Søndag kveld har kommet og gjort det mørkt igjen. Ute er det ingen stjernehimmel i dag, men jeg ser alle lysene i alle stuene i omtrent hele Oslo, så jeg har en liten stjernehimmel likevel. I dag våknet jeg og som vanlig strakk jeg på hodet for å se om det var en fin soloppgang. Det var det, for så vidt, men noe som er heller uvanlig var et politihelikopter som svirret frem og tilbake ikke så langt unna. Jeg er ikke så vant til at folk kan se inn til meg, men i dag følte jeg meg iakttatt og behovet for å stå opp og få på meg noe litt mer anstendig meldte seg ganske umiddelbart.

Forrige helg hadde jeg Laila på besøk. Vi hadde som mål å få med oss julemarkedet på Folkemuseet på Bygdøy, og det klarte vi, bare et par timer senere enn beregnet. Ikke verst. Jada , vi er der til elleve. Mhm... Eller skal vi si ett? Jeg tror vi sier ett. Det er ikke innmari enkelt å stå opp i tide, komme seg gjennom badet og frokost, og et strabasiøst påkledningsregime i en fart. Ute var det kaldt. Veldig kaldt. 18 blå. Jeg skjønte at her var det bare å kle på seg. Frem med ullen igjen. Å få på seg en rimelig grisetrang bukse i utgangspunktet utenpå et par lag med stilongs er en interessant affære. Det er haling og draing, selvsagt, men med det ustabile stilongsunderlaget må buksen av igjen og underlagene festes i sokker og diverse for at den innerste ikke også skal bli den som er lengst oppe. Vi kom oss ut, og opp til bussen, og fikk kapret oss noen seter. Det tok oss omtrent en time å komme frem til destinasjonen, og det er jo ikke noe varmt å sitte på en buss som har pumpet i gang varmeanlegget mens du sitter kledd for 18 minus. Det er så greit å svette litt før du skal være utendørs i noen timer. :) Vi skravlet i vei, og hadde det egentlig ganske trivelig. Vel fremme travet vi gratis inn da vi var et stk Obosmedlem, og et stk DnB totalkunde. Noen fordeler skal man ha. Mange, mange boder å gå seg vill i, mange, mange totalt ihjelfrosne mennesker med klaprende tenner, og dyr, og lys og pepperkaker, og kaffe i en herlig og skjønn forening. Det er virkelig koselig!


Laila og kuen Laila fant hverandre og koste litt. Jeg fant grisen. Jeg vet ikke hva den heter, men jeg håper ikke den heter Anne.


Litt varme er ikke å forakte. Disse varmefatene var plassert rundtom til vår store glede. Det var nesten litt vanskelig å gå bort fra dem. Laila løp opp til kirken bare for å få i seg litt varme, jeg synes jeg ble varm nok av å hoppe og sprette foran kamera.




Heisbilde er obligatorisk. Sånn er det bare. Det skal helst tas et bilde for hver heistur. Dette gjelder bare når jeg har besøk, det er merkelig nok ikke noe jeg gjør hver eneste gang jeg tar heisen til vanlig. Det hadde blitt fryktelig mange heisbilder. Hmmm... kanskje jeg skal vurdere å begynne med det. Sikkert ikke flaut i det hele tatt hvis det tilfeldigvis skulle være med en uvitende nabo på heisturen. Halla... jeg skal bare ta et ørlite bilde i heisen, jeg. Vil du være med?

Camilla kom på ost og kjeks og rødvinskveld. Hos meg har slike kvelder ofte en tendens til å bli parykkveld, men denne gangen slo vi til med litt singstar også. Til naboens store begeistring, kan jeg tenke meg. Hva er vel bedre å høre på enn jenter som synger av full hals?




Litt hverdagskos er lov. Her et beger med lunsj, på tur til jobb. Hmm.. små gleder i livet, men sånt er digg. :) Glad jeg ikke snublet.


Julekortproduksjonen er i gang. Her en scrappe - julekort - og - drikke - gløgg - dag hos Ingvild. Det blir fort en vi - kommer - med - tåpelige - kommentarer - om - alt - og - holder - på - å - le - oss - ihjel - dag. Anbefales.


