CUPCAKEKURS

Her en dag i juli gikk Laila og jeg på cupcakekurs. Vi styrte lenge i forkant med å vente på at det gikk an å melde seg på, så ble det mailing og styring for å bekrefte plass, betaling og mer mailing for å finne ut av hvilke forberedelser som var nødvendig. Det er ikke bare bare å melde seg på kurs lenger. Vi fant ut at vi måtte stille med 12 muffins hver som vi skulle lære å pynte. Easypeasy, tenkte vi. Vi har da bakt muffins før.

Her er resultatet. Vi var ikke fornøyde. Vi skjønte rett og slett ingenting. Dette var ikke de flotte muffinsene vi hadde tenkt å stille opp med. I hvert fall ikke på kurs med dama fra passion4baking. Vi måtte lage nye. Vi MÅTTE. Kursen gikk til butikken for å fange nye muffinsformer og ingredienser, og satte i gang med muffinser, versjon 02. De ble enda verre. Det ble de verste muffinsene jeg har klart å produsere noensinne. Jeg orket ikke ta bilde av dem engang. På bildet under ser du en ventende Laila, som tar seg en is i ventetiden, og muffinsene i ovnen ser ut som om de bare står der og ruger og skal bli kjempefine. Luremuffins!!! De sank sammen til dvaske, deigete, tunge blymuffins og så ut som takras. De kunne vi i hvert fall ikke troppe opp med. Klokken var sent og vi innså nederlaget. Vi måtte møte med første versjon, eller bake nye dagen derpå. Det ble med versjon 01. De styggeste muffinsene på kurset. Vi trøstet oss med at det var ingen som så det etter at pynten kom på.

Det var damer og muffins i alle retninger, og Manuela fra passion4baking viste seg å være en superkoselig, noe vimsete dame som fortalte om seg selv og litt av sin historie mens hun viste oss hvordan vi skulle vispe sammen kjempegode icinger til muffinsene. Hun hadde litt bedre tak på pyntingen enn hva vi klarte å få til, men vi ble jo så godt som eksperter (heh) på slutten av kurset.

Vi dro i vei med altfor mange muffinser til at det var spesielt lurt for oss å ha det hjemme, så vi stakk innom jobben med alt sammen. Folk på jobben liker kaker. Kaker får fort bein å gå på....

Her i huset går det litt sakte på frem om dagen. Det skjer ikke så mye med vegger og tak, og diverse andre ting fordi jeg flyr rundt og driver med alt mulig annet i stedet. Det sier seg jo kanskje selv at jeg må jobbe litt når jeg har begynt i ny jobb, og så må man i gang med treningen igjen etter ferien og ryggkrepering, og så er det jo så mange å besøke. Jeg mangler ikke fritidsaktiviteter, føler jeg.

Spisestuen har da klart å få seg en aldri så liten ansiktsløftning likevel. Malingen ble gjort i ferien, og var veldig nødvendig for å få fjerne det mørke og dystre. Mørkeblå spisestue er sikkert kult, det, men jeg synes det var mer søvndyssende enn innbydende for å innta et måltid eller hobbyjobbe. Jeg har alltid ønsket meg stort spisebord, så nå ble det satt i gangs strakstiltak for å få det til å skje. Male, male, selv om arm og skulder verker, men så blir det jo så lyst og trivelig.. med maling i håret og alle mulige andre steder på kroppen. Maling skal visst ikke bare opp på veggene. Det er vel som med matlaging, man må prøve litt på seg selv også.

