Satt her en dag, sånn ca. alle dager, og lurte på om jeg skulle blåse litt liv i bloggen igjen. Meningen var jo selvsagt å legge inn alle bilder fra alle dager, og skrive dagbokaktig journal fra samtlige feriedager, samtlige turer, samtlige byer og samtlige samtlige, men... nå er det for mange dager å ta av, så jeg begynner bare på nytt, jeg. Dette kom jeg frem til sånn ca. samtidig som jeg fant ut at hårene på stortåen var mye lengre enn på de andre tærne, og det så jeg ikke helt poenget med. Skal de liksom bli så lange at man kan flette dem? Hva i huleste er meningen med dem? HVORFOR skal man ha lange hår på kroppen utenom på hodet? Jeg har ikke tenkt å gå i veldig detalj på kroppshår, i hvert fall ikke mine egne, men jeg fant altså disse hårene ørlitegranne forunderlige. De er borte nå. Noe sier meg at de kommer tilbake.

Det har jo skjedd litt siden forrige innlegg. Ferien skulle utnyttes så jeg kastet meg i bilen til far og kjørte til Oslo. Å kjøre til Oslo alene, uten noe annet enn to gamle kastetter som eneste underholdning fører til mye prating med seg selv, nynning og skråling på sanger man ikke husker hele teksten på, og som man i hvert fall ikke kan tonen på (nydelig), man tar seg selv i å skrive tekstmelding når man egentlig ikke burde gjøre det, og har et veldig behov for å prate med andre mennesker. Man har også et veldig behov for å komme frem, fort, og gjerne like hel. Jeg kom meg frem, like hel, og tilbrakte helgen hos Ingvild før turen gikk til Barcelona. I Barcelona skulle jeg finne buss inn til byen, og vente på de andre. Det begynte strålende med at jeg stod ved feil bånd og ventet på bagasjen. Ikke rart bagasjen ikke kom siden den rullet rundt og rundt på et bånd i andre enden av det gedigne rommet. Min turkise koffert er ikke vant til å bli forlatt, så den var sikkert i sjokk. Det burde jo kanskje ringe en liten bjelle når jeg er omgitt av italienere som venter på bagasje i stedet for nordmenn, men jeg var for opptatt av å være helt alene og litt stolt over å klare meg selv. Jada, det gikk jo kjempefint. Fant omsider kofferten min og luffet ut av gjennom tollen. Prøvde å smile søtt til tollerne, men de var ikke mottakelige for søte smil, så jeg luffet videre. Jeg fant bussen uten problemer (!), og fikk transportert meg til møtestedet. De andre kom og vi levde lykkelige alle våre Barcelonadager. Jeg skal definitivt tilbake til den byen! Nydelig!

Laila og jeg dro til Oslo og dro på hyttetur med jobbgjengen min. Det ble besøk på nabohytta, for vi måtte jo finne ut hvem som var der, det ble bading (men jeg holdt meg på land, det så grisekaldt ut, og de skrek som stukne griser), og det ble himla trangt på rommene. Vi var tre stk på at rom som knapt var beregnet for en, og når den mannlige gulvsliteren satte i gang sagbruket var det umulig å sove spesielt søtt videre. Vi listet oss ut på det trivelige utetoalettet, pakket (etter at vi var ferdige på utedassen), ryddet litt og dro tilbake til Oslo. Det ble trivelige dager med SHOPPING på outlet, i Sverige, i byen, egentlig overalt hvor det var butikker. Det ble også TAPAS, og mye snadder. Ferie er farlig. Da er det liksom lov å hive innpå med alt mulig av deilige saker som man ellers i året har strenge forbud mot.

Kjersti joinet oss på onsdagen, og vi dro på Bon Jovi - konsert. FY, så artig!! :) Det gjør jeg gjerne igjen. Når man kan skrike med til alle sangene, og bare har godfolk ved sin side, så er det velstand fra ende til annen. Konserten endte med at vi løp ut fra Ullevål stadion hylende på brannsanger, med en supersøt rosenborgsupporter i hælene. Stakkars. Hun ble løftet og båret rundt mens hun prøvde å overdøve vår nydelige sang.

Vi fortsatte resten av dagene i Oslo med mer shopping, mer lystig lag med gamle kolleger, kokosboller i fleng (vi bodde jo rett ved den lille kokosbollefabrikken), og mye bra greier. :)

Gisp!! Glemte å nevne det, for jeg må vel nevne det... NOEN endte på nachspiel med Bon Jovi. Jeg var ikke blant dem, men TRO MEG, jeg har fått høre om det siden. Er ikke så sikker på at den hvite flekken på det lite skarpe bildet er genseren til selveste Jovi, men i følge den som tok bildet var han "bare rett der borte". Så da var han vel det. Fint noen fikk sett det. Jeg trodde de spant avgårde for å se ham gå fra bilen og inn på hotellet. Det var ikke jeg spesielt interessert i å se på, så jeg ble på min post.

Etter disse ukene var det bra med en uke på camp for litt påfyll av motivasjon og treningslyst. Det ble trent, og veid, og målt, og fortalt, og i det hele tatt, så man kom derfra med blodsmak i munnen og ny iver etter å fortsette på den "smale" sti. Veien fra Hønefoss til Bergen, fremdeles alene i bilen, er fremdeles laaaaang. Denne gangen hadde undertegnede vært og kjøpt en lur duppedings som gjør at man kan høre på iPhonemusikken sin via kasettspilleren i bilen. Plutselig var verden et bedre sted, og jeg sang meg til Bergen. Fremdeles med like nydelig sangstemme.

Nå har man brått begynt i ny jobb, og har jobbet der i tre uker. Begynner jo nesten å bli veteran. Det er fullstendig forvirrende, jeg skjønner ingenting, kjenner nesten ingen, og aner stort sett ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er alltid gøy i ny jobb. "Hei, jeg er ny, jeg finner ikke veien, jeg... " "Hei, jeg er ny, ehhh... hva var det jeg skulle igjen?" Hei, jeg er ny. HÆ? Det der har jeg aldri hørt om før...." Deilig tilværelse. Det går over, forhåpentligvis vet jeg litt mer om hva jeg driver med etterhvert. Folkene virker å være fryktelig trivelige. Vi har sånne finurlige printere som man legger inn mailadressen sin på. Når man scanner et ark blir det da sendt til mailen. Jeg fikk plutselig mail. Et ark skrevet for hånd; NÅ MÅ DU BEGYNNE Å JOBBE, ANNE!!! Uten avsender, selvsagt. Pøbelstreker. Jeg gikk og teipet igjen for laserlyset på musen til hovedmistenkte.

I heimen har veggene blitt ferdig malte, nye møbler blitt skrudd sammen, og bilder blitt tatt, men det får bli "fortsettelse følger" siden klokken har passert leggetid og jeg "skal bare" litt til før jeg legger meg. Vel møtt for et nytt innlegg på en pc nær deg om ikke så altfor lenge. :)