S.L.I.T.E.N!

Tror du ikke det kom enda en ny dag, da? Kom en i går også. Jobbdagene har vært så hektiske i det siste så jeg husker egentlig ikke stort fra dem, bortsett fra at jeg liker Knoll og Tott borte hos kunden enda mindre nå enn forrige uke. Men det er greit. De kan nå bare være sånn. Så kan jeg være meg. Det funker best slik. AUUUUMMMMMHHH.... meditasjon, og tell til ti, så er vi back in biss..  I går var det på tide med styrketrening igjen. Det var "heldigvis" overskyet. Er det sol er det så innmari vanskelig å trene inne når man kan gå tur ute uten å bli klass, klass gjennomvåt. Men i går var det altså overskyet. Det er fremdeles fristende å gå ute, siden det der våte dritet ikke ramler ned fra himmelen, men må man, så må man. Ellers forsvinner musklene. Sant, Randi? Har ikke tall for hvor mange ganger jeg har kommet til Randi og påstått at alle musklene mine er borte fordi det har gått en dag eller to for lenge siden forrige gang jeg trente styrke. Jeg må si det er litt forskjell på Sats og Elixia. LANGT FÆRRE av de fine å se på. Ikke at jeg ser på noen. Jeg er jo i forhold. Ehm.. så da er det jo bra at jeg er på Sats, og ikke Elixia. *rororo* Jeg klarer likevel alltid å finne noen å bli fascinert av. Nå er det disse smågutta som prøver å trene opp spaghettiarmene sine. De er jo nesten litt søte. Men dæven, så mange det er av dem. Har de rekruttert en hel klasse? Og alle skal trene samtidig? Flott det!! Massevis av pubertetsgutter som enda ikke har lært seg å stirre på jentene i det skjulte. Har nesten lyst til å tilby dem et slevehåndkle av og til. 

Jeg kom meg nå gjennom styrkeøkten min... nesten... siste apparatet var opptatt. Why?? Hvorfor kunne ikke han bare ventet med å ta det? Han burde jo bare vite at det var min siste øvelse. ARG!! Jeg stod IKKE og ventet. Jeg får rett og slett bare miste alle musklene i det området. Jeg tok meg en runde egenspinn i stedet. Skulle bare ta en halvtime, men så var neste sang så gøy, og neste, og så kunne jeg like gjerne bare sykle litt til, så da gjorde jeg det. 

Tenkte meg på besøk til mor og far en tur, men der var det helt mørkt, så da dro jeg til bror og fam i stedet. Der ble jeg foret med prat og mat, og is og det hele. Viljestyrke, hvor er du? Så da fikk jeg vel spist inn igjen de kaloriene jeg svettet ut. Flott det!

I dag satt jeg og verket på stolen min på jobb. Dagen forsvant som dugg for solen (hihi.. i dag var det jo SOOOL!). Svosj, så var jobbdagen unna, og jeg hadde turklær klart i bilen. Tamtitammm.. *LYKKE*

Fliste ned til Ulriksbanen. Tenkte jeg kunne parkere der, så kunne jeg gjøre meg unna med den der forbannade (sorry, mamma) asfaltbakken med en gang, i stedet for å kjøre opp ved Montana, og så måtte ta den bakken når jeg hadde tatt banen ned igjen og så måtte avslutte tur med en sånn møkkabakke. Den er skikkelig fæl. Følte meg kjempelur. Parkerte og gikk for å betale. Automaten ville ikke ta kortet mitt, og ikke hadde jeg nok mynt. Vurderte å kjøre til Montana likevel. Etter å ha prøvd ca tredve ganger til med kortet, til irritasjon og frustrasjon for de som stod bak meg i køen, gikk jeg slukøret tilbake til bilen. Lenger nede i gaten var det jo lov å stå gratis. TADAA!! Det ordnet seg altså. :)

