Onsdag var det tid for dagstur til Vesleflåtan. Hele hurven skulle dra i vei opp til Damtjern og gå ca. seks km inn til Vesleflåtan, spise lunsj, og gå tilbake. Greit. 

Bente, eller "Pluggen" som hun liker å bli kalt, kom på dagsbesøk for å være med på tur og skravle med Cons og meg. Vi hoppet i bilen og var klare til å dra da det plutselig dukket opp en kar fra sommeropphold som også gjerne ville sitte på. Greit det. Akkurat da vi begynte å kjøre kom det løpende enda en fra sommeropphold som ikke hadde noen å sitte på med. Det var jo bare til å hive seg med, det, og plutselig var bilen full. Full av mennesker som ikke er av den minste størrelse. Dette resulterer i en bil som senkes en smule og derav veldig interresant kjøring over de små, kvasse fartsdumpene som er ved porten. Ingen vil gå ut, for det er jo ingenting som ser så dumt ut som at det går tre stk ut av bilen, kjøre over fartsdump, og så inn igjen i bilen... hver gang det dukker opp en dump.. 

Vi begynte å gå, og Aleks hadde visst bestemt meg for at jeg også skulle være med på å gå forbi de andre og komme først frem. Det er snodig at han tror han kan bestemme over meg, og det er snodig at jeg av og til lar ham gjøre det. Hrmf! Tenker vi sier at jeg syntes det var greit og heiv meg med i stedet. Jeg var nok ikke den første som kom frem, men heller en god nummer seks. Kjempegod! Syntes det var greit, jeg. 

Det tok ikke lange tiden før jeg begynte å hutre, så det var bare å få på seg noe tørt med en gang. Jeg sneik meg bakom et hushjørne og syntes jeg hørte noen rundt meg hele tiden. Det er jo noen smårare folk her, så man vet aldri hvem som finner gleder i å se på når noen skifter. Ikke at jeg tror en svett og sliten bergenser skulle friste noen skuelystne øyner, men det er litt ekkelt å stå og veive med fettet inne i skogen og vite at det sitter noen smårare tjukkaser bare noen meter unna. Neida, de er sikkert greie, men inne i hodet mitt er det en liten stemme som sier at man aldri kan være forsiktig nok, så det var nok like greit, om så bare for min egen mentale helsetilstand, at jeg gikk for meg selv og skiftet. Verden blir så mye bedre med tørre klær, og en skikkelig bamseklem fra Helge. :) Helge og Morten syklet opp, de. De kan jo kke være riktig kloke i hodene sine, spør du meg, for de bakkene er ikke spesielt behagelige. 

Returen begynte i et friskt tempo, som vanlig. Jeg tror Aleks hadde bestemt meg for at jeg skulle være med i kappløpet denne gangen også, men i stedet sakket jeg litt på og gikk med Lars. Ikke det, vi hadde greit tempo, men da vi kom frem var det slik at jeg følte jeg fremdeles følte litt lykke i livet og ikke hadde lyst til å legge meg ned og grine, noe jeg tror resultatet hadde vært om jeg hadde fortsatt i samme tempo som i begynnelsen. Det er jo flott å komme til "målstreken" og få høre "næh, kommer dere nå? Det hadde vi ikke trodd!"... Thank you! ;)
 Men i hvert fall; 12 km unnagjort. Kjempefornøyd!

Tilbake på moen slo jeg meg ned i solen og spiste resten av lunsjen min. Sliten og fornøyd. Bra dag. :) Plutselig kommer to av kara fra sommeropphold og sier de har tenkt å gå gul løype, i rolig tempo. Javel, sier jeg, og ønsker dem god tur, lener meg tilbake og kjenner solen varmer. Det som forstyrrer hodet mitt er når Bente sier hun vil være med. Plutselig begynner den der irriterende stemmen igjen.. "Du klarer en tur til. Det er jo bare 5 km + +. Det går fint. Rolig tempo". Og plutselig hører jeg meg selv si: "Jeg skal bare skifte sko, så blir jeg også med!" WHAT??

Jada, vi gikk gul løype, og jeg kjente at NÅ ... NÅ var det nok! De fikk meg jo til og med til å løpe opp bakkene. Jeg som trodde jeg var fullstendig tom for energi hadde visst litt mer å gi. I det vi kommer til fotballbanen må det jo ha rablet fullstendig for meg, for plutselig sier jeg "Skal vi ta en tur til, eller?". Så da gjorde vi det. Gul løype. En gang til. Galskap. De gærningene skulle jo til og med løpe inn de siste hundre meterne. Da var jeg sliten. Det ble jogging på meg. Og jeg sverget på at jeg skulle lære meg å ikke komme med slike forslag flere ganger. Jeg tror ikke jeg har lært... 

2,3 mil unnagjort. Fornøyd!

Jeg slang meg på plenen, ble "overfalt" av en hund, fikk beina tøyd av en kar, hadde nyklippet gress på hele baksiden, og trodde aldri jeg skulle klare å reise meg igjen, men det klarte jeg. Fikk dusjet og gjort meg klar for middag på Salt og pepper. Tok på meg sko med høye hæler, men fant rimelig kjapt ut at det var totalt uaktuelt da jeg straks fikk lyst til å kappe av meg føttene. 

På Salt og pepper smakte maten, som vanlig. Det som egentlig var problemet var at den ble servert så sent at det var like før jeg begynte å gnage på armen av sult og desperasjon. Tror ikke det hadde vært noe godt, egentlig. 

I går begynte vi første time med spinning. Jeg tenkte at spinning ville bli steintøft etter så mye gåing dagen før, men jeg satt nå der og tråkket i vei, og forundret meg over at det gikk så fint. Plutselig smalt det, og DER var jeg stiv i beina. Da var det tre kvarter igjen av timen. Det ble en lang time. "Opp og stå, tre minutter, dette klarer dere!" Jada! Klarte det, men det var ikke mye trøkk, tror jeg. Hadde mest lyst til å be instruktøren klappe igjen, men jeg tror jeg skulle fått høre det om jeg hadde gjort det. Jeg hadde vel måtte stått ut timen.

Andre time var styrketrening. Kjempesmart å avslutte med planken. Null krefter igjen i hele kroppen, da skal man stå i planken og dirre hemningsløst så lenge man klarer. Man klarer visst ikke så lenge. Etter tre relativt korte forsøk på ca. 20 sekunder hver ga jeg opp og begynte med sit ups i stedet. Det er jo rene koseøvelsen i forhold. 

Det ble ingen ekstratrening. S L I T E N!

I stedet skulle jeg ha rolig kveld, kose meg med en film og litt lett - kakao. Skjønte ikke helt hvordan det kunne ha deg at t - skjeen var så langt nede i kakaoen, men... det er mulig den ikke tåler så høy varme... mulig..