I går var det lillelørdag igjen, og da må man jo prøve å fiske frem noe litt mer artig mellommåltid enn eple og pære. I går var jeg og fisket litt på Meny og fikk halt i land jordbær, moreller, bringebær, plommer og diverse ting og tang for en koselig jentekveld. Siden jeg likevel var på senteret så stakk jeg innom en annen butikk også. Interiørbutikken. Også kalt "Den farlige butikken". Slike butikker må Anne ligge langt unna. Anne lå ikke unna. Det ble da kjøpt en mugge, vettu, men straffen lå like om hjørnet. Mens jeg vandret mot Meny med jordbær i øynene klarte jeg å finne det eneste våte punktet på gulvet, gå totalt på trynet, og knuse muggen. Ikke at jeg aner hvor de kom fra, men plutselig stod det to meget bekymrede rynketryner (okei... eldre) over meg og spurte om alt gikk bra, og da hadde jeg det mer travelt med å komme meg på beina og late som om alt var greit (og samtidig bli veldig bekymret over vonde knær) enn å sjekke muggen. Snufs. Stakkers muggen. Jaja, ittno itte litt lim kan fikse. Litt mye muggefokusering, synes du? Det var en traumatisk opplevelse, skjønner du vel.

Dagen begynte med stavgang med styrke i skogen. Jada, jeg skulle ta en rolig tur igjen. Jeg er flink til å si det. Ikke fullt så flink til å gjennomføre det. Alt gikk rolig og fint for seg inn til "skiltet", og vi knebøyde oss gjennom noen myggfulle minutter før vi skulle stavgange oss tilbake til camp. For en gangs skyld hadde jeg med meg stavene mine, de var jo fine å holde i den ene hånden mens jeg irriterte meg grønn over å ha tatt dem med meg. De er jo bare i veien. Jada, man får trent armene mens man går, men hvem vil vel ha trente armer? :p Etterhvert begynte både den ene og den andre å passere meg på min rolige tur, og det går jo ikke, vettu. Noen satte brått opp tempoet og kom seg forbi igjen, og med litt jogging (med blybein) fikk noen fort opp pulsen også. Det skal ikke mye til før denne damen holder på å gå i dørken, men jeg kom da levende tilbake til camp klar for flere knebøy og utfall. Instruktøren kom bort til meg og sa "så flink du var på bosuball i går!" Jeg så ut som et spørsmålstegn, for er det noe jeg ikke er god på, så er det bosuball, men det fallt litt mer på plass når hun fortsatte med "ja, altså, i forhold til forrige gang". :)

Rød spinning med Lene tror jeg snart kommer til å ta knekken på meg. Artig å spinne, altså, men hvis jeg tråkker mer nå så tror jeg hele sykkelen kommer til å løsne og fyke ut gjennom veggen. Jeg tråkket til jeg følte blodet sprutet ut av ørene på meg, tittet ned på pulsklokken og så den hånet meg med bare 83%, så da må man jo bare tråkke hardere på, da. Er det rart man svetter flere liter? Be sa hun savnet at jeg satt og smilte til henne under timen, men det var enkelt og greit fordi jeg ikke hadde energi til å løfte hodet. Smilte gjorde jeg, det nådde bare ikke utsiden av meg.

Tredje time med motivasjon og mestring var det ingen av oss som var speiselt motivert for, men vi mestret det greit, og fikk bablet oss gjennom både det ene og det andre av tanker rundt oppholdet og tiden som venter. Møtet ble hevet av en særdeles rastløs ordfører (moi) som satt og vred seg på stolen, klar for å hive seg ut i solen og inn i N's varme bil. Senteret next.

Jentekveld ble det. N og C kom og gjorde stas på rommet mitt, og vi skrubbet både hender og føtter, hadde masker på ansiktene og leppene våre, tok av og på neglelakk, sladret pittelitt og stokoste oss med varm drikke med et snev av sjokolade og herlige, røde bær. Det skal ikke mer til for at vi jenter blir fornøyde. ;)




I dag har man vært gjennom meget smertefull yoga. Jeg tror jeg aldri har stått så lenge i så smertefulle stillinger før. Jeg hadde lyst til å skrike. Jeg skrek ikke. Jeg fikk latterkrampe. Mens jeg stod med strake bein ut til sidene, hendene i midjen, og hodet så langt ned mot bakken som mulig begynte plutselig S å si til meg at jeg måtte trekke pusten, for det hadde jo jeg helt glemt, og da var den totale latterkrampe i gang. Alt blodet var i hodet, svimmel og fin, latterkrampe og svette føtter, det sier seg selv at det ikke er veldig lett å holde balansen da. Da vi ENDELIG hadde kommet til avslapningsdelen falt jeg sammen som en potetsekk på den rosa matten min og følte et snev av lykke. Lykke for at torturen var over og man atter en gang kunne starte restitusjonen. Jeg gikk beint og la meg etterpå. Sengen er god å ha innimellom. Det krevde bare PITTELITTEGRANNE viljestyrke for å komme seg opp av sengen og gå på ny time etterpå. Det ble kjempegøy. Frisbee (?) er rasende festlig, og ikke alltid enkelt. Jeg har aldri spilt det med lag og mål før, men det håper jeg vi skal flere ganger. Artig, artig. Jeg fikk frem konkurranseinstinktet igjen og jublet som kun de mes ihuga fotballfansa gjør når noen scorer. :) Etterpå ble det dødball. Jeg løp, jeg døde, men jaggu våknet jeg til liv igjen også. Det er mange som er flinke og løper vettet av seg.

Siste time bød på styrketrening. Jeg fikk M som partner i dag, og vi kjørte hverandre hardt. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde badet etterpå. JAAAAAAAAAAAA, jeg svetter mye. Hehe... det er sikkert bare sunt å få ut alt det greiene fra kroppen.

Ingvild Pingvild og Morten med kort'n kom på besøk, og det ble middag ute igjen, balansering av kløpinne, badminton og et småhissig slag med yatzi. Jeg vant. Utrolig. Jeg vinner jo aldri i yatzi. Skjønne mennesker. Kom snart på besøk igjen! :)

Nå ligger jeg sliten og slapp på sengen og blogger det jeg kan før hodet skal på puten igjen. Etter herlig hodebunnsmassasje i "Velferden" og konversering med disse flotte menneskene er jeg så "segen" at jeg omtrent ikke ser land. Ny (og trolig regnfull) dag i morgen.

Ja, var på vekten i dag. 20,6 kg i minus nå. Det går rette veien. :)

Kjære mor! Glad i deg, jeg.