Jada, Laila, nå har jeg vært en fryktelig dårlig blogger igjen. Jeg beklager. Heh. Så i dag kommer det et nytt lite innlegg med massevis av bilder til deg. :) Jeg må jo litt tilbake i tid og oppsummere, derav bilder av mye forskjellig. Men hva er vel bedre enn litt variasjon? Bildene over her er tatt en grytidlig morgen da solen atter en gang klarte å finne veien til øyelokkene mine. Jeg fatter ikke hva jeg skal med persienner når jeg aldri bruker dem. Kjekke å ha når man har besøk, da, så ikke besøket blir altfor plaget av disse grusomme solstrålene. Anyway... det var så stilig se se hele dalen som var dekket av tåke. Sakte dro tåken seg tilbake og det begynte å dukke opp trær og hus. De var ikke bare helt magisk blitt borte under tåketeppet. Da hadde jeg seriøst begynt å bli alvorlig bekymret neste gang det ble meldt tåke på værmeldingen.

Høsten har for alvor kommet, og nesten gått igjen. På vei fra trening en dag blåste det plutselig opp, og vinden rev med seg ALLE bladene på treet jeg passerte. Jeg fikk nesten lyst til å rive av meg klærne og danse høstdansen inne i virvelvinden av alle bladene... eller.. nei... det var nok sterkt overdrevet... det holdt for så vidt å stå inni skyen av gule blader. :)

Hvem tar vel ikke bilde av beinet sitt etter en liten joggetur en tidlig morgen? Denne morgenen hadde jeg egentlig bare tenkt å sove lenge, men så hadde jeg så utrolig lyst på en tur rundt vannet, så den som hoppet i joggeskoene kl syv om morgenen, det var meg. Jada, det har klikket fullstendig. Det var gått et par uker siden forrige joggetur, og det kjentes veldig godt. Lungene protesterte sterkt, og jeg måtte stoppe og ta en pause. SNØFT! Det er da uhørt. Siden jeg var skuffet over innsatsen gikk jeg like greit og tok en spinningtime rett etterpå. Jeg følte meg litt som en supertrimmer etterpå, og fant ut at det fikk være nok for den dagen. Jeg hadde ikke så fryktelig dårlig samvittighet når jeg etter en fantastisk dusj krøp under pleddet i sofaen med en kopp lett - kakao og en god salat til lunsj. Hjernen og kroppen har blitt så vant til å spise salat til lunsj at jeg nå nesten ikke kan tenke meg noe annet. Må ha det, bare MÅ ha det! (Jada, jeg har veeeeldig lyst til å spise masse usunt innimellom!)

Da jeg var i Bergen var jeg på besøk hos min skjønne tante og onkel. Min tante lager mye keramikk, og er utrolig flink. Jeg har leeeenge siklet på fyrhusene hun lager, og denne gangen stod det en del fyrhus opplinet på gjesterommet. Jeg, frekk som jeg er, klarer å si at "ååå, jeg har sååå lyst på". Dagen etterpå fikk jeg et. :) Skjønne tante. Jeg hadde et snev av dårlig samvittighet, kan du si. Jeg hadde allerede fylt opp en koffert, og skjønte at jeg hadde vanvittig mye overvekt av ting og tang som jeg skulle ha med meg, så jeg klødde meg i hodet og lurte på hvordan i all verden jeg skulle få med meg et keramikkfyrhus i tillegg. Jeg bare fylte en koffert til, jeg. Det er ikke ofte jeg kommer tilbake fra Bergen med TO kofferter og en diger ryggsekk, men når man får mange fine gaver, klær og sko, og i tillegg har shoppet litt selv, så blir det fort sånn. :) Uff, så fælt jeg har det. Det skal sies at Norwegian bare tar 100 kr for en ekstra 20 kg's koffert selv om du ikke har sagt ifra om det før innsjekk. :)

Julestjernene er her. O'lykke. Jeg har lyst til å kjøpe alle sammen. ALLE SAMMEN! Jeg får aldri nok av dem, jeg. Jeg har vel bare tre eller fire selv, men hallo? Det er da ingenting. Vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av dem i leiligheten, men man finner alltid en plass. Lurer på om jeg ikke skulle hatt en til...

