove hjelper det sjelden å se på klokken. Men jeg må se på klokken. Okei, så er det tre timer til jeg skal opp, oki.. fremdeles mulig å sove noen timer altså. To og en halv time... to... osv... Lurt. Man bare vet at når man ikke får sove i det hele tatt så blir dagen fabelaktig. Ikke at humøret automatisk blir dårlig, men den overtrøtte humoren gjør seg gjeldene i dominerende grad. I dag tok det litt lengre tid enn vanlig før den dominerende, overtrøtte humoren klarte å bryte gjennom det forsurede, grinete ytre. Alt gikk galt. Linsene ville ikke feste seg, men det er for så vidt ikke noe nytt, og utrolig lite interessant, egentlig. Smykket jeg skulle ha på meg hang seg fast på finurlig vis i romskilleren i smykkesrinet slik at jeg stod med smykket, pluss hele romskilleren i hånden, og ned fra den hang sånn ca. alle andre smykker i en stor bunt. Det rare er at jeg faktisk tok meg tid til å rydde opp i det. Slikt gjør man jo ikke kl seks om morgenen, så allerede her ser man symptomer på en forstyrret mentalitet.

Etter å ha fått ordnet opp i smykkesammensuriet (heldigvis.. hvordan skulle det ellers gått?? Hadde jeg overlevd dagen uten?) var det sminking next. Klædde, klædde, og mascara utover halve ansiktet. Hvordan er det mulig å bomme noe så grasalt? Jeg har sminket meg siden jeg var seksten. Ja, jeg begynte sent, men det er likevel noen år med sminking, så man skulle tro at dette skulle gå som smurt. Det gjorde det tydeligvis ikke gitt. Mascaraen la seg i feite klumper ytterst på vippene. Det sier seg jo selv at tyngdekraften MÅ tre i verk og vippene dundret ned mot kinnene og la igjen svarte flekker og klumper overalt, for så å fyke opp til overetasjen bare for å gjøre samme hærverk der. Tagging! Jeg ble sur. Jeg ble dritsur. Jeg tror ikke jeg pleier å furte så mye som dette, så her er symptom nr to. Mascaraen var ny, og damen i tax free'en hadde LOVET at denne mascaraen skulle gi ekstra fylde og IKKE KLUMPE SEG YTTERST PÅ VIPPENE!!!! (Dette er ordrett gjengivelse!) Hun er tydeligvis en løgner. Vippene mine var mer pistrete enn hvordan de ser ut når man våkner dagen derpå og man glemmer at man har gammel mascara på og man klør og vrir av seg alt som heter mascara, vipper og annen sminke, og ser ut som en panda på speed etterpå. Humøret var ikke oppadstigende.

Etter å ha dysset ned det verste hysteriet og foretatt katastrofebehandling var det håret som skulle gjennom rettetangen, og av en eller annen merkelig grunn var det komplett umulig å rette ut bølgene. Vanligvis er jeg glad i krøller, men mine krøllbølger legger seg i snodige retnigner, og helst i 90 grader ut fra hodet, slik at man ser ut som en tv - antenne. Trolig på speed, den også.

Jeg kledde meg i noe jeg syntes så pent ut, og tenkte at kanskje ting kom til å ordne seg likevel. Jeg hadde jo klart å bruke over en time bare på badet (vanligvis går det ti minutter), så det måtte jo begynne å se presentabelt ut. Jeg vandret ut mot bilen, og kjente at humøret faktisk begynte å rikke på seg. Jeg satt meg inn i bilen, og der spjæret buksen. Fantastisk. Det er jo bare selve lykken. Jeg klarte faktisk ikke bli surere. Jeg bare reiste meg og gikk inn igjen for å bytte bukse. Det var jo selvsagt det som skulle skje i dag, så det var bare å innfinne seg med det. Jeg nekter å tro at jeg har lagt på meg så utrolig mye at buksen faktisk skulle revne, så jeg skylder på selve dagen. Det var dagen sin feil! Mongodag!

På jobb satt jeg i koma til klokken ble to, da var det bursdagskakefest for Nina i kantinen, og jeg fikk styrt litt med å ta frem kaker og diverse. Endelig en meningsfull oppgave. :p Veldig hyggelige mennesker på den der jobben. :) Herfra var det jo bare rene lykken resten av dagen. Fikk meg en time på sofaen før det ble spinning, som rett og slett var den beste spinnigtimen jeg har vært på i hele mitt liv. Den var så fantastisk gøy, og det selv om jeg fikk presset pulsen opp til det meste den har vært på. :) Nå er jeg faktisk fornøyd med dagen likevel. :) Mongodager kan visst bli bra dager likevel. :)