Jeg fikk hjelp av Hilde til å dure ut på Ikea og kjøpe bord og stoler. Vi lånte henger der, og slang tingene ombord i regnværet (for det regner konstant, må vite) og fliste tilbake til heimen for å skru. Mens jeg begynte å knote med spisebordet, og passet på fire små pudler, spant Hilde tilbake med henger. Jeg skrudde og skrudde, og ble omtrent lam i fingrene. Jeg har lært meg at man ikke må lese hele bruksanvisningen når man skal skru sammen møbler, bare begynne med første bildet og gjøre det som står der før man våger seg på neste bilde. Leser man hele blir man bare demotivert og får lyst til å pakke hele bordet/hyllen/stolen sammen igjen og returnere til nærmeste Ikea før man går inn i en dyp, dyp depresjon. Jeg holdt meg til bilde 1, så bilde 2 osv.. til slutt var bordet på vei til å bli bord, og jeg så lyset i tunellen. Broremann lurte på hva jeg drev med, og så jeg slet med skruingen. Skruing er ikke noe bedre for arm og skuldre enn hva maling er. Han hentet skrumaskin til meg, ironisk nok hadde jeg bare to skruer igjen som den kunne hjelpe meg med på det tidspunktet. Men de ble i hvert fall ordentlig godt skrudd i!!! Det var også på dette tidspunktet Hilde kom tilbake, og satte i gang med skruhjelp. Nå var det beina som stod for tur. Vi tok lige godt og skrudde dem på på feil side av rammen under bordet. Det så helt mongo ut. Man SKAL alltid gjøre noe feil når man monterer ikeamøbler. Det er en regel. Bordet kom seg til slutt på de riktige beina, og jeg var lykkelig for at det funket som det skulle. Jeg kunne dra det ut, legge i plater og sette det sammen igjen. Velstand!

Jeg hadde glemt at det var seks stoler som ventet på å bli skrudd sammen også. Her gikk det plukkandes seint med meg. Mens Hilde monterte tre, satt jeg og holdt på å ta livet av en. Vi ble enige om at det var best at hun skrudde videre mens jeg tok meg av trekkene før det klikket fullstendig for meg. Det ble bra. Jeg ble fornøyd. Og det var utrolig mye papp i stuen etterpå.

Jeg hadde invitert til tapasbursdagsmiddag som en hyggelig greie, men også som en motivator for å få fart på spisestueplanene. Det funket. Plutselig hadde jeg bord og stoler. Og plutselig måtte jeg planlegge tapasretter og tilberedingsfremgangsmåtetidsskjema. Og plutselig fant jeg ut at jeg måtte få opp litt bilder på veggene. Det er utrolig hva man rekker kvelden før kvelden. Det er utrolig hvor effektiv man kan være bare man har skikkelig tidspress på seg. Det er også utrolig hvor sent det går an å legge seg.
Jeg vil påstå at det ble en vellykket kveld i en velfungerende spisestue. Det mangler noe pent på veggen over bordet, og mormors gamle skap mangler også. Det kommer, det kommer. Man må jo ha planer, og noe å drive med fremover også. :) Jeg ser for meg hvordan det skal bli, og jeg tror det skal bli bra. :)

Satt her en dag, sånn ca. alle dager, og lurte på om jeg skulle blåse litt liv i bloggen igjen. Meningen var jo selvsagt å legge inn alle bilder fra alle dager, og skrive dagbokaktig journal fra samtlige feriedager, samtlige turer, samtlige byer og samtlige samtlige, men... nå er det for mange dager å ta av, så jeg begynner bare på nytt, jeg. Dette kom jeg frem til sånn ca. samtidig som jeg fant ut at hårene på stortåen var mye lengre enn på de andre tærne, og det så jeg ikke helt poenget med. Skal de liksom bli så lange at man kan flette dem? Hva i huleste er meningen med dem? HVORFOR skal man ha lange hår på kroppen utenom på hodet? Jeg har ikke tenkt å gå i veldig detalj på kroppshår, i hvert fall ikke mine egne, men jeg fant altså disse hårene ørlitegranne forunderlige. De er borte nå. Noe sier meg at de kommer tilbake.

