Mobilen er frisk. Nå kan jeg endelig sove.

Tør jeg forslå at du holder deg unna "Smuleklubbens skamløse søstre" av Mian Lodalen... noe så kjedelig burde være ulovlig å trykke på papir. Side opp og side ned med en lesbisk journalists dagboksføring er for meg ikke spesielt interessant når dagene faktisk deles inn i klokkeslett og deler av handlingen er en samtale under en middag.. og samtalen er dørgende kjedelig. Hvorfor, HVORFOR velger noen å trykke dette, og i tillegg er de frekke nok til å kreve penger for dette papiret som bare kan brukes sammen med oppfyringsveden i peisen. Da blir det i det minste pent å se på. En annen bok som også kan styres unna, men som er hakket bedre enn tidligere nevnte bok er "Utvalgte emner i katastroefysikk" av Marisha Pessl. Her leste jeg faktisk hele boken av årsaker jeg selv ikke kan stå inne for. Denne boken har i det minste en handling, men for guds skyld... STYR UNNA!

Natten har begynt å bli morgen. Sovepillene har ikke begynt å virke. Jeg er sint og frustrert, og er på grinestadiet. Dette er ikke noe nytt, dette har pågått en stund, dette er sykt! Det regner ute. Herlig, herlig regn. Når man går tur i regnet er det lov å føle seg som en unge igjen. Det er lov å sparke fra, løpe som besatt mot nærmeste sølepytt og bare hoppe i vei. La det splæsje og sprute, og blås i om "de voksne" hvisker ting til hverandre om at du er rar eller burde vært innlagt. Innerst inne er de bare misunnelige siden de selv ikke tør å ta sats og hoppe... hoppe til pulsen er for høy og du må ta en pause, eller noen roper deg inn til middag. Barndommens gleder... det er lov å nyte av barndommens gleder selv om man har blitt voksen.

Zoombie...

... og zoombietilværelsen fortsetter. Nok begynner å bli nok. Min mentale helsetilstand har forlengst gått over til noe ugjenkjennelig, noe mørkt og skummelt, noe ikke - Anne.
.... og vi var alle enige om at det var en fin natt...

INSOMNIAKONTRAKT..

Å skrive kjøpskontrakt for leiligheten er artig når jeg ikke har sovet på noen døgn. Føler vel egentlig at jeg har skrevet under på en bråte papir jeg ikke egentlig vet hva inneholdt. Woops. Prøvde å følge med, men tankene i hodet mitt vandret ut i luften og til et sted far, far away... Syntes det var en smule plagsomt at megler avbrøt min far, far away - tankerekke ved å be meg signere både her og der. Makan!

Jeg elsker musikken som spiller når man setter på en 20 century fox - film... man får følelsen av at man kommer til å være vitne til noe stort. Det er ikke alltid det er tilfelle, men følelsen er likefullt tilstede hver gang jeg hører den musikken før filmen begynner.. slik som nå... midt på natten... når jeg setter på en film jeg har sett sikkert ti ganger før... :) NOE STORT!

Lykken er å sove... Å finne Lykken er vanskelig, men når man endelig får det til og slår til med å sove i tolv timer, som jeg gjorde i natt, så skulle man tro man var overLykkelig. Problemet nå er at hele dagen har forsvunnet, og kroppen føles som gele. Da kan man spørre seg om Lykken virkelig er å sove. Det er det! Nå Lykken kommer så sjelden, så tar man det man får, uansett varighet.

