29. oktober kom litt brått på, synes jeg. Hvis det føltes slik for meg så skjønner jeg ikke hvordan brudeparet hadde det. De må jo ha vært nær ved å stryke med. Jeg hadde i hvert fall hanket inn Edith som min gode hjelper til muffinslagingen. Vi handlet, og så plutselig hvor enormt syke mengder med smør og melis disse muffinsene består av. Dette er vel ikke direkte helsekost. Edith og jeg ble enige om at hun skulle sitte i stuen og se på tv, og så skulle jeg rope hvis jeg trengte hjelp. En veldig grei ordning for begge. Hun hadde for øvrig meldt seg frivillig som muffinstester også. Også det en veldig grei ordning.




Her kommer Ediths jobb inn i bildet. Det er hun som har lagt de små, hvite perlene på plass. :) Faktisk en helt nødvendig jobb som måtte gjøres rett etter at jeg hadde hatt på toppingen, slik at den ikke ble så hard at perlene ikke ville feste seg. Hva skulle jeg gjort uten henne?Jeg ble ganske fornøyd med muffinsene, og ganske kvalm av alt for mye topping, og smaksprøver opp og ned i mente. Må ha det, bare må ha det. Jeg tror vi kan si at det er veldig, veldig bra at det ikke bakes bryllupsmuffins hver helg!!

Edith og jeg hadde veldig lyst til å se Hanne og hennes Pål i kirken når de skulle gi hverandre sitt ja. Vi dro i vei, ca. alt for sent, og kom frem ca. alt for sent... selvsagt... det er ikke et veldig vanskelig regnestykke. Vi fikk se Hanne gå opp kirkegulvet... bakfra. Da hun var kommet frem til alteret listet vi oss inn i kirken. Vi ville liksom ikke komme diltende rett bak henne som noen lure linselus. Det kunne jo i grunnen vært litt artig om vi tok noen spretthopp rett bak henne, eller noe. Spretthopp.. haha.. som om vi var i stand til det, så kvalme som vi var.


Det ble rørende. Må innrømme at jeg måtte tørke en tåre eller to. Både bruden og brudgommen så veldig, veldig lykkelige ut, og de var bare rett og slett nydelige. :)










Litt linselus er det vel lov til å være?

Søte, søte Hanne. :) Hun er bare god!

Nå har jeg blitt bryllupsmuffinslager, og når man er bryllupsmuffinslager så må man jo pynte bryllupsmuffinsformene slik at de forhåpentligvis blir litt pene. Det viktigste er kanskje innholdet i bryllupsmuffinsformene, men så langt har vi ikke kommet enda. Merkelig nok er det mange som har meldt seg frivillig som prøvesmakere. Helst på torsdag. Det spørs om ikke det blir litt småkjipt å servere flere dager gamle muffeluffer i bryllup, så jeg tror jeg tar meg av bakingen på lørdag i stedet.

Etter noen timer med masse lim på fingrene, mye frustrasjon over bånd som overhodet ikke vil ligge pent, muffinsformer som gir etter for presset og myyyye sniffing av smeltet lim ble jeg faktisk sånn noenlunde fornøyd med resultatet. Det skal sies at man blir utrolig irritert når man limer sine egne fingre sammen, eller limer pynt til fingrene i stedet for muffinsformene, eller limer pynten fast i bordet.
I to dager nå har det faktisk vært SOL i Bergen. I går hadde jeg store planer om å løpe ut fra jobb, gjerne skubbe unna folk som kom i veien, for å få mest mulig ut av solen. Det endte med overtid og en noe surmulende Anne som sikkert var alt annet enn hyggelig. Jeg er sikkert veldig sjarmerende når jeg sitter og freser bak pc - skjermene med en kopp te for å trøste meg selv, og litt knekkebrød i munnviken som middagssubstitutt. Broremann ville skifte dekkene mine, da, det var jo veldig hyggelig. Sent i kveldstimene fikk jeg brukt Elixiakortet mitt for første gang. Jeg hadde time med personlig trener og var alt annet enn fra meg av begeistring. Etter to uker uten trening pga mine teite ledd har formen redusert seg til noe som ligner ikkeeksisterende, og man har atter en gang funnet ut at det er behagelig i sofaen. Nå ble sofaen revet fra meg igjen. Godt er det, for den er direkte farlig. Jeg fikk pratet om mine mål, tatt utfall og knebøy under nøye overvåkning og til slutt fikk jeg rodd meg i land. Intervallroing er nytt for meg. Sliten i seng, og gryyyytidlig opp igjen til spinning klokken 06:30. Det er rene galskapen. Hvem er det som med sin mentale helse i god behold faktisk står opp klokken 05:45 for å trene? Jeg må være på randen! Etter spinning var det å komme seg på jobb. Møte med leverandør som skulle presentere seg og sitt. Det var jo faktisk interessant også, men det betyr ikke at det er lett å holde seg våken. Det er så fantastisk når man kjenner at øynene ruller, og det er fysisk vondt å være våken, og samtidig sitter leverandørmannen og stirrer på deg. Han har jo helt sikkert fått med seg at jeg sitter og vugger fra side til side i et forsøk på å holde blodsirkulasjonen i gang, og har den verste sauestirren som har vært å oppdrive. Da var det bedre å komme seg fra jobb, ta på seg turtøy og finne Stendafjellet igjen etter noen ukers pause slik at ankelen skulle bli bra igjen. :) DEILIG med sol og flott natur.