Det har jo skjedd litt siden forrige innlegg. Ferien skulle utnyttes så jeg kastet meg i bilen til far og kjørte til Oslo. Å kjøre til Oslo alene, uten noe annet enn to gamle kastetter som eneste underholdning fører til mye prating med seg selv, nynning og skråling på sanger man ikke husker hele teksten på, og som man i hvert fall ikke kan tonen på (nydelig), man tar seg selv i å skrive tekstmelding når man egentlig ikke burde gjøre det, og har et veldig behov for å prate med andre mennesker. Man har også et veldig behov for å komme frem, fort, og gjerne like hel. Jeg kom meg frem, like hel, og tilbrakte helgen hos Ingvild før turen gikk til Barcelona. I Barcelona skulle jeg finne buss inn til byen, og vente på de andre. Det begynte strålende med at jeg stod ved feil bånd og ventet på bagasjen. Ikke rart bagasjen ikke kom siden den rullet rundt og rundt på et bånd i andre enden av det gedigne rommet. Min turkise koffert er ikke vant til å bli forlatt, så den var sikkert i sjokk. Det burde jo kanskje ringe en liten bjelle når jeg er omgitt av italienere som venter på bagasje i stedet for nordmenn, men jeg var for opptatt av å være helt alene og litt stolt over å klare meg selv. Jada, det gikk jo kjempefint. Fant omsider kofferten min og luffet ut av gjennom tollen. Prøvde å smile søtt til tollerne, men de var ikke mottakelige for søte smil, så jeg luffet videre. Jeg fant bussen uten problemer (!), og fikk transportert meg til møtestedet. De andre kom og vi levde lykkelige alle våre Barcelonadager. Jeg skal definitivt tilbake til den byen! Nydelig!

Laila og jeg dro til Oslo og dro på hyttetur med jobbgjengen min. Det ble besøk på nabohytta, for vi måtte jo finne ut hvem som var der, det ble bading (men jeg holdt meg på land, det så grisekaldt ut, og de skrek som stukne griser), og det ble himla trangt på rommene. Vi var tre stk på at rom som knapt var beregnet for en, og når den mannlige gulvsliteren satte i gang sagbruket var det umulig å sove spesielt søtt videre. Vi listet oss ut på det trivelige utetoalettet, pakket (etter at vi var ferdige på utedassen), ryddet litt og dro tilbake til Oslo. Det ble trivelige dager med SHOPPING på outlet, i Sverige, i byen, egentlig overalt hvor det var butikker. Det ble også TAPAS, og mye snadder. Ferie er farlig. Da er det liksom lov å hive innpå med alt mulig av deilige saker som man ellers i året har strenge forbud mot.

Kjersti joinet oss på onsdagen, og vi dro på Bon Jovi - konsert. FY, så artig!! :) Det gjør jeg gjerne igjen. Når man kan skrike med til alle sangene, og bare har godfolk ved sin side, så er det velstand fra ende til annen. Konserten endte med at vi løp ut fra Ullevål stadion hylende på brannsanger, med en supersøt rosenborgsupporter i hælene. Stakkars. Hun ble løftet og båret rundt mens hun prøvde å overdøve vår nydelige sang.

Vi fortsatte resten av dagene i Oslo med mer shopping, mer lystig lag med gamle kolleger, kokosboller i fleng (vi bodde jo rett ved den lille kokosbollefabrikken), og mye bra greier. :)

Gisp!! Glemte å nevne det, for jeg må vel nevne det... NOEN endte på nachspiel med Bon Jovi. Jeg var ikke blant dem, men TRO MEG, jeg har fått høre om det siden. Er ikke så sikker på at den hvite flekken på det lite skarpe bildet er genseren til selveste Jovi, men i følge den som tok bildet var han "bare rett der borte". Så da var han vel det. Fint noen fikk sett det. Jeg trodde de spant avgårde for å se ham gå fra bilen og inn på hotellet. Det var ikke jeg spesielt interessert i å se på, så jeg ble på min post.

Etter disse ukene var det bra med en uke på camp for litt påfyll av motivasjon og treningslyst. Det ble trent, og veid, og målt, og fortalt, og i det hele tatt, så man kom derfra med blodsmak i munnen og ny iver etter å fortsette på den "smale" sti. Veien fra Hønefoss til Bergen, fremdeles alene i bilen, er fremdeles laaaaang. Denne gangen hadde undertegnede vært og kjøpt en lur duppedings som gjør at man kan høre på iPhonemusikken sin via kasettspilleren i bilen. Plutselig var verden et bedre sted, og jeg sang meg til Bergen. Fremdeles med like nydelig sangstemme.

