Vet du, nå er ikke dette et utkast lenger. :)

 

 Jeg har fått blomst. Denne skal jeg liksom klare å holde liv i. Folk sier disse er veldig takknemlige blomster, ikke noe problem, vann en gang i uken. Mhm. Har prøvdt før, jeg. Snart står de der med de det stengene sine og bare ser ut som pinner. Skikkelig pent. Tenker den skal på rehab inn til mor snart, men jeg skal da gjøre et forsøk. :) De er jo pene når det er blomst på. Når de står med bare inntørkede pinner er de ikke fullt så pene.

 

 

Nytt matbilde. Frokosten min i går. Den var så bra, så jeg synes faktisk den fortjente et bilde. Proteinpannekaker med JORDBÆRSMAAAAK. Ja, det er helt riktig. Det er blåbær dere ser på bildet. ;) Men inni pannekakene er det altså en smak av jordbær. Det er til å anbefale. 

  

Det første jeg gjorde i Oslo var å treffe denne skjønningen. Camilla stod og trippet på Byporten og ventet på meg, og så trasket vi i villrede rundt før Camilla kom på en koselig café vi kunne gå på. Ingen av oss hadde snøring hvor vi skulle gå, egentlig. Ikke de som går mest på café, vi. Jeg dro trillebag'en min opp trappen til caféen og prøvde å skvise den inn ved bordet vi fikk tildelt. Jeg fikk ikke lov til å drive med skvising, og ble bedt om å sette bag'en ved døren. Mhm.. det føltes som å bare tildele noen fremmede alt jeg hadde med meg av ubrukelig gods. Sikkert noen som hadde litt strålende fornøyd med mine gamle løpejobbesko med hull i og en snadder lukt av gammel gjørme og svette. Mmmm.. Camille voktet bag'en med sitt haukeblikk, og den stod der fremdeles etter vi hadde fått i oss både suppe og kaffe. Så da tok jeg den med meg ned trappen igjen, da. Cæm hadde blitt helt giret av å høre om fitbit'en min, og MÅTTE ha en selv. Så da var det bare å ta opp jakten. Over veien. Over trikkeskinner. Bag'en gikk i alle retninger. Det regnet. Det var herlig. Inn på XXL. Nei, slikt hadde de nok opp. Opp trappen, med bag'en. Nei, de hadde ikke. Ned trappen, med bag'en, igjen. Videre til Expert. I regnet. Bag'en vridde seg og havnet på siden. Inn på Expert, stå i kø, nei, de hadde ikke, men de hadde helt sikker på XXL. Not! Ut igjen. Ned på Oslo City. Det regner fremdeles. Mye. Vente, vente, vente på å komme over veien. 900 trikker, pluss minus, skulle passere. Jeg var nå søkkvåt, hadde DET kråkereiret av et hår og hadde gitt opp å få bag'en til å oppføre seg og følte jeg mest slepte den over veien. Inne på city er det bare å puste inn tålmodighet og så kjenne at den forsvinner ut av ørene igjen. Hva i alle dager? Er det ingen som jobber på dagtid? Kjente det holdt på å KLIKKE for meg av alle som bare gikk og sullet foran meg, og så PLUTSELIG stopper opp og skal se på noe, eller rett og slett bare stoppe. Hvorfor rett foran meg? Har jeg et "STOPP HER! - skilt" på meg? Vi fant ut at det var en elktroapplebutikk der, og opp trappen det bar... med bag. Nei, de hadde ikke. Ned trappen, med bag.. Inn, ut, overalt, og hadet bra. Sees snart. Jeg gikk til t - banen, ned trappen, og enda en trapp, karret til meg en billett, og kom meg på banen. Stod klistret til vinduet og så Brynseng, Høyenhall, Manglerud og Ryen forsvinne forbi. Sukk. *SAVNER!* Rart å se gamleblokken i det fjerne. Fikk flashback til alle gangene jeg løp etter t - banen for lenge siden på de samme stedene. Heseblesende. Det er gøy! :p

Kom meg av banen på eh... det stoppet etter Ryen. Husker ikke hva det heter akkurat nå. Ikke vært i nyehuset til Ingvild før, så jeg travet i vei.. i feil retning. Tok til slutt frem gps'n på mobilen for å finne ut av hvorfor jeg aldri kom frem. Det regnet, på mobilen, og på trillbag'en som stortrivdes med grus inni hjulene. Jeg fikk snudd 180 grader og gikk i andre retningen, og jaggu fant jeg frem. :) Hurra. 

