N'te dag på camp. N'te dag å stå opp, skvise kroppen inn i altfor trange treningsklær som utrolig nok viser seg å være utrolig behagelig å gå med, selv om huden tyter ut av de sjarmerende luftehullene som befinner seg på merksnodige steder. N'te dag hvor man tvinger i seg KAFFE til forkosten for å prøve å få pupillene i øynene til å bevege seg i den retningen man helst skulle sett. N'te dag man ikke tenker at trening er fælt, men heller bare forbereder seg på å gjøre det. N'te dag med bølling. :) *knegg* Me like!

Dagens første time: ballspill. Innebandy byr som alltid på løping hit og dit, og surrehuet meg tenker ikke taktisk eller noenting, bare løper etter ballen med mord i blikket og synes omtrent at det står om liv og død å få den ballen i mål. Jeg klarte å smelle køllen min inn i beina til en annen i dag. Jeg sa unnskyld og løp videre. Sjå kor eg bryr meg, liksom... Når det var pause og de andre lagene entret banen var det vel egentlig på tide med nødslakt, men når jeg fikk rullet inn tungen fra det lettere skitne gulvet, noenlunde stabilisert pulsen igjen, og hikstet i meg litt drikke var det plutselig vår tur til å løpe utpå igjen og gjenta det hele. Min iver er fremdeles overraskende stor, og uten å bry meg om omgivelsene brøler jeg ting som "GÅ PÅÅÅÅÅ, MED EN GANG... NÅÅÅÅ!" og "BEVEEEEG DEEEEG!", og den herlige "LØØØØØØØØØØP!". Hvem har gjort meg til sjef, liksom? For ikke å glemme jubelen som virkelig kommer fra hjertet når ballen så herlig suser inn i mål. Wiiiiiiii! Konkurranseinnstinkt, sier du? Skjønner ikke hva du mener! Vi rundet av timen med litt hjørnefotball. Enkelte var sinnsykt imponerende der de dempet og headet, og styrte på. Jeg var ute med tungen som slips igjen og løp der den gule kulen spratt som en forvirret liten hamster sluppet løs i et kirkeorgel. Faktisk. Det ble nok rød time på meg, ja, med makspuls godt over 90%.

Andre time var interessant med intro i bosuball. Hjelpe og bevare meg vel så skremmende dårlig balanse det er mulig å ha. Vi skulle stå og HOPPE oppå denne halve ballen. Jada, for det er naturlig. Jeg fant en halv ball, jeg, så jeg prøver å hoppe litt på den. Normalt. Hvem fant på det? På denne ballen skulle vi først bare stå. Når vi mestret det var det å stå på ett ben. Deretter hoppe, gå, ta knebøy, over og under og opp og ned og det som verre er. Tror du ikke det ble situps og båten og hele pakken her også? Jada. Sidesitups til og med. Jeg skal gi deg sidesitups, jeg. Det holdt på å klikke for meg da vi fikk beskjed om å snu denne halve ballen, slik at den flate siden kom opp og den runde siden var ned, for så å gå opp på ballen. Hallo? Det er jo ikke mulig for en slik fallnevrotiker som meg. Med frykten lysende ut av øynene på meg stod jeg og så dumt på hele ballen etter nitti (pluss/minus) mislykkede forsøk på å komme meg oppå. Instruktøren måtte holde meg i hendene før jeg fikk plassert mine vaklende føtter på den der noe irriterende og ikke så veldig skjønne ballen. Jada, vi tok noen knebøy til, vi. Jeg trodde jeg skulle dø. "... og kom saaaakte ned fra ballen igjen." Hallo? Det var jo i hvert fall umulig. Jeg stod og skalv på halvkulen og så at alle de andre gikk ned og ble stående og se på meg som skalv. Ja, jeg kan sikkert skjerpe meg, men angst er angst, og det gidder jeg ærlig talt ikke begynne å jobbe med akkurat nå. Le kom til min unnsetning og fikk støttet meg ned fra denne grusomheten. Timen var i grunnen morsom og utrolig slitsom, og jada, makspuls igjen over 90%.

Tredje time var spinning. Rød spinning. Hard spinning. Intervallspinning. Jeg stod, og stod, og stod, tråkket, og tråkket, og tråkket. Pustingen lignet vel mer på fresing enn pusting, og ansiktet stivnet i en posisjon jeg fant ga mest mulig oksygenopptak. Det var trolig ikke veldig lekkert. Det rant svette i strie strømmer og singleten krøp oppunder puppene, men det fikk bare være. Det er en grunn for at jeg sitter bakerst, for å si det sånn. Jeg har ikke noe behov for å vise frem dinglemage i friskt tråkkedriv mens den glinser av svette. Jeg sa til instruktøren at hun var insane, hun sa "takk, det samme". Jeg tar det som et godt tegn. Jada, makspuls igjen over 90%.

Etter spinningen skulle jeg bare sitte og slappe av mens noen andre spilte volleyball, siden jeg ikke liker volleyball og i grunnen er ganske redd for hele ballen. Jada, jeg er redd for mye, men den kommer jo himla fort mot deg, da. Jada, jeg ble med på volleyball. Jada, jeg dreit meg ut gang på gang ved å lynraskt flytte meg unna ballen i stedet for å spille den slik jeg faktisk skulle ha gjort. Jeg unnskyldte meg med at jeg var ufrivillig med på hele greien. Jeg tror vi var like dårlige, hele gjengen.

Jeg var NOE sliten da jeg fikk karret kroppen inn til middag, for så å oppdage at noen andre hadde tatt plassen min og jeg måtte sette meg et annet sted. Makan! Snøft! (osv...) Det må vel sies at de var meget hyggelige de jeg endte opp med å sitte med, da. Man tar nok ikke skade av å prate med andre enn dem man pleier å prate med. :)

Dette har vært den store telefonkvelden, og med krampe i magen etter masse god latter, og lettere slitne ører er det nå på tide å finne puten og glede seg til at det blir enda en n'te dag på camp i morgen også. :)

Kjære mor! Godt dere er trygt hjemme igjen. :) Dagens middag var ... laks. :)