Nå har man brått begynt i ny jobb, og har jobbet der i tre uker. Begynner jo nesten å bli veteran. Det er fullstendig forvirrende, jeg skjønner ingenting, kjenner nesten ingen, og aner stort sett ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er alltid gøy i ny jobb. "Hei, jeg er ny, jeg finner ikke veien, jeg... " "Hei, jeg er ny, ehhh... hva var det jeg skulle igjen?" Hei, jeg er ny. HÆ? Det der har jeg aldri hørt om før...." Deilig tilværelse. Det går over, forhåpentligvis vet jeg litt mer om hva jeg driver med etterhvert. Folkene virker å være fryktelig trivelige. Vi har sånne finurlige printere som man legger inn mailadressen sin på. Når man scanner et ark blir det da sendt til mailen. Jeg fikk plutselig mail. Et ark skrevet for hånd; NÅ MÅ DU BEGYNNE Å JOBBE, ANNE!!! Uten avsender, selvsagt. Pøbelstreker. Jeg gikk og teipet igjen for laserlyset på musen til hovedmistenkte.

I heimen har veggene blitt ferdig malte, nye møbler blitt skrudd sammen, og bilder blitt tatt, men det får bli "fortsettelse følger" siden klokken har passert leggetid og jeg "skal bare" litt til før jeg legger meg. Vel møtt for et nytt innlegg på en pc nær deg om ikke så altfor lenge. :)

Plutselig en dag var det sol ute. Jeg trodde ikke mine egne øyne. Jeg stod inne i spisestuen og malte så malingen sprutet for å komme meg ut i solen før den forsvant igjen. Det hele ble en desperat jakt etter solbriller som ikke har vært brukt siden tidenes morgen (føles det som), og t - skjorte, piratbukse og slike sommerklær som bare ligger og støver ned siden man absolutt ikke har bruk for dem selv på denne årstiden. Hvor legger man solbriller i et flyttelass? I hvert fall ikke der du tror du har lagt dem. Ikke der det hadde vært logisk å legge dem heller... neiiiida... det viser seg at de har en velvilje for å forville seg inn i foret i vesken din, slik at du ikke finner dem uansett for mye du leter. Man kan få grå hår av mindre. Jeg fikk hvite. Det har gjerne noe med malingen å gjøre.

Etter at alt var kommet til rette, eller... det som ikke var kommet til rette ble ignorert... fant jeg ut at det var nok best å ta seg en tur på hytten og samtidig besøke mor og far som befant seg der på det tidspunktet. Så jeg kjørte. Mot skyene. Motet sank. Håpet brast. Men som lyn fra klar himmel, eventuelt som sol fra klar himmel om du vil, var det plutselig sommer igjen, og den ene godlåten etter den andre strømmet ut fra radioen. Det var ikke annet å gjøre enn å rulle ned vinduet, selv om det egentlig var litt for kaldt for det, og synge av full hals og blåse i om de på busstoppene fikk det med seg. Hihi. Fin tur.
Jeg gikk meg over fjell og land, og endte opp i Telavågen. Det var en frisk tur, kan du si. Det blåser mye der ute. Det er jo nada trær som tar imot vinden fra havet. Men fint er det. Den skal de ha. Og glo kan de, på uskyldige turgåere (les: inntrengere) som lystig slentrer i vei uten musikk på ørene siden noen hadde glemt øretelefonene hjemme.

Kunne man ikke bare bodd her? Hvis det var sol hele, hele tiden... og en landhandel... som hadde god is... og så skulle man hatt båt.. eller en sånn tukk - tukk - snekke som hadde samme maksfart som en linjedommer.
Jeg kom meg tilbake til Asphaugen og tok bilder i alle retninger. Jeg holdt jo på å kveppe vekk da jeg plutselig fikk øye på onkel Magnus som stod INNE i sin egen garasje. Klart man må kveppe litt når det står en mann på sin egen eiendom og pusler med noe, og er helt stille. Stakkars. Tror jeg skremte ham like mye som han skremte meg. Han forventet nok ikke en slik reaksjon på sin eksistens. Det endte med en hyggelig samtale. Han er i grunnen ganske hyggelig. :)
Fint på hytten. :) "Brekko" er fin, sommer som vinter. Veldig artig sted å ake på vinteren. Ikke så lurt om det kommer bil imot.


