Julen er her! Det synger i hvert fall Sissel Kyrkjebø og Tommy Körberg til meg akkurat nå. Det er jo ikke stressende i det hele tatt, med tanke på at jeg kun har en julegave i hus. Bevares, en mnd minus en dag til jul. Det er jo et haaaav av tid. Heh. (Kjenner tendensen til nervøse ticks i høyre øye...)

Dagens innledende bilde viser herlige kolleger svinge seg i svansen og vi prøver oss på litt shuffle. Det ender med at alle vagger frem og tilbake til noe vi selv tror er kjempebra, men som ikke ser ut i måneskinn. Det funker rett og slett ikke når ikke Camilla er med og passer på oss. Hvor vanskelig er det egentlig? Teksten er ganske klar... to the left, to the left, to the left, to the left, f.eks. Det er ikke veldig vanskelig å ta noen skritt til venstre.... trodde jeg... men jeg var jo den som surret mest med dette, så jeg skal vel ikke skrike så høyt om hvor enkelt eller vanskelig det egentlig er.

Juleyoghurt?? Jeg falt for fristelsen og betalte sikkert altfor mye for denne yoghurten bare fordi det står "Jul" på den. Kanskje den ville smake som Jul... Den smakte ikke Jul! Dette var virkelig en unødvendig liten kaloriorgie. Sjokolade og yoghurt er ikke noe som trenger å kombineres for min del, selv om det skal sies at jeg savner Soho'en. Jeg synes jeg var litt dum her, som falt for dette pr - trikset, så her ligger det altså et bilde til dere til skrekk og advarsel. Ligg unna! (Men mindre du liker Jul, og sjokolade, og yoghurt rørt sammen. Da er det jo bare å løpe og kjøpe.) (Jeg driver altså og reklamerer for det jeg ville advare mot... hmmm.. det virker som om dumheten ikke har gitt seg enda.)

I forrige uke var jeg på Imogen Heap - konsert med to venner. Denne damen er et underfundig vesen. Med sin morsomme britiske tale, virret hun frem og tilbake over scenen og pratet i vei om det som falt ned i hodet hennes, bl.a. pinlige vegetarianerdater. Hun plinget og plonget, og sang og sang. Jeg var strålende fornøyd der jeg stod laaaaaaaangt bak, med nært beliggende toalett og utgang. Jeg er ikke en av dem som står rett foran scenen og sitrer av forventning mens alle de andre presser meg gjennom gjerdet eller opp mot scenen. Det har jeg ikke noe behov for. Når man, bare ved å snu på hodet, har nesen inni naboens svette armhule synes jeg det er FOR trangt. Kall meg gjerne rar. Aller siste sang var den alles kjære Hide and seek. Fine, fine sangen. :) Bildet under viser Oslo by night, tatt på vei hjem etter konsert og Monotur. Det er jo nesten til å føle seg ensom av. Det var ikke mange å se i den ellers så travle gaten.

Fredag satt jeg i heimen og tvinnet tommeltotter mens jeg ventet på at søsteren skulle ankomme Tigerstaden. Hun satt på Flesland. Det er så artig med fly som er forsinket. Jeg hadde laget tapas, og tåkelagt nabolaget med ny hvitløkseim, og satt og sultet over grytene. Noe sier meg at søsteren også var sulten (siden hun sa det). Hun kom frem, og klarte til og med å finne t - banen, OG gå av på riktig stopp. Jeg er imponert. Det tok ikke så lang tid før jeg fikk kommentarer på ånden. Hvitløksånden. Sterk nok til å drepe en mann. Sikkert ikke bare én mann. Jeg hadde nemlig kommet i fare for å smake på en kjøttbolle eller to. Kokken må jo smake på maten før den blir servert. Hun fikk seg en snasen liten hvitløksånde etterhvert, hun også. Dagen etterpå, da vi dro til Norwegian outlet i Vestby, pratet vi litt med et par som heller ikke helt visste hvordan de skulle ta seg frem, men som visste mer enn vi gjorde, så vi fulgte etter dem. De tok samme buss og tog tilbake, så det ble litt prat da også. På Oslo S forsvant de uten å si hadet, eller gi oss klem, eller noenting. Vi var egentlig ganske fornærmet, men helleu... med den hvitløksånden vi hadde kan jeg jo forstå at de følte for å stikke av så fort som mulig.

Vel hjemme, ca. en halvtime etter at de som var invitert skulle komme (heh.. hvorfor være presis til sitt eget selskap?), fikk vi sprettet vinen, og div. andre saker, og gjorde oss klare for en tur til Latter. Det skal sies at de inviterte ikke var så presise selv. Anders kom altfor sent, og Kjell kom ikke i det hele tatt, så vi var ikke de verste. ;) Vi klarte fint å få opp stemningen. Under ser du bildet Anders tok etter at jeg hadde et mindre vellyket forsøk på å sminke Kjersti. Det endte med latterkick fra min side, så det sier vel sitt om hvor pent det ble. Hun valgte å sminke seg selv etterpå, hun, coachet av Anders. Han vet overraskende mye om sminke.
Stand up'en på Latter var ikke alle tiders. Jeg pleier å storkose meg når jeg er der, men denne gangen var det ikke annet enn katastrofalt. Vi kom jo selvsagt for sent, og ble plassert på rad nr. to fremme ved scenen. Konferansieren spurte om vi som kom så sent ville ha med oss starten også, noe vi sa ikke var nødvendig, men han startet showet på nytt, han. Jeg var nesten ikke flau i det hele tatt. (Ansiktsfarge: rød) Nr. to på scenen var full. Han schnøvlet og var absolutt ikke morsom, så han ble faktisk tatt av scenen. Nr. tre var hun der Sigrid som har vært på tv og fått seg kjæreste. Hun var lettere flau for det som nettopp hadde skjedd, men klarte å få opp stemningen igjen, bare for at nr. fire skulle komme på og være enda mindre morsom enn den første katastrofen. Etter at han hadde prøvd å lire av seg morsomheter om vold og voldtekt satt hele salen og ikke trodde sine egne ører. Vi reiste oss og gikk før han var ferdig. Dårlig, dårlig, dårlig!