Siden sist har jeg klart å utrette et par ting, i hvert fall. På hytten stod det et bord i småhytten i "gamledager". Papsen ville en gang kaste dette bordet, men jeg ville da heller ha det på mitt rom. I alle år har jeg tenkt at det bordet skulle pusses og males, men som med alt annet har det bare blitt stående. Når gjør man egentlig det man hadde tenkt man skulle gjøre? I september 2011, tydeligvis. Det var bare å brette opp ermene, og ta frem sandpapiret, og noen klær man bare rett og slett måtte innse at man ikke burde vise seg offentlig i. Det ble en meget støvete oppgave. Aldri har jeg blitt så grå i håret så fort, og følt meg så lekker. Men hva gjør man vel ikke for å få lekre møbler?

Min mor var sterkt imot at jeg skulle male disse møblene som jeg har arvet etter mormor. Selv kunne jeg ikke vente med å begynne når jeg først hadde hentet møblene fra gamlerommet mitt. Jeg VISSTE at jeg ville bli fornøyd med resultatet. Og det ble jeg. :) Etter mye pussing, som var det kjedeligste og det som tok lengst tid. Er du klar over hvor mange runde duppedingseknotter det er hele veien rundt disse dørene? En million!!! ... pluss/minus.

I Bergen er det visst høy luftfuktighet, er det noen som sier, så jeg ble anbefalt å male innendørs. Så da malte jeg innendørs. Det er gøy å ha stuen full av møbler som står i veien, og som stinker av oljemaling. MMMM. Lure meg malte møbler rett før jeg skulle få helgebesøk av tre venninner. Var nok deilig lukt for dem også, tenker jeg. Møblene stod for så vidt ikke midt i stuen da de var her.

Uten gardiner må lysene duge enn så lenge. Det ser noe harry ut her, men når det er mørkt er det faktisk ganske koselig. Møblene ble lyse og fine. Fornøyd! :) Mor sa: "Det ble faktisk fint!" Som om hun ikke hadde trodd det på forhånd, og det er greit, for det trodde hun jo ikke. :)

Kjære tante,

Unnskyld! Det er godt du følger med og minner meg på at jeg ikke har blogget siden 8. september. Jeg fortjener litt kjeft for den.

Jeg skal atter en gang prøve å skjerpe meg. Det er jo som med alt annet, om man bare gjør LITT hver dag så blir det ikke så mye å oppdatere hver gang, og da tar det ikke fullt så lang tid. ;)

 

En dag i august var tiden kommet for å dra til Nesbyen og hente bil. Etter å ha kjørt rundt i fars bil, som gjorde jobben utmerket, var man lysten på å få sin egen bil til gards. Hilde og jeg fikk storebror til å kjøre oss til toget, rigget oss til og håpet at de fire timene på toget skulle fly av gårde. Etter ti minutter stoppet toget. Inni tunnellen. Og alt lyset forsvant. Der ble vi stående i en time. Etter en stund fortalte stemmen på høyttaleren at de hadde problemer med en brems, og det måtte de få ordnet. Jeg stiller meg noe undrende til at de valgte å slå av lyset når de skulle fikse slikt. Jeg for min del ser bedre med litt lys på. Kanskje det var blinde bremsfiksere. Det fikk meg ikke til å føle meg kjempetrygg. De stakkars turistene som var ombord skjønte ikke et kvidder siden informasjonen bare kom på norsk. Ti poeng til NSB! Og ti poeng til de spreke fjellfolka som hadde hodelykter med seg. Sånne duppedingser er geniale. :) De fire timene til Nesbyen ble fem timer i stedet, og vi var griseleie da vi kom frem. På perrongen stod mor og far for å frakte oss videre. Det virker noe snodig å bli hentet av dem man vanligvis ser hjemme, men det var jo nesten litt søtt at de var så ivrige på å se den nye bilen.  