Hoppe fra det ene til det andre... Alfred'n har vært en tur hjemme fra Afghanistan. Selv om jeg var trøtt som et uvær etter en laaang dag med masse trening, og trakking i byen, og jeg akkurat hadde sunket ned i sofaen da jeg fikk melding om jeg ville treffes, så måtte jeg jo det. Det var jo Alfred. :) Etter en aldri så liten t - banetur, venting på trikken i en evighet der jeg trodde hårene skulle poppe ut av hodet mitt i ren frostskrekk, fant jeg til slutt frem til den pittelille leiligheten hvor Alfredgjengen hadde forskanset seg. Karen, venninne av A, hadde fått høre at det skulle komme en hun hadde møtt før. Da jeg kom inn i gangen hadde hun sagt at hun aaaante ikke hvem jeg var, hadde ikke sett meg før. Artig at det er såpass forandring at folk ikke kjenner meg igjen. Hun holdt på å gå ut av sitt gode skinn når hun skjønte hvem jeg var, og ble sittende og gape. Jeg tror tungen hennes rakk å tørke ut mens hun satt sånn, for hun var himla tørst etterpå.... ;) Av en eller annen merkelig grunn blir det alltid prat om trening og kosthold når jeg er tilstede. Kanskje jeg skal bli trening - og kostholdskonsulent.

Jeg fikk plutselig besøk av en trivelig liten kar her en dag. Jeg hadde vinduene på balkongen så vidt litt åpne, og DER skulle han inn, og skjønte ikke hvordan han skulle komme seg ut igjen. Han fløy i vinduene en million ganger, og ble bare mer stresset av at jeg kom ut for å hjelpe, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Til slutt falt han bak sofaen og NEKTET å flytte på seg selv om jeg ommøbelerte hele balkongen og åpnet alle vinduer så det bare var å flakse i vei. Til slutt plasserte jeg en pute foran ham som han kunne spasere "ombord" på, og så veivet jeg forsiktig med puten ut av vinduet. Han slapp ikke taket. Han likte puten. Det kan jeg godt skjønne. Det er en fin pute. Jeg fikk dyttet ham bort på vinduskarmen, og der ble han sittende. Sjokkskadet, kanskje? Jeg fikk hentet meg en bok og mobilen til å ta bilder med, og så satt vi og pratet litt sammen mens jeg leste. Han maste i vei på fuglespråket sitt, og jeg skjønte ikke en meter, men det var da veldig trivelig. Jeg spurte om det var greit at jeg hentet et litt bedre kamera, så jeg kunne få tatt et ordentlig bilde av ham, men da ble hele fuglen sur og fløy sin vei. Han har ikke kommet tilbake siden. Det er i grunnen forståelig, her fikk han verken mat eller drikke.

Å snakke med Hilde på Skype førte også med seg en veldig nysgjerrig Nicky som ble stående LENGE og nistirre på bildet av meg på Hildes skjerm. Artig.

Min første strikkejakke. Den ser absolutt helt grusom ut, men men... den er sendt til en liten gutt som sikkert ikke bryr seg om hvordan han ser ut i tøy strikket av meg. Bedre lykke neste gang. Kanskje strikking bare ikke ligger for meg. Jeg får holde meg til de tjukke sokkene, tror jeg. Hvis jeg skal sitte i timesvis og strikke på meg artrose og det som verre er, og resultatet blir slik, så kan jeg like gjerne la være. Kjekt å ha noe å gjøre på når man prater i telefonen, da, selv om det er til plage for dem jeg prater med. Når man har touchskjerm og man sitter og holder telefonen fast med kinnet, så MÅ det jo bli en del "trykking" og ulyder... hehe.

Boklesing på balkong en regnfull høstdag. Koselig. :)

Forrige uke var Be, N, C og jeg en tur tilbake til camp'en og hørte på et foredrag av en fra vårt kull som fortalte om sine erfaringer til "de nye". Vi pratet verre, og satt bakerst i klasserommet og fniste og lo som fjortiser. Sikkert til fryd for de andre. Jeg så han ene satt og vagget frem og tilbake på stolen sin, og vred seg i irritasjon. Vi sluttet ikke likevel. Vi ble like gjerne med på en spinningtime etter gammalt, fikk akkurat dusjet før brannalarmen gikk på hele huset, og det bare var å komme seg ut. Etter å ha vært gjennom alt for mange brannøvelser stormer man ikke lenger ut når alarmen går, neiiiida, men kler på seg både skjerf og hansker, tar rolig på seg skoene, blir stående i gangen og prate litt før man finner ut at det kaaaaan jo hende det faktisk brenner et sted, og det kanskje er like greit å gå ut. Vi fikk pratet masse sammen, og skvaldret i vei, møtte på noen av trenerne som mente vi fremdeles gjorde en god jobb, og dro for å spise middag på Salt og pepper i Hønefoss, stamresteruanten vår. :) Good times. Fin gjeng. Må gjentas.