Det er sommer, det er sol og det er lørdag. Det er meldt knallvær. Det finnes ikke tendenser til blått på himmelen. Jeg fryser. Det er juli og jeg fryser. Frem med ull og tull. Neida. Men bag'en skal frem. Det skal pakkes og dras som om dette er den fineste sommerdagen som finnes. Skjønt med helg. Faktisk litt skjønt å våkne tidlig også, og nyte at man har lov til å sulle og roe ned i stedet for å dra på jobb. MÅTTE vaske håret med en gang. Frisøren jeg var hos i går har klippet det helt forferdelig. Det ser ikke ut. Jeg kommer ikke til å gå dit igjen. Jeg tenkte at når jeg kom dit kl 18 ville jeg ha god tid til å traske rundt på senteret etterpå og kjøpe ting jeg trenger. Det er ting jeg fremdeles trenger, for å si det slik, for jeg fikk i hvert fall ikke tid til å kjøpe det i går. Ble sittende i stolen i to timer. For litt klipp og farge. Hva gir du meg? For det første er det i utgangspunktet utrolig kjedelig å sitte hos frisøren og tvangslese Allers og Båtmagasinet, når man er tom for blader man aldri i verden hadde kommet til å kjøpe selv er det opp med mobilen og sjekke meldinger, mail og facebook, stirre i senk de som sitter og får vasket håret eller har en million foliebiter i håret. Mens jeg sitter og glor på folk går det opp for meg at samtlige av frisørene ser helt forferdelige ut på håret. Her begynner jeg å ane at det er sånn ca. slik jeg kommer til å se ut også. TATAAA! Rikitg. Det burde jo ringe en bjelle når hun som tar imot meg har mer slitt hår enn meg, og lange, illrosa negler, svart nettingtopp, og høyhælte, svarte sko av remmer, og er minst femti... Jeg håper hår vokser fort ut igjen!


Torsdag var jeg og luftet Nina. En skjønn, liten tur på Espeland er deilig. :) Det ble litt hopp og sprett, og så var jeg klar for fredagen... som også ble litt hoppete og sprellete på jobb. Jeg fikk blåst inn helgen men min lille fløyte, og var i grunnen strålende fornøyd. GOD HELG!! Nå stikker jeg på hytten.

Lillelørdag er her. Det blir ikke en tur på rutebilstasjonen for noen påmmfri i dag. Har vært på spinning og spunnet, så da kan man ikke ødelegge det supersunne. Tenkte jeg skulle ta det rolig på spinningen i dag, for jeg var sliiiiiten etter en laaang dag på jobb, men det er liksom ikke mulig når "POIIISONNN" og "Sandstorm" dundrer ut av høytalerne, og spinninginstruktøren ubønnhørlig brøler at "VI STÅÅR LITT TIL, HOLD UT!!!" Jeg vet jeg har skrevet lignenede mange ganger, men det er nå en gang slik det er. Det inspirerer meg til å fortsette, så kanskje det inspirerer deg også. På denne Sats'en har de skjønt litt mer av det med utsikt når man sykler. På Sats Manglerud kunne de som tøyde ut stirre rett inn på oss syklerne, mens her har de plassert vinduet slik at vi som sykler ser rett ut på gutta som trener vekter. :) Uff, så leit. Det funker veldig greit for min del.

Dagens første bilde kan virke litt selvdiggende. Grunnen for at jeg tok bildet var for å sende det til min søster og høre hva hun syntes om sveisen, og få svar på om man kunne vise seg slik utendørs. Til svar fikk jeg "prinsesse - Victoria - look - alike". Da måtte jeg jo ha det med her. Hvis jeg i et brøkdel av et sekund har lignet på prinsesse Victoria, så må jeg jo vise det til andre. :)
Ingen uke uten tur. Denne gangen var det Laila som var den heldige vinneren av Anne - vil - gå - tur - og - ta - en - million - bilder - i - samme - slengen. Skranevannet rundt er en fin, liten tur med godbit på godbit av nydelig utsikt. Skal vedde på at det blir diskutert mye krig og fred, og religion, og politikk, og sånt rund det vannet. Vi diskuterte rumpene på gutta som syklet forbi, baking, rosa sjokolade, og "Pheobe - løping", bl.a. Det kan virke som om det ikke er de dype og viktige tingene i livet, men jeg skal love deg at det er viktige ting likevel. Man kan ikke bare gå rundt og være så dyp hele tiden. Stor drukningsfare.


Vi kunne jo ikke bare la denne saken være i fred, da. Den stod jo der bare for å pirre oss. Den kunne like gjerne hatt et "kom - og - ta - på - meg - skilt". Vi måtte over, og under og hadde jeg fått plass hadde jeg sikkert prøvd å komme gjennom også.