Jeg begynte på møkkabakken, og var strålende fornøyd med å kunne passere noen... mor.. og lite barn på ca tre år, og moren gikk med tvillingvogn.. jada, så det var de jeg klarte å passere. Formen er strålende, gitt. Da jeg kom til parkeringen hvor "stien" faktisk starter fant jeg ut det var på tide med en pause. Vi kaller det "teknisk pause", for jeg hadde for mye på meg og måtte hive ting i sekken. Da jeg la i vei igjen hadde jeg mor og far med bæremeis foran meg, og tre ungdommer sånn type 16 år. Nå skal vi ikke fokusere på hvor mange som gikk forbi meg, skal vi vel? Nei, her er det viktig å tenke positivt. Vi skal fokusere på hvor mange JEG gikk forbi? Jeg GRUSET mor og far med bæremeis. See ya, suckers!! (Ja, jeg er sjarmerende.) Hold følge med ungdommene (oh... det er tegn på at jeg er gammel!) til vi var halvveis, da ga jeg opp og så ryggene deres forsvinne. Men, altså.. jeg gikk forbi TO stykker. :) Tre, egentlig, for det var da en i meisen. 

Måtte stoppe og puste litt, men jeg var veldig fornøyd med at jeg klarte å holde noenlunde jevnt sig oppover. Det gikk ikke så fort, men det var liksom en jevn tralt. Men hva er det som gjør at det ser ut som om alle andre tralter så lett og lekent i vei? Jeg føler beina mine henger igjen med gummistrikk hver gang jeg skal løfte dem, og føler meg blytung. Ikke hver gang jeg går, men ofte på tur så er det skikkelig tungt, altså. Da føler jeg meg egentlig bare dobbelt så flink som er ute og går i det hele tatt. 

Kom meg opp i høyden, og steike hvor kaldt det ble i blesten. Møtte jo på snø og is også. Helleu?? Trodde det var vår.. :p

Altså... det er vakkert!! Ikke noe annet å si. Her på dette stedet blir jeg like bergtatt hver gang. Det er sånn ca her jeg har litt problemer med å komme meg fremover også, og da blir jeg like sur hver gang det kommer folk og bare jobber lett forbi. Hallo?? DETTE ER ET VANSKELIG OMRÅDE!! MAN KAN IKKE JOGGE HER!!! De hører ikke tankene mine!

Kom meg jaggu opp. Frem med mobilen og ta obligatoriske bilder. Gledet meg som en hund til å ta banen ned og traske ned til bilen. Og så kom den grufulle fakta meg midt i trynet; banen hadde hatt sin siste tur for dagen!! Say what? Jeg var på randen til panikk. Jeg hadde jo tenkt flere ganger på turen "ah, glad jeg ikke skal gå ned igjen her". Woooops... jeg måtte gå ned igjen der. Jeg ble faktisk redd. Jeg liker IKKE å gå nedover. Jeg snudde på hælen, tok meg ikke tid til å spise skiven min, eller å drikke engang, tenkte jeg måtte komme meg så langt som mulig før det ble mørkt. Har aldri i mitt liv gått så fort nedover i terreng før. Jeg var kjemperedd. 

Men plutselig møtte dette meg, og da måtte jeg bare stoppe opp og nyte. Jeg senket skuldrene og tenkte at jeg hadde ekstra klær med, mat hadde jeg i sekken, og jeg hadde hodelykt. Det fikk bare ta den tiden det tok, ned skulle jeg komme meg uansett. Da gikk det litt bedre. :) Folk durte på forbi meg. Noen så at jeg var redd og kommenterte til og med at jeg var flink med å utfordre meg selv. De visste vel ikke at det ikke akkurat var frivillig, men jeg tok den nå til meg likevel. 

Jeg kom meg ned uten å måtte bruke hodelykt, og var bare LITT sliten i beina og egentlig hele kroppen. Når man er så redd for å gå nedover så holder man hele kroppen helt anspent, og vet du det er litt slitsomt i lengden. Nå er dusjen tatt, og sengen står og venter. Den roper faktisk. 

Er litt sånn ambivalent med tanke på at det er tur i morgen også... blir kos med søster og Biasgutten, men må æææærlig talt innrømme at jeg har nådd turkvoten akkurat nå. Men i morgen er en ny dag, da er jeg sikkert klar igjen. :)