Soloppgang i frosten. :)


Nå er produksjonen ferdig. Jeg har det ikke spesielt ryddig mens jeg holder på, men det blir da kort av det likevel. Ikke er de spesielt nydelige, men jeg synes det er litt koselig å sende avgårde noe jeg har laget selv, så jeg håper mottakerne blir fornøyde. De er enda ikke ferdig skrevet. Det krever jo enda mer innsats, men jeg skal gripe pennen fatt allerede i kveld, så jeg skal slippe å komme heseblesende til postkontoret siste dagen. (Jeg VET jo at det er det som kommer til å skje.)

Denne helgen har vært forholdvis rolig, med unntak av fredagskvelden. Fredag startet grytidlig. Jeg skulle møte Ingvild på bussen for så å dra sammen på jobb. Ingvild var ikke på bussen. Ingvild sov. Jeg satt og frøs, hørte på Ipod'n og lurte på hvorfor i all verden arbeidsdagen må starte så tidlig. Etter jobb var det lønningspils, og en herlig gjeng møttes, skravlet, lo og hadde en helt fantastisk kveld sammen. Den endte med en taxitur hjem. Vottene mine ligger nå i den taxien. Jeg ønsker meg nye votter til jul.




Her er dagens bilder fra min kalde tur rundt Østensjøvannet. Nå er det en stund siden jeg har gått der, så det var litt koselig å gå der igjen. Mens jeg stod og tok bilder kom det en kar gående forbi. Jeg la meg hakk i hel på ham, og ble der. Han holdt et bra tempo, så jeg syntes det var så greit. Jeg tror ikke han syntes det var så greit å ha meg bak seg. Jeg begynte å snufse. Og snufse. Og snufse. Hva er det med kulde og snufsing? Det er UTROLIG irriterende!! Jeg synes ikke det er kjempekult å snyte seg med fingrene, og papir hadde jeg jo selvsagt ikke med meg, så da må man jo snufse annenhvert sekund, da. Annenhvert sekund i en time og ti minutter er mye snufsing! Da våre veier skiltes hadde jeg nesten litt lyst til å takke for turen siden vi hadde vært gjennom så mye sammen. Badende ender, hunder som ville hilse og gamle damer som stod i veien, barn på skøyter ute på isen, noen telefonsamtaler, og et fint frostlag på lue og hansker. Jeg tror ikke han følte samme tilknytning som meg, så jeg lot det være.

På treningsfronten har siste uke tatt meg med gjennom en heseblesende time på powerstep. Den intsruktøren er gal. Hun går rundt i salen og forlanger at du skal hoppe når hun sier det, stå i planken mens du strekker ene armen laaaangt oppover, løpe over step'en en million ganger, og at du tar flere vekter på stangen enn du noensinne hadde trodd du skulle klare å løfte. Gal! Det er utrolig deilig etter timen når du kjenner armene skjelver og du gleder deg intenst til å komme deg i dusjen, men du klarer ikke få shampoen ut av flasken siden du absolutt ikke har noen styrke igjen i hendene. Det har også blitt spinning, selvsagt, noen runder i styrkerommet, og en time og et kvarter, og 1200 kalorier i minus, på ellipsemaskinen. Bra uke, tror jeg. Nå venter en ny en. :)

Denne er jo så sann, så sann... og grei å huske på når man ser på neste bilde. ;)

Atter en gang har tiden gått veldig mye for fort. Jeg tenker på bloggen og oppdatering hver dag, men det hjelper jo fint lite når jeg ikke gjør noe med det. Siden sist har det vært julebord med jobben. Julebord med jobben er synonymt med utrolig artig. Det er en sinnsyk gjeng jeg jobber med, så det ble jo et sinnsykt julebord. Under ser du sjefen iført Soletti, som seg hør og bør. (hmmm, hva mener du, Åse? Skjer sånt bare når jeg er tilstede? Var det ikke det du, sa? Dette var IKKE min idé! ;))