I Nesbyen ble det selvsagt tatt bilder i alle mulige retninger, hoppet både på og utenfor bildene, og en overhappy Bård fikk sin kosemoseoverdose. :) 

Når man er i Nesbyen er det ikke til å unngå å råne på "Stripa". I hvert fall ikke når man ha fått seg ny bil. Det skal sies at den nye bileieren var fullstendig blottet for rånelyst og kjørte knapt i fartsgrensen engang. Ved hver eneste start kom det noen host, og bilen var like død igjen. Jeg tror bilen var direkte dritskuffet over sin nye eier. Den har nå fått oppleve andre saker, og jeg tror ikke den er så skuffet lenger. Når man har ny bil har man veldig lyst til å kjøre. Hele tiden. Hmmm.. lurer på om jeg skulle ha kjøpt egg. Ja, jeg tror jeg må kjøpe egg. Wroooommmm...  Hmmm? Komme på besøk, sier du? Wrooooommmm... 
 

Bruravik - Brimnes, eller den andre veien, jeg husker aldri hva som er hvor. Det jeg husker, så vidt, er at det var kø. Det skal gå to ferger. Bare den ene gikk. Det ble en tre timer lang kø for vår del. Tre timer. Inne i en bil. *KLIKK* Stakkars, stakkars alle med barn. Jeg var på barnestadiet selv etter tre timer. Hilde puttet salat i nesen, og jeg sang sanger så høyt jeg kunne. Da vi kjørte inn på fergen var hodet mitt innstilt på å kjøre, ikke å stå i ro i et kvarter til, og det er vel det nærmeste jeg har kommet klikkepunktet på aldri så mange år. For par som er inne i en litt vanskelig periode vil jeg anbefale en fergekø for å finne ut om man virkelig vil være sammen, eller om det er på tide å gå hver sin vei. Det er HER man finner ut av det. Hilde og jeg er fremdeles kusiner. Sånt er det vanskelig å gjøre noe med, ikke at jeg hadde villet gjøre noe med det heller. Er så glad i deg, atte, kusinemor. :)

Hilde synger forresten så høyt hun kan også. :) Med øynene igjen. Mens hun kjører. Lurer på om jeg skal inndra kjørerettighetene hennes. Fra nå av kjører JEG!

Vi kom oss trygt til Bergen. Bilen har det bra, og utfører kjøretjenestene sine med glans. Den har nå fått navnet Teodor. :) Det har ikke vært noen dåp enda... hmm.. det var jo en tanke...

 Tacokveld med jobbfolket har kommet og gått. I min spisestue er det ikke akkurat kommet opp gardiner og malerier, så da har jeg bare slått til og lagt lysslyngene mine utover. Synes nesten det ble riktig så trivelig, jeg. Gardiner er oppskrytt! Hva med en kuleslynge i stedet? Det funker som midlertidig løsning. En vakker dag er planen å få opp noen smashing gardiner, problemet er bare at når man står inne på Princess, eller Kid eller... der de selger gardiner... så henger det så mange der at det ser helt dumt ut. Jeg har ikke lyst til at det skal se dumt ut, så jeg kjøper ikke noe. Derfor har jeg ikke gardiner. Det er egentlig litt dumt.

 Rett - fra - jobb - jentene, eller tacotøsene som de ble kalt for anledningen, var klare for fløyter og taco, skåling i pepsi max (vin for to av oss) og sist, men ikke minst; taco. :)

Vin i glasset er velstand. Høy kosefaktor! Glorete lys, og ekstremvolum på de fløytene. Og selvsagt en photosession eller sytten. :)

Det viser seg at såpebobler og crocket er topp underholdning for kvinner i tyve - og tredveårene. Man trenger ikke være 10 år for å løpe rundt som tullinger og hoie, og skråle. :) Såpebobler er magisk!

Tirsdag er helt klart blitt den nye mandag. Definitivt. Jeg bare sier det.