Vet du, det å sitte på jobb og faktisk HØRE at minuttene saaaakte tikker mot kvart på åtte er urovekkende kjedelig til tider. Ikke at jobben min ikke er fantastisk spennende og gir meg adrenalinkick etter adrenalinkick, men når man hører hver gang minuttviseren flytter på seg så er det muligens et ørlite tegn på at tiden går sakte. Tiden går ikke alltid sakte. De timene jeg hadde fri midt på dagen i dag gikk faktisk så fort at jeg nesten ikke fikk dem med meg. Det er mulig soving har noe med dette å gjøre. Kvart over to bråvåknet jeg og trodde klokken var kvart over tre, kastet meg over telefonen (strakk ut hånden og tok telefonen er egentlig mer riktig, men det høres litt kjedelig ut) og ringte sjefen med et hav av beklagelser og unnskydninger om hvorfor jeg var sen. Siden klokken ikke var jobbetid enda syntes sjefen min at det var greit at jeg ikke var på jobb og ba meg om ikke å stresse, så jeg hev meg rundt, løp gjennom dusjen, trakket i et noe assortert utvalg av klær og småjogget til bussen, stakk innom kiwi og spant gjennom disken med Fjordland og Toro og Hjemmelaget og Mor godhjertes potetstappe og Indisk kebab på boks eller alt hva det nå er.... planlegging stod ikke øverst på listen. Poenget er: Jeg rakk jobben. Fremdeles våt i håret, med en halvvarm "litt sulten" fra Toro i hånden, og med et lettere panisk uttrykk i ansiktet, og fremdeles med svart neglelakk fra helgen, stod jeg på lab 6 kl 15:00 og lurte på hvor i all verden det ble av kollegaene mine. Indre ro er ikke to ord som beskriver meg i dag. Etter å ha vært på jobb i snart 15 timer har jeg begynt å roe meg, men den indre sulten har begynt å melde seg, for ikke å snakke om den indre minuttviseren som tikker og tikker og jeg mentalt ser for meg bussen jeg skal rekke, den sure damen jeg må passere for å komme meg ut av bussen igjen, den skumle mannen som går rett bak meg og som jeg innbiller meg at har tenkt å rane meg så snart jeg stopper for å låse meg inn i leiligheten, og så endelig..... ENDELIG ... sengen. :) Der skal jeg tilbringe fem herlige, sovende timer, uten mental minuttviser, helt til jeg bråvåkner kvart over to igjen og repeterer det hele.... Det e en herrrrli da!

Komaland....

Å holde seg våken etter en særdeles langtekkelig nattevakt, dog med særdeles hyggelig selskap, er som å sveve på en luftmadrass uten luft... vil jeg tro.. særlig behagelig er det i hvert fall ikke. Jeg har hørt en og samme sang fem ganger på rad bare fordi den har en tendens til å få meg i et noenlunde godt humør og får trampefoten til å trampe. Ikke i dag. Trampefoten er død. Trampefoten skulle ønske den lå i sengen og sov, ikke som en slask på sofaen i påvente av tannlegisk tortur. På den annen side er det mulig at bedøvelse hos tannlegen er unødvendig siden jeg allerede er i komaland og ikke kjenner mye til noe som helst.

Aaaahhhh... SOMMER! :) Tid for å leke og styre med vann, og sol, og bilder, og farger, og ferie og happy people... osv..

På tide å være happy!

Fantastisk deilig dag med vandring langs Akerselva. Ca. en million mødre med barnevogner var også ute på vandring, og det er fint og flott, men greit om de lar det være en liten stripe til overs på veien slik at det er mulig for barnevognløse å passere. Det var ingen som spurte om jeg ville kjøpe hasj, og ingen sprøytespisser langs veien, prima! :) Det var så fint at det var hakket før jeg fant frem fiskestangen (som jeg ikke har) og ryddet en leirplass.

Kartongspillet...

Hvilke kartonger er best til flytting? I hvert fall ikke Jysk sine esker som de bruker til sine oppblåsbare madrasser, der tror jeg alle kan være enige. Banankasser ser derimot ut til å holde ut flytting etter flytting, og rommer både det ene og det andre. De har "håndtak" som er greit plassert, og har en grei bredde. Det som kan diskuteres videre er om det er akseptabelt at disse kassene har en så dårlig bunn. I bunn og grunn (for å leke litt med ordene) er jo kassene ikke laget for flytting, men bananer. Kanskje bananer ikke trenger bunn? Kanskje bunn er oppskrytt? Kanskje det er litt artig å gå og plukke opp alle tingene som faller ut på grunn av manglende bunn. Eller kanskje ikke. Så legg i en bunn, da, tenker du kanskje. Det tenker jeg også. Så det gjør jeg.

Kartongen som er rundt de store flatskjermene som selges nå for tiden tror jeg ikke egner seg fullt så godt til flytting... med mindre man flytter flatskjermer, kanskje. (Ja, jeg er klar over at dette ikke var spesielt intelligent, men hvorfor må alt være så intelligent?)

Jeg velger banankassene!

