"Vi skal på Kongens utsikt på lørdag, og du skal være med!" Her har man ikke noe valg, selv om man blir ledd av når man kommer til frokost fordi man tydeligvis ser noe sliten ut. Ut på tur! Jeg kan love deg at jeg ikke hadde gått den turen i dag om det ikke hadde vært for disse dramaskinene. Med isbiter i camelback'en og stavene parat var det bare å trykke "start" på pulsklokken og starte stigningen. Etter to meter var jeg andpusten. Okei, pluss på en meter, da. Etter ti meter hadde jeg lyst til å snu. Etter fem hundre meter gikk det i grunnen greit og jeg tenkte jeg skulle da klare det i dag også, selv om det ikke kom til å bli noen rekordfart opp bakken. Kroppen er rett og slett sliten og har ingen ekstra piff for tiden, så da tenker jeg det er bra jeg kommer meg opp i det hele tatt. Det ble ingen stopp på veien opp selv om man helst ville stoppe og plukke blomster i veikanten bare for å ha en unnskyldning for å få igjen pusten. Jeg har aldri gått opp dit uten stopp før, så det var litt kult. Jeg klarte til og med å gå selv om det var glatt og vått, og gjørmete. De som kjenner meg vet at slikt er veldig, veldig skummelt og farlig. Man kan jo skli.


En ting er å komme opp, nyte utsikten og glupske i seg mellommåltidet, en annen ting er å gå ned igjen. Da går det nemlig nedover, og musklene i beina blir satt på enda en prøve. For ikke å snakke om sklipsyken. Jeg tror det gikk hardest utover sklispyken i dag. Etter et forsøk på å gå veldig fort, for så å skli en million ganger ble farten senket betraktelig, og man nærmet seg sneglehastighet nedover den uendelige lange bakken. Den er lang både oppover og nedover, den. Skjønner ikke det.

Etter en dusj på sånn ca. et halvt minutt var det bare å lange ut mot matsalen i håp om å få seg en matbeta før de stengte dørene. Når man snegler seg ned bakken bruker man nemlig lenger tid enn om man ikke snegler seg ned bakken, og da går det utover lunsjminuttene, men man fikk da lunsj i dag også. Etterpå bar det til gymsalen for litt volleyball som ble omgjort til badminton pga for få deltagere. Siden jeg er redd hele volleyballen syntes jeg i grunnen det var helt greit, jeg. Jeg klarte da å vimse til det hele likevel. "Oj, skulle jeg ta den ballen som havnet på min banehalvdel, sier du? Hmm... " SVIMA! Vi vant da ett sett (av fire).

Planene for kvelden var store. Vi skulle både det ene og det andre, men etter et par tre slag med svimebiljard ble det fosterstilling i sofaen mens det gikk en eller annen form for komedie på tv. Siden man er litt i svimeland fant noen ut at noen skulle veie seg, på kveldstid, en lørdagskveld. Vekten hadde utrolig nok sneket seg enda litt nedover, så da gikk jeg med god samvittighet opp på rommet og spiste min faste lørdagssjokolade som er nøye planlagt og skrevet ned i strukturplanen. Hipp hurra for sjokoladestruktur.

Planer for morgendagen: HVILE! :)

Kjære mor! Dagens middag: Taco.