Søndag, Oslo domkirke og Oslo Kammerkor var en god motvekt mot lørdagens tragedie. Nydelig kirke og nydelig sang. Det kan virkelig anbefales. :)

Som Osloturist MÅ man jo se og gå på Operaen. Søsteren var intet unntak. Det ble posering i diverse positurer, traving på taket, iskald vind i håret, og ørlitegranne skepsis å spore når vi skulle gå ned igjen fra taket. Det kan jo fort bli glatt.





Denne poseringen er min favoritt. Ekke så innmari lett å holde balansen, sant, så best å støtte seg litt når man skal drive med balanseposeringer.


Ny lue. Den er varm. Den er myk. Den er god. Den er litt av et blikkfang. Jeg tok den ut på en prøvetur, inn på bussen, ned til byen, ut og gå. Jeg tror jeg aldri har blitt stirret på så mye i hele mitt liv. De får bare stirre. Luen er kul!

Etter shopping på dagen, og ekstremt dårlig tid som vanlig, la vi i vei mot Wallmans dinnershow. Jeg visste ikke helt hvor det var, og ikke helt hvor lang tid vi ville bruke på å komme oss dit, men jeg visste i hvert fall at vi aldri kom til å rekke det i tide om vi skulle ta t - bane, buss og gå siste biten ute i kulden. Vi hoppet av på Carl Berner og fikk plassert legemene våre i en taxi. Jeg ba en stille liten bønn om å få en erfaren taxisjåfør som visste veien. Det fikk vi ikke. Jeg sa adressen tolv ganger. TOLV GANGER! Jeg sa navnet på stedet en million ganger. Wallmans. WALLMANS!!!! Hvordan kan han ha trodd at jeg sa Waldemarts? Det ligner jo nesten ikke engang. Jeg tror jeg nærmet meg hat i stemmen til slutt der jeg satt i baksetet og snakket med sjåføren med sammenbitte tenner og knyttede never. Kjersti fikk latterkrampe. Hun var sikker på det skulle klikke fullstendig for meg. Vi måtte til slutt be ham stoppe bilen, siden vi så stedet, og han ikke gjorde det. Gi meg styrke!

På Vallmans ble vi møtt av Maria som snakket svensk, med en utrolig skingrene og skrikende stemme, så høyt som det er mulig å prate, og så lenge det er mulig å prate uten å trekke pusten inn igjen. Vi ble ført til bordet av en skjønn, liten guttemann, og presentert for vår lille tapasforrett. Det skulle bli fire retter tilsammen, ekstremt dyktige dansere og skuespillere som også var våre servitører. Det var rett og slett et utrolig bra show. :)

Nå har søsteren dratt, og jeg sitter igjen med en svib.. svibel.. svible (?) på bordet. Det er ikke helt det samme, men kjekt å ha en liten sak stående som minner meg om helgen.

Det var hardt å tvinge seg selv til å stå opp og gå på trening igjen, men det gikk denne gangen også. Ut på de sykt glatte fortauene i terrengjoggesko. Hurra for meg! Oslo kommune er gnitne på grusen, så det ble en interessant tur til treningen. Er det rart man går anspent? Denne gangen var faktisk ikke jeg den som gikk saktest av alle, jeg klarte å passere en dame.. PÅ ISEN... JEG!!! Miraklenes tid er ikke forbi. Jeg syklet meg gjennom en halvtimes oppvarming og plasserte meg mindre motivert på et styrkeapparat, løftet hodet og så meg rundt. Der var den ene hotsietotsien etter den andre. Det er vel lov å titte litt? Med sånt å se på var det ikke så vanskelig å trene likevel. ;)

Nå har kvelden kommet, og jeg håper søvnen snart skal kidnappe meg. Først skal jeg bare tørke opp etter enda et forsøk på å åpne en boks med makrell i tomat. Jeg lærer tydeligvis ikke av egne feil, og blir ikke klok av skade. Atter en gang er det tomatsaus utover mesteparten av kjøkkenet, og strikkejakken som jeg ikke har brukt så mange ganger enda. Det er jo rene lykken å tørke det greiene der av ting som en gang var hvitt. Kan de ikke vurdere å begynne med skrulokk? Må jeg virkelig begynne å pakke meg inn i gladpack hver gang jeg skal åpne en boks? Jeg kan jo eventuelt slutte å spise det, da. Åh, det er så mange vanskelige valg å ta her i livet!