Kjøkkenet begynner å ta form. Ingenting er slik som planlagt, selvsagt, men det begynner å bli småkoselig. :) Sauene henger skjevt under vinduet, men jeg får bare innbille meg at det er sjarmerende, for jeg får bare ikke til å henge dem bent. Hyllen ble ikke slik som tenkt, men jeg får innbille meg at det er sjarmerende, for nå gidder jeg ikke gjøre mer med den. Det er rett og slett utrolig sjarmerende. Jada. Kom på en kopp kaffe, så skal du nok se. ;)
I helgen var jeg tante barnevakt for de søte små. Mams gikk til innkjøp av en million leker a la afrikanske dyr. Det skulle være afrikansk aften. Med taco. Så det ble det. Jeg printet ut bilder fra afrikaturen min, og ungene interesserte seg for dem i sånn ca. fem minutter, og så var det bare å sette på en film og la kvelden fare.
Killerflodhest til angrep. Alt skal jo drepes og ødelegges. Må for all del ikke få det til å vare lenge.
Dette ble Susannes soverom for helgen. Megakoselig, spør du meg. Skulle bare sett når det var mørkt i rommet, og bare de lysene på. Superduperkoselig. Eller... jeg innbiller meg at det var sjarmerende. Prinsessen var i hvert fall fornøyd.
Parykker funker i grunnen veldig greit med barn også. Bare pass på så de ikke innhaleres i iveren. Den ene av mens den andre er på, og den tredje skulle helst vært på i går. Brillene var den største slageren. De må rett og slett få seg noen slike briller. Jeg har i hvert fall fått en bursdagsgaveidé. :)

Søndagen klarte de små "englene" å overtale meg til å gå på kino. Vi fikk med oss onkel Kjell også (les: ga ham ikke noe valg), og spant innom en annen tante på veien for å hilse på den fammen. Vi tantene stod som noen pressefotografer for å ta bilde av krapylene i håp om at noe kanskje kunne bli bra og egne seg på et julekort eller fjorten. Ganske gøy med trampolinebilder egentlig. Eller ojsann - fikk - du - masse - vann - over - deg - du - da - bilder. :) *knegg*

Vi rakk kinoen, selv om vi gikk laaaang omvei. Vi rakk å hente billetter, kjøpe 3D - briller, kjøpe snop og finne plassene. De vet å ta seg betalt, det er i hvert fall helt sikkert. Ingen kirkerotter kan gå på kino nå til dags. Ungene stokoste seg og lo høyt og lenge. Det gjorde i grunnen jeg også. Det er så bra når man kaster hodet bakover og ler høyt uten å tenke over at salen er full av folk. Jeg velger å tro at de andre gjorde det samme, hvis ikke var det DE som var rare. Så det så.
Hilde og jeg tok oss en tur til Tyssøy, vi. I regnet. Regnet er tilbake. Du må ikke tro at solen holdt seg på plass. Vi hadde en fin tur likevel. Bergensere er utrolig gode på å si at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Piss meg i øret. Se ut. Det finnes dårlig vær! Jaja.. man kan ha et kjekt i dårlig vær også. Hoppe litt, for eksempel.






Vi fant en gammel benk. Den MÅTTE jeg ta bilder av. Den MÅTTE vi posere ved siden av, og rundt, og løpe rundt, og helst skulle vi satt oss oppi den også hadde det ikke vært for at det var så grådig vått. Gammel benk er gøy. Anbefales. Få deg en gammel benk, du også!






.... ho såg ut mot dei steinutte strender.....


Ny tur, nye hoppemuligheter. :) Hordnesskogen denne gangen, til Øyjordsbakken og Grimseid.



Nå røk soverommet til også. Her måtte det males. Jeg gikk jo inn der med angst i blikket hver gang. Sikker på at de veggene måtte medføre mareritt og det som verre var. Nå er det grått og flott. :) Etter å ha stått og svettet og styrt for å få vekk den nydelige Ole Brumm - borden var det bare å ta frem pussemaskinen og få vekk limrester, og gjøre det glatt og fint. Å ta på maskeringteipen føltes som en lek i forhold. Nå tror jeg ikke jeg skal male noe rom på en stund.... hvis ikke jeg finner ut at jeg bare må ta stuen også... men det blir uansett noen uker til. Takk og pris. Nå er det Barcelona next. See ya! :)