17 juni 2014

Uææ - tiden går så fort

Hadde da virkelig tenkt å blogge i dag, men nå har tiden gått fra meg. Hva i alle dager?
Det må ha vært en gang mellom her og der at jeg skulle ha satt meg ned og skrevet mine skildringer fra livet siste uken. Skildringer, faktisk. Det hørtes nesten poetisk ut.
Nei, i dag gikk tiden til å jobbe lenger enn jeg hadde tenkt. Kom hjem fra jobb og så døden i hvitøyet, så det var bare til å sette i gang og få middagen i gapet før mannen med ljåen fant ut at tiden var inne. Jeg kommer seriøst til å besvime om det banker på en mann med ljå noen gang. Nei, det var ikke tips til hvordan - skremme - Anne.
Satte på tv'en, skiftet klær, surret inn på kjøkkenet og skulle hente noe i kjøleskapet i spisestuen (for det er det normale stedet å ha kjøleskapet!), og så låste beina seg fullstendig. Jeg hørte da helt tydelig pling plong - musikk. Jeg hadde ikke satt på musikk. Jeg ble stående en stund og bare tenke "ååååååå!!! Hva er dette?? Ååååå... shit... åååååååååjaaaaaa... tv'en". Følte meg blond og var flau av meg selv.
Det var bra min skjønne søster ville gå tur i dag så jeg fikk luftet et par av de små grå som egentlig ville ligge og dorme på sofaen. Etter å ha kjørt ut til Kaland idrettshall, fått i gang runkeeperen, og satt i gang det der vidunderet av en pulsklokke jeg nettopp har fått igjen fra Polar, var det bare å begynne ferden. Vi kom oss inn på marken etter bakken med husene, og der var det Kjersti som så døden i hvitøyet. DER VAR DET HESTER PÅ BEITE!!!! Det er skummelt, det. De var jo kjempenærmt (les: veldig langt ifra). Med lettere hjerteinfarkt på begge to (hun av frykt, jeg av dårlig kondis) kom vi oss videre oppover og til slutt inn i den trygge skogen hvor hestene ikke kunne gå. Jeg var veldig glad da hun sa "her var det faktisk bratt". Puh. Ikke bare jeg som synes det. Litt regn på turen, men pytt, vi er da vikinger. Veldig puslete vikinger. Vi konstanterte vondter både her og der. Vi er skrale, vi mennesker.
Vet du, vi kom oss opp. Slo min bestetid med seks minutter. Steike. Hun kan godt få være haren min igjen. :)
Helt nede er det infotavler over turer. Den så vi på ETTERPÅ, etter å ha gått tur. Smart. Ja, bildet skulle kommet sist, men nå kom det først, sant. 

TOPPEN! :) Tid til å drikke, skrive i bok, sjekke tiden, snappe, sjekke inn på facebook, tagge, ta bilder, drepe klegg, pause pulsklokken. Det er hektisk. Takk og pris at turene blir dokumentert! Ja, så nå blogger jeg om den også, så er den ekstra dokumentert. ;)

Fint på toppen i dag også selv om det var lave skyer og yrete.



Strike a pose. Inn med magen, frem med brystet, ingen dobbelhake, smiiiil... hooh, ikke lett å ta selfies nå til dags. 

... sant, og så sa han.. å... her er det sånne fine... se om vi finner firkløver.. jeg må ta en snap... må sende en melding... skulle bare ha.. 

Man får gjort mye på tur, både blåse ut frustrasjoner, tøyse og tulle, og dokumentere. Love it! :) Hadde en kjempefin søstertur! Kjempefin tur helt til vi kom til de dritfarlige hestene igjen. Denne gangen stod de midt på stien. Vi kunne like gjerne legge oss ned og dø. Utrolig nok klarte vi å komme oss forbi de første monstrene (veldig fine, søte hestene), og det var nesten så vi var berga, men der kom det jaggu en fjording gallopperende mot oss for å angripe (kom luffende rolig og ville hilse). At vi i det hele tatt overlevde denne turen er et under!


Se der, ja, da ble det litt blogg likevel. Hadde tenkt en uke, det ble en dagen i dag. Det andre får komme siden. :)


3 kommentarer:

Lola sa...

Knegg! Synes jeg hørte skrikene :)

Anne sa...

Hehe.. man skal ikke kimse av frykt, men vi overlevde og godt er det. :)

Helene sa...

Hi-hi......hestefrykt :) Ikkje det verste man kan ha ;) Mannen med Ljåen derimot......