Jeg fant PLUTSELIG ut at jeg også hadde lyst til å være med på vorspiel, og fikk det sinnsykt travelt med å kaste meg i dusjen og hive sminke opp i luften og se hvor det landet. Noe traff der det skulle. Jeg var som en hvirvelvind i leiligheten. Dro på meg den ene strømpebuksen etter den andre. Hvis ikke det var hull i dem fra før, så sørget jeg i hvert fall for å lage et. Jeg mistet en buss, og jeg mistet to busser mens jeg løp rundt meg selv i et stadig høyere og mer stressende tempo. Neglene droppet jeg å lakke, brøt opp smykkeskrinet og tok det første smykket jeg fant, og fikk til slutt på meg kjolen jeg hadde investert i bare en time tidligere. Til slutt satt jeg på bussen men jeg messet "auuummmm.... auuuummmmm" om igjen og om igjen.. neida, jeg gjorde ikke det. :p Det holdt med litt musikk på ørene. Det var kø gjennom sentrum. Kø er fint når du prøver å rekke noe. Det er sjelden noe som er mer frustrerende enn kø. Det var bare å se på alle menneskene og fortsette med auuummmingen inni hodet for ikke å eksplodere. Til slutt fikk jeg presset meg ut av den overfulle bussen. Det var som å bli født på nytt... på nytt. Der var det ikke strødd. Jada, jeg vet jeg prater mye om disse berømte, ustrødde fortauene, men helleuuu... Strø, da! Jeg er et gående menneske. Jeg er ikke født med pigger. Jeg var som Bambi på isen. Foran hele overfulle bussen bar det rett inn i busskuret med et smell, og det ble utøvd balansekunster av en annen verden. Det vekket i hvert fall til liv en hel rekke hittil ukjente muskler i mage - og ryggregionen. Jeg subbet meg frem til der jeg trodde Kristin bodde, noe som viste seg å stemme. Jeg fikk med meg en hel time på vors før det var å ta på seg de ni millioner plaggene man er NØDT til å ha på seg om man skal ferdes utendørs for tiden. Det er kanskje derfor det ikke gjorde noe vondt å smelle inn i busskuret, klærne dempet vel for det meste.


Søte, yndige og uskyldige. ;) Enn så lenge.




Mykje dans og moro. Man skal svinges i svansen, spise underfundig sykehusjuletapas laget på 40 minutter, svare på usannsynlig vanskelige spørsmål laget av sjefen (ikke Solettisjefen) og fjase MASSE i løpet av en julebordskveld. Fantastisk! Timene forsvant og det var på tide å gå hjem, men neida, ikke denne jenta. Jeg skulle i hvert fall ikke bruke penger på taxi halv fem om morgenen. Neida. Den som satt på vaktrommet kl ni om morgenen, det var meg, med en stadig økende trøtthet og frykt for å gå ut i kulden, men ut måtte jeg jo. Det tok meg halvannen time å komme hjem denne flotte lørdagsmorgenen. Først vente på trikk ned til byen, så sitte en HALVTIME i sykt mange minus, iført strømpebukse og glansekjole til alle forbipasserendes stirrebegeistring, før bussen endelig kom. Jeg satt i noe som kan ligne komatilstand til jeg endelig kunne skimte heimen, og det var bare å stable beine ut på nok et glatt fortau. Jeg tror jeg aldri har gått saktere. Beina ville ikke rikke seg. Jeg prøvde å fortelle kroppen at hvis den bevegde seg raskere, ville sannsynligvis temperaturen stige, men jeg tror til og med blodet var frosset fast, så det var ikke liv i meg igjen før utpå søndagen.

Mandag var det tilbake til den harde hverdag, og en tur til camp igjen for B og meg. Mykje mimring, latter og moro.. og ikke minst: TRENING. Vi kastet oss over vekten og fikk kontrollveid oss, pratet med trenerne, var med på styrketrening og spinning, og avsluttet med svømming i den nye svømmehallen som endelig har åpnet.




Ja, det er varmt å ha på seg sytten ullag, og yttertøy i en svømmegarderobe... hvis du lurte.



Dagen i dag begynte med en frisk liten gåtur til spinningen. Jeg synes i grunnen det treet over var et fint motiv og tenkte at DET skal jeg ha på bloggen. Så her er det. Bildet under viser julegranen som ble tent på søndag. På søndag var det en helt vanvittig vind, og det snødde som det aldri har gjort før. Det var nok herlig å ha ansvar for vaffelstekingen der ute den dagen, kan jeg tenke meg. Tror jeg vet om en som ikke velger samme oppgave til neste år.


