Stoltzekleiven 30.09.10. Min skjønne søster og jeg prøver å starte en tradisjon med å gå Stolzen sammen en gang i året. Foreløpig har det bare vært to år, da, men et sted må man jo begynne. Jeg synes det gikk fryktelig sent oppover med meg i år også, men i følge søsteren gikk det raskere enn i fjor, så til neste år må det jo bli kjempebra. Jeg følte ikke at jeg skulle dø denne gangen, så det er jo fremskritt. Det ble likevel noe som lignet kryping der et stykke, men pytt pytt.. det betyr jo INGENTING så lenge man klare å karre seg oppover. Det er forresten utrolig, når man "kryper" oppover steintrappen og du legger hånden din på neste trappetrinn, og du kjenner du har lagt hånden din i en helt herlig spytteklyse. Eller snott. Jeg velger å tro at det var spytt. Mmmm. Note to self: ta med våtservietter neste gang. Også denne gangen var det sjokoladekaffe som belønning på toppen, og polarbrød med brunost. Det var rett og slett gull. I år som i fjor ble det et himla kappløp for å komme seg ned igjen fort nok. Vi er ikke veldig gode til å beregne tid, vi søstrene, så vi var ikke tilbake i heimen før noen minutter før minstemann skulle komme tilbake fra barnehagen. Hvorfor i all verden beregne god tid, liksom?
Vi kastet i oss middag og dro for å hente nevø, og leke i ablegøyeland. Det ble løping i labyrinter og skliing i skliene før vi satte snuten tilbake til Kjerstiland og deres trampoline. Ruben klarte å slenge jakken sin på taket, så etter litt finurlig tenking klarte vi å lirke den ned fra taket ved hjelp av en rive og litt gynging på trampolinen. Stige er for pyser. En finfin dag, dette. :)

Lyderhorn, 26.09.10. Søsteren har snakket lenge om at jeg skal være med opp på Lyderhorn. Dit går hun hver dag, nesten. Jeg har ikke helt følt behovet for Lyderen før, men tenkte at NÅH skulle jeg da klare å komme meg opp. Jeg fikk med meg Laila og Magnhild på turen, broemann og Roy the cow ble også med, så vi var en hel liten bataljon som plutselig skulle opp det der hersens fjellet. Jeg var ved godt mot da vi begynte oppstigingen, men havnet fort bakpå og så de andre forsvinne oppover og oppover. Broremann og jeg holdt følge og klarte med mye pesing å komme oss opp til de andre der de stod og ventet. Det som er så dumt er at de som venter begynner å gå igjen når sinkene kommer, men da blir jo sinkene stående igjen for å prøve å få igjen pusten pittelitt før neste oppstiging. Etter noen sånne ventinger fant vi ut at det var litt kjekkere for oss sinkene å få være med i gjengen også. Vi kom oss opp, og nøt utsikten, helt til vi fikk vite at vi ikke var kommet frem. Det var vel flere som ble litt lang i masken når vi fikk vite at vi ikke var halvveis engang. Neida, vi skulle da gå videre "over den der, og så bort til den toppen, og så ned igjen, og rundt vannet, og så opp igjen til bilen". Jada. Det var bare å fortsette. Jeg er ikke glad i å gå nedover fjell, i hvert fall ikke hvis det tendere til det gjørmete, så jeg var ikke overhappy der jeg sklei meg nedover, men det gikk da greit. Jeg kom meg både over der, og bort dit, og ned og rundt og opp igjen. Sisteren hadde med seg sjokoloadekaffe og kjeks som belønning på siste toppen, det var DEILIG. :) Vi var vel egentlig alle sammen enige om at det hadde vært en fin tur.



Kjersti og Laila koser seg med.. noe.. ikke vet jeg hva de styrte med, men jeg sørget da for å ta noen bilder..




Tøff i trynet helt til man må reddes ned igjen.. ;) (Tøffere enn meg i hvert fall, jeg var ikke oppå den der i det hele tatt.)

WAKAWAKAWIGWAGPARTY. Her tror jeg egentlig bildene taler for seg selv, så jeg har ikke egentlig tenkt å kommentere noe ytterligere. :)

Hei, og velkommen til Laila og Manhildhelg i Oslo. Dette er riktig nok noen uker siden nå, men vi kan vel alle være enige i at bloggen ikke har vært av ferskeste slag de siste par ukene. Bergenstur og blogging gikk ikke hånd i hånd, desverre. Her er de tre vakre frøkner på bytur. Hele Karl Johan var dekket av litteratur, og som du ser under var det ikke hvem som helst som helst som dukket opp underveis. Når Ingrid Espelid Hovig plutselig var foran meg følte jeg trangen til å forevige både henne og Helstrøm. Jada, de er da riktig så skjønne der de sitter. :p



Litt festivitas hører også med. Selv om vi dagen før overlevde wigwagparty hos meg, som kommer i neste innlegg, i veldig ukronologisk rekkefølge, kastet vi oss like gjerne over en bursdagsfest også, vi. Jeg fikk servert sushi, som jeg er så fryktelig glad i (les: som jeg absolutt ikke liker i det hele tatt), og klarte til og med å få det ned, så da var jeg fryktelig fornøyd med meg selv. Det ser ut som om jeg skal spise vennene mine også, men et sted gikk faktisk grensen, selv for meg.



Søndagen førte oss ut på tur rundt.. tja.. det måtte vel bli Østensjøvannet igjen. Med en aldri så liten snøballkrig, og litt fugletitting på veien følte vi oss unge, friske og spreke, så da var det bare å sveive i gang middagen, og begynne å stresse med pakkingen til bergensturen. Pakkingen gikk jo glimrende, som allerede skrevet i et tidligere innlegg. Magnhild fikk forresten gjennomgå under snøballkrigen. Hun trodde vi var ferdige med hele snøen og vandret videre på tur. Så feil man kan ta. Jeg så det stod en mann og så på oss, så jeg vurderte et sekund å oppføre meg ordentlig, men det ligger jo ikke helt for meg, så jeg fikk med meg en snøball og la på sprang etter Magnhild. Hun satte i et hyyyyl i det hun fikk snøen nedover ryggen. *Knegg*. Mannen lo, han lo til og med høyt, så det var tydeligvis artig å se på. Fotografen vår fikk det visst ikke helt med seg. ;)

Neimen, her har det ikke skjedd mye i det siste. Oppdatering må skje snartest! Note to self: skriv nytt blogginnlegg i morgen!