P.S:
Tror du at du blir manipulert? Lurt? Satt i en felle? Eller tror du at du er smartere enn alle andre og klarer å psykoanalysere alle rundt deg? Er det du som manipulerer og setter deg selv i en selvopphøyd bås? Å drive psykisk spill med venner eller venners venner er ikke lurt, selv om det skulle gi en tilfredsstillelse til et ustabilt sinn. Hopp ned fra hesten før det er for sent!

B U S S E N

Bussen er en fin ting. Den går fra A til Å om man vil. Det som ikke er så snadder er å vente på bussen. Når man ikke røyker har man ingenting å fylle disse venteminuttene med bortsett fra desperat tygging av tyggis, ellers kan man alltids gjøre som i "Vil du bli millionær" og ringe en venn, og for all del, la oss ikke glemme SMS'en. Den er livreddene for meg når jeg må stå de tyve minuttene, fordi jeg akkurat ikke rakk forrige buss, etter en lang og slitsom kveldsvakt. Mitt andre livreddende leketøy er iPoden min. Den kan nesten redde enhver vente - på - bussen - situasjon. Sett på bra musikk, og jeg kan vente en times tid uten at jeg egentlig får det med meg. Det jeg derimot fikk med meg var mannen som urinerte på busstoppet like bortenfor meg en dag etter trening. Lite lekkert. Jeg velger å tro det var et engangstilfelle (Yeah, right!)

Når bussen først kommer er det visst viktig å på død og liv komme seg først inn på bussen, for ikke å snakke om hvilken kamp det skal være for å få sitteplass. Jeg for min del er stort sett fornøyd bare jeg får skvist meg inn på bussen, og som regel er jeg storfornøyd om jeg får tak i et håndtak jeg kan holde meg fast i når bussen slenger frem og tilbake. Det er alltid sjarmerende å falle over noen, helst menst de sitter og spiser på noe klissete. Skulle man være så heldig å få tak i et sete er det helt garantert på et dobbelsete hvor det allerede sitter noen som snakker i telefonen med et lydnivå som tilsier at de snakker med noen på andre siden av kloden. Skulle man være ekstra, ekstra heldig klarer man kanskje å karre til seg ett av disse halvannet sete - plassene. Der er det bare å sitte og ruge for seg selv, og så har man i tillegg plass til bæreposen sin ved siden av seg. Selv om dette ikke er et dobbelsete er det alltid noen som tror at det er det, og prøver sånn ca. 14 ganger å presse seg ned ved siden av deg. Det er ikke veldig trivelig å ha 80 år gamle damer sittende halvveis oppå fanget sitt, og man prøver forsiktig å si at det er ledig på de fire plassene ved siden av. Får man et dobbelsete for seg selv kan man være sikker på at gleden ikke varer lenge, det kommer alltid noen som skal sitte ved siden av. Det må jo folk få lov til, men hvis det i det hele tatt finnes ett annet ledig sete på bussen, så burde de velge det. På en annen side kan man begynne å tenke på hva som er galt med seg selv hvis denne personen velger å sitte ved siden av en annen.

En annen ting når man tar bussen, gjerne hjem fra jobb når man er trøtt og sliten, og har ekstra kort lunte, er når en hel barnehage har bestemt seg for å ta akkurat samme buss som deg. Det er trivelig. De barna som setter seg ved siden av deg og fniser og ler, og forteller om ting de har sett i løpet av dagen er de barna som får eggstokkene til å vrenge på seg å føle at "jaggu er det på tide å produsere litt", men så er et resten av barnehagen, da. De som ikke vil sitte stille, eller helst hoppe opp og ned i setet sitt, eller spytte på setet for å se om "tanten" blir sur - noe hun blir, eller bare har bestemt seg for å skrike, eller... osv... dette har ingen ende, man er bare sjeleglad når hele sulamitten får kommet seg av bussen, til og med han som er merket med nr. 14 og som har krøpet under alle setene minst 18 ganger de siste 10 minuttene, og det endelig er ro og fred igjen. Da har eggstokkene som regel kommet seg tilbake på plassen sin, og kjenner overhodet ikke noe behov for å starte noen produksjonsprosess.

Etter en busstur hjem er det alltid godt å trakke ut av bussen, over veien, kjenne at nøklene ligger klare i lommen, og se at der... der bor jeg... jeg er hjemme. :)