Det var da som bare rakker'n at omorganiseringsiveren har kicket inn for fullt, da. Det positive er jo at man får tørket litt støv av ting, og gjenoppdaget en del ting. Åååå, har jeg en sånn?

Jeg hadde tenkt å ha treningsfri i dag, men så er det noe som heter samvittighet som brått og uventet slår til når man minst venter det. Når ting kommer uventet er det vel for så vidt ikke ventet. Det er så greit å få sagt en ting to ganger i samme setning... blablabla.. ehm... digresjon.. samvittighet.. I'm back. Solen kom frem fra skydekket, og som Bergenser vet man at da skal man ut. Jeg klarte faktisk å kle meg slik at jeg syntes jeg så sporty ut i speilet i heisen. Det er jo noe nytt, og ga meg et snev av håp. Jeg satte i gang RunKeeper'en og satte opp farten, og så fikk jeg lyst til å jogge. Å jogge har jeg lært at pleier å innebære smerte i, gjett da, ja, ribsa, men jeg fant ut at nå fikk det være nok. Det gikk veldig, veldig bra. Jeg jogget rundt hele det berømte vannet, bortsett fra det stykket hvor det er asfalt, da. Man jogger ikke på asfalt. Det er første gang jeg har jogget ute i "virkeligheten". Bestemt på å ikke bry meg om hva andre tenkte om en tjukkas på pesefest, og bestemt på å blåse i den der vonde følelsen som kommer i magen fortsatte jeg litt til og litt til og litt til, og bare rett bort der, osv. Til slutt møtte jeg på de samme folka som jeg så på andre siden av vannet, og de fleste så på meg og smilte. Ok, så la de merke til meg, da, men jeg velger å tro at de tenkte "steike, hun jobber bra". *Stolt av meg selv!* Jeg må innrømme at farten ikke var den høyeste, men det kommer seg med tiden. Jeg må også innrømme at jeg la merke til andre folk også, f.eks. han som jogget med lue. Jeg var så varm at jeg holdt på å krepere, og der kommer han joggende med lue. Gni det inn, liksom. ;)