Jeg kom meg på spinning. Jeg kom inn i salen og fant at alle yndlingssyklene mine var opptatt, MEN den i midten var ledig. Der er det alltid en av gamlekara som sitter, men jeg strente bort til sykkelen og fikk rigget meg til, og startet trakkingen. I døren stod det et stk slukøret gamlekar og savnet sykkelen sin. Sukk. Da stakk det litt i hjerteroten. Før jeg fikk gjort så mye med saken hadde han tatt en annen sykkel, og det så ut som om han skulle overleve, så jeg syklet i vei og følte meg nesten litt som ondskapen selv... helt til musikken kom på, da glemte jeg hele gamlekaren. Etter spinning bar det til en ny økt i styrkesalen. Jeg strente rett bort til vektene på stang og gjorde det jeg skulle gjøre. Jeg visste ikke at gamlekaren stod bak meg og VENTET på å få hente noen vekter selv. Sukk. Jeg er jo flyttbar. Tror jeg. Etter en runde med styrketrening var jeg grisesliten og det var ikke snakk om å vurdere å trene et sekund lenger. Jeg droppet til og med planken i dag. Jeg får vel ta den i kveld.

Jeg skulle bare rett innom senteret og handle noe greier på Meny, da jeg gikk forbi en butikk (måtte bare ta rulletrappen opp i den etasjen først) hvor det hang alt mulig av fine klær. Jeg sendte noen lange blikk, men gikk forbi, før det gikk opp for meg at jeg hadde passert et stativ med jakker som hang utenfor butikken, og var på salg. Jeg rygget tilbake, fant en jakke og travet inn i butikken med luftige svev på jakt etter prøverommet. Resultatet ser du under. Jeg kunne jo ikke la blogginnlegget være uten et selvportrett.... En altfor trang boblejakke ble i dag min for bare 200 kr. Hurra! Kanskje jeg kan klare å holde varmen i vinter likevel. :)

Nå ventes Laila inn dørene her om ikke så altfor lenge, så det er vel bare å begynne på maten, tenker jeg. Snakkes! :) God helg!

Julen er her! Det synger i hvert fall Sissel Kyrkjebø og Tommy Körberg til meg akkurat nå. Det er jo ikke stressende i det hele tatt, med tanke på at jeg kun har en julegave i hus. Bevares, en mnd minus en dag til jul. Det er jo et haaaav av tid. Heh. (Kjenner tendensen til nervøse ticks i høyre øye...)

Dagens innledende bilde viser herlige kolleger svinge seg i svansen og vi prøver oss på litt shuffle. Det ender med at alle vagger frem og tilbake til noe vi selv tror er kjempebra, men som ikke ser ut i måneskinn. Det funker rett og slett ikke når ikke Camilla er med og passer på oss. Hvor vanskelig er det egentlig? Teksten er ganske klar... to the left, to the left, to the left, to the left, f.eks. Det er ikke veldig vanskelig å ta noen skritt til venstre.... trodde jeg... men jeg var jo den som surret mest med dette, så jeg skal vel ikke skrike så høyt om hvor enkelt eller vanskelig det egentlig er.

Juleyoghurt?? Jeg falt for fristelsen og betalte sikkert altfor mye for denne yoghurten bare fordi det står "Jul" på den. Kanskje den ville smake som Jul... Den smakte ikke Jul! Dette var virkelig en unødvendig liten kaloriorgie. Sjokolade og yoghurt er ikke noe som trenger å kombineres for min del, selv om det skal sies at jeg savner Soho'en. Jeg synes jeg var litt dum her, som falt for dette pr - trikset, så her ligger det altså et bilde til dere til skrekk og advarsel. Ligg unna! (Men mindre du liker Jul, og sjokolade, og yoghurt rørt sammen. Da er det jo bare å løpe og kjøpe.) (Jeg driver altså og reklamerer for det jeg ville advare mot... hmmm.. det virker som om dumheten ikke har gitt seg enda.)