                                  

Det var lett å se hvem som bodde der. Nydelig tapet, fine farger, restaurerte møbler, og en ikke sovende baby. Denne babyen bare VISSTE at det skulle komme besøk, og kunne ikke gå glipp av et eneste øyeblikk. Sove? Nope!! Spise? YES!!

Etter å ha laget noe som skulle være deig til nanbrød fant vi ut at det ikke ble mye hjemmelaget nanbrød der i huset. Vi måtte på butikken. Middagen skulle gå greit, siden mannen hadde laget det meste klart på forhånd. På butikken hadde de nanbrød, men vi fant det ikke før vi hadde ledd og skravlet oss gjennom hele butikken, og ikke minst ånset oss såpass at folk trodde seriøst det var noe alvorlig galt med oss. Jeg er faktisk ikke helt sikker på om de har rett eller ikke. 

Affegutten ringte, og var gått av banen. Han gikk i feil retning. Fant ikke frem. Høres kjent ut? Etter at Ingvild fortalte han skulle gå tilbake og forbi en blokk fant han i hvert fall ikke frem. Hun mente steinblokk, han trodde hun mente husblokk. Jeg tok på meg skoene og løp for å hente ham. Tenkte at det ville gi flere skritt på fitbit'en. :p Var LITT for å være greit også, da. Litt. 

Litt mat, rødvin og strikking senere tuslet Alfred mot banen igjen, og vi fant sengen. Strikketøyet ligger fremdeles hos Ingvild. Flott det! Siden det haster med å få det ferdig, så kan det jo bare ligge der. Akkurat det jeg hadde tenkt. 

Lørdagen våknet vi til sludd ute og relativt slappe folk inne. Jeg hadde foreslått tur dagen før, og Ingvild begynte å gjøre seg klar. Mannen satt som et stort spørsmålstegn. UT? I DET VÆRET?? HALLO? Jeg holdt på å le meg ihjel og sa de gjerne måtte ta seg en Bergenstur. Skal vise dem vær, jeg! Vi kom oss ut. Jeg ville nemlig gå rundt Østensjøvannet, for der pleide jeg gå før da jeg bodde i Havreveien. Det ble 9 km, mange, mange skritt på fitbit'en, gnagsår på Ingvild, sure svaner som ikke fikk mat og en fullstendig sprengt blære på meg. Vi var enige om at det var en fin tur. 

Ingvild kjørte meg til Anders, og jeg fikk straks kaffe og pepsi max. Gud være med ham! :) Akkurat det jeg trengte. Slækkings på kjøkkenet, og masse koselig preik. Jammen er det koselig i Oslo!

Det neste bildet viser egentlig ikke så tydelig poenget mitt. Men dette viser altså at Anders tenner lys for å gjøre det koselig. Menn kan visst også synes at stearinlys er koselig. Så det! Det var selvsagt ikke ment på noen. :p

Etterhvert kom resten av gjengen som skulle være med å forberede Kjells minnekveld. Vi var totalt fem som forberedte og laget i stand med mat og dekket på. Vi ble totalt syv. Hehe. Greit med gode forberedelser. Vi hadde i hvert fall nok av tapas, og det var vidunderlig! :)

Fin gjeng, fine minner. Vi fikk pratet om masse, nesten grått litt, og i hvert fall ledd en hel del. Slik det skal være. :)

Våknet dagen etter til frokost på bordet, nytrukket kaffe, juice og litt av gårsdagens tapas. Jeg hadde sovet på verdens kaldeste rom, og var så takknemlig for at jeg fikk bekreftet at det fremdeles fantes varme i verden. O herlige, slappe søndagsmorgen.

Ble hentet av Lina og kjørt til en hyper 2 - åring, fotballtittende samboer og skinkesteikmiddag. Denne 2 - åringen var sjenert i sånn ca 1/2 minutt før hun løp rundt og rundt bordet med dukkevognen, hele tiden med blikket på meg. Vi gikk over til å leke med Julius, leke oppvask, og generelt klatre overalt. 2 - åringer er aktive, bare sånn til info. Ja, og nybakte fastelavensboller...ehm.. det er godt. Det også til info. 

Tror du ikke hun kjørte meg til flyplassen? Gud være med henne også!!

Trasket inn og skyndtet meg på do, siden blæren var på sprengestadiet igjen. Jeg må få meg større blære! Visste sånn ca hva jeg skulle ha på taxfree'n, men damen der var ikke enig. Nei, det der måtte ikke jeg bruke. Hva jeg brukte nå... HVA?? Ikke rart du er tørr!! Nei, du skal bruke DENNE! Så nå har jeg DENNE! Den funker!

