Dagene går fryktelig fort nå. For min del har det ikke vært noen trening i dag, og jeg har faktisk ikke dårlig samvittighet engang, for jeg kjenner at grisevondten er grisevond enda, men i morgen blir det å prøve på nytt. Man må da tåle litt.

Jeg hadde time hos fysioen i dag, men hun ville ikke ta på meg, sa hun. Hun ville faktisk aldri ta på meg igjen. Jeg må innrømme jeg ble veldig glad for å høre det, for jeg var litt bekymret for hvordan det ville gå om hun hadde tenkt å trykke i vei på ryggen min i dag. Da tror jeg faktisk jeg hadde dødd. Ikke tull engang. Hun sa jeg kunne glemme all form for ballspill, jogging og alt som førte til smerte for en stund fremover, men jeg kunne få gå så fort jeg kunne uten at det gjorde vondt og det samme med spinning. Jej! Da hører jeg på henne og ikke legen, for legen ville ikke at jeg skulle spinne. Siden jeg ikke liker hele legen, så er det valget ganske enkelt.

I dagens "siste" time hadde vi som jobber turnus teori i ernæring. Jeg fikk med meg at det var prat om når man skulle spise om man jobbet til forskjellige timer på døgnet, men, hallo, vi er da voksne mennesker som skjønner at man ikke kan spise en hel "kalkuuuuuuun" midt på natten. I hvert fall noen av oss. Ma og jeg satt og fniste oss gjennom timen med lapper og plaging av dem som satt foran oss. Det er lenge siden jeg har vært så fnisete at jeg ikke har klart å holde latteren tilbake i en "skoletime", en liten stund vurderte jeg å gå ut siden jeg bare ikke klarte å slutte og le. Det er ille. Jeg burde sikkert skamme meg, men det gidder jeg ikke. Jeg hadde det da festlig.

Solen skinte og jeg fant frem solstolen, men fant ut at det ble litt for ensomt i dag, så jeg gikk til gymsalen og satte meg og SÅ PÅ de som spilte volly. Jeg fikk, fornuftig nok, ikke lov til å være med. Ikke at jeg hadde gjort det så bra, men man har jo lyst til å være med i fellesskapet. Noen må jo være duskedame også, da, så det får være meg, det. :) Gjengen hadde i hvert fall engasjement i kampen. Lille, skjønne V freste som en veps når ting gikk litt dårlig, og de pittesmå beina gikk som trommestikker. To lå støtt og stadig paddeflat på gulvet etter å ha kastet seg etter ballen, og N lo stadig høyere og høyere. Den andre To har en helt ufattelig reaksjonsevne, og uansett hvor ballen kom fra, eller hvor raskt den kom, klarte han alltid å skyte ut en arm og få ballen over nettet. Hvorfor er ikke jeg født med slike evner?

Til middag var jeg i strålende humør, og syntes jeg hadde mindre vondt enn dagen før. Da To kastet en serviett på meg falt det jo meg helt naturlig å skulle kaste den tilbake i hevn, selvsagt. Det var ikke lurt. Da tok jeg jo i pittelittegranne, vettu, og resten av kvelden har det gjort dritvondt i ribsa igjen. Det er fint å ha en pute man kan skrike litt i. Jeg tok med meg litt gospel på øret og lånte kapellet litt, og fikk meg litt sinnsro. Herlig. :)


By the way... Be sier hun har blitt kjempenøye på å alltid ha rene ører for plutselig får man en Anne i øret. Jeg skjønner nesten ikke hva hun mener. ;) Det gjør sikkert ikke noen av kollegene mine heller.