I forrige uke var jeg på Imogen Heap - konsert med to venner. Denne damen er et underfundig vesen. Med sin morsomme britiske tale, virret hun frem og tilbake over scenen og pratet i vei om det som falt ned i hodet hennes, bl.a. pinlige vegetarianerdater. Hun plinget og plonget, og sang og sang. Jeg var strålende fornøyd der jeg stod laaaaaaaangt bak, med nært beliggende toalett og utgang. Jeg er ikke en av dem som står rett foran scenen og sitrer av forventning mens alle de andre presser meg gjennom gjerdet eller opp mot scenen. Det har jeg ikke noe behov for. Når man, bare ved å snu på hodet, har nesen inni naboens svette armhule synes jeg det er FOR trangt. Kall meg gjerne rar. Aller siste sang var den alles kjære Hide and seek. Fine, fine sangen. :) Bildet under viser Oslo by night, tatt på vei hjem etter konsert og Monotur. Det er jo nesten til å føle seg ensom av. Det var ikke mange å se i den ellers så travle gaten.

Fredag satt jeg i heimen og tvinnet tommeltotter mens jeg ventet på at søsteren skulle ankomme Tigerstaden. Hun satt på Flesland. Det er så artig med fly som er forsinket. Jeg hadde laget tapas, og tåkelagt nabolaget med ny hvitløkseim, og satt og sultet over grytene. Noe sier meg at søsteren også var sulten (siden hun sa det). Hun kom frem, og klarte til og med å finne t - banen, OG gå av på riktig stopp. Jeg er imponert. Det tok ikke så lang tid før jeg fikk kommentarer på ånden. Hvitløksånden. Sterk nok til å drepe en mann. Sikkert ikke bare én mann. Jeg hadde nemlig kommet i fare for å smake på en kjøttbolle eller to. Kokken må jo smake på maten før den blir servert. Hun fikk seg en snasen liten hvitløksånde etterhvert, hun også. Dagen etterpå, da vi dro til Norwegian outlet i Vestby, pratet vi litt med et par som heller ikke helt visste hvordan de skulle ta seg frem, men som visste mer enn vi gjorde, så vi fulgte etter dem. De tok samme buss og tog tilbake, så det ble litt prat da også. På Oslo S forsvant de uten å si hadet, eller gi oss klem, eller noenting. Vi var egentlig ganske fornærmet, men helleu... med den hvitløksånden vi hadde kan jeg jo forstå at de følte for å stikke av så fort som mulig.

Vel hjemme, ca. en halvtime etter at de som var invitert skulle komme (heh.. hvorfor være presis til sitt eget selskap?), fikk vi sprettet vinen, og div. andre saker, og gjorde oss klare for en tur til Latter. Det skal sies at de inviterte ikke var så presise selv. Anders kom altfor sent, og Kjell kom ikke i det hele tatt, så vi var ikke de verste. ;) Vi klarte fint å få opp stemningen. Under ser du bildet Anders tok etter at jeg hadde et mindre vellyket forsøk på å sminke Kjersti. Det endte med latterkick fra min side, så det sier vel sitt om hvor pent det ble. Hun valgte å sminke seg selv etterpå, hun, coachet av Anders. Han vet overraskende mye om sminke.
Stand up'en på Latter var ikke alle tiders. Jeg pleier å storkose meg når jeg er der, men denne gangen var det ikke annet enn katastrofalt. Vi kom jo selvsagt for sent, og ble plassert på rad nr. to fremme ved scenen. Konferansieren spurte om vi som kom så sent ville ha med oss starten også, noe vi sa ikke var nødvendig, men han startet showet på nytt, han. Jeg var nesten ikke flau i det hele tatt. (Ansiktsfarge: rød) Nr. to på scenen var full. Han schnøvlet og var absolutt ikke morsom, så han ble faktisk tatt av scenen. Nr. tre var hun der Sigrid som har vært på tv og fått seg kjæreste. Hun var lettere flau for det som nettopp hadde skjedd, men klarte å få opp stemningen igjen, bare for at nr. fire skulle komme på og være enda mindre morsom enn den første katastrofen. Etter at han hadde prøvd å lire av seg morsomheter om vold og voldtekt satt hele salen og ikke trodde sine egne ører. Vi reiste oss og gikk før han var ferdig. Dårlig, dårlig, dårlig!

