I går, onsdag, var det vel onsdag, ja.... Noen begynner så smått å miste hukommelsen og synes det er fryktelig vanskelig å huske helt tilbake til i går. Med ny time i motivasjon og mestring føler man i grunnen at alt skal gå på skinner så lenge man følger planen og vet at man kommer til å drite på draget både en og to ganger. Nettverksgruppe, tullegruppe, turgruppe, prate - sammen - når - ting - ikke - er - så - lett - gruppe er nok veldig lurt å ha og bruke for det det er verdt.

Jeg stilte MEGET skeptisk opp til pilates, innstilt på å prøve meg på alt av øvelser så lenge det ikke gjorde dritvondt. Jeg satt med beina rett ut og viftet med armene, lå på rygg med beina til værs (!) og syklet, og tok houndreds, men da jeg fikk beskjed om å legge meg på magen protesterte jeg i det stille og satt og tok bilder av de andre i stedet. Det var i grunnen fryktelig artig. Det skal jeg gjøre flere ganger. Gøy å ha bilder av folk som ligger spredt utover gulvet med armer og ben i alle retninger, og med dønn seriøse ansikter. Fra nå av skal det kameraet være med overalt. :)

B, C, N og jeg fikk spise middag tidlig og dro avsted til handlesenteret for at jeg skulle få kjøpe meg smertestillende og for å kjøpe gave fra hele gjengen til skjønne S som skulle holde konsert for oss. Mens ekspeditøren pakket inn lyktene vi endte opp med stod jeg og skalv på hendene mens jeg febrilsk prøvde å få opp pilleboksen min så jeg endelig kunne få lindret litt på de syke smertene. Sånn går det når man plutselig er tom for piller og har gått en hel dag uten. Snakk om anspent jente. Da de endelig virket og jeg ble salig i blikket igjen ankom vi kirken som jeg har glemt navnet på, men den ligger ved Modum bad i Vikersund. Det var et sjarmerende sted med massevis av småhus hvor alle hadde små blomsterkasser med små rosa blomster i, og hvite dører, og små, søte skilt hvor det stod "velkommen". Stemningen i kirken var magisk fra første sekund. Jeg tror alle satte seg med et snev av ærefrykt og store forventninger, som i aller høyeste grad ble innfridd. S er fantastisk og gir så til de grader av seg selv og sin historie. Ikke et øye var tørt, og vi var gjennom både sorg og glede i løpet av de to timene hun holdt oss i sine lune hender. Jeg skulle si noen ord fra oss som var og hørte på, og takke for det hun gjorde for oss, men ordene stoppet i halsen på meg og tårene veltet frem, så jeg fikk ikke frem det jeg ville si, men jeg tror hun skjønte budskapet, og heldivis hadde jeg skrevet det meste ned i et kort fra oss alle på forhånd som jeg håper hun har fått lest.

I dag har jeg hatt permisjon fra camp'en for at jeg skulle ta en tur på jobb og ha et møte med sjefen for å prate litt om fremtiden. Det gjorde jeg, vettu. Det var SÅ koselig å spise lunsj med disse gode kollegene mine, og få lille Vilhelm i armene som jeg kunne sitte og kose på. Ida har verdens skjønneste sønn. Det var jo bare flaks at de også var en tur innom i dag. Jeg fikk dratt med meg 1/3 av det jeg hadde på rommet mitt, og lempet det inn i leiligheten med god hjelp av Ingvild. Å bære koffert med brukket ribbein er gjerne ikke så lurt. Da jeg så at begge heisene stod fikk jeg nesten angst. Å bære en koffert opp tolv etasjer med brukket ribbein var fullstendig uaktuelt. Ingvild labbet opp noen etasjer og fikk heldigvis løst heiskrisen. :) Det var litt for godt å komme inn i leiligheten. Noen ville jo ikke dra igjen. Kanskje noen gleder seg litt til å dra hjem fra camp likevel. :) Turen tilbake til Moen gikk med til å sitte og gaule av full hals til vel utvalgt musikk. Det er nesten ingenting som er bedre enn det, og nesten ingenting som ser så smart ut heller.




Vi har vært så heldige som har hatt en fantastisk instruktør som sommervikar her. Hun hadde tatt seg tid til å lage quiz til oss, og mitt lag het jo selvsagt Titanic swimteam som seg hør og bør. Hvilket lag vant? Hehe.. Ikke så mye på grunn av meg, men det ble jaggu Titanic swimteam. :) Det føles godt å være en vinner.

Et par sanger som ble sunget i løpet av dagen:

"Take theese broken ribs and learn to train again..."
"With ribs wide open...."

Hørt fra rommet til B nå nettopp:
"Fint... hold den bærbare pc'en din etter ledningen..."

Nå har vi (vi = B og jeg) satt og fjaset og fjollet, og sett på gamle bilder, og støttet hverandre i det ene og det andre. Enda en fin dag over, enda en fin dag venter.

Kjære mor! Klem til deg. :)