Her i huset går det litt sakte på frem om dagen. Det skjer ikke så mye med vegger og tak, og diverse andre ting fordi jeg flyr rundt og driver med alt mulig annet i stedet. Det sier seg jo kanskje selv at jeg må jobbe litt når jeg har begynt i ny jobb, og så må man i gang med treningen igjen etter ferien og ryggkrepering, og så er det jo så mange å besøke. Jeg mangler ikke fritidsaktiviteter, føler jeg.

Spisestuen har da klart å få seg en aldri så liten ansiktsløftning likevel. Malingen ble gjort i ferien, og var veldig nødvendig for å få fjerne det mørke og dystre. Mørkeblå spisestue er sikkert kult, det, men jeg synes det var mer søvndyssende enn innbydende for å innta et måltid eller hobbyjobbe. Jeg har alltid ønsket meg stort spisebord, så nå ble det satt i gangs strakstiltak for å få det til å skje. Male, male, selv om arm og skulder verker, men så blir det jo så lyst og trivelig.. med maling i håret og alle mulige andre steder på kroppen. Maling skal visst ikke bare opp på veggene. Det er vel som med matlaging, man må prøve litt på seg selv også.

Jeg fikk hjelp av Hilde til å dure ut på Ikea og kjøpe bord og stoler. Vi lånte henger der, og slang tingene ombord i regnværet (for det regner konstant, må vite) og fliste tilbake til heimen for å skru. Mens jeg begynte å knote med spisebordet, og passet på fire små pudler, spant Hilde tilbake med henger. Jeg skrudde og skrudde, og ble omtrent lam i fingrene. Jeg har lært meg at man ikke må lese hele bruksanvisningen når man skal skru sammen møbler, bare begynne med første bildet og gjøre det som står der før man våger seg på neste bilde. Leser man hele blir man bare demotivert og får lyst til å pakke hele bordet/hyllen/stolen sammen igjen og returnere til nærmeste Ikea før man går inn i en dyp, dyp depresjon. Jeg holdt meg til bilde 1, så bilde 2 osv.. til slutt var bordet på vei til å bli bord, og jeg så lyset i tunellen. Broremann lurte på hva jeg drev med, og så jeg slet med skruingen. Skruing er ikke noe bedre for arm og skuldre enn hva maling er. Han hentet skrumaskin til meg, ironisk nok hadde jeg bare to skruer igjen som den kunne hjelpe meg med på det tidspunktet. Men de ble i hvert fall ordentlig godt skrudd i!!! Det var også på dette tidspunktet Hilde kom tilbake, og satte i gang med skruhjelp. Nå var det beina som stod for tur. Vi tok lige godt og skrudde dem på på feil side av rammen under bordet. Det så helt mongo ut. Man SKAL alltid gjøre noe feil når man monterer ikeamøbler. Det er en regel. Bordet kom seg til slutt på de riktige beina, og jeg var lykkelig for at det funket som det skulle. Jeg kunne dra det ut, legge i plater og sette det sammen igjen. Velstand!

Jeg hadde glemt at det var seks stoler som ventet på å bli skrudd sammen også. Her gikk det plukkandes seint med meg. Mens Hilde monterte tre, satt jeg og holdt på å ta livet av en. Vi ble enige om at det var best at hun skrudde videre mens jeg tok meg av trekkene før det klikket fullstendig for meg. Det ble bra. Jeg ble fornøyd. Og det var utrolig mye papp i stuen etterpå.

Jeg hadde invitert til tapasbursdagsmiddag som en hyggelig greie, men også som en motivator for å få fart på spisestueplanene. Det funket. Plutselig hadde jeg bord og stoler. Og plutselig måtte jeg planlegge tapasretter og tilberedingsfremgangsmåtetidsskjema. Og plutselig fant jeg ut at jeg måtte få opp litt bilder på veggene. Det er utrolig hva man rekker kvelden før kvelden. Det er utrolig hvor effektiv man kan være bare man har skikkelig tidspress på seg. Det er også utrolig hvor sent det går an å legge seg.
Jeg vil påstå at det ble en vellykket kveld i en velfungerende spisestue. Det mangler noe pent på veggen over bordet, og mormors gamle skap mangler også. Det kommer, det kommer. Man må jo ha planer, og noe å drive med fremover også. :) Jeg ser for meg hvordan det skal bli, og jeg tror det skal bli bra. :)