Du vet at når du ikke får sove hjelper det sjelden å se på klokken. Men jeg må se på klokken. Okei, så er det tre timer til jeg skal opp, oki.. fremdeles mulig å sove noen timer altså. To og en halv time... to... osv... Lurt. Man bare vet at når man ikke får sove i det hele tatt så blir dagen fabelaktig. Ikke at humøret automatisk blir dårlig, men den overtrøtte humoren gjør seg gjeldene i dominerende grad. I dag tok det litt lengre tid enn vanlig før den dominerende, overtrøtte humoren klarte å bryte gjennom det forsurede, grinete ytre. Alt gikk galt. Linsene ville ikke feste seg, men det er for så vidt ikke noe nytt, og utrolig lite interessant, egentlig. Smykket jeg skulle ha på meg hang seg fast på finurlig vis i romskilleren i smykkesrinet slik at jeg stod med smykket, pluss hele romskilleren i hånden, og ned fra den hang sånn ca. alle andre smykker i en stor bunt. Det rare er at jeg faktisk tok meg tid til å rydde opp i det. Slikt gjør man jo ikke kl seks om morgenen, så allerede her ser man symptomer på en forstyrret mentalitet.

Etter å ha fått ordnet opp i smykkesammensuriet (heldigvis.. hvordan skulle det ellers gått?? Hadde jeg overlevd dagen uten?) var det sminking next. Klædde, klædde, og mascara utover halve ansiktet. Hvordan er det mulig å bomme noe så grasalt? Jeg har sminket meg siden jeg var seksten. Ja, jeg begynte sent, men det er likevel noen år med sminking, så man skulle tro at dette skulle gå som smurt. Det gjorde det tydeligvis ikke gitt. Mascaraen la seg i feite klumper ytterst på vippene. Det sier seg jo selv at tyngdekraften MÅ tre i verk og vippene dundret ned mot kinnene og la igjen svarte flekker og klumper overalt, for så å fyke opp til overetasjen bare for å gjøre samme hærverk der. Tagging! Jeg ble sur. Jeg ble dritsur. Jeg tror ikke jeg pleier å furte så mye som dette, så her er symptom nr to. Mascaraen var ny, og damen i tax free'en hadde LOVET at denne mascaraen skulle gi ekstra fylde og IKKE KLUMPE SEG YTTERST PÅ VIPPENE!!!! (Dette er ordrett gjengivelse!) Hun er tydeligvis en løgner. Vippene mine var mer pistrete enn hvordan de ser ut når man våkner dagen derpå og man glemmer at man har gammel mascara på og man klør og vrir av seg alt som heter mascara, vipper og annen sminke, og ser ut som en panda på speed etterpå. Humøret var ikke oppadstigende.

Etter å ha dysset ned det verste hysteriet og foretatt katastrofebehandling var det håret som skulle gjennom rettetangen, og av en eller annen merkelig grunn var det komplett umulig å rette ut bølgene. Vanligvis er jeg glad i krøller, men mine krøllbølger legger seg i snodige retnigner, og helst i 90 grader ut fra hodet, slik at man ser ut som en tv - antenne. Trolig på speed, den også.

Jeg kledde meg i noe jeg syntes så pent ut, og tenkte at kanskje ting kom til å ordne seg likevel. Jeg hadde jo klart å bruke over en time bare på badet (vanligvis går det ti minutter), så det måtte jo begynne å se presentabelt ut. Jeg vandret ut mot bilen, og kjente at humøret faktisk begynte å rikke på seg. Jeg satt meg inn i bilen, og der spjæret buksen. Fantastisk. Det er jo bare selve lykken. Jeg klarte faktisk ikke bli surere. Jeg bare reiste meg og gikk inn igjen for å bytte bukse. Det var jo selvsagt det som skulle skje i dag, så det var bare å innfinne seg med det. Jeg nekter å tro at jeg har lagt på meg så utrolig mye at buksen faktisk skulle revne, så jeg skylder på selve dagen. Det var dagen sin feil! Mongodag!

På jobb satt jeg i koma til klokken ble to, da var det bursdagskakefest for Nina i kantinen, og jeg fikk styrt litt med å ta frem kaker og diverse. Endelig en meningsfull oppgave. :p Veldig hyggelige mennesker på den der jobben. :) Herfra var det jo bare rene lykken resten av dagen. Fikk meg en time på sofaen før det ble spinning, som rett og slett var den beste spinnigtimen jeg har vært på i hele mitt liv. Den var så fantastisk gøy, og det selv om jeg fikk presset pulsen opp til det meste den har vært på. :) Nå er jeg faktisk fornøyd med dagen likevel. :) Mongodager kan visst bli bra dager likevel. :)