Pheobe - jogging er den beste joggemåten som finnes. Den ser ikke heeeeelt klok ut, men hva gjør vel det? Når jeg jogger på vanlig, kjedelig måte tenker jeg at det ser kanskje ikke normalt ut, det heller, men de som møter meg kommer ikke til å huske meg etterpå, så det gjør ingenting. Når man driver med Pheobe - jogging ser man i hvert fall ikke normal ut, og jeg kan garantere at alle du møter på din vei kommer garantert til å huske deg etterpå, men det gjør heller ingenting for du forsvinner så sinnsykt fort ifra dem at du får ikke tid til å bli flau. Se gjerne på Lailas demonstrasjonsbilder under. :)
Fiiiiint i skogen. Fiiiiint å ta bilde av. Jeg måtte stoppe. Jeg MÅTTE ta bilde. Så klart.
Jeg liker ikke å zoome på kameraet. Jeg zoomer liksom veldig manuelt ved å strekke armene langt fremover, og av en eller annen merkelig grunn kommer denne snasne knekken i knærne automatisk også. Det ser veldig lekkert ut. Jeg tror denne stilen er helt nødvendig for kunne ta noe som ligner på bilder. Helt klart.




I anledning min linsekontroll i byen fant Hilde og jeg ut at det gikk da an å gjøre en kjedelig linsekontrolltime om til en artig tur til byen for svinse - og svanse - , bilde -, shoppe -, café -, og skravletur. Det kan anbefales.


Lille lungårdsvannet. :) Like kjærkomment for alle bergensere, tror jeg. Russen er jo veldig flink til å bruke dette stedet. En runde rundt.... naken... En jente som var på russebilen min var på vei rundt vannet i fint driv, naken, da politiet fant det for godt å stoppe henne, ta henne med i bilen, og kjøre henne bort til klærne hennes. Ikke flaut i det hele tatt. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var så tøff at jeg tok den runden uten klær. Hadde liksom ikke noe behov for det, jeg. Jeg klarte meg med å krype gjennom bil som stod på rødt lys, krype i overgangsfeltet, bjeffe i butikken, mange, mange runder i rundkjøringen, kysse en politimann, våken.. eh.. var det ett døgn? Var det bare ett døgn? Det virker veldig lite... , og mange andre ting min mor ikke trenger å vite om. ;)



Biblioteket i Bergen. Her har jeg vært mye. Veldig greit puggested. Og veldig greit sted å sitte om man bare trenger et sted å være mens man venter på noe. God atmosfære.
Hilde har lagt dette bildet av meg ut på Facebook og skrevet at jeg bare må ta bilde her, og her, og her bare MÅ jeg ta bilde osv.. hehe.., skjønner ikke hva hun mener..



















Bergen er en nydelig by! :) Selv med skarre R og rrrreegn. Og en million paraplyer.. som man gjerne må kjøpe når man er innom en butikk og det plutselig begynner å styrtregne utenfor. Ikke bare en byge, neida, det skal da vare noen uker når det først setter i gang. Du skal bare ikke tro at du skal komme deg tørrskodd hjem igjen.
SÅ GØY kan man ha det på jobb. :) Jeg står og beundrer rør som hører til det prosjektet jeg jobber med akkurat nå. Fine, fine rørene. Rørene som jeg ikke kan noe om, men bare vent. Snart er jeg ekspert...*host*. Laila er jo faktisk ekspert. Det er helt utrolig hva den dama kan. Jeg har tenkt å snike meg inn til henne mens hun sover og piratkopiere all kunnskap. Det hadde vært utrolig nyttig i jobben. Kanskje jeg hadde skjønt hva jeg drev med da.
Frøken Laila Lola og jeg gikk amokkas på Pals og kjøpte inn baketing til den stor gullmedaljen. Her skal det bakes. Vi er i hvert fall ikke lett påvirkelige av passion4baking - dama. Hehe... Bare så innmari synd at den sjokoladen smaker så godt, og nå befinner seg i skapet mitt. Streng forbudt område med mindre man skal bruke det til å bake ting jeg ikke burde bake. Men vi må jo øve. Vi skal nemlig bake bryllupsmuffins om noen mnd'er. :)Nå venter jeg på at vasken skal bli ferdig. Jeg undrer meg veldig over hvordan det kan ha seg at det bare er de høyre sokkene mine som overlever vaskingen. Ok, så er det noen venstresokker også, men hallo??? Hva er det som gjør at det i stooooor grad er de høyre som er de sterkeste? Jeg har en bråte med tekniske høyresokker, og bare noen få venstresokker. Går det i surr for dem? Befinner de seg et eller annet sted hvor det bare går til venstre? Går de i ring? Hvem er det som går og går, men aldri kommer til døren? VENSTRESOKKEN!