Søndag, Oslo domkirke og Oslo Kammerkor var en god motvekt mot lørdagens tragedie. Nydelig kirke og nydelig sang. Det kan virkelig anbefales. :)

Som Osloturist MÅ man jo se og gå på Operaen. Søsteren var intet unntak. Det ble posering i diverse positurer, traving på taket, iskald vind i håret, og ørlitegranne skepsis å spore når vi skulle gå ned igjen fra taket. Det kan jo fort bli glatt.





Denne poseringen er min favoritt. Ekke så innmari lett å holde balansen, sant, så best å støtte seg litt når man skal drive med balanseposeringer.


Ny lue. Den er varm. Den er myk. Den er god. Den er litt av et blikkfang. Jeg tok den ut på en prøvetur, inn på bussen, ned til byen, ut og gå. Jeg tror jeg aldri har blitt stirret på så mye i hele mitt liv. De får bare stirre. Luen er kul!

Etter shopping på dagen, og ekstremt dårlig tid som vanlig, la vi i vei mot Wallmans dinnershow. Jeg visste ikke helt hvor det var, og ikke helt hvor lang tid vi ville bruke på å komme oss dit, men jeg visste i hvert fall at vi aldri kom til å rekke det i tide om vi skulle ta t - bane, buss og gå siste biten ute i kulden. Vi hoppet av på Carl Berner og fikk plassert legemene våre i en taxi. Jeg ba en stille liten bønn om å få en erfaren taxisjåfør som visste veien. Det fikk vi ikke. Jeg sa adressen tolv ganger. TOLV GANGER! Jeg sa navnet på stedet en million ganger. Wallmans. WALLMANS!!!! Hvordan kan han ha trodd at jeg sa Waldemarts? Det ligner jo nesten ikke engang. Jeg tror jeg nærmet meg hat i stemmen til slutt der jeg satt i baksetet og snakket med sjåføren med sammenbitte tenner og knyttede never. Kjersti fikk latterkrampe. Hun var sikker på det skulle klikke fullstendig for meg. Vi måtte til slutt be ham stoppe bilen, siden vi så stedet, og han ikke gjorde det. Gi meg styrke!

På Vallmans ble vi møtt av Maria som snakket svensk, med en utrolig skingrene og skrikende stemme, så høyt som det er mulig å prate, og så lenge det er mulig å prate uten å trekke pusten inn igjen. Vi ble ført til bordet av en skjønn, liten guttemann, og presentert for vår lille tapasforrett. Det skulle bli fire retter tilsammen, ekstremt dyktige dansere og skuespillere som også var våre servitører. Det var rett og slett et utrolig bra show. :)

Nå har søsteren dratt, og jeg sitter igjen med en svib.. svibel.. svible (?) på bordet. Det er ikke helt det samme, men kjekt å ha en liten sak stående som minner meg om helgen.

Det var hardt å tvinge seg selv til å stå opp og gå på trening igjen, men det gikk denne gangen også. Ut på de sykt glatte fortauene i terrengjoggesko. Hurra for meg! Oslo kommune er gnitne på grusen, så det ble en interessant tur til treningen. Er det rart man går anspent? Denne gangen var faktisk ikke jeg den som gikk saktest av alle, jeg klarte å passere en dame.. PÅ ISEN... JEG!!! Miraklenes tid er ikke forbi. Jeg syklet meg gjennom en halvtimes oppvarming og plasserte meg mindre motivert på et styrkeapparat, løftet hodet og så meg rundt. Der var den ene hotsietotsien etter den andre. Det er vel lov å titte litt? Med sånt å se på var det ikke så vanskelig å trene likevel. ;)

Nå har kvelden kommet, og jeg håper søvnen snart skal kidnappe meg. Først skal jeg bare tørke opp etter enda et forsøk på å åpne en boks med makrell i tomat. Jeg lærer tydeligvis ikke av egne feil, og blir ikke klok av skade. Atter en gang er det tomatsaus utover mesteparten av kjøkkenet, og strikkejakken som jeg ikke har brukt så mange ganger enda. Det er jo rene lykken å tørke det greiene der av ting som en gang var hvitt. Kan de ikke vurdere å begynne med skrulokk? Må jeg virkelig begynne å pakke meg inn i gladpack hver gang jeg skal åpne en boks? Jeg kan jo eventuelt slutte å spise det, da. Åh, det er så mange vanskelige valg å ta her i livet!