Trasket videre til gaten min. Dette er også en tålmodighetsprøve. Spesielt når man ser at alle flyene er utsatt og har fått ny tid. Da er det liksom et par andre på flyplassen også. Oh, the joy. Mitt fly var det eneste som ikke var forsinket. Hurra! For godt til å være sant!! Jepp. For godt til å være sant. Der satt vi. Stappet sammen, tett i tett. Vi knyttet ikke vennskapsbånd. Det var varmt, jeg hadde glemt bok, jeg satt ytterst så alle dultet borti meg, humøret på topp. Mobilen var selvsagt slått av siden vi skulle ta av. Hadde vi nå bare tatt av. Langt om lenge sa piloten at det nærmet seg vår tur på rullebanen. Han løy! Enda litt lengre om litt så kom det flere passasjerer om bord. Jeg trodde ikke det var mulig. Det viste seg at vi hadde ventet på folk som kom fra utlandet og skulle med samme fly. Helt greit, det, men hadde vært fint med info. Så da satt vi der igjen, klappet og klar. Jaddah. Tam ti tam. Enda en gang kom piloten på luften og fortalte at tiden var kommet for avising. Jeg tenkte vi aldri ville komme til Bergen igjen, men underets tid er ikke forbi. Bare 25 minutter (!) etter plan landet vi i Bergen. Jeg FATTER ikke hvordan de fikk det til. De må ha griseflydd! 

Vel hjemme tok jeg dette opp av vesken. Blå neglelakk anyone??

Mandagen kom brått på, gitt. I dag stod vinduet åpent på kontoret da jeg kom på jobb. Det var omtrent frostrøyk ut av munnen på meg. Da er det kjempedeilig å sette seg ned for å jobbe. Man holder seg i hvert fall våken. Og så angrer man litt på at man ikke tok med det strikkejakken i ull likevel. Ingenting er som å kjenne at fingrene stivner til og man omtrent ser det blå i neglene i det de lett og lekent fyker over tastaturet for å kansellere morgenmøtet. Morgenstemning. En god kopp te er løsningen. Man må bare vaske koppen først, for den har jo stått med gammel te i seg siden lenge før helgen, og det er like før muggen vokser ut av koppen. Mmm.. deilig med en kopp te.

Etter jobb var det å hive seg rundt og komme seg hjem. Løp opp trappen til huset, og selv om storebror prøvde å konverserte ramset jeg av meg en lang lekse om alt jeg skulle gjøre på 3 1/2 minutt og slengte igjen døren. Jeg er verdens hyggeligste lillesøster. 3 1/2 minutt senere var jeg på vei til Stendafjellet iført noe som lignet på treningstøy. Dette "fjellet" skulle "klatres"! Spant ut av bilen og var SÅ klar for å gi alt. De første minuttene gikk med til å finne ut hvordan man tar av flightmode på treningsmobilen, deretter skulle jeg finne runkeeper, få gps'en i gang, og så få spotify til å fungere. Jeg bommet på samtlige ikoner der jeg humpet avgårde, og var allerede halvveis på turen før jeg hadde proppene i ørene og ga det som kalles for jernet. Steike, altså. Svimmel og fæl ankom jeg toppen 20 minutter etter jeg lukket bildøren. Ja, jeg husket nemlig hva som stod på klokken i bilen, så jeg er helt sikker selv om runkeeperen sa et betraktelig lavere minuttantall. Ble sittende på benken og pese noen minutter før jeg endelig fikk stabret meg på beinda og tatt de obligatoriske utsiktsbildene. Glad og fornøyd kunne jeg skyndte meg til bilen, dusje på to sekunder mens maten varmet seg i microen, hive på meg klær, og så spise mat som var så varm at tungen vil aldri bli den samme igjen. Jeg er sikker! Kom meg i bilen igjen og ankom min søster bare 5 minutter for sent. De var klare, så til bading det bar. 

I dag var Biasgutten ikke særlig interessert i å være ute i bassenget, så det ble en kort affære. Det var derimot en annen gutt i bassenget. Jeg liker herved ikke ham. "Du må ha kjempemasse muskler, for du har kjempestore lår!" og så tok han på seg svømmebrillene og dukket under vann for å studere lårene mine nærmere. Barn er en fryd, du!

Vi kom oss derfra. 

Snille storesøster laget arme riddere til oss, så da var det velstand igjen. :)

Kom hjem og så til min forskrekkelse at jeg bare hadde gått 8000 skritt i dag. Det går ikke an. Så det ble en ekstra tur, det. Nå står den på 11 000. Man blir jo skadet på sinnet av den der skrittelleren. 

Tror jeg må legge meg på lading så jeg er klar til en ny dag i morgen. Da venter jobb, trening og verdens beste Nina. :)